Il Riccio

C'era una volta un mercante, un re e anche un povero. Un giorno il mercante uscì a cacciare, e viaggiò e camminò finché, oh! figlio del mio signore, si trovò in una foresta così fitta che non poteva vedere né cielo né terra; brancolava solo come un cieco. Qui, sulla mia anima! Che il mercante cercasse di liberarsi voltando a sinistra o a destra, finiva solo in un luogo più fitto. Quando fu lì da cinque giorni, in fame e sete, inciampando nella grande selva selvaggia senza liberazione, il mercante gridò: "Oh, mio Dio, se qualcuno mi portasse fuori da questa grande boscaglia selvaggia sulla strada giusta, gli darei la migliore delle mie tre figlie, e come dono di nozze tre sacchi di monete."

"Ti condurrò fuori subito," disse qualcuno davanti a lui. Il mercante guardò a destra, a sinistra, ma non vide anima viva. "Non guardarti intorno," disse di nuovo quell'essere, "guarda sotto i tuoi piedi." Il mercante allora guardò davanti e vide che vicino ai suoi piedi c'era un piccolo riccio, e a lui rivolse allora la sua parola e il suo discorso. "Bene, se mi condurrai fuori, ti darò la mia figlia migliore e tre sacchi di monete; il primo sarà d'oro, il secondo d'argento, e il terzo di rame." Il riccio andò avanti, il mercante camminò dietro. Presto uscirono dalla grande selva selvaggia. Poi il riccio tornò indietro, e il mercante voltò il suo timone verso casa.

Ora il re andò a cacciare, e andò nello stesso modo del mercante; e anche lui si perse nella grande selva selvaggia. Il re andò a destra e a sinistra, cercò in ogni modo di liberarsi; tutto ciò che ottenne fu che arrivò in un luogo più fitto e più scuro. Anche lui inciampò per cinque giorni nella selva fitta, senza cibo né bevanda. La sesta mattina il re gridò: "Oh, mio Dio! Se qualcuno mi liberasse da questa selva densa, anche se fosse un verme, gli darei la più bella delle mie figlie, e come dono di nozze tre carrozze piene di monete."

"Ti condurrò fuori subito," disse qualcuno vicino a lui. Il re guardò a destra, a sinistra, ma non vide anima viva. "Perché fissi intorno? Guarda ai tuoi piedi; eccomi qui." Il re allora guardò ai suoi piedi e vide un piccolo riccio disteso, e gli disse: "Bene, riccio, se mi condurrai fuori, ti darò la più bella delle mie figlie e tre carrozze piene di monete--la prima d'oro, la seconda d'argento, la terza di rame." Il riccio andò avanti, il re seguì, e in questo modo presto uscirono dalla grande selva selvaggia. Il riccio tornò al suo posto; il re raggiunse casa in salvo.

Molto bene, un povero uscì per rami secchi. Andò come il mercante e il re, e si smarrì, così che vagò asciutto e affamato per cinque giorni nella grande selva selvaggia; e che si voltasse a destra o a sinistra ottenne solo questo, che andò più in profondità nella densità. "Mio Dio," gridò il povero alla fine, "mandami un liberatore! Se mi conducesse fuori da questo posto, poiché non ho né oro né argento, lo prenderei come figlio, e mi prenderei cura di lui come del mio stesso bambino."

"Bene, mio signor padre, ti condurrò fuori; solo seguimi." "Dove sei, caro figlio?" "Qui, sotto i tuoi piedi; guarda solo da questa parte, mio signor padre." Il povero guardò vicino ai suoi piedi, e vide un piccolo riccio disteso. "Bene, mio caro figlio, conducimi fuori e manterrò la mia promessa." Il riccio andò avanti, il povero seguì, e presto uscirono dalla grande selva selvaggia. Il riccio poi tornò al suo posto, e il povero se ne andò a casa.

Bene, le cose rimasero così finché una volta dopo l'ora di andare a letto ci fu un bussare alla porta del povero. "Mio signor padre, alzati, apri la porta." Il povero, che era sdraiato sulla stufa, sentì solo che qualcuno bussava alla porta. "Mio signor padre, alzati, apri la porta." Il povero sentì, e sentì che qualcuno bussava e come pensava gridava: "Mio signor padre, alzati, apri la porta;" ma nella sua vita mondana non aveva mai avuto un figlio. La terza volta sentì chiaramente, "Mio signor padre, alzati, apri la porta." Il povero non prese questo come uno scherzo. Si alzò e aprì la porta. Figlio del mio signore, chi entrò da lui? Nessun altro che il piccolo riccio.

"Dio dia una buona sera al mio signor padre e anche a mia madre," disse il riccio. "Dio ti riceva, mio caro figlio. Sei venuto allora?" "Sono venuto davvero, come vedi, mio signor padre; ma sono molto stanco, quindi sveglia mia madre e lascia che mi prepari un letto nella mia camera." Cosa doveva fare il povero? Svegliò sua moglie; ella preparò un letto imponente, e il riccio vi si sdraiò. La mattina il povero e sua moglie si sedettero a colazione. Non volevano dimenticare il loro figlio adottivo, ma gli diedero cibo su un piatto di legno sotto una panca vicino al fuoco. Il riccio non lo toccò. "Bene, mio figlio," chiese il povero, "perché non mangi?" "Non mangio, mio signor padre, perché non è corretto trattare un figlio adottivo come un orfano qualsiasi; quindi non mi si addice mangiare tutto solo da un piatto di legno sotto una panca al fuoco.

