Tinder-Boksen

En soldat kom marsjerende langs landeveien: «Venstre, høyre—venstre, høyre.» Han hadde sin ransel på ryggen og et sverd ved siden. Han hadde vært i krigen og vendte nå hjem.

Mens han gikk, møtte han en svært skremmende gammel heks i veien. Underleppen hennes hang ned på brystet, og hun stanset og sa: «God kveld, soldat! Du har et meget fint sverd og en stor ransel, og du er en ekte soldat. Så skal du få så mye penger du vil.»

«Takk, gamle heks,» sa soldaten.

«Ser du det store treet?» sa heksen og pekte på et tre ved siden av dem. «Vel, det er hult inni. Du må klatre til toppen, og du vil se et hull. Du kan fire deg ned i treet. Jeg vil binde et tau rundt kroppen din, så jeg kan dra deg opp igjen når du roper til meg.»

«Men hva skal jeg gjøre der nede?» spurte soldaten.

«Hente penger,» svarte hun. «Når du når bakken, vil du være i en stor hall opplyst av tre hundre lamper. Det er tre dører. Nøklene sitter i låsene. Åpne den første døren.

Du vil se en stor kiste, og på den sitter en hund med øyne så store som tekopper. Vær ikke redd. Jeg vil gi deg mitt blårutete forkle. Spre det på gulvet, grip hunden, og plasser ham på det.

Åpne så kisten og ta så mange kobbermynter du vil. Hvis du vil ha sølv, gå inn i det andre rommet. Der sitter en hund med øyne så store som møllehjul. Plasser ham på forkleet mitt og ta det du vil. Hvis du vil ha gull, gå inn i det tredje rommet.

Hunden der er fryktelig—øynene hans er så store som et tårn. Men hvis du plasserer ham på forkleet mitt, kan han ikke skade deg, og du kan ta så mye gull du ønsker.»

«Dette er ikke en dårlig historie,» sa soldaten. «Men hva skal jeg gi deg, gamle heks? Du mener vel ikke at du forteller meg dette for ingenting.»

«Nei,» sa heksen. «Men jeg ber ikke om en øre. Bare lov meg å bringe meg en gammel tinderboks som min bestemor etterlot seg sist gang hun var der nede.»

«Vel. Nå bind tauet rundt kroppen min.»

«Her er det,» svarte heksen, «og her er mitt blårutete forkle.»

Så snart tauet var bundet, klatret soldaten opp i treet og firet seg ned gjennom hulrommet. Han fant seg selv i en stor hall med mange hundre lamper brennende. Så åpnet han den første døren. Der satt hunden med øyne så store som tekopper og stirret på ham.

«Du er en vakker fyr,» sa soldaten, grep ham og plasserte ham på forkleet. Han fylte lommene fra kisten med så mange kobbermynter de kunne romme. Så lukket han lokket, satte hunden tilbake på den, og gikk inn i det neste rommet. Der satt hunden med øyne så store som møllehjul.

«Du bør ikke se slik på meg,» sa soldaten. «Du vil få tårer i øynene.» Han plasserte hunden på forkleet og åpnet kisten. Da han så alt sølvet, kastet han bort kobbermyntene og fylte lommene og ranselen med sølv.

Så gikk han inn i det tredje rommet. Den hunden var virkelig heslig—øynene hans var så store som tårn og snurret rundt og rundt som hjul.

«God morgen,» sa soldaten og tok på seg luen. Han hadde aldri sett en slik hund i sitt liv. Men han plasserte ham på forkleet og åpnet kisten. Du store tid, for et gull! Nok til å kjøpe all godteri i verden, alle tinnsoldater og gyngehester, eller til og med hele byen! Han kastet bort alt sølvet og fylte lommene, ranselen, luen og støvlene med gull. Han kunne knapt gå.

Han var rik nå. Han satte hunden tilbake på kisten, lukket døren, og ropte opp gjennom treet: «Dra meg opp, gamle heks!»

«Har du fått tinderboksen?» spurte heksen.

«Nei, jeg glemte den!» Så gikk han tilbake og hentet tinderboksen. Så dro heksen ham opp, og han sto på veien med lommene, ranselen, luen og støvlene fulle av gull.

«Hva skal du gjøre med tinderboksen?» spurte soldaten.

