Puss i Støvler

Det var en møller som ikke etterlot sine tre sønner mer enn møllen, eselet og katten. Skiftet ble snart gjort. Ingen advokat eller notarius var nødvendig. De ville raskt ha spist opp hele den stakkars arven. Den eldste fikk møllen, den andre fikk eselet, og den yngste fikk bare katten.

Den stakkars unge mannen var veldig trist over å ha så liten andel.

«Brødrene mine», sa han, «kan tjene et brukbart liv ved å slå sammen ressursene sine. Men når det gjelder meg, når jeg har spist opp katten min og laget en muffe av skinnet hans, vil jeg dø av sult.»

Katten, som hørte alt dette, men lot som han ikke gjorde det, sa til ham med en alvorlig og tankefull mine:

«Ikke bekymre deg så mye, min gode herre. Alt du trenger å gjøre er å gi meg en sekk og få laget et par støvler til meg, slik at jeg kan løpe gjennom skitt og kratt. Da skal du få se at du ikke har så dårlig nytte av meg som du tror.»

Selv om kattens herre ikke hadde stor tro på det han sa, hadde han ofte sett ham gjøre mange lure triks for å fange rotter og mus, som å henge etter hælene eller gjemme seg i melet og late som han var død. Så han mistet ikke helt håpet om at katten kunne hjelpe ham i hans elendige tilstand.

Da katten hadde fått det han ba om, tok han på seg støvlene svært tappert. Han hang sekken rundt halsen, holdt snorene med labbene og gikk inn i et kaninhi der det var rikelig med kaniner. Han la kli og dylt i sekken, strakte seg ut som om han var død, og ventet på at en ung kanin, som ikke var kjent med verdens lureri, skulle komme og lete etter maten i sekken hans.

Han hadde knapt lagt seg ned før han fikk det han ville. En ubesindig og dum ung kanin hoppet inn i sekken hans. Hr. Puss dro umiddelbart snorene stramt, fanget kaninen og drepte den uten nåde. Stolt over byttet sitt gikk han til slottet og ba om å få snakke med kongen. Han ble vist opp til kongens rom, og etter å ha bukket lavt sa han:

«Min herre, jeg har brakt Dem en kanin fra hiet, som min edle herre, Markien av Carabas» (for det var navnet Puss hadde valgt å gi sin herre) «har befalt meg å overrekke Deres Majestet.»

«Si til din herre,» sa kongen, «at jeg takker ham, og at han gjør meg stor glede.»

En annen gang gikk katten og gjemte seg blant noen kornåkre, mens han fortsatt holdt sekken åpen. Da et par rapphøns løp inn i den, dro han i snorene og fanget dem begge. Han gikk og overrakte disse til kongen, akkurat som han hadde gjort med kaninen fra hiet. Kongen tok imot rapphønsene med stor glede og ga ham noen penger til drikkepenger.

I to eller tre måneder fortsatte katten å bringe kongen vilt fra tid til annen, og lot som det var fra sin herre. En dag, da han visste sikkert at kongen skulle gå en tur langs elvebredden med datteren sin, den vakreste prinsessen i verden, sa han til sin herre:

«Hvis du følger mitt råd, vil din lykke være gjort. Alt du trenger å gjøre er å gå og vaske deg i elven på stedet jeg vil vise deg, og overlate resten til meg.»

Markien av Carabas gjorde som katten rådet, uten å vite hvorfor.

Mens han vasket seg, kom kongen forbi. Katten begynte å rope så høyt han kunne:

«Hjelp! Hjelp! Markien av Carabas drukner!»

Ved denne lyden stakk kongen hodet ut av vognvinduet. Han kjente igjen katten som så ofte hadde brakt ham så godt vilt, og beordret vaktene sine til å løpe umiddelbart til unnsetning for Markien av Carabas.

Mens de dro den stakkars Markien opp av elven, kom katen bort til vognen og fortalte kongen at mens hans herre vasket seg, hadde noen tyver kommet og stjålet klærne hans, selv om han hadde ropt «Tyver! Tyver!» flere ganger så høyt han kunne. Den lure katten hadde gjemt klærne under en stor stein. Kongen beordret umiddelbart betjentene i sitt klesskap til å hente en av sine beste drakter til Markien av Carabas.

Kongen tok svært varmt imot ham. Siden de fine klærne kongen hadde gitt ham fikk ham til å se svært kjekk ut (for han var velskapt og veldig pen), fattet kongens datter en hemmelig forkjærlighet for ham. Markien av Carabas trengte bare å kaste to eller tre respektfulle og litt ømme blikk, så ble hun helt forelsket i ham. Kongen insisterte på at han skulle gå inn i vognen og bli med dem på turen.

Katten, overlykkelig over å se planen sin begynne å lykkes, marsjerte foran. Han møtte noen gårdsarbeidere som slo en eng, og sa til dem:

«Gode folk, hvis dere ikke forteller kongen at denne engen tilhører min herre Markien av Carabas, skal dere bli hugget i småbiter!»