Sistemami bene a tavola al tuo fianco, metti un piatto di stagno davanti a me, e metti il mio cibo su di esso." Cosa doveva fare il povero? Sedette il Riccio al suo fianco, mise un piatto di stagno davanti a lui, e misurò del cibo su di esso; poi il Riccio mangiò con suo padre e sua madre. Quando ebbero finito la colazione il Riccio parlò così: "Bene, mio signor padre, hai un paio di talleri?" "Ce l'ho." "Suppongo che li tenga per comprare sale e legna?" "Sì, mio figlio." "Non parlo di quello, parlo di questo: prestami il denaro; lo restituirò mille volte. Non pensare molto al sale e alla legna ora; ma vai, mio signor padre, al mercato. In tale e tale posto una vecchia ha un gallo nero in vendita; compralo da lei. Se chiede un piccolo prezzo, dagli il doppio; perché quello sarà il mio destriero. Quando avrai comprato il gallo per due prezzi, in tale e tale posto c'è un sellaio; vai da lui.

In un angolo del suo negozio c'è una sella abbandonata, gettata via, stracciata, lacerata; comprala per me, ma dagli anche due prezzi. Se chiede poco, dagli il doppio." Il povero mise il cappotto, mise i due talleri in tasca, andò al mercato, comprò il gallo nero e la sella abbandonata, gettata via per due prezzi; ciascuno per due piccoli pezzi di denaro.

Il Riccio poi sellò il gallo nero con la sella abbandonata, gettata via, vi montò sopra, e andò alla corte del ricco mercante che aveva condotto fuori dalla grande selva selvaggia; bussò alla porta e chiamò: "Ehi, suocero, apri il cancello, fammi entrare!" Il ricco mercante aprì il cancello in grande meraviglia. Chi stava arrivando? Nessun altro che il nostro Riccio, che cavalcava un gallo nero.

"Ascoltami, ricco mercante," iniziò il Riccio; "conosci la tua promessa? Quando ti condussi fuori dalla grande selva selvaggia, ricordi la tua promessa di darmi la migliore delle tue tre figlie e tre sacchi di monete? Ora sono venuto per la fanciulla e il denaro." Cosa poteva fare il ricco mercante? Chiamò le sue tre figlie nella camera bianca, e si rivolse al Riccio, dicendo: "Bene, scegli tra le tre quella che piace al tuo occhio, alla tua bocca, e al tuo cuore." Il Riccio scelse la seconda figlia, perché era la più bella delle tre. Il mercante poi misurò tre sacchi di monete--nel primo, come aveva detto, c'era oro, nel secondo argento, nel terzo rame; poi mise sua figlia e i tre sacchi di monete in una carrozza, a cui erano attaccati quattro cavalli, e inviò per strada la sua figlia più bella, con il Riccio.

Viaggiarono e camminarono finché il Riccio, che cavalcava a fianco della carrozza sul suo gallo nero, si avvicinò, guardò attraverso il finestrino, e vide che la sposa era in lacrime.

"Perché piangi, perché ti lamenti, mio bellissimo amore del cuore?" chiese il Riccio alla fanciulla. "Perché non dovrei piangere, perché non dovrei lamentarmi, quando Dio mi ha punito con una cosa così disgustosa come te? --poiché non so se sei un uomo o una bestia." "Se questa è la tua unica preoccupazione, mio bellissimo amore del cuore, possiamo facilmente curarla; terrò i tre sacchi di monete per me, e te ti rimanderò a tuo padre, poiché vedo che di me non sei degna." Così fu stabilito; il Riccio tenne i tre sacchi di monete, ma la figlia del mercante la rimandò a suo padre. Il Riccio poi portò le monete al povero, che divenne così ricco che penso che un altro non si sarebbe potuto trovare come lui in sette villaggi.

Ora il Riccio si fece coraggio, sellò il suo gallo nero, vi montò sopra, e cavalcò via dal re, si presentò davanti a lui, e parlò in questo modo: "Ricordi, re, che quando ti portai fuori dalla grande selva selvaggia, promettesti che se ti avessi mostrato la strada giusta mi avresti dato la più bella delle tue tre figlie e riempito per me tre carrozze, la prima con oro, la seconda con argento, e la terza con monete di rame? Sono qui affinché tu possa mantenere la tua parola." Il re chiamò le sue tre figlie nella camera bianca e disse: "Ho fatto una promessa, ed è questa: dare una delle mie tre figlie a questo Riccio come moglie; ho promesso perché il Riccio mi ha condotto fuori da una grande selva selvaggia, in cui vagai per cinque giorni senza cibo né bevanda, e mi ha salvato da morte certa. Quindi dite, mie care figlie, quale di voi accetterà di sposare il Riccio."