«Det angår ikke deg,» svarte heksen. «Du har pengene. Gi meg tinderboksen.»

«Hvis du ikke forteller meg det, vil jeg hogge hodet av deg,» sa soldaten.

«Nei,» sa heksen.

Så hogde soldaten hodet av henne, og hun lå på bakken. Han bandt alle pengene sine i forkleet hennes, slang det over ryggen, puttet tinderboksen i lommen, og gikk til den nærmeste byen. Det var en fin by. Han bodde på det beste vertshuset og bestilte en middag med sine favorittretter, for han var rik.

Tjeneren som pusset støvlene hans syntes de var sjuskete for en rik herre. Dagen etter kjøpte han gode klær og skikkelige støvler. Snart visste alle at han var en fin herre. Folk besøkte ham og fortalte ham om byens underverker, og om kongens vakre datter, prinsessen.

«Hvor kan jeg se henne?» spurte soldaten.

«Hun er slett ikke til å se,» sa de. «Hun bor i et stort kobberslott omgitt av murer og tårn. Bare kongen kan gå inn eller ut, fordi en profeti sier at hun vil gifte seg med en menig soldat, og kongen hater den tanken.»

«Jeg ville svært gjerne se henne,» tenkte soldaten. Men han kunne ikke få tillatelse. Han hadde en hyggelig tid—gikk på teater, kjørte i kongens hage, og ga mye penger til de fattige. Han husket hvordan det var å være uten en skilling.

Nå var han rik, hadde fine klær, og mange venner som sa han var en fin fyr. Men pengene hans varte ikke evig. Han brukte og ga bort så mye at han snart bare hadde to skillinger igjen.

Han måtte forlate sine fine rom og bo i en liten kvist under taket. Han pusset sine egne støvler og til og med reparerte dem med en stor nål. Ingen av vennene hans kom på besøk—for mange trapper.

En mørk kveld hadde han ikke engang en penge til et lys. Så husket han at det var et stykke lys stukket i tinderboksen han hadde tatt med fra treet.

Han fant tinderboksen. Knapt hadde han slått noen gnister før døren fløy opp og hunden med øyne så store som tekopper sto foran ham og sa: «Hva befaler, herre?»

«Vel! Dette er en hyggelig tinderboks, hvis den gir meg alt jeg ønsker!» sa soldaten. «Bring meg noen penger,» sa han til hunden.

Hunden var borte i et øyeblikk og kom tilbake med en stor pose kobbermynter i munnen. Soldaten oppdaget snart hvordan tinderboksen virket. Hvis han slo én gang, kom hunden fra kobberkisten; hvis to ganger, hunden fra sølvkisten; hvis tre ganger, hunden med øyne som tårn. Nå hadde han igjen rikelig med penger. Han vendte tilbake til sine fine rom og hadde sine fine klær på. Vennene hans kjente ham igjen med en gang og gjorde like mye ut av ham som før.

Etter en stund syntes han det var merkelig at ingen kunne se prinsessen. «Alle sier hun er vakker, men hva hjelper det hvis hun er innestengt i et kobberslott? Kan jeg få se henne? Hvor er tinderboksen min?» Han slo et lys, og hunden med øyne så store som tekopper dukket opp.

«Det er midnatt,» sa soldaten, «men jeg ville svært gjerne se prinsessen, om så bare for et øyeblikk.»

Hunden forsvant øyeblikkelig og kom snart tilbake med prinsessen på ryggen. Hun sov og så så herlig ut at enhver ville forstå at hun var en ekte prinsesse. Soldaten kunne ikke la være å kysse henne. Så løp hunden tilbake med prinsessen. Om morgenen, ved frokost med kongen og dronningen, fortalte hun dem om den merkelige drømmen hun hadde hatt: en hund og en soldat, og hun red på hundens rygg og ble kysset av soldaten.

«Det er en svært vakker historie,» sa dronningen. Så neste natt ble en av de gamle hoffdamene satt til å våke ved prinsessens seng for å finne ut om det var en drøm eller noe annet.

Soldaten lengtet etter å se prinsessen igjen, så han sendte hunden for å hente henne enda en gang. Hunden løp så fort han kunne med prinsessen. Men den gamle damen tok på seg vannstøvler og løp etter ham.

