Anna Karenina, Volume 2연령 맞춤판

Prinsessen i Shcherbatskij-huset sa at bryllupet måtte skje før fasten. En gammel tante var syk, og hvis hun døde, ville sorg utsette alt. Hun delte utstyret i to: en liten del som måtte bli klar i tide, og resten senere. Alle var travle og bestemte på Levins vegne. Han gikk med på alt, nesten uten å tenke, bare fylt av én tanke: Kitty. Han var så lykkelig at alle andre måtte ordne alt for ham. Han gikk gjennom dagene som i en drøm der ingenting kunne gå galt.

Men så snart han ble minnet om skriftemål og faste, trakk gleden seg sammen. Han hadde ikke fastet på ni år, og nå skulle han stå foran en prest og si at han trodde alt han ikke visste om han trodde. Han gikk, fordi Stiva ordnet det, men han visste ikke hvordan han skulle klare å late som. I kirken hørte han diakonen lese som om ordene var steiner som trillet. Hans egne tanker fløt et helt annet sted: mot Kitty, hvordan hun en kveld hadde strøket fingeren sin over linjene i håndflaten hans og sagt at alt godt ville stå skrevet der.

Til slutt sto han foran presten, en gammel mann med milde øyne som luktet voks og røkelse. «Tror du,» spurte presten uten strid, «på alt som den hellige apostoliske kirke lærer?» Levin kjente en varme i ansiktet og svarte: «Jeg vet ikke. Jeg tviler. Selv på Gud.»

Presten sukket ikke engang, men spurte ham rolig hvordan det kunne være mulig å tvile når verden var der, himmelen med stjerner, gresset, lyset. Levin svarte at han ikke visste. Presten sa at tvil er menneskelig svakhet, at man må be om styrke, og at det snart ville komme et barn i huset.

«Hva vil du si når ditt barn spør hvem som skapte solen og blomstene?

At du ikke vet?» Dette hadde Levin aldri tenkt på. Han sa ingenting. Presten sendte ham bort med velsignelse, og Levin gikk ut med den merkelige følelsen av at han både hadde sluppet å lyve og samtidig hadde fått noe å bære på.

På bryllupsdagen virvlet han gjennom rommet sitt uten vest, uten frakk, uten noe. Han ropte på Kusma. Skjorten hans var pakket vekk i all iveren. De lette i kister og skap, på stoler og bak gardiner, mens klokken løp. Nede i kirken ventet gjestene, og ved alteret sto lysene klare. Diakonen kremtet, korsangerne gjespet. Kitty sto ferdig, hvit og lett som en sky, bak et slør og en krans av blomster. Hun så ut av vinduet og tenkte at når han endelig kom, ville alt det som hadde vært stengt, åpne seg.

Kusma kom til slutt løpende med skjorten, helt svett. Levin slet den på seg, fikk frakken halvveis, knyttet slips med fingre som ikke ville lystre, og fløy. Han nådde døren til kirken, pustet tungt, og hele rommet dreide seg da han så Kitty. «Jeg trodde du hadde stukket av,» hvisket hun. «Det var bare dumt,» svarte han lavt.

«Så dumt at jeg ikke kan si det høyt.» Det var alt de rakk. Presten, den samme med de milde øynene, sukket, rørte hånden gjennom skjegget og ga dem lysene.

Levin stirret på Kittys profil, de små, nesten usynlige skjelvingene i øyenvippene når hun blunket. Han hørte ordene falle langsomt: at Gud forener det som er atskilt, at Han stifter kjærlighetens bånd, at Han må sende dem en fullkommen, fredsom kjærlighet. Kittys sjel var allerede forandret. Hun hadde brutt med sitt gamle liv for seks uker siden, da hun i en enkel, kanelfarget kjole hadde sett på ham og kjent at det var ham og ingen andre. Nå ble alt bekreftet.

Ved ringene ble det byttet om: den store til hennes finger, den lille til hans, så motsatt, og Dolly lo dem vennlig på plass, mens Stiva blunket. Men i ansiktene deres var det bare alvor og glede. De gikk på det rosa silketeppet foran alteret, og noen hvisket at den som først trådte tilbake, skulle herske i huset. De tenkte ikke på det.

De hørte bare presten som leste om mann og kvinne som blir ett.

Kitty tenkte at alt dette var vakkert og riktig. Da kronene ble holdt over hodene deres, gikk de rundt alteret og sangen bar dem som en mild vind. Levin så på Kitty og så et skimmer i ansiktet hennes som han aldri før hadde sett, som om noe skjult endelig fikk lyse fritt.

Samme natt dro de til landet. Der vokste lykken saktere enn de hadde drømt. Levin hadde trodd ekteskapet var som en stille innsjø de skulle flyte på, men oppdaget at det var som en båt som måtte ros. Alt det små han før hadde foraktet – tøyvask, måltider, rett tidspunkt å komme hjem – fikk plutselig betydning. Første krangel kom fordi han ble for sen fra gården.

Han kom med hjertet varmt, men ble møtt av mørke øyne og ord som stakk.

