Den late spinneren

Det var en gang, i en bestemt landsby, at det bodde en mann og hans kone. Kona var så lat at hun aldri ville arbeide med noe. Når mannen ga henne garn å spinne, ble det aldri ferdig, og det hun spant, tvinnet hun ikke til et nøste, men lot det ligge i en eneste sammenfiltret haug. Når mannen skjelte henne ut, var hun alltid klar med et svar. «Javel, hvordan skal jeg kunne tvinne det når jeg ikke har en haspel?» sa hun. «Bare gå ut i skogen og skaff meg en.»

«Hvis det er alt som skal til,» sa mannen, «så går jeg ut i skogen og henter litt ved til å lage haspler.» Men kona var redd for at hvis han fikk veden, ville han lage en haspel til henne, og da måtte hun tvinne garnet sitt og begynne å spinne igjen.

Hun tenkte seg om et øyeblikk, og så fikk hun en lur idé. Hun fulgte i hemmelighet etter mannen ut i skogen, og da han hadde klatret opp i et tre for å velge og hugge veden, smøg hun seg inn i buskene nedenfor, der han ikke kunne se henne, og ropte:

«Den som hugger ved til haspler skal dø, og den som tvinner, skal omkomme.»

Mannen lyttet, la øksen fra seg og undret seg over hva dette kunne bety. «Hm,» sa han til slutt, «hva var det? Ørene mine må kime. Jeg skal ikke skremme meg selv for ingenting.» Så tok han opp øksen igjen og begynte å hugge. Da lød stemmen nedenfra igjen:

«Den som hugger ved til haspler skal dø, og den som tvinner, skal omkomme.»

Han stanset, ble redd og urolig, og tenkte over hva som skjedde. Men etter noen øyeblikk samlet han mot og strakte seg etter øksen for tredje gang. Men noen ropte for tredje gang, høyt:

«Den som hugger ved til haspler skal dø, og den som tvinner, skal omkomme.»

Det var nok for ham. Han mistet all lyst til å hugge ved, klatret raskt ned fra treet og skyndte seg hjem. Kona løp så fort hun kunne langs bakveiene for å komme først hjem. Da mannen kom inn i stuen, satte hun opp et uskyldig ansikt, som om ingenting hadde hendt, og sa: «Javel, fikk du med deg et fint stykke ved til haspler?»

«Nei,» sa han, «jeg ser godt at tvinning ikke vil gå.» Og han fortalte henne hva som hadde hendt i skogen. Fra da av lot han henne være i fred med spinningen.

Men etter en stund begynte mannen igjen å klage over rotet i huset. «Kone,» sa han, «det er virkelig synd at det spunnede garnet ligger der så sammenfiltret.»

«Jeg skal si deg hva,» sa hun. «Siden vi fremdeles ikke har noen haspel, så går du opp på loftet, og jeg står nede og kaster garnet opp til deg, og du kaster det ned til meg. Slik får vi et hespe likevel.»

«Ja, det går nok,» sa mannen. Så gjorde de det, og da de var ferdige, sa han: «Nå er garnet i hesper. Det må kokes.» Kona ble urolig igjen. Hun sa: «Ja, vi koker det tidlig i morgen tidlig.» Men i hemmelighet planla hun et nytt lureri.

Tidlig om morgenen sto hun opp, tente et bål og satte gryten på. Men i stedet for garnet la hun i en dott med stry og lot det koke. Så gikk hun til mannen, som fremdeles lå i sengen, og sa: «Jeg må bare ut. Du må stå opp og passe på garnet som er i gryten på bålet. Men du må være rask. Pass på, for hvis hanen skulle komme til å gale og du ikke passer på garnet, vil det bli til stry.»

Mannen var villig og passet på å ikke somle. Han sto opp så fort han kunne og gikk ut i kjøkkenet. Men da han kom til gryten og kikket inn, så han til sin forferdelse ikke annet enn en dott med stry. Da ble den stakkars mannen stille som en mus, og trodde han hadde forsømt seg og var skyld i det. Fra den dagen av sa han aldri mer noe om garn og spinning. Men du må selv innrømme: hun var en fæl kvinne!