Hun så at hunden bar prinsessen inn i et stort hus. Hun laget et stort kors på døren med et stykke kritt for å huske stedet. Så gikk hun hjem til sengs. Hunden kom snart tilbake med prinsessen.

Men da han så korset på døren til soldatens hus, tok han et annet stykke kritt og laget kors på alle dørene i byen, så hoffdamen ikke kunne finne den rette døren.

Tidlig neste morgen kom kongen og dronningen med damen og alle offiserene for å se hvor prinsessen hadde vært.

«Her er det,» sa kongen ved den første døren med et kors.

«Nei, min kjære ektemann, det må være den,» sa dronningen og pekte på en annen dør med et kors.

«Og her er en, og der er en annen!» utbrøt de alle, for det var kors på alle dørene.

De visste at det var nytteløst å søke videre. Men dronningen var klok. Hun tok sine store gullsakser, klippet et stykke silke i firkanter, og laget en net liten pose. Hun fylte posen med bokhvetemel og bandt den rundt prinsessens hals. Så klippet hun et lite hull i posen så melet ville strø seg på bakken mens prinsessen gikk.

I løpet av natten kom hunden igjen, bar prinsessen på ryggen, og løp til soldaten. Soldaten elsket henne høyt og ønsket at han var en prins så han kunne gifte seg med henne. Hunden la ikke merke til melet som rant ut hele veien fra slottet til soldatens hus og opp til vinduet. Om morgenen fant kongen og dronningen ut hvor datteren deres hadde vært. Soldaten ble arrestert og satt i fengsel.

Å, så mørkt og forferdelig det var i fengselet! Folk sa til ham: «I morgen vil du bli hengt.» Det var ikke hyggelige nyheter. Og han hadde lagt igjen tinderboksen på vertshuset. Om morgenen kunne han gjennom jernristen se hvordan folk hastet ut av byen for å se ham bli hengt. Han hørte trommer slå og så soldater marsjere. Alle løp ut. En skomakergutt med et lærforksle og tøfler galopperte forbi så fort at en av tøflene hans fløy av og traff veggen der soldaten satt.

«Hei, du skomakergutt! Du trenger ikke å haste slik,» ropte soldaten. «Det vil ikke være noe å se før jeg kommer. Men hvis du løper til huset der jeg bodde og bringer meg tinderboksen min, skal du få fire skillinger. Men du må løpe fort.»

Skomakergutten likte tanken på å få fire skillinger, så han løp veldig fort, hentet tinderboksen, og ga den til soldaten. Og nå skal vi se hva som skjedde.

Utenfor byen var det bygget en stor galge. Rundt den sto soldater og tusenvis av mennesker. Kongen og dronningen satt på praktfulle troner overfor dommerne og rådet. Soldaten sto allerede på stigen.

Men da de var i ferd med å legge tauet rundt halsen hans, sa han at en fattig forbryter ofte fikk ett siste uskyldig ønske. Han ønsket veldig gjerne å røyke en pipe, siden det ville være den siste pipen han noensinne røykte. Kongen kunne ikke nekte.

Så tok soldaten sin tinderboks og slo ild: én gang, to ganger, tre ganger. I et øyeblikk sto alle tre hundene foran ham—den med øyne så store som tekopper, den med øyne så store som møllehjul, og den med øyne som tårn.

«Hjelp meg nå, så jeg ikke blir hengt!» ropte soldaten.

Hundene kastet seg over dommerne og alle rådsherrene. De grep en i beina og en annen i nesen og kastet dem høyt i luften. De falt ned og ble slått i stykker.

«Jeg vil ikke bli rørt!» sa kongen. Men den største hunden grep ham og dronningen og kastet dem etter de andre. Så ble soldatene og alle folket redde og ropte: «Gode soldat, du skal bli vår konge, og du skal gifte deg med den vakre prinsessen!»

Så plasserte de soldaten i kongens vogn. De tre hundene løp foran og ropte: «Hurra!» De små guttene plystret gjennom fingrene, og soldatene presenterte gevær. Prinsessen kom ut av kobberslottet og ble dronning, noe som gledet henne veldig. Bryllupsfestlighetene varte en hel uke, og hundene satt ved bordet og stirret med alle sine øyne.