Han kjente, for første gang, at de ikke kunne såre hverandre uten å såre seg selv. Etterpå ble alt varmere, men slike små sammenstøt kom igjen, over den minste ting. Han lærte at kjærlighet ikke fjerner hverdagen, men bærer den. Og når de sovnet om kvelden, med hendene som lette etter hverandre i mørket, visste han at dette var noe som måtte læres, ikke bare nytes.

Lenger sør, i en by med klokkeklang og bleke murer, gikk Anna og Vronskij under fresker og tunge gardiner. De hadde reist i tre måneder, sett vann som blafret grønt i kanaler, solstøv som la seg på gamle steiner. Han hadde fått tak i en gammel palazzo for å bo og male. Han malte henne i italiensk drakt, og de som kom, sa det var vakkert.

Likevel våknet han hver morgen med lang dag foran seg og ingen tjeneste å gjøre. Han prøvde politikk, bøker, venner. Til slutt grep han etter malingen. Han satte en bred filthatt på hodet og gikk til sin italienske lærer, som snakket om middelalderens farger som om de selv var levende.

En dag kom Golenisjtsjov, en gammel kammerats ansikt fra Pagekorpset, nå forfatter med en bok om to prinsipper som skulle forklare mye. Han snakket mye om kunst, om et nytt bilde av Michailov, en russisk maler som bodde like i nærheten. «Kristus for Pilatus,» sa han, «laget i den nye, forvillede måten. En jøde som alle andre. En feil retning.» Anna hørte på ham med et blikk som gjorde ham omtåkete. Hun sa at Vronskij hadde talent. Han rødmet og lo, og de gikk for å treffe maleren.

Michailov hadde nettopp kranglet med sin kone om husleien og satt i arbeidsfrakken. I et gammelt ark hadde stearin falt som en dråpe og forandret en streks positur. Det hadde tent en ny ild i ham. Da Anna, Vronskij og Golenisjtsjov kom, dro han teppet av bildet med en bevegelse som avslørte hvor mye han brydde seg. I stillheten som fulgte, så han plutselig alt med deres øyne og hatet sitt eget verk i et øyeblikk.

Men så sa Golenisjtsjov at Pilatus var godhjertet og blind for sin egen skyld.

Michailov lyste opp. «Akkurat!» Anna sa at Kristus i hans bilde syntes å synes synd på Pilatus. «Ja,» hvisket kunstneren – som om hun hadde funnet tråden han selv hadde holdt i med lukkede øyne. Men da Vronskij roste «teknikken», stivnet Michailov. Ord som skilte innhold fra håndverk, var for ham meningsløse. Det han malte, fantes først som levende sannhet i ham; uten det kunne ingen hånd redde noe.

Anna og Vronskij trakk seg bort fra disputten og ble stående foran et lite bilde: to gutter ved en bekk og en gammel pile, den ene kastet snøret, den andre lå i gresset og så inn i vannet. De ble stille og glade på samme tid, for dette bildet pustet. Vronskij kjøpte det. Senere malte Michailov et portrett av Anna.

Alle som så det, stanset. Vronskij følte at man måtte elske henne slik han gjorde for å se dette ansiktet, men la samtidig praten om «teknikk» over det han ikke kunne forstå.

Da øktene var over, sluttet han å male. Han hadde tenkt at hvis han bare sto på, ville det modne. I stedet oppdaget han at tiden fant frem til svakhetene i bildet, ikke styrken. Han la penslene på hyllen, tok hatten og bestemte med Anna at de skulle reise hjem. Hun lengtet etter sønnen, og han etter noe å gjøre som var sant.

Levin satt ved skrivebordet med en bok om jordbruk, tall og tanker om jernbaner og åkrer. Han skrev at ting var kommet for tidlig, at landet ble hengende etter fordi alt presset seg på. Men han måtte hele tiden se opp, for Kitty satt på sofaen og broderte og så på ham med et blikk som fikk ham til å glemme hvor han var i setningen.

Hun snakket om et opphold i Moskva og om små ting i huset. Han lo og sa hun var søt når hun brydde seg om hva slags duk det skulle være ved teen.

Så kom brevet han fryktet: fra Marja Nikolajevna, kvinnen som hadde levd med broren hans. Nikolaj var døende. Levin sa at han måtte reise.

Kitty sa at hun ville bli med. Han ble sint, sa at det ikke gikk, at det var skittent, tungt og uverdig for henne. Hun sa ingenting om sin egen verdighet. Hun sa bare at hun måtte være der når han hadde det vondt. De gråt, de forsonet seg, og de reiste sammen.

Hotellet stinket. Trappen var full av fett, og i korridoren sto en soldat og røykte. Nikolaj lå i et lite rom som allerede luktet som rom gjør når døden lever i dem. Ansiktet var et skjelett med øyne som kjente ham igjen og blekket av glede. «Du?» sa han. «Jeg visste ikke at det var så ille du ville finne meg.» Han var redd for at hans ulykke skulle skremme Kitty. Levin ville be henne holde seg unna, men hun la hånden på armen hans og ba stille: «La meg gå.»

