Det syngende beinet

Det var en gang, i et bestemt land, at det var stor sorg fordi et villsvin ødela bøndenes åkrer, drepte kveget og rev folks kropper opp med sine skarpe støttenner. Kongen lovet en stor belønning til den som kunne fri landet fra denne plagen. Men dyret var så stort og sterkt at ingen våget å gå nær skogen der det holdt til. Til slutt kunngjorde kongen at den som kunne fange eller drepe villsvinet, skulle få gifte seg med hans eneste datter.

Nå bodde det i det landet to brødre, sønner av en fattig mann. De sa at de var villige til å prøve den farlige oppgaven. Den eldste broren, som var klok og listig, tilbød seg av stolthet. Den yngre broren, som var uskyldig og enfoldig, tilbød seg av godhet. Kongen sa: "For å være sikker på at dere finner dyret, må dere gå inn i skogen fra hver sin side." Så gikk den eldste broren inn fra vestsiden, og den yngre fra østsiden.

Da den yngre broren hadde gått et lite stykke, kom en liten mann bort til ham. Han holdt et svart spyd i hånden og sa: "Jeg gir deg dette spydet fordi hjertet ditt er rent og godt. Med det kan du dristig angripe villsvinet, og det skal ikke skade deg."

Den yngre broren takket den lille mannen, la spydet på skulderen og gikk videre uten frykt. Snart fikk han se dyret, som styrtet mot ham. Men han holdt spydet mot det, og i sitt blinde raseri løp villsvinet så fort mot spydet at hjertet ble kløvd i to. Så løftet den yngre broren monstrumet opp på ryggen og bar det hjem til kongen.

Da han kom ut på den andre siden av skogen, sto det et hus ved inngangen der folk moret seg med vin og dans. Den eldste broren hadde gått inn dit, for han tenkte at villsvinet ikke ville stikke av uansett, og han drakk til han følte seg modig. Men da han så sin yngre bror komme ut av skogen med det døde villsvinet, ga hans misunnelige, onde hjerte ham ingen ro. Han ropte: "Kom inn, kjære bror, hvil deg og ta et glass vin!"

Den yngre broren, som ikke ante noe ondt, gikk inn og fortalte ham om den gode lille mannen som hadde gitt ham spydet, og hvordan han hadde drept villsvinet.

Den eldste broren holdt ham der til kvelden. Så gikk de sammen av gårde, og da de i mørket kom til en bro over en bekk, lot den eldste broren den andre gå først. Da den yngre broren var halvveis over, slo den eldste broren ham så hardt bakfra at han falt død om.

Han gravde ham ned under broen, tok villsvinet og bar det til kongen, og lot som om han hadde drept det. Så fikk han kongens datter til kone. Og da hans yngre bror ikke kom tilbake, sa han: "Villsvinet må ha drept ham," og alle trodde på det.

Men ingenting er skjult for Gud, og denne onde gjerningen skulle også komme for dagen. Årevis senere drev en gjeter buskapen sin over broen. Han så et snøhvitt lite bein ligge i sanden nedenfor. Han tenkte at det kunne bli et godt munnstykke til hornet sitt, så han klatret ned, plukket det opp og skar det til et munnstykke. Men da han blåste i det for første gang, begynte beinet å synge av seg selv:

"Å, venn, du blåser på beinet mitt! Lenge har jeg ligget ved vannet. Min bror drepte meg for villsvinet, og tok kongens unge datter til kone."

"For et vidunderlig horn!" sa gjeteren. "Det synger helt av seg selv! Jeg må ta det med til min herre kongen." Og da han kom til kongen, sang hornet sin lille sang igjen. Kongen forsto alt, og befalte at jorden under broen skulle graves opp. Da ble hele skjelettet til den myrdede mannen avdekket. Den onde broren kunne ikke nekte for gjerningen, og ble sydd inn i en sekk og druknet. Men beinene til den myrdede mannen ble lagt til hvile i en vakker grav på kirkegården.