EmmaAge-adapted version

Emma Woodhouse hadde alltid hatt det hun trengte. Hun var vakker, klok og rik, og ingenting hadde virkelig plaget henne i de nesten tjueén årene hun hadde levd. Hun var den yngste av to søstre, og etter at den eldste, Isabella, giftet seg, hadde Emma vært husets frue på Hartfield. Moren var død for lenge siden, og plassen var blitt fylt av Miss Taylor, guvernanten som hadde vært mer som en venninne og storesøster enn en lærer. Det var to farer ved Emmas liv: at hun fikk viljen sin for ofte og syntes for godt om seg selv. Ingen av delene la hun riktig merke til.

En grå dag i november ble det likevel tomt i huset. Miss Taylor giftet seg med Mr. Weston, en god og munter mann fra nabolaget. Emma hadde heiet på dette i flere år, men da hun kom tilbake til Hartfield etter bryllupet, satte hun seg ned og kjente et stikk i hjertet. Vennen hennes var borte.

Randalls, huset til de nygifte, lå bare en halvmil unna, men verden virket med ett stillere. Faren hennes, Mr. Woodhouse, var snill og øm, men ikke noen samtalepartner.

Han var nervøs, forsiktig med alt og redd for enhver forandring, og han syntes mest synd på «stakkars Miss Taylor» som etter hans mening aldri burde forlatt Hartfield i det hele tatt. Emma trøstet ham tålmodig: De skulle besøke Randalls ofte, de kunne kjøre i vogna, og James, kusken, likte seg jo på Randalls, siden datteren hans, Hannah, hadde fått plass der som tjenestepike. Det hjalp litt. Men det var likevel ensomt.

Den kvelden kom Mr. Knightley innom, en nær venn av familien og bror av Isabellas mann. Han var rundt trettisju, gjennomtenkt og rakrygget, en mann som snakket ærlig. Han fortalte at alle i London hadde det bra, og spøkte litt med Mr. Woodhouse om hvor flate skoene hans var etter kveldsturen.

Bryllupet ble nevnt, og da faren sa «stakkars Miss Taylor» igjen, svarte Mr. Knightley at han ikke kunne kalle henne stakkars når hun nå bare hadde én å gjøre fornøyd, i stedet for to.

Emma lo og sa spøkefullt at én av de to sikkert hadde vært en fantasirik og masete skapning, og hun mente selvfølgelig seg selv. For det var bare én som rett som det var fortalte Emma om feilene hennes, og det var nettopp Mr. Knightley.

Emma hadde dessuten ustandselig en følelse av at hun kunne få til ting. Hun sa hun nesten hadde laget ekteskapet mellom Miss Taylor og Mr. Weston selv, fra den dagen for fire år siden da de møttes i Broadway Lane og han lånte to paraplyer hos en bonde. Hun hadde hjulpet, ordnet besøk, jevnet alt. Mr.

Knightley ristet på hodet og sa at suksess tilhører dem som anstrenger seg, og alt Emma hadde gjort, var å tippe riktig om noe som ville skjedd uansett.

Emma brydde seg ikke. Hun kjente jo at det kriblet i fingrene etter et nytt par å føre sammen. Da faren ba henne om ikke å finne på flere slike ting – det brøt opp den gode, lille ringen deres – smilte hun og svarte at hun bare hadde én ny plan, og den gjaldt Mr. Elton, den unge presten i sognet.

Highbury var et lite sted med kjente ansikter: de blide Westons, fornuftige Mr. Knightley, et par Cole-folk litt høyere i lyset enn før, presten Mr. Elton, og så Mrs. Bates, den gamle enken etter den tidligere presten, og hennes evig snakkesalige, men vennlige datter, Miss Bates. I utkanten av alt sto Mrs.

Goddard, en praktisk skolestyrerinne med et lite pensjonat for piker. Derfra kom en ny skikkelse inn i Emmas liv: Harriet Smith, sytten år, lys, blåøyd, rund i ansiktet og med et varmt, åpent blikk. Harriet var «den naturlige datteren av noen» – det vil si at ingen snakket om faren – og hun hadde levd lenge på skolen hos Mrs.

Goddard. En kveld kom hun med sin lærerinne til Hartfield, og Emma, som hadde beundret Harriets skjønnhet på avstand, likte henne straks. Harriet var ikke spesielt lærd, men søt og villig, beskjeden uten å være redd, og tydelig imponert av alt hos Emma. Emma tenkte at hun nettopp var den sort pike hun kunne polere litt blankere, løfte inn i bedre selskap og gjøre perfekt i blikk og tale. De myke, blå øynene skulle ikke spilles bort blant bønder og slikkepotter.