Hun gikk inn, snakket om et sted de begge hadde vært, Soden, og sa at hun da ikke hadde visst.

Hun ropte ikke og ble ikke blek. Hun så, skjønte og ordnet. Hun sendte etter lege og apotek, byttet laken, vasket ham, hvilte ham på puter, viftet bort tjeneren når han fumlet og gjorde alt med en ro som bare kommer når man ikke tenker på seg selv i det hele tatt. Levin ble sendt for å hente en duftflaske mens de slet med å få armen hans inn i en ren skjorte.

Da han kom tilbake med flasken, var rommet plutselig annerledes: den tunge lukten var borte, det luktet eddik og renhet, støvet var slått ned, på et bord lå en broderi-ramme som en mild spøk, og i sengen lå en mann som igjen lignet et menneske. Nikolaj tok Kittys hånd og ville kysse den. Hun smilte og lot ham stryke fingrene sine over den så svake åren hans.

Neste dag fikk Nikolaj nattverd og olje. Han ba brennende, med store øyne som så langt forbi dem. Levin sto i døråpningen og kjente en gammel bønn i seg som han ikke hadde sagt på mange år: Gud, hjelp. Han tenkte at brorens tro kanskje var et håp på hjelp mer enn sannhet. Samtidig, når Kitty snakket om at det fantes mirakler, så han at hun på et merkelig vis visste noe han ikke visste.

Alt i ham som kunne drøfte saken, ville gjøre seg tungt og viktig. Men i ansiktet hennes var det ikke noe for tungt. Hun gjorde det som måtte gjøres, og sa det som måtte sies, uten å klemme det frem. Hun var ikke redd for den døende. Hun var ikke redd for døden.

Da broren døde, var det som om en dør gikk opp i Levin, og det ikke var ut i mørket, men inn til noe dypt og varmt. Han gråt. Så elsket han. Han gikk ut og så en mann i gårdsrommet som spikket. Han tenkte at denne mannen en dag også ville ligge kald, at alle ville, og at likevel sto han der og spikket tre ut i en form som kunne brukes. Døden tok ikke bort alt. Han så Kitty, blek av våkenatt, sette seg med hendene i fanget og lukke øynene et øyeblikk. Han la et teppe over henne og kjente at alt vanskelig var mulig å bære.

I et annet hus i en annen by satt Karenin ved sitt skrivebord. Det var stille rundt ham, og papirene lå som en borg. To dager hadde han holdt det gående, mottatt folk som ba, hørt saker, skrevet en notis til komiteen. Så kom en utålmodig mann med hatt i hånden som ville vite hvor Anna bodde, for en utestående regning.

Karenin sa ingenting. Da mannen gikk, sendte han alle vekk.

Det var som om alle ansikter hadde hatt den samme uttrykksløse kulden: ikke fordi han hadde vært dum, men fordi han hadde vært ulykkelig på en skammelig, naken måte. Han hadde tilgitt, vært øm, tatt til seg et barn som ikke var hans. For hva? Hun hadde gått. Han var alene, og de lo bak dører av en mann som ikke visste hvor han skulle gjøre av hendene.

Det var da grevinne Lydia kom. Hun hadde alltid snakket for mye om Gud for ham, men nå la hun hånden i hans og sa ord som satte en liten lindring over hjertet. Hun ville ordne huset. Hun ville være mor for sønnen. Hun sa at han ikke skulle skamme seg over å ha tilgitt, for det var ikke hans gjerning, men en nåde som hadde vært i ham.

Karenin lot henne gjøre.

Han sa ikke at lydigheten hun tilbød, samtidig redet sengen for en annen lydighet han ikke helt kunne se. Hun fikk si til gutten at moren var død. Når Seryozha spurte hvorfor, sa hun at det var for å verne sjelen hans. Han trodde henne, men begynte å drømme om moren oftere, og når han våknet, tørket han tårene som om han hadde gjort noe galt.

Anna visste ingenting om dette. Til slutt, da hun kom med Vronskij til Petersburg, skrev hun et brev til grevinnen. Hun ba ikke Karenin direkte. Hun sa bare at hun ville se sønnen før hun dro. Svaret kom: det fantes ikke noe svar. Hun leste det igjen, ble stående ved vinduet og kjente seg plutselig så alene som om hele byen var borte og bare gulvene under henne fantes. Hun sa ingenting til Vronskij. For ham, som var årsaken til alt, var sønnen hennes likevel ikke alt. Hun kjente hvordan hun begynte å bli redd for ham – ikke for sin kjærlighet, men for en tone i ham som ikke hørte henne lenger.

Da bestemte hun seg for å gå rett til huset. Hun kom tidlig, da tjenere drikker te og vasker trinn. Portneren, som kjente henne, slapp henne inn. Hun gikk opp trappen med hjertet i halsen og åpnet døren til rommet der sønnen lå. Han var våken, med håret flatt over pannen og øynene halvåpne.

