Reisen mot vest

Før alt fikk navn, løftet verden seg sakte fra mørket. Hav rullet, fjell steg, og langt i øst spratt en kjede av tinder opp av vannet som om jorden strakte ryggen. I det høyeste lå Flower-Fruit-fjellet. Der drakk en stein år etter år dugg og sol, til den en dag sprakk med et lys som hørtes mer enn det lyste. Ut kom en ape, varm og våken fra første steg. Øynene hans skjøt to stråler rett opp, og de som bor i himmelen merket det. De sa ingenting, men de fulgte med.

Apen lærte fort hvordan man bukker så andre ikke blir redde. Han fant en flokk ved en foss. De lo av dagen og stjal av natten, slik apekatter gjør. En dag våget han det ingen andre turte: stakk hodet inn bak fossefallet og sprang gjennom vannveggen. Bak vannet fant han en tørr hule, som et lite land inni fjellet. Hulen fikk navnet Himmelrommet i fjellet. Apene bøyde seg for ham. «Stein»-navnet han kom med, la han fra seg. De kalte ham noe ingen bok hadde skrevet før: den vakre apekongen.

Den nye kongen lo og festet. Men midt i gleden var det en kald prikk: Også en konge dør. Han ville ikke bare ha mer mat og mer dans; han ville ha en vei ut av selve slutten. Som mange som elsker livet gjorde før ham, dro han til sjøs og lette etter en mester.

Han lærte menneskenes klær og måter, og hvor fort de ler når du snubler. Dører slo igjen. Noen lærere slo ham ut igjen. Til slutt stod han foran Patriarken Subhuti, en mester som kunne lese lyn i øyne. Subhuti så at apens villskap kunne bindes til form. Han gav ham et navn som var lekkert og tungt på samme tid: Sun Wukong, Oppvåknet til tomheten. Under navnet lå en vei: å samle alt som spratt i hver sin retning i ham, og få kropp og sinn til å gå i samme linje.

Mesteren lærte ham sytti-to forvandlinger. Han lærte å gjøre luft til kropp og kropp til luft. Han lærte en sky-salto som bar ham 108 000 li på et øyeblikk. Han lærte å riste ut hår som ble hundre små Wukonger som gjorde som han ville. Til slutt sa Subhuti: «Gjør ikke slikt foran folk.» Wukong lo, for snoren rundt hjertet hans satt ikke stramt ennå. Likevel kjente han kanten av en sannhet: Kraft uten ramme straffer seg selv.

Da han kom hjem, fant han at den som ikke kan slå, blir slått. Fiender stjal. Venner ble bortført. Han dykket ned til Dragekongens palass under sjøen, hvor lyset skar gjennom koraller. Han ba dårlig, men tok godt. En gammel jernstav svarte ham i hånd og sinn. Den kunne krympe til en nål bak øret og vokse til en søyle i neven. Dragekongens brødre ga ham hjelm, rustning og sko for å bli kvitt ham. Han gikk derfra lett i trinnet og tung i slaget, og delte ut offisersposter til apene hjemme.

Himmelen hørte bråket. En utsending kom med smil som kjentes som tau. De tilbød Wukong en plass i himmelen, nederst: stallmester for himmelske hester. Fornærmelsen brant. Han slo seg vrang, åt ferskener før gudene fikk dem, drakk udødelighetsvin og tømte krukker med piller han ikke forsto. Og fordi ingen hadde en stor nok tittel, ga han seg selv en: Den store vismannen lik himmelen.

Da kom hele himmelske hæren. Han slo dem tilbake lenge, med list og rå styrke. Til slutt ble han fanget av Erlang Shen, jegeren med et ekstra øye. De presset ham i Laozi sin ovn for å smelte ham til lydighet. Etter førtini dager spratt han ut, ikke smeltet, men herdet. Øynene var rødkantede av ild. Da trådte Buddha frem. Han lot Wukong hoppe langt i ett pust, smilte, og viste at alt hadde vært inne i hans hånd. Med en rolig gest ble fem fjell lagt over apen. Der lå han, fri og bundet, under Fem-elementers fjell.