La figlia maggiore si voltò, anche la seconda si voltò; ma la più giovane e più bella parlò così: "Se tu, mio padre il re, hai fatto una tale promessa, lo sposerò. Sia fatta la volontà di Dio se mi ha destinato un tale marito." "Tu sei la mia figlia più cara e migliore," disse il re; e la baciò ancora e ancora. Poi il re misurò tre carrozze di monete, sedette la principessa in un carro d'oro e di vetro e la mise in viaggio, tra amaro versar di lacrime, con il Riccio, che cavalcava a fianco del carro sul suo gallo nero. Viaggiarono e camminarono attraverso quarantanove regni finché il Riccio cavalcò fino al carro, aprì il finestrino, guardò dentro, e vide che la principessa non piangeva, ma era nel migliore umore allegro.

"Oh, mio bellissimo amore del cuore," disse la principessa, "perché cavalchi su quel gallo nero? Meglio venire qui e sederti al mio fianco sul cuscino di velluto." "Non hai paura di me?" "Non ho paura." "Non sei disgustata di me?" "No; se Dio ti ha dato a me, allora dovresti essere mio." "Tu sei la mia unica e amatissima moglie!" disse il Riccio; e con ciò si scosse, e subito si trasformò in un così perla-donato, affascinante figlio del re di ventiquattro anni che la lingua non potrebbe dire--dai capelli d'oro, dalla bocca d'oro, dai denti d'oro. E il gallo nero si scosse tre volte, e divenne un così dorato destriero magico che il suo uguale sarebbe stato da cercare; la sella abbandonata, gettata via divenne d'oro, tutto su di essa era oro fino all'ultima fibbia.

Il figlio del re poi scelse il posto più bello del regno; stando in mezzo a questo pensò una volta, e improvvisamente in quell'istante si trovò davanti a lui un palazzo di marmo con tetto di rame, che girava su un piede di gallo, e in esso ogni tipo del più vario e bellissimo mobilio d'oro--tutto e tutto era d'oro, cominciando dalla cornice dello specchio e finendo col cucchiaio da cucina. Il figlio del re condusse la bella uccello d'oro--la bella principessa--nel palazzo perla-donato, dove, come uccelli in un nido, vissero in armonia tranquilla. Quando le tre figlie del mercante e le due principesse maggiori sentirono della felicità della principessa più giovane--come si fosse sposata bene--nel loro dolore una di loro saltò in un pozzo, un'altra si annegò in uno stagno di canapa, e una terza fu tirata fuori morta dal fiume Tibisco [Theiss].

In questo modo quattro delle fanciulle giunsero a una fine malvagia; ma la seconda figlia del mercante digrignò i denti velenosamente verso la principessa, e fece una risoluzione ferma e senza pietà che avrebbe amareggiato la felicità della sua vita. Andò quindi al palazzo, e trovò servizio sotto le spoglie di una vecchia. Ella, la donata dal diavolo, arrivò in un momento critico; poiché il re Burkus[8] aveva dichiarato guerra contro il figlio del re, e la principessa, mentre suo marito era in campo, fu lasciata alla cura della figlia del mercante, travestita da vecchia. Si potrebbe affidare il latte a un gatto tanto quanto la principessa a quello scarafaggio del regno sotterraneo. Mentre il figlio del re era via, il Signore diede alla principessa due bei bambini.

La vecchia li mise in un cesto, li mise sotto un albero nel bosco, poi corse di nuovo dalla principessa, che, riprendendosi da uno svenimento in cui era caduta, chiese alla vecchia di darle i bambini così che potesse abbracciarli e baciarli.

[8] Il re prussiano,--Re di Prussia.

"Alta regina," rispose la vecchia, "a che serve indugiare o negare? Erano due mostri pelosi prematuri, e per salvarti dal terrore alla loro vista, li ho gettati entrambi nel fiume." I due bambini dormirono tranquillamente sotto l'albero finché un cervo bianco irruppe con grande rumore attraverso la boscaglia, andò dritto come se fosse mandato, e prendendo il cesto lo appese alle sue corna; poi il cervo bianco scomparve nella foresta, andò avanti finché arrivò alla riva di un ruscello, dove chiamò tre volte. La Fanciulla della Foresta apparve come per magia, prese il cesto con grande gioia, e corse ansimando nel suo palazzo. I due bambini rimasero sette anni con la Fanciulla della Foresta, che li allevò con cura come se fossero stati suoi.

Ecco, sulla mia anima, cosa successe dell'affare, o cosa non successe, la Fanciulla della Foresta una volta mandò la bambina con una brocca verde per l'acqua, e le ingiunse rigorosamente di stare attenta a non rompere la brocca. La bambina non si fece dire questo due volte; fu obbediente e attenta. Prese la brocca, e fu al pozzo in un attimo. Quando arrivò, vide un piccolo uccello d'oro che volava intorno al pozzo. Essendo una bambina, volle catturare l'uccello d'oro, quindi corse intorno con la brocca in mano finché alla fine vide che era rimasto solo il manico. La bambina, terrorizzata, scoppiò in lacrime, si sedette al bordo del pozzo, e pianse lì. La Fanciulla della Foresta aspettò e aspettò; ma non poté aspettare più a lungo, quindi mandò il fratellino con una seconda brocca, e gli disse severamente di stare attento a non rompere la brocca.