Et øyeblikk så han gjennom henne. Så lyste han opp, slapp dynen, kastet seg inntil henne og hvisket: «Jeg visste det! Det er bursdagen min.» Hun kunne ikke snakke. Hun kysset pannen, nesen, håret, hendene.

Hun så hvor tynn han var blitt. Han sa at han aldri hadde trodd hun var død.

De holdt om hverandre til det ikke var mer luft igjen. Læreren gikk ut og lot dem være, og i pikeværelset løp de frem og tilbake, for Karenin pleide å komme klokken ni. Da barnepiken sa: «Han kommer,» smilte Anna mot gutten sin og sa at faren hans var bedre enn henne, edlere, og at hun hadde skylden. «Ingen er bedre enn deg,» gråt han. Hun hørte trinn og skyndte seg ut med hatet sitt i halsen. I døren møtte hun sin mann. Hun senket sløret og gikk forbi uten et ord.

Hjemme kunne hun ikke holde noe fast mellom hendene. Hun lot en fot gå mot gulvet for å kjenne at jord var der, tok så opp bildet av Seryozha og tenkte at hun ikke hadde delt ut gavene hun hadde tatt med. Da tjenestepiken kom med den lille datteren hennes, tok hun barnet opp, men kjente at kjærligheten hun hadde i seg, ikke var den slags som fant hvile på slike kinn.

Alt i henne var en strøm mot den første sønnen. Når hun ikke holdt bildet hans, lette hun etter Vronskij. Hun sendte bud. Han hadde en venn hos seg og spurte om han kunne komme opp med ham. Hun ble stående og kjente en ny tanke: hvis han ikke elsker meg, hva er jeg da?

Hun gikk i teatret. Hun ville vise ansiktet sitt slik det var, for hun hadde aldri likt det fordekte. Vronskij ba henne la være. Hun gikk likevel, i en kjole fra Paris med nakken bar. I boksen ved siden av sto madame Kartasova og snakket høyt med ryggen mot Anna.

Da Anna reiste seg, gikk den andre damen ut, stiv, uten å se henne. Vronskij kom sent, så henne og ble blek. Han hørte søsteren si at alle snakket, at ingen kom til å sitte med Anna.

Han ble stående ved rekkverket og svarte kaldt et par ord til henne. Hun gjorde et rykk, la hånden på brystet og gikk hjem før siste akt. Der brast hun i gråt og anklaget ham for alt. Han sa at han jo hadde bedt henne bli. Hun sa at han ikke hadde elsket nok. Han sa at han elsket mer enn før. Dagen etter dro de til landet.

Dolly og barna kom til Levin og Kitty. De fylte huset med kalde føtter, latter, små gråt, små seire og små tap. Sergej Ivanovitsj, lærd og mild, kom også, og Varenka, Kittys venninne fra utlandet, med hvit skaut over det mørke håret. På terrassen kokte de syltetøy etter en ny metode, uten vann, og Agafja Mikhajlovna rørte som om hun rørte i hele verdens orden.

Prinsessen satt i en stol og holdt øye med datterens mage. De snakket om Varenka og om Sergej. «I dag,» hvisket Kitty, «tror jeg han frir.» De lo og spurte moren hvordan faren hadde fridd en gang i tiden, og alt var så lett i luften at til og med jordbærskummet virket alvorlig.

I skogen plukket de sopp, og Sergej gikk ved siden av Varenka og følte seg ung. Han hadde tenkt gjennom alt. Hun var den rette. Hun var elskverdig, uten nykker, uselvisk, og hun var ikke redd for å være fattig. Han kjente hvordan bildet av henne blandet seg med en bjørkestamme i skrått sollys så alt ble ett.

Han bestemte seg. Men da ordene skulle ut, gikk det ikke et frieri ut av ham.

Han spurte i stedet: «Hva er forskjellen på en brunskrubb og en hvitsopp?» Hun skalv på leppene og sa det som om sopp kunne veie like mye som hell og uhell. Begge forsto at øyeblikket hadde gått. De bøyde seg over kurvene sammen med barna igjen og lot skogen puste for dem begge.

Samme kveld kom Stiva med en ung slektning, Veslovskij, rødmusset, munter, med en skotsk lue og altfor lange silkebånd. Han lo uten å skamme seg. Han kysset Kitty på hånden med en varme som Levin kjente stakk. Alt rundt ham ble feil. Til og med Stivas bevegelse da han tok Dollys hånd, ble ham motbydelig. Han så på broren sin og syntes han var fjern. Han så på Kitty og ble lei seg over at hun lo av noe den andre hadde sagt. Han sa ingenting. Han gikk ut i gården og tellet til ti hundre.

Neste dag dro de på jakt. Veslovskij mistet porteføljen sin med penger og ville ri tilbake på reservehesten. De fikk ham til å bli. Han skjøt et vådeskudd som gikk i været, og alle skvatt. Han kjørte vognen ut i myra for å komme nærmere, og hestene sank.

Levin bannet ikke, men skar bittet av tauet med raske hender. Da de kom til den store myra, skjøt Oblonskij sikkert, mens Levin skjøt for tidlig eller for sent. Fuglene løftet seg som små knuter av lyd over torv og vann og forsvant inn i himmelen.

