Geitansikt-jenta

Det var en gang en bonde som het Masaniello som hadde tolv døtre. De var som trinn på en trapp, med nøyaktig ett år mellom hver søster. Alt den stakkars mannen kunne gjøre for å fø en så stor familie, var å grave i markene fra morgen til kveld. Til tross for det harde arbeidet klarte han så vidt å holde ulven fra døren, og de små jentene gikk ofte sultne til sengs.

En dag, mens Masaniello arbeidet ved foten av et høyt fjell, kom han over inngangen til en hule så mørk og dyster at til og med solen virket redd for å gå inn. Plutselig dukket en diger grønn øgle opp fra innsiden og stilte seg foran ham. Masaniello holdt på å besvime av skrekk, for dyret var like stort som en krokodille og så like grusomt ut.

Men øglen satte seg ned ved siden av ham på det vennligste vis og sa: «Ikke vær redd, gode mann. Jeg kommer ikke til å skade deg. Tvert imot, jeg vil hjelpe deg.»

Da Masaniello hørte disse ordene, knelte han foran øglen og sa: «Kjære frue – for jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle deg – jeg er i din makt. Vær så snill, vis meg nåde, for jeg har tolv stakkars små døtre hjemme som er avhengige av meg.»

«Det er nettopp derfor jeg kom til deg,» sa øglen. «Bring meg din yngste datter i morgen tidlig. Jeg lover å oppdra henne som mitt eget barn og verne om henne som øyet i mitt hode.»

Masaniello var veldig ulykkelig, for han var sikker på at øglen ville ha en av døtrene sine – den yngste og mest ømme – bare for å spise henne til middag. Samtidig tenkte han: «Hvis jeg nekter, vil hun sikkert spise meg på flekken. Hvis jeg gir henne det hun ber om, tar hun en del av meg, men hvis jeg nekter, tar hun hele meg. Hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg slippe unna denne vanskeligheten?»

Mens han mumlet for seg selv, sa øglen: «Bestem deg for å gjøre som jeg sier med en gang. Jeg vil ha din yngste datter. Hvis du ikke adlyder, kan jeg bare si at det vil gå deg verre.»

Da han så ingen annen utvei, la Masaniello av gårde hjem. Han kom fram og så så blek og elendig ut at kona hans spurte: «Hva har skjedd, kjære mann? Har du kranglet med noen, eller har det stakkars eselet falt?»

«Verken det ene eller det andre,» svarte han, «men noe langt verre. En fryktelig øgle har nesten skremt vettet av meg. Hun truet med at hvis jeg ikke ga henne vår yngste datter, skulle hun få meg til å angre. Hodet mitt snurrer som et kvernhjul, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er virkelig mellom barken og veden. Du vet hvor høyt jeg elsker Renzolla, og likevel, hvis jeg ikke bringer henne til øglen i morgen tidlig, må jeg si farvel til livet. Vær så snill, gi meg råd.»

Kona hans sa: «Hvordan vet du at øglen virkelig er vår fiende? Kanskje er hun en venn i forkledning. Dette møtet kan være begynnelsen på bedre tider og slutten på all vår elendighet. Gå og bring barnet til henne. Hjertet mitt sier meg at du aldri vil angre på det.»

Masaniello følte seg mye trøstet. Neste morgen, så snart det ble lyst, tok han den lille datteren sin i hånden og ledet henne til hulen.

Øglen ventet på ham. Hun kom fram, tok jenta i hånden, ga faren en sekk full av gull og sa: «Gå og gift bort de andre døtrene dine. Gi dem medgift med dette gullet. Vær glad, for Renzolla skal få både en far og en mor i meg. Det er stor flaks for henne at hun har falt i mine hender.»

Masaniello, overveldet av takknemlighet, takket øglen og vendte hjem til kona si.

Så snart folk fikk vite hvor rik bonden hadde blitt, kom friere til døtrene hans raskt. Han giftet bort dem alle sammen, og det var til og med nok gull igjen til å holde ham selv og kona komfortable resten av dagene sine.

Så snart øglen var alene med Renzolla, forvandlet hun hulen til et vakkert palass og ledet jenta inn. Der oppdro hun henne som en liten prinsesse. Renzolla manglet ingenting. Øglen ga henne deilig mat, vakre klær og tusen tjenere til å varte opp henne.

En dag var kongen av landet på jakt i en skog nær palasset og ble overrasket av mørket. Da han så et lys skinne i palasset, sendte han en tjener for å spørre om han kunne overnatte.

Da pasjen banket på, forvandlet øglen seg til en vakker kvinne og åpnet døren. Da hun hørte kongens forespørsel, sendte hun beskjed om at hun gjerne ville se ham og gi ham alt han trengte.

Kongen gikk gjerne til palasset, hvor han ble mottatt med stor gjestfrihet. Hundre pasjer med fakler kom for å møte ham, hundre flere vartet opp ved middagen, og ytterligere hundre viftet med store vifter for å holde fluene borte. Renzolla selv skjenket vinen for ham, og hun gjorde det så grasiøst at kongen ikke kunne ta øynene fra henne.