Il fratellino andò nello stesso modo, poiché anche lui, come i bambini di quell'età, vide appena l'uccello d'oro che volle colpirlo con la brocca, che fece roteare finché rimase solo il manico nella sua mano; poi scoppiò in lacrime, si sedette accanto a sua sorella, e lì i due piangevano al bordo del pozzo.

Ecco, sulla mia anima, l'uccello d'oro ebbe pietà dei bambini, e chiese: "Perché piangete? Perché vi lamentate, bei bambini?" "Oh, bell'uccello," rispose il ragazzo, che aveva più senso di sua sorella, "perché non dovremmo piangere? Perché non dovremmo lamentarci? Saremo frustati per aver rotto le brocche verdi; la nostra cara madre ci sferzerà." "Oh, miei bambini, ella non è la vostra vera madre! È solo la vostra madre adottiva. Vostro padre e vostra madre vivono lontano da qui--oltre quelle verdi montagne; quindi se volete seguire, vi condurrò a casa." I due bambini non volevano altro. Non tornarono più dalla loro madre adottiva, poiché sarebbero stati frustati; ma seguirono l'uccello d'oro, che andava sempre davanti a loro. E viaggiarono e camminarono finché una volta in una foresta si imbatterono in un grande mucchio d'oro; vicino all'oro c'era un numero di dadi, come se qualcuno avesse giocato lì.

Il ragazzino e la ragazzina presero ciascuno una manciata d'oro, e andarono oltre. Viaggiarono e camminarono finché arrivarono a una locanda; poiché erano stanchi, ed era sera, entrarono per chiedere alloggio. Nella locanda tre signori giocavano a dadi; i due bambini all'inizio notarono solo che stavano giocando. Alla fine il ragazzo tirò fuori dalla tasca la manciata d'oro, e iniziò a giocare in tale maniera che vinse tutto il denaro dei tre signori; e poi uno di loro parlò così: "Bene, mio caro figlio, vedo che hai buona fortuna. Ho in un certo posto un incantevole giardino fiorito; in mezzo al giardino c'è un palazzo di marmo, e il palazzo ha questa particolarità--se viene colpito sul lato tre volte con questa verga d'oro, si trasformerà in una mela d'oro; e puoi mettere giù il palazzo di marmo e il giardino fiorito in qualsiasi parte del mondo se colpirai la mela d'oro con l'estremità piccola della verga d'oro.

Scommetto ora questo giardino fiorito e questo palazzo di marmo; se puoi vincere, saranno tuoi." Il ragazzino accettò; e vinse fortunatamente il giardino fiorito e il palazzo di marmo. L'altro poi gli diede la verga d'oro, e gli mostrò dove erano il giardino e il palazzo. La mattina dopo i bambini cercarono il giardino e il palazzo, che il ragazzo colpì tre volte sul lato, e si trasformò in una mela d'oro; mise la mela in tasca, e se ne andò verso casa. Il piccolo uccello d'oro volò sempre davanti a loro. Viaggiarono e camminarono finché una volta l'uccello d'oro si fermò e disse: "Bene, cari bambini, ora siamo a casa; metti giù la mela d'oro su questo posto e colpiscila tre volte con la verga, e vedrete che bel palazzo di marmo e giardino fiorito ci sarà, che parlerà ai sette regni. La notizia del palazzo e del giardino circolerà immediatamente, e il re stesso verrà a guardarli.

Lui dovete onorare come vostro padre, poiché tu mio ragazzino sei il figlio del re, e tu mia ragazzina la figlia del re. Cari bambini, ecco in una cornice d'oro un quadro che dà le vostre armi e il vostro nome. Appendete nel palazzo questo quadro, nel posto migliore; ma affinché non sia visto, copritelo con velluto, e non mostratelo a nessun uomo salvo al vostro stesso padre. Quando chiederà che quadro è quello, togliete il velluto da esso, e il resto seguirà." Così avvenne; i due bambini appesero il quadro nella stanza migliore del palazzo di marmo, e lo coprirono con velluto.

Ora, la notizia corse in parti lontane del regno che c'era un incantevole e meraviglioso palazzo di marmo in tale e tale posto, e la gente si affrettò dalla settima provincia lontana per guardarlo; così che la notizia giunse alle orecchie del re stesso. Il re decise subito di guardare il giardino fiorito e il palazzo di marmo; ma aveva appena concepito l'idea quando la vecchia gli diede una droga. Il re si ammalò, e non poté vedere il giardino fiorito e il palazzo di marmo; e poi la vecchia, senza invito, si presentò davanti al re e disse: "Alto re, se sei così curioso di vedere questo giardino fiorito e palazzo di marmo, allora andrò a vedere se sono belli come dice la notizia, e racconterò la storia a Vostra Altezza." Il re in un modo o nell'altro acconsentì, e la vecchia andò, non per vedere il giardino, ma per portare i due bambini a distruzione malvagia; la creatura malvagia ci provò ma non riuscì, poiché le sue armi si ruppero.

Per non confondere una parola con un'altra, racconterò l'intera storia in ordine e accuratezza.