Laska, hunden, så på ham med et helt menneskes misnøye. Veslovskij skjøt ingenting og var like glad.

Da kvelden kom og de lå i høyet i en låve, dro samtalen dit den alltid dro med Stiva: penger, arbeid, og om de rike jernbanefolkene var tyver eller arbeidere. Levin sa at en gevinst som var løsrevet fra arbeid, var uærlig, uansett om den kom fra bank eller bane. Stiva sa at verden var bygd av mange slags arbeid, at embetsmannen ikke var mindre enn bonden. De sov ikke av disse ordene, men av lukten av høy.

Ved daggry gikk Levin ut alene med Laska. Han ba om å treffe den første fuglen. Han skjøt, og vinden smakte som et eple. Da han kom tilbake, med fugler i vesken og våte støvler, fant han et brev fra Kitty: alt sto bra til, jordmoren var kommet. Han ble varm av lykke.

Så oppdaget han at de andre hadde spist alt i kurven hun hadde sendt. Han ble sint som en sulten gutt, men lo av seg selv da magen fikk litt brød og te. Neste dag, da han kom inn i stuen, så han Veslovskij lene seg mot Kitty og si noe, og hun rødmet.

Sjaluens svarte flamme blusset opp igjen.

Denne gangen gikk han til Dolly. Hun sa rett ut at hun hadde sett flørten. Han sa at han ville sende ham bort. Hun ba ham la være, men han gjorde det likevel. Han sa det med skjelvende kjeve og med en ødelagt gymnastikkstokk i hånden.

Veslovskij trakk på seg støvler med verdighet og dro av sted på en høyvogn med en glemt tysk maskinist ved siden av. Dolly lo gjennom hånden sin når hun fortalte det senere. Stiva ble sint på Levin da han fikk vite det. Levin sa at det fikk være som det ville.

Dolly bestemte seg da for å reise til Anna på tross av alt folk sa. Veien var lang, og for første gang på lenge var hun alene. Hun tenkte på livet sitt: barn, forkjølelser, feber, undertøy som måtte lappes, skrik om natten, den hvite stillheten etter et barns død. Hun husket en bondekone som hadde sagt at et barn mer ikke var en glede, men «en ekstra lenke».

Ordene skammet henne, men de ville ikke slippe. Hun sa til seg selv at Anna hadde villet leve, det var alt. Hun innbilte seg et annet liv et øyeblikk, en lysning der hun var ung og ubundet. Så så hun en vei som delte seg, og hun ba kusken ta den til Vozdvizjenskoje.

Anna møtte henne ved stallen med en glede som slo mot Dolly som sollys. Hun var vakker på en ny måte, som om noe var blitt frigjort i henne som gjorde henne lett i pannen og i stemmen. Dolly var først forlegen og litt skamfull over sin slitte vogn og sine reparerte korsetter. Inne på rommet hun fikk, var det tepper som ga etter, en fjærmadrass som pustet under henne, marmorfat og en klokke som gikk uten å tikke.

Piken som kom med varmt vann, var kledd bedre enn hun selv. Alt gjorde henne liten. Anna skilte seg fra dette rommet da hun førte Dolly til barneværelset. Der var alt også stort og rikt, men Anna lette etter en leke og fant den ikke, og spurte barnepiken hvor mange tenner barnet hadde. Piken svarte, og Dolly så i det øyeblikket at her var kjærligheten en annen enn den som våker gjennom natten.

De dro til sykehuset Vronskij bygde. Han sto og snakket med arkitekten om en fronton som var for lav. Han viste bad i marmor, hjul som trillet stille, ventilasjon som ville vifte frisk luft inn i sykehuset som en vennlig ånd. Han satte seg i en rullestol for pasienter og trillet over gulvet med et smil som gjorde ham mild.

Dolly kjente for første gang at hun forsto hvorfor Anna kunne elske ham. Senere, i hagen, ba han henne hjelpe ham med noe han ikke kunne si til Anna.

Han var bundet til henne og ville være det for livet. Men uten skilsmisse var deres datter ikke hans i navn. En sønn ville heller ikke være det.

Hans liv, arbeidet på gården, alt han gjorde, ga bare mening hvis noen kunne arve det. Han sa at Karenin ville gå med på skilsmisse om Anna ba skriftlig. Anna ville ikke skrive. Han ba Dolly tale hennes sak. Dolly nikket og sa hun skulle.

Ved middagen smilte Anna og holdt samtalen sammen med faste hender, som en kusk som styrer et ulendt spann. Hun rettet blikk, holdt tilbake, ga plass. Veslovskij spøkte bredt, og hun sa tørt «Stopp» når han ble grov. Hun lo på en måte Dolly ikke hadde sett før, som om hun visste at latteren hennes var vakker og likevel ikke kunne la være.

Etterpå kom Anna til Dolly i nattkjole. Hun spurte om Kitty hatet henne. Dolly sa ingenting skarpere enn merkene i ansiktet hennes.

