Lille Rødhette

Det var en gang en søt liten jente som ble elsket av alle som så henne, men mest av alt av bestemoren sin, som ville gitt henne hva som helst i verden. En gang ga hun henne en liten lue av rød fløyel, og den kledde jenta så godt at hun aldri ville ha på seg noe annet. Derfor ble hun alltid kalt Lille Rødhette.

En dag sa moren hennes til henne: "Kom, Lille Rødhette, her er et stykke kake og en flaske vin. Ta dem med til bestemoren din; hun er syk og svak, og de vil gjøre henne godt. Gå før det blir for varmt, og når du går, gå pent og rolig og løp ikke av stien, ellers kan du falle og knuse flasken, og da får bestemoren din ingenting. Og når du går inn på rommet hennes, ikke glem å si 'God morgen,' og ikke titt inn i hvert hjørne før du gjør det."

"Jeg skal være veldig forsiktig," sa Lille Rødhette til moren sin, og hun ga henne hånden på det.

Bestemoren bodde ute i skogen, en halv kilometer fra landsbyen. Akkurat da Lille Rødhette kom inn i skogen, møtte hun en ulv. Rødhette visste ikke hva slags ond skapning han var, og hun var ikke redd for ham i det hele tatt.

"God dag, Lille Rødhette," sa han.

"Tusen takk, ulv."

"Hvor skal du så tidlig, Lille Rødhette? "

"Til bestemoren min. "

"Hva har du i forkleet ditt? "

"Kake og vin. I går var det bakdag, så stakkars syke bestemor skal få noe godt som styrker henne. "

"Hvor bor bestemoren din, Lille Rødhette? "

"Godt over en kvart mil inn i skogen. Huset hennes står under de tre store eiketrærne, og nøttetrærne ligger rett nedenfor. Du må sikkert kjenne det," svarte Lille Rødhette.

Ulven tenkte for seg selv: "For et mørt lite vesen! For en fin, lubben munnfull – hun vil bli bedre å spise enn den gamle damen. Jeg må opptre listig for å fange dem begge." Så gikk han en liten stund ved siden av Lille Rødhette, og så sa han: "Se, Lille Rødhette, så vakre blomstene er her rundt omkring – hvorfor ser du deg ikke om?

Jeg tror du ikke engang hører hvor søtt de små fuglene synger. Du går alvorlig av gårde som om du skulle på skolen, mens alt annet her ute i skogen er lystig."

Lille Rødhette løftet blikket, og da hun så solstrålene danse hit og dit gjennom trærne, og vakre blomster som vokste overalt, tenkte hun: «Jeg kunne jo plukke en frisk bukett til bestemor; det ville også glede henne. Det er så tidlig på dagen at jeg fortsatt vil rekke frem i god tid.»

Og så løp hun fra stien inn i skogen for å lete etter blomster. Og hver gang hun hadde plukket en, syntes hun hun så en enda penere lenger borte, og løp etter den, og slik kom hun dypere og dypere inn i skogen.

I mellomtiden løp ulven rett til bestemorens hus og banket på døren.

«Hvem er det?»

"Lille Rødhette," svarte ulven. "Hun kommer med kake og vin. Åpne døren."

"Løft på klinken," ropte bestemoren. "Jeg er for svak og kan ikke stå opp."

Ulven løftet på klinken, døren fløy opp, og uten å si et ord gikk han rett bort til bestemorens seng og slukte henne. Deretter tok han på seg klærne hennes, iførte seg luen hennes, la seg i sengen og trakk for forhenget.

Lille Rødhette hadde imidlertid løpt rundt og plukket blomster. Da hun hadde samlet så mange at hun ikke kunne bære flere, husket hun bestemoren sin og la i vei til henne.