La vecchia strega era appena arrivata al famoso giardino fiorito quando i due bambini si affrettarono davanti a lei e mostrarono tutto dalla radice alla cima, e il vecchio pezzo di cuoio iniziò a parlare così: "È vero che il giardino è bello, ma sarebbe sette volte più bello se portaste l'albero che risuona nel mondo." "Cosa si deve fare per ottenerlo?" chiese il ragazzino. "Non altro che questo," rispose il vecchio scheletro: "In tale e tale posto, in un palazzo incantato, c'è l'albero che risuona nel mondo; ma dovete andare a prenderlo e portarlo." Con ciò la vecchia strega prese congedo dai due bambini, e se ne andò a casa; ma il ragazzo non ebbe pace da quell'ora. Voleva andare a portare l'albero che risuona nel mondo; quindi prendendo congedo da sua sorella con amaro versar di lacrime partì per l'albero.

Eg gjekk og fór gjennom førtini kongeriker til han kom til eit mørkt slott; dette var det første fortrolla slottet. Ein stor, halte, hårete djevel stod der på vakt med ein frykteleg svepe, så ingen mann kunne koma inn. Den hårete djevelen ropa svært sint på guten vår: «Stopp! Kven er det?» «Eg,» svara den vesle guten. «Kven er 'eg'?» «Eg.» » spurde djevelen. «Ja, eg er det.» «Kva reise er du på?» «Eg leitar etter det verds-vakkert-klingande treet. Har du ikkje høyrt om det, herre storebror?» «Eg har ikkje høyrt om det; men på slik og slik stad står broren min på vakt, og har han ikkje høyrt om det, så har ingen i verda høyrt om det.» Janosjka gjekk framover på den rette vegen for å leita etter det verds-klingande treet. Han reiste og fór til han kom til eit anna fortrolla mørkt slott; der stod ein stor, halte, hårete djevel på vakt som ropa til vår Janosjka i stor vreide.

Vår Janosjka var mykje modigare no, for han visste at han ikkje hadde noko å frykta. » ropa djevelen. «Eg.» «Er du Janosjka?» «Ja, eg er det, til teneste for herre storebror.» «Kvifor ferdast du her i dette framande landet, der ikkje ein fugl fer?» «Eg leitar etter det verds-vakkert-klingande treet. Har du ikkje høyrt om det, herre storebror?» «Kva hjelper det å drygja eller nekta? Eg har ikkje høyrt; men på slik og slik stad står eldste broren min på vakt, og veit han ikkje noko om det, så veit ingen i verda det.» Med dette fór Janosjka vidare mot det tredje fortrolla slottet; då han kom fram, stod det ein stor, halte, hårete djevel på vakt, som ropa i stor vreide til Janosjka: «Kven er det?» «Eg.» «Er du Janosjka?» «Ja, eg er det.» «Kvifor ferdast du her i dette framande landet, der ikkje ein fugl fer?» «Eg leitar etter det verds-vakkert-klingande treet. Har du ikkje høyrt om det, herre storebror?» «Ho, ho, Janosjka!

Jau, det har eg; det er her i hagen til dette fortrolla slottet. Du kan ta det, men berre om du lyder orda mine. Set du ikkje pris på dei eller held du ikkje dei, vil du aldri sjå Guds klåre himmel eller den skinnande dagen meir. Eg vil berre seia dette: Her er ein gyllen stav; slå på muren til det fortrolla slottet tre gonger med han. Straks skal ei dør opna seg framfor deg. Midt i hagen finn du det verds-vakkert-klingande treet. Gå rundt det tre gonger og skynd deg så som ei skoten pil, med farten til ein hund, elles vil steinmuren lukka seg, og du blir att inne; og blir du først stengd inne, må Gud ha miskunn og medynk med deg, for i same stunda blir du stein. Dette er ordet og talen min; held du fast ved det, blir du lukkeleg; om ikkje, blir du elendig for alltid.» Guten tok gullstaven og slo på sida av det fortrolla slottet med han. I same stunda opna døra seg framfor han.

Kongssonen spurde ikkje mykje om han fekk gå inn eller ikkje; i eit augeblink sprang han inn gjennom døra og rett til hagen. All slags syngjande og dansande jomfruer kom imot han – somme med citharaer og harper; somme spela på cymbalar og bad han spela og dansa med dei; somme baud rik mat og drikke av alle slag som var hugnad for smaken. Men kongssonen hadde ikkje hug til å eta eller drikka; han skuva jomfruene til side og sprang til midten av hagen, der det verds-vakkert-klingande treet stod; så gjekk han rundt det tre gonger, vendt mot det punktet der han var komen frå. Då han var ferdig, fór han ut av hagen, og tusen gonger var han lukkeleg. Det hadde ikkje vore det same for han å vera nokre minutt seinare, for døra lukka seg og beit av hælen på støvelen hans; men han brydde seg ikkje mykje om hælen på støvelen sin.

