Maiskolben

For lenge siden, da Gud selv ennå gikk på jorden, var åkrene mye frodigere enn de er i dag. Maiskolbene hadde ikke femti eller seksti korn, men fire til fem hundre.

Maisen vokste fra bunnen til helt opp på strået, og kolben var like lang som strået. Men menneskene er slik: når de har for mye, setter de ikke lenger pris på Guds gaver.

De blir uforsiktige.

En dag gikk en kvinne forbi et maisåker med sitt lille barn. Barnet løp ved siden av henne, falt i en sølepytt og fikk kjolen helt skitten. Moren tok en neve av de vakre maiskolbene og brukte dem til å tørke kjolen ren.

Da kom Herren forbi og så hva hun hadde gjort. Han ble sint og sa: «Fra nå av skal stråene ikke lenger bære aks. Mennesker er ikke lenger verdige himmelske gaver.» Folket som hørte dette, ble forferdet. De falt på kne og bønnfalt ham om i det minste å la noe bli igjen på stråene, selv om folket ikke fortjente det, for de uskyldige fuglenes skyld, som ellers ville sulte. Herren forutså fuglenes lidelse og forbarmet seg over dem. Han innvilget bønnen. Slik forblir aksene som de vokser i dag.