Tiden falt på plass igjen. Guanyin, barmhjertighetens bodhisattva, så kaoset som følger kraft uten form, og gikk ut med et nytt oppdrag: hente skriftene i vest, bringe dem til øst, så ord kunne bære det sverd ikke kan. Hun ordnet smått for at stort skulle skje: En hvit drage i skyld skulle bli hest; en himmelsk kommandør som hadde falt for sin egen hånd, skulle bli Zhu Bajie, halv mann, halv svin; en elvedemon skulle renses og holde følge; og et menneske måtte bære ordet.

I Tang-riket falt skygge over keiser Taizong. Han drømte tyver og så dem våkne. Han falt syk, kom til underverdenens domsaler, forhandlet som keiser også der, og kikket i bøker ingen levende skal se. Der lå spor etter apekongens herjing: navn på alle aper var strøket fra fødsels- og dødens registre. Noe i verden sto skjevt. Taizong kom tilbake, men med en knekk i lyden. Han beordret en stor renselse for levende og døde. Dit kom en fattig munk med en brokade-kåpe som glødet av mantraer. Han tilbød også en hest som egentlig var den hvite dragen i skyld. Keiseren kjente at dette var den rette, og ga kappen, hesten og oppdraget til Tripitaka, munken som var blitt båret på en planke over vann som barn, og som nå bar strenghet som klarhet.

Guanyin la ikke alt til rette med store fakter. Hun la små nøkler der de trengtes. Tripitaka gikk til fjellet hvor Wukong lå begravd under stein. Han løftet forseglingen. Apen steg ut, takknemlig og uregjerlig. Guanyin kom som en fattig gammel kvinne med en enkel hatt. I bremmen lå en usynlig ring. Hun hvisket et mantra inn i Tripitakas sinn: Når det ble sagt høyt, strammet ringen seg rundt apens hode. Wukong hatet det og forsto det i samme støt. Han bøyde seg for Tripitaka. Slik ble ordets mann og handlingens kropp bundet sammen av en snor som kunne strammes når det var nødvendig.

De dro vestover. Straks viste en elv tennene. En drage i vannet slukte Tripitakas hest og ville ha munken også. Wukong skilte vannet, grep dragen og holdt ham helt til Guanyin kom. Dragen, skyldbøyd, lovet å gjøre bot. Han ble hvit ridehest under Tripitakas hånd.

Ved Black Wind-berget så en svartbjørn mer enn han burde. Brokade-kåpen var ikke bare stoff; den var et løfte. Han stjal den i et svart byks. Wukong raste og svingte staven, men list møtte ham med motlist. Han gikk til Guanyin. Hun kom ikke som dronning, men som håndverker, og vant kappen tilbake med mildt press. Bjørnen ble ikke flådd, men satt i tjeneste ved Pu Tuo som vokter. Kåpen var tilbake på Tripitakas skuldre, ikke som pynt, men som minne om hva som frister.

I Gao-landsbyen het brudeskammen Zhu Bajie. En tidligere himmelsk kommandør hadde falt for øynene til en månegudinne i fylla og var blitt kastet ned. Nå var han halvt svin, halvt mann, med en rake med ni tinder, mye appetitt og et hjerte som ofte var på rett vei men gikk seg bort. Han snakket høyt og angret sent. Wukong og Tripitaka møtte ham med strenghet og nåde. Da han hørte Guanyins navn, sank hodet. Han fikk navnet Bajie, Åtte forbud, og ble med dem. Sterk i armene, svak i fristelser, og morsom når alt var tungt.

De sto ved Den strømmende sandens elv. Der bodde Sha Wujing, elvedemon med perler av skaller på brystet, full av skam over gammel skyld. Han kjempet mot Wukong til vannet ble hvitt. Da Tripitaka snakket rolig om å bære for andre, la demonen fra seg spydet og bøyde seg. Han ble med, stille og trofast, og bar last når andre bar ord.