Han sprang heim same vegen som han hadde kome; og då han kom fram, stod det verds-vakkert-klingande treet midt i blomehagen. Hittil hadde blomehagen vore i godt ord, men no var ryet sju gonger større, så folk kom frå sju verdsdelar for å sjå treet; og ryet nådde kongen sjølv, som bestemte i tankane sine at hadde han ikkje sett det enno, ville han i det minste no gå for å sjå det.

Så snart den gamle heksa gjetta tanken hans, la ho eit pulver i kaffien hans så han vart sjuk, og ikkje var i stand til å forlata rommet; så stod ho framfor han utan innbyding, og sa: «Høge konge, sidan dykkar høgheit er sjuk, vil eg gå for å sjå om det verds-klingande treet er så vakkert som ryet seier, og vil snart koma attende med ord.» Kongen gjekk på ein eller annan måte med på den gamle heksa sitt framlegg, og let henne gå for å sjå det verds-vakkert-klingande treet. Ho hadde så vidt sett foten i blomehagen då dei to borna sprang ut til henne for å høyra kva den gamle kvinna ville seia denne gongen.

«Vakre born,» sa ho, «vakker er hagen i seg sjølv, vakkert er det klingande treet, men sju gonger vakrare ville det vera om den verds-søtt-talande fuglen song på det.» «Kva må eg gjera?» spurde den vesle guten. «Ikkje noko anna,» svara den gamle heksa, «enn dette: På slik og slik stad er eit fortrolla slott, og derifrå ville det vera naudsynt å henta den verds-søtt-talande fuglen.» Så gjekk ho attende; og frå den stunda kunne kongssonen ikkje vera heime, men planla å dra etter den verds-søtt-talande fuglen. Derfor, då han skilst frå systera si under bitter tåreflaum, starta han gjennom riket og verda for å henta heim den søtt-talande fuglen; men han påla systera si at om tredje dagen han ikkje var heime, skulle ho dra ut for å leita etter han på ein viss veg – og med det gjekk kongssonen sin veg.

Han reiste og fór gjennom førtini kongeriker til det første fortrolla slottet, der det stod på vakt ein stor hårete djevel, som hadde ein frykteleg stor svepe i handa, for å drepa, utan medynk eller miskunn, kvar mann som gjekk opp eller ned. No gjekk den hårete djevelen laust på Janosjka skarpt og røft, slik: «Kven er du?» «Eg, herre storebror.» » spurde djevelen igjen. «Eg.» «Er du Janosjka?» «Ja, eg er det.» «Kvifor er du her i dette framande landet, der ikkje ein fugl fer?» «Eg skal henta den verds-søtt-talande fuglen. Har du høyrt om han, herre storebror?» «Kva hjelper det å drygja eller nekta? Eg har ikkje høyrt. Men der borte bur eldre broren min; veit han ikkje noko om det, så veit ingen i verda.» No kom kongssonen til det andre fortrolla slottet; den andre djevelen sende han til eldste broren sin, den store halte djevelen.

Då Janosjka kom til det tredje slottet, spurde djevelen: «Kvifor er du her i dette framande landet, der ikkje ein fugl fer?» «Eg leitar etter den verds-søtt-talande fuglen. Har du ikkje høyrt om han, herre storebror, i ditt verds-vakre liv?» «Jau, det har eg; han er her i dette fortrolla slottet. Du kan ta han med deg om du vil lyde ordet mitt; om ikkje, var det betre du aldri var fødd. For vil du ikkje haldast ved orda mine, vil du aldri sjå Guds klåre sol igjen. Eg vil berre seia: Her er ein gyllen stav; ta han, og slå på muren til det fortrolla slottet med han tre gonger. Straks vil døra opna seg framfor deg; gå inn, spring til enden av glaskorridoren og gjennom åtte rom. I det niande rommet er den verds-søtt-talande fuglen i eit rustent bur. Du vil finna der alle slag vakre og endå vakrare gullfuglar, men sjå ikkje på dei, høyr ikkje på dei, ta ingen av dei, men ta den søtt-talande fuglen som sit trist i det rustne buret.

Riv buret i eit augeblink, og fór ut av det fortrolla slottet som om du var skoten frå ein kanon.» Kongssonen tok gullstaven og slo på muren til det fortrolla slottet med han tre gonger, og i ein blunk opna døra seg framfor han. Kongssonen stilte så få spørsmål. Om det var tillate eller ikkje, sprang han inn i rommet i eit augeblink. Medan han sprang til enden av glaskorridoren, vart han kalla ved namn, frå høgre til venstre, for å stoppa. Riktignok vart han skremd, men han brydde seg ikkje. Han sprang rett til det første rommet. Alle slag blomar, meir og meir vakre, stod i gullpotter; men kongssonen rørte dei ikkje. Han sprang til det andre rommet. Der var alle slag sverd og gevær, men han valde ikkje mellom dei. Han gjekk inn i det tredje, fjerde, femte, og slik til han kom til det niande rommet.

Det niande rommet, som djevelen hadde fortalt han, var fullt av alle slag gull- og sylvbur, og i dei song gullfjæra fuglar, meir og meir vakre; men den verds-søtt-talande fuglen sat der og hang trist i eit rustent bur, og song ikkje. Sidan den verds-søtt-talande fuglen ikkje var gullfjæra som dei andre, tykte ikkje kongssonen om han, og han tok han ikkje, men valde blant dei mange gullfjæra fuglane den penaste, og ønskte å ta han; men då han rakte ut handa mot han, vart han plutseleg, i ein blunk, forvandla til stein, og døra i steinmuren lukka seg framfor han.

