Bremen bymusikanter

Det var en gang en mann som hadde et esel. I mange, mange år hadde eselet båret kornsekker til mølla uten å bli trøtt. Men nå ble det gammelt, og kreftene tok slutt. Det ble mindre og mindre skikket til arbeid. Eieren begynte å tenke på hvordan han kunne spare penger ved å ikke fôre eselet lenger. Eselet skjønte at det blåste ingen god vind dets vei, så det stakk av og la i vei på veien til Bremen. «Der,» tenkte det, «kan jeg sikkert bli bymusikant.»

Da det hadde gått et lite stykke, fant det en hund som lå på veien og peset som en som hadde løpt til den var utmattet. «Hva peser du for, din store karen?» spurte eselet.

Da han hadde gått et stykke, fant han en hund som lå på veien og peset som en som hadde løpt til han var utmattet. «Hva peser du for, din store karen?» spurte eselet.

«Akk,» svarte hunden, «fordi jeg er gammel og blir svakere for hver dag, og ikke lenger kan jakte, ville mesteren min drepe meg. Så jeg rømte. Men nå hvordan skal jeg tjene til føden?»

«Jeg skal si deg hva,» sa eselet, «jeg skal til Bremen for å bli bymusikant. Bli med meg og bli også musiker. Jeg skal spille på lut, og du skal slå på pauke.»

Hunden sa seg enig, og de gikk videre sammen.

Snart kom de til en katt som satt på stien med et ansikt som tre regnværsdager. «Nå da, gamle barter, hva har gått galt med deg?» spurte eselet.

«Hvem kan være glad når nakken er i fare?» svarte katten. «Fordi jeg blir gammel, og tennene mine er slitt ned til stumper, og jeg foretrekker å sitte ved ilden og spinne heller enn å jakte mus, ville matmoren min drukne meg. Så jeg stakk av. Men nå er gode råd dyre. Hvor skal jeg gå?»

«Bli med oss til Bremen. Du forstår nattmusikk, så du kan bli bymusikant.»

Katten syntes det var en god idé og ble med dem.

Etter dette kom de tre rømlingene til en gård hvor hanen satt på porten og gol av alle krefter. «Galingen din går rett gjennom en,» sa eselet. «Hva er i veien?»

«Jeg har varslet fint vær fordi det er dagen da Vår Frue vasker Kristusbarnets små skjorter og vil tørke dem,» sa hanen. «Men det kommer gjester til søndag, så husmoren er nådeløs. Hun har sagt til kokken at jeg skal spises i suppen i morgen, og i kveld skal hodet mitt kuttes av. Nå galer jeg av full hals så lenge jeg kan.»

«Å, rødkam,» sa eselet, «du gjør best i å bli med oss. Vi skal til Bremen. Du kan finne noe bedre enn døden hvor som helst. Du har en god stemme, og hvis vi lager musikk sammen, må det låte vidunderlig!»

Hanen gikk med på denne planen, og alle fire fortsatte sammen.

De kunne ikke nå byen Bremen på én dag. Om kvelden kom de til en skog der de hadde tenkt å overnatte. Eselet og hunden la seg under et stort tre. Katten og hanen slo seg ned i greinene.

Men hanen fløy helt til topps, hvor han var tryggest. Før han la seg til å sove, så han seg om til alle kanter og syntes han så en liten gnist som brant i det fjerne. Han ropte til kameratene at det måtte være et hus ikke langt unna, for han så et lys.

Eselet sa: «Hvis det er slik, bør vi heller stå opp og gå videre, for skjulestedet her er dårlig.» Hunden syntes også at noen få bein med litt kjøtt på ville gjøre ham godt.

Så de gikk til stedet der lyset var. Snart så de det skinne sterkere og bli større, helt til de kom til et velopplyst røverhus. Eselen, som var størst, gikk til vinduet og så inn.

«Hva ser du, min grå hest?» spurte hanen. «Hva jeg ser?» svarte eselen. «Et bord dekket med gode saker å spise og drikke, og røvere som sitter og koser seg.» «Det ville vært noe for oss», sa hanen. «Ja, ja; å, som jeg skulle ønske vi var der!» sa eselen.

Så holdt dyrene et råd for å bestemme hvordan de skulle jage bort røverne. Til slutt kom de på en plan. Eselet skulle plassere seg med forpotene på vinduskarmen. Hunden skulle hoppe opp på eselet. Katten skulle klatre opp på hunden. Og til slutt skulle hanen fly opp og sette seg på kattens hode.

Da dette var gjort, begynte de på et gitt signal å spille sammen. eselet skrek, hunden bjeffet, katten mjaue, og hanen galet. Så brøt de gjennom vinduet inn i rommet, så glasset klirret. Ved denne forferdelige lyden spratt røverne opp, trodde et spøkelse var kommet inn, og flyktet i stor skrekk ut i skogen.

De fire kameratene satte seg nå ved bordet, godt fornøyd med det som var igjen, og åt som om de skulle faste i en måned.

Så snart de fire spillemennene var ferdige, slukket de lyset, og hver fant seg et soveplass etter sin natur og det som passet for dem. Eselet la seg på noe halm i gården, hunden bak døren, katten på ildstedet nær den varme asken, og hanen satt seg på en bjelke i taket. De var trøtte etter den lange vandringen, og sovnet snart.

Da det var midt på natta, så røverne langt borte at lyset ikke lenger brant i huset deres, og alt virket stille. Høvdingen sa: «Vi skulle ikke ha latt oss skremme fra sans og samling,» og han beordret en av røverne til å gå og undersøke huset.

Budbringeren fant alt stille. Han gikk inn i kjøkkenet for å tenne et lys. Da han så kattens glitrende ildøyne, trodde han det var glør og holdt en fyrstikk mot dem for å tenne den. Men katten skjønte ikke spøken.

Den fór i fjeset på ham, spyttet og klorte. Han ble fryktelig redd og løp til bakdøren. Men hunden, som lå der, spratt opp og bet ham i beinet. Da han løp over gårdsplassen forbi halmhaugen, ga eselet ham et kraftig spark med bakfoten.

Hanen, som var blitt vekket av bråket og hadde blitt livlig, ropte ned fra bjelken: «Kykkeliky!»

Så løp røveren tilbake så fort han kunne til høvdingen sin og sa: «Å, det sitter en forferdelig heks i huset. Hun spyttet på meg og klorte meg i ansiktet med de lange klørne sine. Ved døren står en mann med en kniv, som stakk meg i beinet. I gårdsplassen ligger et svart monster som slo meg med en treklubbe. Og oppe på taket sitter dommeren som ropte: ‘Bring skurken hit til meg!’ Så jeg stakk av så fort jeg kunne.»

Etter dette våget røverne seg ikke lenger inn i huset. Men det passet de fire musikanter fra Bremen så godt at de ikke hadde noe imot å forlate det. Og munnen på den som sist fortalte denne historien, er fremdeles varm.