Ikke all fare kom med klo og tann. Ved Gulvindåsen blåste en demon med en pust som skrelte ansiktet. Wukongs ildøyne, herdet i Laozi sin ovn, sved i støvet. Han tvang dem igjen. Vinden snappet Tripitaka. Da stormen roet seg og Wukong våget å se, var verden ny og tom. På en vegg hang en lapp fra skjulte skytsguder. I en skål lå salven av tre blomster og ni sønner. Han smurte den over øynene, og smerte ble til klarhet. Han forsto en ny type mot: ikke å slå først, men å gå inn usett. Han ble mygg, flue, hårstrå og list, og snek seg inn i hulene der tause tau hang fra taket. Bajie sto ute og bablet om suppe og slag. Tripitaka, bundet, resiterte en liten Hjertets sutra han hadde fått i et ørnerede, og holdt panikken borte med pust.

De vant tilbake munken og gikk videre. For hver fare ble laget fastere. Wukongs hovmod ble tvunget inn i plikt. Tripitakas høflige frykt ble presset inn i dristighet. Bajiés latskap ble holdt i arbeid av venners blikk. Sha Wujing sa ikke mye, men var alltid der.

De kom til hvite åssider under grått skydekke. Der møtte de en gammel kvinne som bar en kurv, en ung pike som lette etter kyr, og en mann med øks. Wukong så gjennom dem alle tre. Det var den samme demonen i forkledning, Den hvite benånden, som ville spise Tripitaka for å bli udødelig. Han slo henne ned tre ganger. Hver gang lå det et menneske lik foran Tripitaka, rent som uskyld. Tripitaka skrek av sorg og sinne. Han trodde Wukong slo ned uskyldige.

Han sa mantraet Guanyin hadde gitt ham. Ringen rundt apens hode trakk seg sammen med et smell av smerte. Wukong falt på kne. «Jeg drepte en demon,» sa han, «ikke mennesker.» Tripitaka så bare blodet. Han sa nye stavelser. Smerten ble en vegg. Til slutt pekte han mot stien og sa at Wukong skulle gå. Apen holdt hodet. Han sa ikke et ord til. Han snudde ryggen, sprang ut i sky og forsvant.

Ut på kvelden satt mester, Bajie og Sha Wujing i en grøft. De var mer alene enn før Wukong kom fri under fjellet. Vinden bar lyder ingen kunne slå. En demon hørte svakhetens klirr, og kom. Tripitaka ble bundet igjen, denne gang av silketråder som ble strammere jo mer han prøvde å holde roen. Bajie svingte riven, men traff luft. Sha Wujing ble dratt ned i skjørt vann. Det var ikke sverd som trengtes. Det var den som Tripitaka nettopp hadde sendt bort.

Guanyin så på stillheten på stien og lot et blad falle dit vinden bar det. Det landet ved Flower-Fruit-fjellet, der Wukong satt alene i hula med apene fra gamle dager som lo og bråkte, slik venner gjør når et hjerte vil skjule noe. Hun sa ikke «gå tilbake». Hun sa bare navnet til den som hadde bundet ham, rolig. Wukong reiste seg. Han var sint, men enda mer var han såret av sin egen stolthet. Han dro av gårde uten å svinge staven for å imponere noen. Han kom i tide. Slik er det av og til når man holder ut det som svir.

Han gikk som mygg og skygge, klippet tråder, bar mester sin ut, skjelte Bajie og lo med ham i samme pust, og nikket til Sha Wujing med takk som ikke trengte ord. Tripitaka gråt åpent. Han ba om tilgivelse. Wukong sukket som om en fjellvegg flyttet seg litt, og sa at ringen kunne bli sittende. Den hadde reddet dem alle. Mester sa ikke mantraet den kvelden. Han sa takk.

Om morgenen var de fire igjen, pluss en hest som lynte. Og de gikk videre, saktere innvendig og raskere i skrittene. Fortellingen ble dypere av alt som ikke ble sagt høyt.