Rumpelstiltzkin

Det var en gang en fattig møller som hadde en veldig vakker datter. En dag hendte det at han fikk audiens hos kongen, og for å virke litt viktig fortalte han at han hadde en datter som kunne spinne halm til gull.

«Det er en talent som er verdt å ha,» sa kongen til mølleren. «Hvis datteren din er så flink som du sier, så bring henne til mitt slott i morgen, så skal jeg sette henne på prøve.» Da jenta ble ført til ham, ledet han henne inn i et rom fullt av halm, ga henne en spinnehjul og en tein, og sa: «Nå skal du sette i gang og spinne hele natten til daggry, og hvis du ikke har spunnet halmen til gull innen den tid, skal du dø.» Så lukket han døren bak seg og lot henne være alene inni.

Den stakkars møllerdatteren satte seg ned og visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan man spinner halm til gull, og ble til slutt så fortvilet at hun begynte å gråte.

Plutselig åpnet døren seg, og inn trådte en bitte liten mann som sa: «God kveld, frøken Møllerdatter; hvorfor gråter du så bittert?» «Å,» svarte jenta, «jeg må spinne halm til gull, og jeg aner ikke hvordan det gjøres.» «Hva vil du gi meg hvis jeg spinner det for deg?» spurte den lille mannen.

«Halskjedet mitt,» svarte jenta. Den lille mannen tok halskjedet, satte seg ved hjulet, og svirr, svirr, svirr, hjulet gikk rundt tre ganger, og spolen var full. Så satte han på en annen, og svirr, svirr, svirr, hjulet gikk rundt tre ganger, og den andre var også full; og slik fortsatte det til morgenen, da all halmen var spunnet bort, og alle spolene var fulle av gull.

Så snart solen stod opp, kom kongen, og da han så gullet, ble han forbløffet og henrykt, men hjertet hans lengtet bare enda mer etter det dyrebare metallet. Han lot møllerdatteren sette inn i et annet rom fullt av halm, mye større enn det første, og befalte henne, om hun satte pris på livet, å spinne alt til gull før neste morgen.

Jenta visste ikke hva hun skulle gjøre, og begynte å gråte; så åpnet døren seg som før, og den bitte lille mannen kom og sa: «Hva vil du gi meg hvis jeg spinner halmen til gull for deg?» «Ringen fra fingeren min,» svarte jenta.

Den lille mannen tok ringen, og svirr! rundt gikk spinnehjulet igjen, og da morgenen kom, hadde han spunnet all halmen til glitrende gull. Kongen ble overlykkelig over synet, men grådigheten etter gull var ennå ikke stillet, og han lot møllerdatteren bringe inn i et enda større rom fullt av halm, og sa: «Du må spinne alt dette bort i natt; men hvis du lykkes denne gangen, skal du bli min kone.» «Hun er bare en møllerdatter, det er sant,» tenkte han, «men jeg kunne ikke finnet en rikere kone om jeg så lette over hele verden.» Da jenta var alene, kom den lille mannen for tredje gang og sa: «Hva vil du gi meg hvis jeg spinner halmen for deg igjen?» «Jeg har ingenting mer å gi,» svarte jenta.

«Da må du love meg at når du blir dronning, skal du gi meg ditt første barn.» «Hvem vet hva som kan hende før den tid?» tenkte møllerdatteren; og dessuten så hun ingen annen utvei, så hun lovet den lille mannen det han forlangte, og han satte i gang igjen og spant halmen til gull.

Da kongen kom om morgenen og fant alt som han hadde ønsket, gjorde han henne straks til sin kone, og møllerdatteren ble dronning.

Da et år var gått, fikk hun en vakker sønn, og hun tenkte ikke mer på den lille mannen, helt til han plutselig en dag trådte inn på rommet hennes og sa: «Nå må du gi meg det du lovet.» Dronningen ble svært bekymret og tilbød den lille mannen alle rikdommer i kongeriket om han bare ville la henne beholde barnet.

Men den lille mannen sa: «Nei, et levende vesen er meg kjærere enn alle skatter i verden.» Da begynte dronningen å gråte og hulke så bittert at den lille mannen syntes synd på henne, og sa: «Jeg gir deg tre dager til å gjette navnet mitt, og hvis du finner det ut innen den tiden, kan du beholde barnet ditt.»

Da grunnet dronningen hele natten over alle navn hun noensinne hadde hørt, og sendte en budbringer for å rome landet og samle inn alle navn han kunne finne, både nær og fjern. Da den lille mannen kom neste dag, begynte hun med Kasper, Melchior, Belshazzar og alle de andre navnene hun kjente, i en rekke, men ved hvert eneste navn ropte den lille mannen: «Det er ikke navnet mitt.» Neste dag sendte hun bud for å spørre om navnene på alle folk i nabolaget, og fikk en lang liste over de mest uvanlige og særegne navnene til den lille mannen da han viste seg.

«Er navnet ditt kanskje Saueskanke, Krokbent, Spindelbent?» men han svarte alltid: «Det er ikke navnet mitt.» På den tredje dagen kom budbringeren tilbake og kunngjorde: «Jeg har ikke klart å finne noen nye navn, men da jeg kom over en høy ås rundt skogkanten, hvor revene og harene sier god natt til hverandre, så jeg et lite hus, og foran huset brant det et bål, og rundt bålet hoppet den mest bisarre lille mann, hoppende på ett ben og ropte:

«I morgen brygger jeg, i dag baker jeg, Og så tar jeg barnet med meg; For lite aner min kongelige dame At Rumpelstiltzkin er mitt navn!»

Du kan tenke deg dronningens glede ved å høre navnet, og da den lille mannen kom inn like etter og spurte: «Nå, min frue dronning, hva er navnet mitt?» spurte hun først: «Er navnet ditt Konrad?» «Nei.» «Er navnet ditt Harry?» «Nei.» «Er navnet ditt kanskje Rumpelstiltzkin?» «Det er en demon som har fortalt deg det! det er en demon som har fortalt deg det!» skrek den lille mannen, og i sitt raseri sparket han sin høyre fot så langt ned i bakken at den sank inn til livet; så grep han i sinne den venstre foten med begge hender og rev seg i to.