Etter måltidet gikk kongen til sengs, og Renzolla tok av ham skoene – og stjal også hjertet hans, for han var blitt håpløst forelsket i henne. Han tilkalte feen og ba om Renzollas hånd i ekteskap. Den snille feen ønsket bare det beste for jenta, så hun ga gjerne sitt samtykke, sammen med en bryllupsgave på sju tusen gullmynter.

Kongen, full av glede, gjorde seg klar til å dra, og tok Renzolla med seg. Hun takket aldri engang feen for alt hun hadde gjort. Da feen så en slik utakknemlighet, bestemte hun seg for å straffe jenta. Hun kastet en trolldom og forvandlet Renzollas ansikt til et geitehode.

I et øyeblikk ble Renzollas pene munn strukket ut til en snute med et skjegg en meter langt, kinnene sunket inn, og de skinnende flettene hennes ble til to skarpe horn. Da kongen snudde seg og så henne, trodde han han hadde blitt gal.

Han brast i gråt og ropte: «Hvor er håret som bandt meg så fast? Hvor er øynene som gjennomboret hjertet mitt? Hvor er leppene jeg kysset? Skal jeg være bundet til ei geit for livet? Nei!

Ingenting skal gjøre meg til latter blant undersåttene mine for en geitansikt-jente!»

Da de kom til landet hans, låste han Renzolla inne i et lite tårnrom med ei tjenestejente. Han ga hver av dem ti bunter lin å spinne og sa at oppgaven måtte være ferdig innen ukens slutt.

Tjenestejenta satte lydig i gang med arbeidet. Hun kjemmet linet, surret det rundt teinen og satt og spant så flittig at arbeidet hennes var ferdig lørdag kveld. Men Renzolla, som hadde blitt bortskjemt i feens hus og ikke innså hvor mye hun hadde forandret seg, kastet linet ut av vinduet og sa: «Hva er det kongen tenker på, som gir meg dette arbeidet?

Hvis han vil ha skjorter, kan han kjøpe dem. Det er ikke som om han plukket meg opp fra grøfta. Han burde huske at jeg brakte ham sju tusen gullmynter som bryllupsgave. Jeg er kona hans, ikke slaven hans. Han må være gal som behandler meg sånn.»

Likevel, da lørdag kveld kom og hun så at tjenestejenta hadde fullført oppgaven sin, ble Renzolla redd for å bli straffet for latskap. Så skyndte hun seg til feens palass og fortalte henne alle problemene sine. Feen omfavnet henne ømt og ga henne en sekk full av spunnet lin å vise kongen hvor hardt hun hadde arbeidet. Renzolla tok sekken uten et takkeord og vendte tilbake til palasset, og etterlot feen veldig sint på utakknemligheten hennes.

Da kongen så at linet var spunnet, ga han Renzolla og tjenestejenta hver sin lille hund og ba dem passe godt på dyrene.

Tjenestejenta oppdro hunden sin med den største omsorg, nesten som om den var hennes eget barn. Men Renzolla sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Har jeg kommet blant galninger? Tror kongen at jeg skal kjemme og mate en hund med egne hender?» Med det åpnet hun vinduet og kastet det stakkars lille dyret ut. Det falt til bakken og var like dødt som en stein.

Noen måneder senere sendte kongen beskjed om at han ville se hvordan hundene hadde det. Renzolla, som følte seg veldig urolig, skyndte seg nok en gang til feen. Denne gangen sto en gammel mann ved døren til feens palass. Han sa: «Hvem er du, og hva vil du?»

Renzolla svarte sint: «Kjenner du meg ikke igjen, gamle geitskjegg? Hvordan våger du å snakke til meg på den måten!»

Den gamle mannen svarte: «Kjelen kan ikke kalle gryten svart. Det er ikke jeg, men du som har et geitehode. Vent litt, din utakknemlige stakkar, så skal jeg vise deg hva utakknemligheten din har gjort.»

Han skyndte seg av gårde og kom tilbake med et speil, som han holdt opp foran Renzolla. Da hun så det stygge, hårete ansiktet sitt, holdt hun på å besvime av skrekk. Hun brast i høylytt gråt da hun så hvordan ansiktet hennes hadde forandret seg.

Da sa den gamle mannen: «Husk, Renzolla, du er en bondes datter. Feen gjorde deg til dronning, men du var utakknemlig og takket henne aldri for alt hun gjorde. Derfor bestemte hun seg for å straffe deg. Men hvis du vil bli kvitt det lange hvite skjegget ditt, kast deg for føttene til feen og be henne om tilgivelse. Hun har et ømt hjerte og kan få medlidenhet med deg.»

Renzolla angret virkelig på oppførselen sin. Hun fulgte rådet til den gamle mannen. Feen ga henne ikke bare tilbake det tidligere ansiktet sitt, men kledde henne også i en kjole brodert med gull, ga henne en vakker vogn og brakte henne tilbake til mannen sin med en mengde tjenere. Da kongen så henne like vakker som alltid, ble han forelsket i henne igjen og angret bittert på at han hadde påført henne så mye lidelse.

Så levde Renzolla lykkelig alle sine dager. Hun elsket mannen sin, æret feen og var takknemlig mot den gamle mannen for å ha fortalt henne sannheten.