No dekka den vesle prinsessa bordet for den gode broren sin kvar Guds gjevne dag, men han kom ikkje. Kvar Guds gjevne kveld gjekk ho ut framfor huset og venta til nær midnatt; så reidde ho senga for han, men han låg ikkje i henne. Så gjekk den første dagen, og den andre, og den tredje – dag etter dag, men enno kom den kjære broren ikkje; derfor gjekk prinsessa, gråtande og hulkande, ut for å leita etter broren sin. Ho reiste og fór på sporet hans til ho kom til det første fortrolla slottet, og det andre, og til slutt det tredje. Djevelen der stod på vakt, med ein stor svepe som ei kjede, for å slå på hovudet, utan medynk eller miskunn, kvar ein som gjekk opp eller ned; og han ropa sint på den vesle jenta: «Kven er du?» «Eg.» «Er du Mariska?» For i mellomtida, la det vera sagt, var dette namnet til systera til kongssonen. «Ja, eg er det.» «Kvifor ferdast du i dette framande landet, der ikkje ein fugl fer?» «Eg leitar etter broren min.

Har du ikkje høyrt om han, herre storebror?» «Jau, det har eg høyrt – jau! Han er i dette fortrolla slottet, forvandla til stein; han måtte det, for han ville ikkje lyda meg. Du vil gå same vegen, også, om du ikkje held fast på ordet mitt.» No tok den vesle jenta gullstaven frå djevelen, som fortalde henne kva ho skulle gjera med han, og slo på muren til det fortrolla slottet med han tre gonger. Døra opna seg framfor henne i ein blunk, prinsessa sprang inn; men ho såg korkje til høgre eller venstre. Ho sprang rett til det niande rommet; der tok ho det rustne buret, slo broren sin tre gonger på sida med staven, og sprang så som skoten frå ein kanon. Og tusen gonger var lukka henne at ho ikkje drygde eit augeblink lenger, for steinmursdøra klypte, som det var, kanten av skjørtet hennar av då ho lukka seg. – slik og slik usling, det vil snart bli bittert for deg!»

Men ho snudde seg ikkje mot dei; ho sprang som ein jakta hjort til ho nådde heim. Kven venta på henne der? Ingen andre enn den kjære broren hennar.

Bror og syster sette så den søtt-talande fuglen på det verds-vakkert-klingande treet, og den søtt-talande fuglen tala og song søtare enn nokon cithara, så den som høyrde han vart ti år yngre. Om blomehagen hadde vore kjend før, sto han no i sju gonger større ry, så frå sju kongeriker kom folket for å sjå på han; og kongen, som høyrde om det gode ryet til blomehagen, bestemte i tankane sine at, sjølv om han ikkje hadde gått enno, ville han no gå for å sjå han. Den gamle heksa gjetta så vidt denne hensikta til kongen då ho gav han pulver i svart kaffi, frå kva kongen vart så sjuk at denne gongen òg vart vitjinga hans til den vakre hagen til inkjes. Og så stod den gamle kvinna, utan innbyding, framfor han, og sa: «Høge konge, du har så stor trong til å sjå blomehagen, eg vil gå med ein gong, og henta ord om venleiken hans er like stor som ryet hans.» Kongen gjekk med på det, og den gamle kvinna gjekk for å sjå blomehagen.

Ho hadde så vidt sett foten i han då dei to borna sprang ut for å møta henne, tok svært hjarteleg imot henne, og visste ikkje kvar dei skulle setja henne.

«Vakre born,» byrja den gamle syndaren, «marmorpalasset er vakkert, blomehagen er vakker, den verds-søtt-talande fuglen er vakker; men blomehagen ville vera endå vakrare om sylvsjøen rann i han, og i sjøen leika gullfiskar.» » spurde kongssonen. «Berre dette,» svara det gamle skjelettet. «På ein viss stad, i eit fortrolla slott, er den verds-sylvsjøen, og i han den verds-gullfisken; det er berre naudsynt å gå etter sylvsjøen, for gullfisken vil koma i han. Alt som trengst er å henta sjøen.» Så tok den gamle kvinna venleg avskjed med paret, og gjekk heim. Men kongssonen frå den dagen hadde inga ro, så han tok avskjed med den kjære systera si, og gjekk ut i verda etter sylvsjøen. Han reiste og fór gjennom førtini kongeriker, og Operentsiahavet, til han kom til det første fortrolla slottet. Ein djevel vaktte der, som sende han til eldre broren sin, og han til den eldste. Kongssonen kom til det tredje fortrolla palasset.

Ein djevel stod på vakt der, med ein enorm knute kølle, for å slå kvar mann som gjekk opp eller ned, utan miskunn eller medynk.