Kongen unnlot ikke å spørre slåtterfolkene hvem engen de slo tilhørte.

«Min herre Markien av Carabas,» svarte de alle sammen, for kattens trusler hadde gjort dem svært redde.

«Virkelig en praktfull eiendom,» sa kongen til Markien av Carabas.

«Som De ser, herre,» sa Markien, «dette er en eng som aldri svikter i å gi en rikholdig avling hvert år.»

Mesterkatten, som fortsatt gikk foran, møtte noen skjærere og sa til dem:

«Gode folk, hvis dere ikke forteller kongen at alt dette kornet tilhører Markien av Carabas, skal dere bli hugget i småbiter!»

Kongen, som kom forbi et øyeblikk senere, ville vite hvem alt det kornet tilhørte.

«Min herre Markien av Carabas,» svarte skjærerne. Kongen gratulerte Markien igjen.

Mesterkatten, som alltid gikk foran, sa det samme til alle han møtte. Kongen ble forbløffet over de store eiendommene til Markien av Carabas.

Til slutt kom Hr. Puss til et staselig slott. Herren på dette slottet var et troll, det rikeste trollet som noen gang var kjent, for alle landene kongen hadde reist gjennom tilhørte faktisk dette slottet. Katten, som hadde tatt seg bryet med å finne ut hvem dette trollet var og hva han kunne, ba om å få snakke med ham, og sa at han ikke kunne passere så nær slottet uten å avlegge sin respekt.

Trollet tok imot ham så høflig som et troll kunne, og fikk ham til å sette seg.

"Jeg har hørt," sa katten, "at du har evnen til å forvandle deg til alle slags skapninger. Du kan for eksempel forvandle deg til en løve eller en elefant, og lignende."

"Det er sant," svarte trollet kvikt, "og for å bevise det for deg, skal du få se meg bli en løv nå."

Mesterkatt ble så fryktelig redd ved synet av en løve så nær ham at han straks klatret opp på taket. Det var ikke lett, for støvlene hans var ikke laget for å gå på takstein. Litt senere, da Mesterkatt så at trollet hadde gått tilbake til sin naturlige skikkelse, kom han ned og innrømmet at han hadde vært veldig redd.

"Jeg har også hørt," sa katten, "men jeg kan nesten ikke tro det, at du har makt til å ta skikkelse av de minste dyrene, for eksempel å forvandle deg til en rotte eller en mus. Men jeg må si, jeg tror dette er umulig."

"Umulig?" ropte trollet. "Du skal få se det med en gang!" Og i samme øyeblikk forvandlet han seg til en mus og begynte å løpe over gulvet.

Mesterkatt så dette med en gang, kastet seg over musen og spiste den opp.

I mellomtiden, da kongen kjørte forbi, så han trollets vakre slott og ville gå inn. Mesterkatt hørte lyden av kongens vogn som krysset vindebroen, løp ut og sa til kongen:

"Deres Majestet er velkommen til dette slottet til min herre Markien av Carabas."

"Hva! Min herre marki!" ropte kongen. "Tilhører dette slottet også deg? Ingenting kunne være finere enn denne gårdsplassen og alle de statelige bygningene rundt. La oss gå inn, om du vil."

Markien ga hånden sin til prinsessen og fulgte kongen, som gikk opp først. De gikk inn i en stor sal hvor de fant en overdådig bankett som trollet hadde forberedt for vennene sine, som skulle komme på besøk den dagen, men som ikke våget å gå inn da de visste at kongen var der. Hans Majestet var helt betatt av markien av Carabas' gode egenskaper, det samme var datteren hans, som hadde blitt dypt forelsket i ham. Da han så de store eiendommene han eide, sa kongen, etter å ha drukket fem eller seks glass:

"Det vil være opp til deg alene, min herre marki, om du ønsker å bli min svigersønn."

Markien bukket dypt, tok imot æren som Hans Majestet ga ham, og samme dag giftet han seg med prinsessen.

Mesterkatt ble en stor herre og jaktet aldri mer på mus, unntatt for moro skyld.

Morale:

Hvor fordelaktig det kan være å ha en stor eiendom fra en lang rekke forfedre, men å vite hvordan man skal oppføre seg, sammen med hardt arbeid, viser seg ofte å være en større velsignelse, slik unge mennesker bør vite.

En annen Morale:

Hvis sønn av en møller så raskt vinner hjertet til en vakker prinsesse og får henne til å gi søte, forelskede blikk, øyne som smelter av kjærlighet, må det bemerkes hvor mye fine klær hjelper, og at ungdom, et pent ansikt, et godt utseende og gode manerer ikke alltid er ubrukelige verktøy for å vinne de skjønnes kjærlighet og forsiktig tenne flammen av søt lidenskap og øm lengsel.