Anna snakket lavt om barn hun ikke ville ha. Legen hadde sagt at hun kunne unngå det.

Hun sa at hun ikke kunne føde flere som skulle være fremmede i navn og tvunget til å skamme seg. Dolly sa at det var galt, men hun visste at de sto i hver sin verden og at broen mellom dem ikke nådde over vannet. Hun ba i mørket den kvelden og bestemte at hun måtte hjem neste dag.

Høsten kom. Vronskij var blitt en god godseier. Han telte, prutet med forvalteren, ga ikke bort en skilling for mye, men la tusenvis i stein og maskiner. Han ville gjerne unngå scener med Anna når han reiste. Da det var valg i Kashin, dro han, og hun sa bare rolig når han kom tilbake.

Levin dro også dit med broren. Han forsto ikke mye. Unge og gamle adelsmenn stod mot hverandre uten at alder alltid avgjorde. Det var kuler i esker som skulle legges til høyre eller venstre. Han fikk en hvit kule i hånden, gikk frem til bordet, glemte hva saken gjaldt, og hvisket dumt til broren.

Flere smilte. Han la kulen til feil side og ble flammende rød. Den gamle guvernøren talte og gråt da han gikk. Alle rundt ham var opprørte og milde på en gang. Kvelden var en bankett hos Vronskij. Det var latter, skåler, store ord om fremtiden. Da kom et bud med et brev fra Vozdvizjenskoje. Anna var syk, rastløs, sint og redd. Han kjente smaken av vinen ble bitter og bestemte seg for å dra hjem.

I Moskva ble dagene seigere i hjertet. Vronskij kom hjem sent. Anna prøvde å si unnskyld, så begynte hun å krangle, så ba hun om unnskyldning for krangelen. Hun våknet om natten og var redd for sin egen hånd som hentet flasken på nattbordet. Hun tenkte at hvis hun ble hans kone, var det en lenke for ham, ikke en redning for henne.

Hun skrev til Karenin og ba om skilsmisse. Samtidig møtte Kitty Vronskij hos en gammel tante. Kitty løftet blikket, bleknet et sekund, så smilte hun rolig og snakket som med en annen gjest. Faren sa ingenting og var stolt. Om kvelden, da Kitty fortalte det, så Levin mørkt ut. Men da han hørte alt, ble han lettet og glad.

Levin gikk til klubben med Stiva og spiste. Han lo høyt av en saftig historie, drakk og følte den gamle, lette roen over skuldrene. Vronskij kom forbi. De nikket, og isen smeltet i et par korte setninger om hester. Etterpå dro Stiva ham videre, til Anna.

Inne i hennes rom så Levin først et portrett av henne. Maleren hadde fanget et blikk som holdt ham fast. Hun kom fremefter skjermen, enklere enn bildet, mer levende enn alt. Hun talte med varme om kunst og om veldedighet. En mann som gikk rundt i land og bygde skoler for mange, sa hun, var prisverdig, men hun kunne ikke elske uten å kjenne.

Hun kunne ikke tenne en varm kjærlighet for en hel skare uten ansikter. Hun hadde tatt seg av en liten engelsk pike ikke fordi det var rett, men fordi barnet var blitt like kjært som en blomst man uventet lukter og som aldri går fra en. Levin syntes hvert ord hun sa, var som en kjent tanke han ikke hadde fått sagt høyt. Da han gikk, var han beveget. Han hadde sett noe godt og trist i samme ansikt.

Hjemme var Kitty stille, men øynene lyste av en skjult ild. Da han sa at han hadde vært hos Anna, ble hun kald. Han sa at han var svak og hadde drukket litt, at han følte med Anna, og at det hadde vært en feil. Hun sa at de skulle reise neste dag. Han ba om tilgivelse til han kjente at skuldrene var varme og pannens rynke hadde glattet seg.

De sovnet sent, og tidlig på morgenen, mens det ennå var mørkt i rommet, reiste Kitty seg fra sengen. Han våknet.

Hun sto ved skjermen med et lys og sa lavt at han måtte hente jordmoren. Hun var rolig i ansiktet, men øynene hadde en klarhet han aldri hadde sett. Han løp ut, brøt nesten døren inn til legen som sov og kostet, betalte tjeneren for å få ham opp, tvang opp farmasøyten til å gi ham det de trengte, og forbannet i tankene at folk kunne ta på seg frakker mens andre holdt på å dø. Senere husket han at det ikke var døden de ventet på, men livet.

Det tok timer. Han kjente kroppen hennes kjempe. Han kjente sin egen hjelpeløshet som en skam og en smerte. Han ba ord som ikke var hans egne, og som likevel lå i munnen hans som om de var skapt for dette. «Tilgi meg,» hvisket han uten å vite til hvem. Da alt var verst og et skrik løftet seg som fra et dyr, sa legen: «Det går mot slutten.»

Levin trodde det betydde at det var over med henne. Så kom stillheten. Kitty så på ham gjennom tårer med et lys som var nytt i verden. «Det lever,» sa jordmoren. «En gutt.» Han kjente ingen stolthet. Han kjente en sårbarhet som var som en åpen dør midt i brystet.

