Alice i Eventyrland

Alice kjedet seg enormt ved siden av søsteren på elvebredden. Solen stekte så varmt at gresset føltes som en lunken dyne, og biene surret søvndyssende i kløveren. Søsteren leste en bok, men Alice kunne se at den verken hadde bilder eller samtaler, og hva er vel en bok uten det? Hun sukket dypt og telte gresstråene rundt seg. Ingenting spennende skjedde. Helt til en hvit kanin kom løpende forbi. Den var ikke som noen kanin Alice hadde sett før – den hadde rosa øyne som skinte i sollyset, en vest med små lommer, og den trakk frem et lommeur mens den så svært travel ut. «Å nei, å nei, jeg kommer for sent!» pep den med en pipende stemme og ristet på hodet. Det var så merkelig at Alice spratt opp uten å tenke seg om. Hun hadde aldri sett en kanin med klokke før, og slett ikke en som kunne snakke. Hun løp etter den over enga, gjennom en hekk, og akkurat da hun trodde hun skulle ta den igjen, forsvant den ned i et stort hull under en busk. Alice nølte ikke et sekund. Hun bøyde seg frem og kikket ned i mørket. Hun kjente hvordan hjertet banket fort, og en underlig spenning fylte henne. «Nå eller aldri,» sa hun til seg selv, og så hoppet hun etter.

Fallet var merkelig stille og rolig. Hun sank ikke fort, men drev nedover som om hun svevde i en langsom heis. Veggene var dekket av hyller og skap, og hun rakk å se både kart og bøker og gamle esker. Hun grep en krukke med merkelappen «APPELSINMARMELADE» og ble skuffet da den viste seg å være tom. Den duftet likevel søtt og godt. For ikke å miste den og treffe noen langt der nede, satte hun den fra seg i et skap som gled forbi. «Hva om jeg faller helt gjennom jorda?» tenkte hun. «Da kommer jeg til folk som går på hodet, eller som aldri har sett en kake.» Hun stirret ned i mørket og prøvde å se bunnen, men det var umulig. «Kanskje jeg faller for altid?» undret hun seg. Hun kjente hvordan håret fløt rundt hodet hennes, og kjolen blafret som et seil. Men før hun rakk å finne ut mer, landet hun mykt på en haug av tørre blader og kvist. Hun reiste seg og børstet støv av kjolen. Foran henne lå en lang, lav sal med lamper som brant i taket og en rad med dører langs veggen. Alle var låst. Hun prøvde dem én etter én, men ingen gav etter.

Alice gikk fra dør til dør og prøvde håndtakene, men ingen beveget seg. Hun sparket lett i en av dem, men den rørte seg ikke. Hun var i ferd med å gi opp da hun oppdaget et lite glassbord ved den ene veggen. Det var så lavt at hun nesten hadde gått forbi det. På bordet lå en bitteliten gullnøkkel som blinket i lampeskjæret. «Endelig,» sa hun og grep den. Den var liten og skinnende, og føltes varm i hånden. Men nøkkelen var altfor liten til noen av dørene. Hun gikk en runde til og fant til slutt et lavt forheng som hun ikke hadde lagt merke til før. Bak det skjulte seg en dør som knapt var høyere enn en mus. Alice stakk nøkkelen i låsen – den passet perfekt! Hun bøyde seg ned og så gjennom døråpningen. Det vakreste syn møtte henne: en hage med fontener og blomster i alle farger, og en sol som skinte varmt over grønne trær. Hun forsøkte å krype gjennom, men hodet gikk så vidt inn. Resten av kroppen var altfor stor. «Om jeg bare kunne brette meg sammen som et teleskop,» sukket hun, og satte seg på gulvet med nøkkelen i hånden.

Da fikk hun øye på en flaske som sto på glassbordet. Den hadde en merkelapp som sa «DRINK MEG» med fine, runde bokstaver. Alice var en forsiktig jente og visste at man ikke skulle drikke ukjente ting. «Det kan jo være giftig,» sa hun til seg selv. Hun studerte flasken nøye. Den så ikke farlig ut, og det sto ikke «GIFT» på den. Hun luktet forsiktig – det luktet kirsebær og vanilje og noe varmt og godt, som nybakte småkaker. Så tok hun en liten slurk. Smaken var forunderlig: den minnet om kalkun og karamell og smørbrød og ananas på en gang. Hun drakk litt til, og kjente at noe rart skjedde. Hun begynte å krympe. Det føltes som om hun sank ned i sine egne sko, og kjelen ble løsere rundt kroppen. Bordet vokste seg høyere og høyere foran øynene hennes. Snart var hun ikke større enn en fingerbøl. «Nå kan jeg gå gjennom døren!» ropte hun glad. Men da hun løp mot den, oppdaget hun at gullnøkkelen lå igjen på bordet. Bordet var høyt som et tårn nå, og hun kunne ikke nå opp.