Harriet fortalte glad og godtroende om noen venner hun nylig hadde besøkt: familien Martin på Abbey-Mill Farm, som leide jorda av Mr. Knightley. De hadde to stuer, åtte kyr og en liten waliserku som var usedvanlig søt, og et lysthus stort nok for et helt dusin mennesker. Emma lyttet, men i hjertet hennes blinket et lite, rødt lys så snart hun skjønte at Mr. Martin var ugift.

Hun ledet Harriet varsomt inn på emnet og fikk høre om nøttene han hadde gått omvei for å komme med, om sang fra gjeterens sønn ved peisen, og om at han leste rapporter om jordbruk og av og til små utdrag av smukk prosa.

Han var ikke vakker, ifølge Harriet, men ikke så stygg heller, egentlig. Emma sa at en ung bonde slett ikke kunne vekke hennes nysgjerrighet. Det var slike menn som ble grovere for hvert år og bare tenkte på tap og gevinst.

Harriet, hvis opprinnelse var litt uklar, burde være særlig forsiktig med hvem hun ble sett sammen med, sa Emma. Hun antydet at hvis Mr. Martin giftet seg med en bondedatter uten oppdragelse, burde ikke Harriet innlate seg med noen av dem. Harriet så ned og sa ja til alt. Hun ville jo bare gjøre det rette, og Emma var så sikker og mild at det var lett å følge etter.

Neste dag møtte de Mr. Martin på veien. Han virket forstandig og ordentlig, men han manglet all lett eleganse. Da Harriet, liksom svimmel av tilfeldigheten, hvisket: «Hva synes du om ham?», svarte Emma at han var påfallende ordinær, uten finhet eller frihet i kroppen, uten tone i stemmen. «Han er ikke som Mr.

Knightley,» sa Harriet med et lite smil, og Emma nikket. Nei, det var han sannelig ikke.

Og sammenlignet med Mr. Weston og Mr. Elton, to menn med vennlig vesen, ville en slik bonde snart bli grov i kanten, mente hun.

Slikt snek seg inn når en bare tenkte på kyr og markens pris. Harriet, som fremdeles hadde glemt å sende ham en bok, skammet seg litt over at han også hadde glemt den. Det var som Emma sa: Han var oppslukt av praktiske saker.

Om kvelden, mens faren rørte i sin tynne grøt og anbefalte det samme for alle, fikk Harriet servert hakket kylling og små, varme østers, og gledet seg som et barn over hvor omgjengelig og vennlig Miss Woodhouse var. I Emmas indre vokste en plan. Mr. Elton, sognepresten, kom ofte til Hartfield om kveldene; han smilte varmt til Emma, og enda varmere til alt som gledet Emma. For henne så han ut som en behagelig mann med et rent hus og nok penger, helt uten lave forbindelser. Hvorfor skulle ikke han beundre Harriet? Hvorfor skulle ikke Harriet ta imot den beundringen?

Da Emma en dag sa hun gjerne ville tegne Harriet, spratt Mr. Elton opp, bød fram papir og blyanter og ros, og ble stående bak stolen hennes og puste. Emma lo og ba ham lese høyt så hun fikk arbeide i fred, og slik satt de en hel formiddag. Harriet ble litt høyere på papiret enn i virkeligheten – Emma likte produksjoner der øyet fikk hvile vakkert – og Mr. Elton utbrøt igjen og igjen at likheten var slående, delikat, genial. Han tilbød seg til og med å ta tegningen til London for innramming. Da han red av gårde med bildet, følte Emma at alt gikk etter planen.

Et par dager senere kom Harriet løpende til Hartfield med røde kinn. Mr. Martin hadde skrevet. Han fridde i et velvalgt, ukunstlet brev, uten feil og med varme ord. Emma leste det i taus beundring, overrasket over at en bonde kunne skrive så pent.

Harriet var forvirret, nesten rørt til tårer. Hva skulle hun gjøre? Emma svarte at hvis en kvinne var i tvil, var det best å avslå. Hun sa det med et smil og nektet å gi råd, men la fram alt som talte mot ekteskapet med en bonde: ringere omgangskrets, færre besøk, ingen Hartfield-kvelder.

Som de to satt tett ved vinduet, ble en av setningene i svaret formulert, så en annen, og snart var brevet skrevet, forseglet og sendt. Harriet ble stille den kvelden. Emma trøstet henne med varme og venninneord, og med en forsiktig hentydning: Mr. Elton måtte like tegningen. Kanskje viste han den akkurat nå til familien.

Dagen etter kom Mr. Knightley innom og sa uten omveier at han hadde god grunn til å tro at Harriet snart ville høre noe fordelaktig. Emma skyndte seg å drømme om Mr. Elton, men navnet som falt, var Robert Martin. Han hadde vært hos Knightley og rådført seg; Knightley hadde sagt ja – det var et utmerket valg.