Hun ble overrasket over å se at hyttedøren sto åpen. Da hun gikk inn i rommet, fikk hun en så merkelig følelse at hun sa til seg selv: «Å, så urolig jeg føler meg i dag, ellers liker jeg så godt å være hos bestemor.» Hun ropte: «God morgen,» men fikk ikke noe svar. Så gikk hun bort til sengen og trakk gardinene til side. Der lå bestemoren med hetten trukket langt ned over ansiktet og så veldig merkelig ut.

«Å, bestemor,» sa hun, «så store ører du har!»

«Desto bedre å høre deg med, barnet mitt,» var svaret.

«Men, bestemor, så store øyne du har!» sa hun.

«Desto bedre å se deg med, min kjære.»

"Men, bestemor, for store hender du har!"

"Desto bedre å klemme deg med."

"Å! Men, bestemor, for en fryktelig stor munn du har!"

"Desto bedre å ete deg med!"

Og knapt hadde ulven sagt dette før han med ett hopp var ut av sengen og slukte Rødhette.

Da ulven hadde stillet appetitten, la han seg igjen i sengen, falt i søvn og begynte å snorke veldig høyt. Jegeren gikk nettopp forbi huset og tenkte for seg selv: "Så den gamle kona snorker!

Jeg må bare se om hun trenger noe. " Så gikk han inn i rommet, og da han kom til sengen, så han at ulven lå i den. "Finner jeg deg her, din gamle synder! " sa han.

"Jeg har lett lenge etter deg! " Så, akkurat da han skulle til å skyte ham, slo det ham at ulven kanskje hadde slukt bestemoren, og at hun fremdeles kunne reddes. Derfor skjøt han ikke, men tok en saks og begynte å klippe opp magen på den sovende ulven.

Da han hadde gjort to klipp, så han den lille Rødhette skinne, og så gjorde han to klipp til, og den lille jenta spratt ut og ropte: «Å, så redd jeg har vært! Så mørkt det var inni ulven!» Og etter det kom den gamle bestemoren også ut levende, men knapt i stand til å puste.

Rødhette derimot hentet raskt store steiner som de fylte ulvens kropp med. Da han våknet, ville han stikke av, men steinene var så tunge at han falt om med en gang og døde.

Da ble alle tre glade. Jegeren trakk av ulveskinnet og gikk hjem med det. Bestemor spiste kaken og drakk vinen som Rødhette hadde tatt med, og ble frisk igjen. Men Rødhette tenkte for seg selv: «Så lenge jeg lever, skal jeg aldri gå av stien inn i skogen alene når moren min har forbudt meg det.»

Det fortelles også at da Rødhette igjen skulle bringe kaker til bestemoren, snakket en annen ulv til henne og prøvde å lokke henne bort fra stien. Rødhette var imidlertid på vakt, gikk rett frem på veien og fortalte bestemoren at hun hadde møtt ulven, og at han hadde sagt "god morgen" til henne, men med et så ondt blikk i øynene at hun var sikker på at han ville ha spist henne opp hvis de ikke hadde vært på hovedveien.

"Vel," sa bestemoren, "vi skal lukke døren så han ikke kan komme inn." Kort tid etter banket ulven på og ropte: "Åpne døren, bestemor, jeg er Lille Rødhette og kommer med kaker til deg." Men de snakket ikke eller åpnet døren.

Så snek gråskjegget seg rundt huset to eller tre ganger, og til slutt hoppet han opp på taket, med plan om å vente til Rødhette gikk hjem om kvelden, for så å snike seg etter henne og sluke henne i mørket. Men bestemoren så hva han tenkte på.

Foran huset sto et stort steintrau, så hun sa til barnet: «Ta bøtta, Lille Rødhette. Jeg lagde noen pølser i går, så bær vannet jeg kokte dem i til trauet.» Rødhette bar til det store trauet var helt fullt.

Da nådde lukten av pølsene ulven, og han snuste og kikket ned, og til slutt strakte han halsen så langt ut at han ikke lenger kunne holde balansen og begynte å skli, og gled ned fra taket rett ned i det store trauet og druknet.

Men Rødhette gikk glad hjem, og gjorde aldri noe for å skade noen.