Mens alt dette skjedde, reiste Stiva til Petersburg. Han trengte en stilling og penger. Han gikk med hatten i hånden og ventet hos en pengemann så lenge at han kjente seg mindre og mindre for hvert minutt. Han gikk til Karenin og sa at Anna led, at han måtte la henne gå, og minnet ham på hans tidligere ord om å gi både kappe og kjortel.

Karenin snakket pent om sparsomhet og store lønninger og sa til slutt at han måtte tenke i to dager.

Stiva gikk til grevinne Lydia. Hun satt med en fransk mann hun kalte grev. Mannen sov sittende mens de ba. Lydia leste fra en liten blå bok om trygge og glade sjeler. Mannen våknet, så på Karenin og sa med lukkede øyne at den siste som kom, måtte gå. Stiva gikk, forvirret og kvalm, og neste dag kom avslaget på skilsmisse. Han forsto at det var blitt sagt i søvne.

I Moskva holdt Anna og Vronskij sammen som to som allerede hadde glidd fra hverandre, men holdt fast av at de var redde for å slippe. Hun ble sjalu på alt og ingenting. Han ville ha ro, ville gjøre riktig, men kjente at hver gang han skulle til å si noe kjærlig, blandet det seg en kald tråd inn i varmen.

De kranglet om alt. Han lo av en svensk svømmer i rød drakt. Hun sa at han ikke elsket henne som et menneske burde. De ble borte for hverandre og fant hverandre igjen, og hver gang de fant, var det litt kaldere der hånden tok.

En dag, da hun ville avklare alt og skrive under sin skyld på papiret, ba hun ham om et svar med en gang.

Han sa at han måtte til sin mor. Hun så en ung kvinne i en lilla hatt i vognen utenfor som ga ham penger. Han forklarte, men hun hørte ikke. Hun bare kjente hvordan hatet i henne slo rot i sorgens jord.

Hun sendte ham en lapp: «Jeg er redd. Kom tilbake. La oss snakke.» Han kom ikke. Hun dro til Dolly.

På trappen så hun Kitty. De snakket høflig om sykdom og barn. Anna gikk fort. I vognen hjem så hun verden som et teater, et spøk uten ansikter som hun ikke orket lenger. Hun bestemte seg: hun skulle ta toget.

Ikke for å komme frem, men for å gjøre slutt.

Hun husket første gang hun hadde sett ham, et tog, en mann som ble knust, en lyd som hadde blitt en drøm med en skjeggete bonde som sa noe uforståelig på fransk. Nå ville hun at hjulet som rullet, skulle stoppe alt dette og straffe ham som hadde lokket henne inn i det – og straffe henne som hadde latt seg lokke.

Hun satt i venteværelset og hørte de harde unge mennene le. Hun tenkte vagt på å skrive. Hun gikk ut på plattformen da et godstog nærmet seg med jernlyd. Hun så på sporet. Hun skjøv den lille røde vesken sin vekk. «Dit,» sa hun i hodet sitt, som om det var en stol hun skulle sette seg i. Hun tenkte på et kors hun hadde lært å slå over brystet som barn, gjorde det raskt, og i det øyeblikket var alt klart. Så ble det mørkt.

To måneder etter sto det mennesker på en annen plattform og ropte «Hurra» til frivillige som dro for å hjelpe sørslaviske brødre i krig. Sergej Ivanovitsj hadde vært trist fordi boken hans ingen leste, og han kastet seg inn i arbeidet for denne saken med det hele seg. Folk gikk rundt med blomster og lo. Vronskij gikk forbi i en lang frakk.

Han var blek og fast i ansiktet. Hans mor sa at ikke en kniv en gang skulle være i rommet hans etter det som hadde skjedd. Nå skulle krigen redde ham. Stiva tok av hatten og tenkte på den første kvelden de hadde lest med lysene tent og alt fremdeles var mulig. Han sa «lykke til» og kjente at ordene var fattige.

Katavasov satt i vognen og så på de frivillige. De var ikke helter alle sammen. Noen snakket som om alt var bøker. En ung mann lo og sa at han dro fordi alle dro. Men ingen sa det høyt.

Man kunne ikke snakke slik med damene som vinket med lommetørklærne. Senere samme dag kom Sergej Ivanovitsj og Katavasov til Levin på landet.

Kitty satt i vinduet og ammet Mitja. Hun tenkte at Levin var morsom når han grublet så mye over sin manglende tro, for han hadde et hjerte som ga bort uten å tenke på seg selv. Hun husket at han hadde gitt sin del av en arv til Dolly. «Hva slags vantro er det?» sa hun inni seg og lo.

Levin hadde vært mer enn vantro. Han hadde gått rundt i huset og gjemt tauet når han følte at det var for mørkt. Han leste filosofer som gjorde verden til en maskin. Han prøvde å stappe ordet «kjærlighet» inn i et sted der det ikke var plass, og hatt noen gode dager, til huset av tanker falt igjen. Så, en dag på låven, under treskingens støv, spurte han en bonde hvorfor han ikke tok det stykket jord nå.