«Gud gje deg god kveld, herre storebror.» «Gud ta imot deg, Janosjka; kvar fer du i dette framande landet, der ikkje ein fugl fer?» «Eg leitar etter den verds-sylvsjøen. Har du ikkje høyrt om han, herre storebror?» «Jau, det har eg høyrt – jau; han er her i dette fortrolla slottet. Men, litlebror, du må knyta godt om buksene dine om det er ønsket ditt å ta det med deg; for vil du ikkje lyda ordet mitt, seier eg deg, på mi sanne sjel, at du kjem til Pilatus innan kveldsmat. Eg vil seia dette: Her er ein gyllen stav; slå på sida av det fortrolla palasset med han, og plutseleg vil døra opna seg framfor deg, spring rett inn i hagen. Du vil høra namnet ditt ropt, men høyr ikkje på det. Alle slag vakre jomfruer vil koma framfor deg, og by mat og drikke; men et ikkje, heller ikkje drikk. Du vil finna på vegen alle slag rike ting – gull, sylv, diamantar – men rør ikkje noko.

Så vil alle slag ekkle slanger og padder koma ut, men vær ikkje redd; spring rett til sylvsjøen, som renn i hagen, spring rundt han tre gonger mot heim, og spring så ut som du gjekk inn.» Vel, kongssonen tok gullstaven, slo på sida av det fortrolla slottet tre gonger, og døra opna seg framfor han; så vidt han hadde sett foten inn, ropa jomfruer han ved namn. «Hit, hit, Janosjka! Et, drikk, med hugnad, Janosjka! Hit, Janosjka, dei omfamnande armene mine er opne for deg, spring ikkje lenger!» Kongssonen, som om han var døv, høyrde ikkje på, men sprang vidare. Så kom jomfruer, meir og meir vakre, framfor han – somme spratt på han, slang det gylne håret sitt i andletet hans; kongssonen stoppa ikkje, men slo grovt på dei, og fór fram.

Han hadde så vidt forlate jomfruene då han fall over haugar av skattar kasta i vegen hans: banka gull var hauga høgt, og mjølkekvit sylvmynt – her alle slag diamanteringar, der sverd sett med diamantar; men kongssonen rørte ikkje noko, og sprang vidare. Så vrimla alle slag kravlande, krypande skapningar rundt han – her kvesande slanger, der vorteaktige padder. Janosjka såg ikkje under føtene sine, men sprang til han kom til sylvsjøen, rundt kva han fór tre gonger, og gjekk ut som han var komen. Tusen gonger var lukka hans, for hadde han vore eit augeblink seinare, ville steinmuren ha lukka seg framfor han; som det var, tok han hælen av støvelen hans, men han brydde seg ikkje om det. Han forlét støvlane sine der og sprang heim barbeint; då han nådde heim, rann sylvsjøen allereie gjennom blomehagen, og i han hoppa alle slag dyrebare gullfiskar.

Hittil hadde marmorpalasset og blomehagen med det klingande treet og den søtt-talande fuglen vore i godt ry, men no, då sylvsjøen rann gjennom hagen, og gullfiskar leika i han, no, seier eg, tala ryet deira til dei sju verdene, og folk kom for å sjå på dei. Då dette nådde øyra til kongen, bestemte han at han korkje ville eta eller drikka før han såg marmorpalasset med alle undera sine. Sjølv om den gamle heksa baud han svart kaffi gjentekne gonger, tok ikkje kongen det; men sat i den gylne vogna med kona si, køyrde han for å sjå blomehagen.

Så vidt kongen og dronninga hadde gått inn i blomehagen, sprang bror og syster ut framfor dei, andpustne, og kyssa hendene deira. » ropa dronninga; «ho er di utskorne andre!» «Og den vesle guten liknar deg,» svara kongen. Vel, kongen og dronninga gjekk rundt hagen i rekkjefølgje, og dei kunne ikkje gjera venleiken hans rettferd; då dei såg det klingande treet og den søtt-talande fuglen, klappa dei i hendene. Guten gjekk opp i eit augeblink på det klingande treet, plukka frå han eit par gulleple, gav eitt til kongen og det andre til dronninga, som ikkje kunne prisa venlegheita hans nok. Så såg kongen og dronninga på sylvsjøen og gullfiskane i han; dei vitja marmorpalasset, og gjekk frå rom til rom til dei hadde gått gjennom sju i rekkjefølgje.

Kongen og dronninga var ikkje i stand til å prisa venleiken til romma nok; men då dei kom til det vakraste av alle, fann kongen dette å seia, talande tale: «Vel, vesle tenaren min, vil du ikkje svara på eit spørsmål frå meg?» » spurde prinsen. «Eg skulle lika å vita kvifor det biletet er dekt med fløyel, og kva det syner.» Eitt ord er ikkje mykje, men den vesle kongssonen sa ikkje så mykje; ordlaus drog han fløyelsteppet til side. Kongen og dronninga vart forundra, og kjende igjen sine eigne born, som dei aldri hadde sett før. Den eine omfamna eitt av dei, og den andre det andre; dei kunne ikkje tala, men dei gret og lo, og så vart det verds-klingande treet og den søtt-talande fuglen høyrt.

Stor var gleda av alle slag, men trist vart den gamle syndaren då kongen tok henne, batt henne fast til eit tre, og hauga under henne ein eld av svovel.