Alice satte seg ned og begynte å gråte. «Så dumt, så dumt,» hulket hun. «Hvorfor tok jeg ikke nøkkelen med meg?» Tårene rant og rant, og snart var det en liten dam rundt henne. «Slutt å gråt,» sa hun strengt til seg selv. «Det hjelper ikke å sitte og snufse. Du må finne en løsning!» Men tårene fortsatte å renne, og dammen ble større. Under bordet lå en liten eske med en kake inni. På toppen var det skrevet med ripsbær: «SPIS MEG». Alice tørket øynene og tok en bit. Den smakte søtt og litt syrlig. «Får håpe denne gjør meg større igjen,» sa hun. Det gjorde den. Hun vokste så fort at hodet snart traff taket og føttene presset mot veggene. Hun måtte legge hodet på skakke for å få plass. Hun grep nøkkelen med en stor hånd, men nå var hun altfor stor for døren. «Hvorfor skjer alt så bakvendt her?» ropte hun, både sint og fortvilet. Tårene begynte å renne igjen, og hun svømte i dem mens hun vokste enda mer.

Midt i tåredammen plasket en mus forbi. Den var lang og grå og så svært alvorlig ut. «Unnskyld,» sa Alice. «Vet du veien til bredden?» Musen så på henne med mørke øyne. «Jeg vet ikke,» sa den tørt. «Jeg prøver bare å komme meg opp.» Alice svømte ved siden av den og prøvde å være vennlig. «Har du møtt katten min, Dinah?» spurte hun. Musen ble helt stiv og ristet på hodet. «Ikke snakk om katter!» sa den strengt og svømte raskere vekk. «Beklager,» ropte Alice. «Dinah er veldig snill, egentlig. Hun fanger mus, men hun leker bare.» Musen nektet å svare og forsvant inn i noen siv. Alice svømte videre og møtte flere dyr: en and med våte fjær, en dodo som så forvirret ut, en ørn med skarpe øyne og en lori som skrek oppgitt. De var alle våte og slitne og prøvde å finne land. Endelig så de en stripe tørr sand, og de svømte mot den med all sin kraft.

På stranden samlet dyrene seg i en våt, skjelvende ring. «Vi må bli tørre,» sa dodoen, som var den klokeste av dem. «Jeg foreslår et kappløp.» «Et kappløp?» spurte anden og ristet vannet av seg. «Hvor skal vi løpe?» «Ingen vet,» sa dodoen. «Det er poenget. Vi løper alle sammen i en sirkel, og når jeg roper stopp, er vi tørre.» De stilte seg opp og løp i en stor, rotete ring. Noen løp for fort, noen for sakte, og Alice snublet over en stein. «Stopp!» ropte dodoen etter en stund. Alle var andpustne og litt tørrere, men ingen visste hvem som hadde vunnet. «Alle har vunnet!» bestemte dodoen. «Og alle må ha premie.» Alice fant noen drops i lommen og delte ut til alle. De smakte på dem og nikket fornøyd. «Og hva får du som ga premiene?» spurte dodoen. «Du får en fingerbøl.» Han tok Alice sin egen fingerbøl og ga den tilbake med et dypt bukk. Alice lo og ble rød i kinnene.

Musen ble bedt om å fortelle en historie for å gjøre dem helt tørre. «En tørr historie,» sa dodoen. Musen begynte å fortelle om konger og dommere og gamle dager. Men Alice fulgte så nøye med på halen dens at hun ikke hørte etter. «Halen din er veldig lang,» sa hun tankefullt. Musen ble fornærmet. «Du hører ikke på meg!» «Jo, jeg gjør,» sa Alice. «Du snakket om en hale.» «Det er ikke det samme!» hveste musen og forsvant i gresset. «Dinah ville likt deg,» sa Alice etter den. «Hun er flink til å fange mus.» Da dyrene hørte ordet «katt», stivnet de alle sammen. «Katt!» pep lori. «Det er farlig!» Og før Alice rakk å si unnskyld, hadde hele forsamlingen spredd seg i alle retninger. Hun sto alene på stranden, omgitt av ingenting annet enn stillhet og lyden av bølger som skvulpet. «Nå har jeg ingen igjen,» sa hun trist og satte seg på en stein.