Bonden svarte at Platon hadde gjort det lettere for ham. «Platon lever for sjelen,» sa han. Levin kjente som et spark i brystet. Han gikk ut i en lund, la seg i det ugresset som biter mot nakken, og så en grønn bladlus klatre på et strå som om strået var verden.

Han visste at alt han nå «oppdaget», hadde han alltid visst.

Han hadde bare glemt det, eller gjemt det for seg selv. Han kunne leve for det gode. Ikke fordi det lønnet seg. Ikke fordi det ble skrevet om i avisen. Men fordi det var. Fordi han kjente det. Det var som å se på himmelen: han visste at den ikke var en blå kuppel, men hans øyne kunne ikke annent enn å se den slik, og i det så han storhet.

Barna løp mot ham og sa at onkel var kommet, og en annen mann med ham, en med øynene som så lenge på mygg. Levin bestemte seg for ikke å krangle i dag. Men snart sto han i hagen og følte sin varme renne ut fordi broen mellom ham og broren var så trang. De snakket om krigen. Broren sa at folket ville det, at pressen sa det, at slike tider da alle tenkte likt, var sjeldne og hellige.

Levin sa at bonden hans ikke tenkte på slaver, han tenkte på Gud. Den gamle prinsen, Kittys far, humret og sa at han aldri hadde forstått hvorfor alle plutselig elsket brødre i sør når de knapt kjente naboen sin. Katavasov lo og sa at han ikke kunne se en flue uten å få lyst til å undersøke den.

Midt i denne samtalen braket himmelen. Lufter som var lune og late, ble svarte og tunge. Levin tenkte på Kitty og Mitja, som var i lunden. Han løp. Han ba uten ord, bare med å trekke pusten kort. Lynet slo i eika som sto som en kjent mann i kanten av skogen. Toppen brakk. Da han fant dem, sto Kitty og barnepiken med en grønn paraply, Mitja sov under, helt tørr.

Han snakket hardt og dumt fordi hjertet hans nettopp hadde vært i et hull, men hørte seg selv og ble stille. Senere så han på sønnen i badet. Gutten så opp og smilte. Det var ingenting nytt i smilet, men noe nytt i mannen som så det.

Om kvelden sto han på trappen. Regnet luktet sval jord. Stjernene kom ut igjen, en etter en. Han tenkte på hva han ikke kunne bevise. Han kunne ikke bevise at bønn hjalp, men han trengte ikke det.

Han skulle be. Han kunne ikke forklare broen mellom hans liv og de andre livene, men han kjente at broen fantes. Han skulle leve etter det gode han bar inni seg, og når han feilet, skulle han bruke den samme målestokken igjen. Kitty kom ut og sa at han måtte se til rommet til broren.

Han svarte og kysset henne.

Han bar en hemmelighet i seg nå, ikke en hemmelighet som en skatt man vil vise frem, men en man har for å kunne puste. Han visste at han ville bli sint igjen, krangle, falle. Han visste også hva som var riktig før han rakk å tenke det. Han hadde ikke lenger behov for å spørre hva livet var for. Livet selv gikk foran ham og sa det.

Noen dager senere dro de besøkende. Det var stillere på gården igjen. De store sakene verdens aviser var fulle av, fortsatte langt borte. Vognene kjørte, korps musiserte, frivillige gikk om bord i tog, og ropet «Hurra!» steg som røk.

Vronskij red i en annen retning enn før. Han forsøkte ikke lenger å se for seg den første gangen han møtte Anna. Når han tenkte på henne, så han et bord på en stasjon, et tungt fall, øyne som ikke ville lukkes igjen. Han gikk ikke for å dø for å slutte å leve, men fordi livet uten henne var blitt en tom form han ikke fikk til å fylle.

Levin sto i en åkerstripe og så på ham langt inne i seg, der ingen andre kunne se. Han løftet blikket. Himmelen, som var blå uten å være en kuppel, lå over alt levende og dødt. Han tok Kittys hånd, og det var ikke bare hans hånd og hennes, men noe mer, noe som gjorde at han kjente seg hel.

Så begynte dagene å falle inn i rytme. Arbeiderne kom lydig for å få betaling, biene suste jevnt over blomstene i hagen som små kjeler med kokende sødme. Når det kom en tanke som sa «Hva godt er å gjøre alt rett når vi dør?», svarte ikke lenger forstanden med lange rader av ord. En annen del av ham svarte med et ansiktsuttrykk han hadde sett i Kittys ansikt, i ansiktet til Agafja, i ansiktet til den gamle presten som hadde spurt hvem som hadde skapt solen, at det ikke var spurt.

Det ble gjort. Det var som å rope i et stort rom og få ekko. Han kjente ikke lenger behov for å stå i døråpningen og vente på at noen skulle komme og hjelpe ham. Han gikk inn i rommet og gjorde det som lå nærmest. Og når han la seg om kvelden, ble det ikke lenger mørkt inne i ham.