Historien om de tre rikene

Keiser Ling sitter på tronen i Luoyang, men makten hans er som is som sprekker om våren. Hoffet er fullt av grådige evnukker som stjeler fra folket. Rettferdige menn blir jaget bort eller drept. På himmelen viser det seg tegn på ulykke, og ingen vet hva som skal komme.

I nord finner en mislykket lærd ved navn Zhang Jue en hemmelig lære. Han samler bønder og fattige, og snart reiser de seg som opprørere med gule turbaner på hodene. Åtte provinser brenner. De roper: "Den blå himmel er død, den gule skal stå!" Landsbyer blir lagt i ruiner.

Midt i all denne frykten står en fattig vever fra Zhuo by. Han heter Liu Bei og er av slekt med keiserfamilien Han, men har hull i kappen og sandaler av strå. På et bråkete marked møter han to menn som skal forandre alt. Den ene er Guan Yu, en rettskjemper på flukt, stille som morgengry før torden. Den andre er Zhang Fei, en brå slakter med stort hjerte og høy røst.

I en ferskenlund sverger de tre mennene ed til hverandre: "Ikke født samme dag, men dø i samme time." De lover å kjempe for rettferd og folket. Med lån fra hestekjøpmenn og våpen smidd i bakgårder drar de i kamp mot de gule turbanene. De lærer å marsjere sammen, å stole på hverandre, å dele det siste vannet i en kopp.

I røyken fra slaget står en ny skikkelse frem: Cao Cao. Han er rask, streng og liker orden. Når Lu Zhi, læreren til Liu Bei, blir fengslet fordi han nekter å betale bestikkelser, kjenner de tre brødrene lukten av hoffets råte for første gang.

I hovedstaden blir alt verre. General He Jin planlegger å knuse evnukkene, men blir lurt inn i palasset og hugget ned. I haller og smug skriker folk. Keiserbarna flykter i mørket gjennom siv og gårdsrom, bare ledet av ildfluer og modige tjenere.

Fra vest kommer Dong Zhuo ridende med sine Xiliang-ryttere. Han ser på den unge prinsen Liu Xie og tenker: "Du blir mitt skjold." Han setter ham på tronen som keiser Xian og kaster den eldre broren Liu Bian ned i døden. Dong Zhuo dreper alle som står i veien, og brenner Luoyang til grunnen. Folk drives vestover mellom sverd og røyk.

Mot Dong Zhuo reiser det seg en allianse av lensherrer. Alle vil være helter, men mange vil også ha bytte. Likevel står noen øyeblikk igjen som stjerner i mørket: Guan Yu drikker varm vin, rir ut, og vender tilbake med Hua Xiongs hode før vinen er kjølnet. Ved Hulao-porten fosser krigeren Lü Bu frem som en ild gjennom natt. De tre brødrene strammer tøylene og møter ham skulder ved skulder. Klirr av sverd, stønn, gnister. Til slutt må selv Lü Bu trekke seg tilbake.

Dong Zhuo svarer ved å flytte keiseren til Chang'an. Han plyndrer graver og river templer, som om landet var hans egen låve. Alliansen knaker i sammenføyningene. Noen sender smil med gift i. Noen stjeler i mørket. Sår av misunnelse åpner seg i flokken av menn som skulle redde riket.

I ruinenes natt løfter Sun Jian et tungt segl fra en brønn. Han vet at den som bærer rikets segl, også bærer andres mistanke. Bak maskene glitrer øyne. Cao Cao ser lenger enn de fleste. Han skriver at små gutter tenker kort, men landet trenger stor strategi. Han angriper Dong Zhuo ved Xingyang, blir såret, men reddes av slekt og stahet.

Så vender en hemmelig sang alt. Diao Chan, en ung kvinne med blikk som splitter is, får Lü Bu til å hate sin egen herre. Dong Zhuo, stor som et fjell, lures nær porten. Lü Bu stanser og stikker ham i strupen. Sko tramper på den mektiges lik. Men riket er ikke reddet. Dong Zhuos generaler samler seg igjen, og keiseren blir fanget på nytt.

Keiser Xian hvisker håp i hemmelige edikter sydd inn i belter. Noen våger å bære dem. Mange blir tatt. Da er det Cao Cao som finner keiseren, fører ham til Xuchang, og lar statens ord komme ut av sin egen munn. Fra nå av taler keiseren gjennom den som holder hans vogn, og den vognen styrer Cao Cao.

Alle spør: Hvem er helt, og hvem er skurk? Svaret skifter som skyer. Cao Cao straffer raskt og belønner skarpt. Han sier: "Uten mat henger faner slapt." Han vil redde landet ved å gjøre det hardt. Mange frykter ham. Noen beundrer ham.

Liu Bei blir kastet hit og dit i stormen. Han hjelper gode folk som Kong Rong, redder byer og nekter å ta land bare for ære. Når Tao Qian i Xuzhou dør, gråter Liu Bei og sier nei til arven. Men folket roper etter ro. Han sier ja, fordi nøden maser.

Så kommer den urolige giganten igjen: Lü Bu. Han lar seg kjøpe, lover vennskap, og stjeler så byen som en nattvind. Liu Bei må flykte. Cao Cao og Liu Bei samler krefter og omringer Lü Bu i Xiapi. Diker brytes, elver flommer. Vannet klatrer i tårnene. Til slutt fanges Lü Bu, bindes, og trygler om livet ved White Gate Tower. Han minnes forræderi mot tidligere herrer, og tauet strammes. Chen Gong, som valgte feil side, dør stolt. Zhang Liao får leve og blir æret for mot og klokskap.