Emma smilte fort og sa at det var for sent. Harriet hadde svart, og hun hadde svart nei.

Mr. Knightley reiste seg, rød i fjeset, og kalte Harriet for en enkel sjel. Han vendte seg mot Emma med bebreidelse i stemmen.

Dette var hennes verk. Hun hadde løftet Harriet ut av sin naturlige plass, gjort henne misfornøyd og innbilt henne at hun måtte sikte høyere. «En respektabel bondegutt er overlegen en ukjent far og en smal lommebok,» sa han. «Det var et godt parti for henne. Emma, dette har du ikke gjort av vennskap.»

Emma svarte skarpt at en bonde, hvor flink han enn var, var og ble det han var. Hun kunne ikke sett for seg en nær bekjent i Mrs. Robert Martin. Harriet var en gentlemans datter, sa hun, og Mr. Elton – en sjarmerende prest med smak og finhet – var noe helt annet.

Knightley var ikke roligere for det. Han sa at den slags forfengelighet kunne føre Harriet i armene på en dårlig mann.

Mange fornuftige menn ville vegre seg for en pike uten familie og formue. Hun burde gifte seg med Robert Martin og være i trygghet. Emma svarte at nå var det umulig, og at hun ikke kunne la Harriet smile til noen under en gentleman. De to ble ikke enige. Men Emma trøstet seg med at Harriet snart ville glemme, og at Mr. Elton ville gi henne noe nytt å tenke på.

De neste ukene var fulle av små tegn. En charade dukket opp – et vers som Mr. Elton høflig påsto kom fra en venn, men som Emma var sikker på at han selv hadde skrevet. Hun løste gåten: «court» og «ship» ble til «courtship» – frieri. Harriet ble rød og lykkelig, Emma triumferte inni seg. Ved tebrettet leste Emma versene for faren, som påsto at ingen kunne ha skrevet så pent annet enn henne selv, og hun sa ingenting, bare smilte.

Så kom kulde og snø. Isabella og John Knightley, søster og svoger, ankom med barneflokken sin. Mr. Woodhouse tryglet alle sammen om å spise litt tynn grøt, ikke reise for langt, ikke gå ut i sjøluft, helst ikke puste på trekk. De ble invitert til middag på Randalls julaften. Harriet ble forkjølet og måtte bli hjemme. Emma møtte Mr. Elton i veien og antydet at han like gjerne kunne slippe å dra – det var bitende kaldt, og han var jo hes. Men da John Knightley tilbød ham en plass i vogna, takket han ja på stedet. Emma undret seg: Han måtte elske Harriet, men ikke mer enn at en middagsinvitasjon veide tungt.

På Randalls var Mr. Elton i usedvanlig godt humør, helt uten tegn til sjelesorg over Harriets syke hals. Han snakket varmt og høflig på alle kanter, men la stadig sin iver nær Emma. Og på hjemveien, i den dunkle vogna, grep han hånden hennes og talte rett ut om sin sterke lidenskap. Emma stirret på ham.

Han mente vel ikke Harriet? Nei, han hadde aldri tenkt på Miss Smith annet enn som Emmas venninne.

Hun måtte ha misforstått. Hun var blendet og opprørt. Hun sa at hun aldri hadde tenkt på ham som noe annet enn en mulig beiler til Harriet, og at hvis han hadde trodd seg oppmuntret, var det fordi han hadde lest henne helt feil. Han ble bitter og stolt, hevdet at alt var hennes feil. Da vogna stanset, gikk hun ut i natteluften med hjertet fullt av skam og uro.

De neste dagene holdt snøen alle hjemme. Mr. Elton sendte et kort og korrekt farvelbrev bare til Mr. Woodhouse: han reiste til Bath og rakk ikke ta personlig farvel. Komplimentene var til alle – unntatt Emma. Hun skjønte at hun måtte fortelle Harriet sannheten. Hun gikk til Mrs. Goddards skole, satte seg ved Harriets seng, og la ut om alt: om charaden, bildet, hans ord i vogna.

Harriets øyne fyltes av tårer – ikke sinte, ikke harde; hun skyldte ingen. Emma kjente på en ny ydmykhet og lovet seg selv at hun heretter skulle være forsiktig og vennlig, ikke blande seg mer. Men Harriet, stakkars, fortsatte å kalle Mr. Elton fullkommen i alt. Hjertet trengte tid.