I hovedstaden får Liu Bei en tittel og drikker vin med mannen som nå styrer staten. Cao Cao peker med spisepinnen på ham og sier rolig: "I dag er det bare to helter." Han mener seg selv og Liu Bei. Liu Bei smiler, men dypest inne skjelver han. Han skjuler det i tordenens bulder utenfor.

I palasset ligger et belte med hemmelig skrift. Keiseren vil bli reddet på ordentlig. Dong Cheng, en lojal mann, samler vågale venner. De sverger ed på gulvflisene. Men planen blir avslørt. Dong Chengs søster, keiserens konkubine, blir drept selv om hun er med barn. Ji Ping, en god lege, dør under tortur. Mange hundre faller. Keiserens øyne blir enda mer stille.

Liu Bei blir sendt ut med soldater, men er ikke lett å binde med gaver. Guan Yu slites mellom plikt og plikt. Han tjener Han under Cao Cao og får gull, hester og høye ord. Men hjertet peker mot broren. Når brevet fra Liu Bei endelig når ham, bøyer han seg mot nord. Han henger tittelen sin tilbake i hallen og drar med de to fruene.

Over fem pass, gjennom seks farer, hogger han seg fri når han må. I by etter by legger noen ut feller. Guan Yu går rett frem som en rett linje og lar ingen stanse ham. Ved Gucheng blir nesten alt ødelagt: Zhang Fei tror broren har forrådt dem. Men sannheten skyller inn. Cai Yangs hode ruller, og misforståelsen vaskes bort. Brødrene omfavner hverandre midt i støvet fra hestene.

I sørøst vokser et nytt hjemland frem. Sun Ce er ung, rask og dristig. Han har Zhou Yu ved siden og kloke rådgivere i bakrommene. Med et smil og et støt tar han landene langs elvene. Men varsler kommer med vind og syner i drømmer. En dag faller Sun Ce, og broren Sun Quan arver både byrde og mulighet. Sun Quan er roligere, lytter mer, og samler både lærde og krigere som man samler lys i en lampe.

I nord samler Cao Cao en enorm hær. Han synger på elveflåtene om å hente de vakre Qiao-søstrene til sin sal. Hele sør skjelver. Da går Liu Bei over åsen til Øst-Wu for å be om hjelp. Zhuge Liang, som de kaller Kongming, snakker med tungen som en kost gjennom skyer. Han låner hundre tusen piler fra tåken. Zhou Yu ordner slagplaner som passer i en håndflate. Huang Gai later som han er forrådt, biter tenner, tåler slag, og styrer brennende skip inn i Cao Caos lenkede flåter. En østlig vind blåser, og elva blir en rød drage.

Cao Cao må flykte. Ved Huarong-pass stanser Guan Yu ham. De to ser på hverandre over år av skyld og velgjerning. Guan Yu løfter sabelen, senker den, og lar Cao Cao passere. Noen kaller det svakhet, noen kaller det trofasthet. Flammene bak dem blafrer som svar.

Etter flammenes natt tegnes kartet på nytt. Nanjun og Jingzhou deles og diskuteres som en lånt kledning. Liu Bei bygger sitt brohode vest for den brede elva. Han lover å levere tilbake Jingzhou når han får Xichuan. Ordene blir som en knute ingen glemmer.

Zhuge Liang peker fjærpennen sin mot vest. I Xichuan styrer Liu Zhang mykt og søvnig. Kongming smiler mildt, men tenker skarpt. Han bruker vennlige ord og harde grep når han må. Pang Tong, den andre store rådgiveren, dør i et bakhold ved Luofengpo. Smerte brenner i leiren. Zhao Yun redder folk midt i kaos, som en stjerne som ikke slukker i regn.

Til slutt åpner Chengdu portene. Liu Bei går inn under lanterner og blomster. Han forbyr hevn på dem som ikke vil knele. Han begraver ærlig en mann som motarbeidet ham. På råd fra Zhao Yun deles ikke jord ut som belønning; den går tilbake til bøndene. Det blir stille i gatene. Liu Bei tar kappen til slutt og kaller seg keiser i Shu. Ved siden står Zhuge Liang som kansler.

Guan Yu blir sendt nordover. Han legger press på Xiangyang og Fancheng. Ved Zengkou åpnes sluser, og hele hærer synker i uorden. Yu Jin overgir seg skjelvende. I teltet sitt lar Guan Yu legen Hua Tuo skrape gift fra beinet med kniv mens han spiller brikkespill. Han ler og sier at det ikke gjør vondt. Alle rundt blir bleke. Historien blir en sang om urokkelig ro.

Men ro kan lure. I sør later Lü Meng som han er syk. Lu Xun skriver ærbødige brev. Hvite kledde "kjøpmenn" krysser elva om natta og tar porter mens vaktene gjesper. Mi Fang og Fu Shiren, redde for straff, åpner døra de skulle vokte. Jingzhou faller uten et riktig rop.

Guan Yu prøver å trekke seg tilbake med sønnen. Men lassoer snerrer om Rød-Hares bein. Piler stryker som regn. Ma Zhong fanger helten. Far og sønn mister hodene i vintervinden. Når nyheten når Liu Bei, knuses verden et øyeblikk. Han sverger hevn. Sørskoger skal brenne for brorens blod.