Samtidig var det snakk i hele Highbury om en annen som kanskje kom: Frank Churchill, sønnen til Mr. Weston fra første ekteskap. Han hadde aldri besøkt faren i oppveksten, for han var tatt hånd om av tante og onkel Churchill på Enscombe. Mrs. Weston trodde han kom snart. Mr. Knightley mente en mann kunne komme hvis han ville: man gjør sin plikt. Emma forsvarte Frank. Han levde jo etter andres hu; det var ikke alltid så enkelt. De ble ikke enige, og diskusjonen om Frank blandet seg snart med rykter om en annen: Jane Fairfax.

Jane var datter av en offiser og Emmas avdøde nabokone. Begge foreldrene var borte, og Jane hadde som barn blitt tatt hånd om av sin mormor og tante i Highbury til en viss Colonel Campbell tilbød å sørge for henne. Han ga henne beste utdannelse, og det var planen at hun, når hun ble voksen, skulle livnære seg som guvernante.

Nå var hun kommet for å være hos mormor og tante noen måneder, for Campbells reiste til Irland.

Emma hadde alltid syntes Jane var for reservert, for polert, for lite åpen for å være elskverdig. Hun mislikte dessuten tantenes endeløse takknemlighet for alt. Men da hun endelig så Jane igjen etter to år, måtte hun innrømme at piken var usedvanlig elegant, med dype grå øyne og klart hudlag. Et øyeblikk bestemte Emma seg for ikke å mislike henne mer.

Det holdt ikke lenge. Jane var stille om alt Emma helst ville høre: sommeren ved sjøen, vennene der, Mr. og Mrs. Dixon som Jane kjente så godt. Hun svarte kort, vennlig og uten å gi noen.

Emma kjente stingsorg blande seg med mistenksomhet. Og da et nydelig piano, sendt fra Broadwood i London, plutselig sto i stuen hos Miss Bates og mormoren, begynte tankene å løpe: Hvem hadde sendt det?

Alle sa Colonel Campbell, men Emma mente det ikke kunne være ham – Jane hadde virket oppriktig forbløffet. Hvem da? Kanskje Mrs. Dixon, ja, eller . . . Mr. Dixon? En gang hadde han reddet Jane fra å falle i sjøen på en båttur. Var det noe mer imellom dem? Emma mintes blikk og små antydninger og fyrte opp sin egen teori.

Så kom Coles' middagsselskap, og mens mennene snakket om handel og post, hørte Emma at alle antok pianoet var en gave fra Campbells. Hun vendte seg til Frank Churchill – ja, for endelig var han kommet – og spurte hva han trodde. Han smilte som om han og Emma delte en hemmelighet. Slik ble mistanken soldet lett gjennom luften: Kanskje var det Mrs. Dixon, kanskje Mr. Dixon, kanskje var det kjærlighet forkledd som musikk. Jane rødmet pent da folk gratulerte henne med instrumentet. Emma holdt avstand, som om hun ikke var særlig nysgjerrig, men fulgte med i alt.

Frank Churchill var annerledes enn ryktene: høy, tiltrekkende, pratsom og ivrig etter å like alt og alle. Han besøkte de gamle i byen, stakk innom Ford's for å kjøpe hansker «som en ekte Highbury-borger» og snakket varmt om alt han så. Men han var også litt flyktig. En morgen dro han hele veien til London bare for å klippe håret.

Emma syntes det var fåfengt og en smule latterlig, men han lo selv da han kom tilbake, og det var vanskelig å holde irritasjonen ved like. Han likte å danse, og likte å planlegge, og snart hadde han overbevist alle om at de måtte ha et ball.

Mr. Woodhouse skalv ved tanken på trekk i vinduene, men ble roet av Franks fornuftige påstand om at større rom, som på vertshuset Crown, krevde mindre lufting.

Da alle var enige, ble det likevel plutselig avlyst: Mrs. Churchill var syk og krevde nevøens nærvær øyeblikkelig. Frank reiste. Emma, som hadde kjent et uventet tomrom etter ham, kjente nå at alt hun hadde kalt følelser, kanskje ikke var annet enn lysten på nytt liv i nabolaget.

I mellomtiden hadde Mrs. Elton dukket opp, Mr. Eltons brud fra Bath, og hun brakte en ny tone inn i Highbury: høy røst, faste meninger og store tanker om alt ved seg selv. Hun sammenlignet Hartfield med Maple Grove, der broren hennes hadde gods. Hun ville straks starte en musikalsk klubb og ordne alt for alle, spesielt for Jane Fairfax, som hun kalte en blomst født til å blomstre usett. Emma merket raskt hvor mye hun mislikte denne kvinnens fortrolige tone og ufrivillige nedlatenhet. Hun syntes synd på Jane som ble gjort til hennes protegé.

Så, endelig, ble det ball likevel. Churchills hadde flyttet til Richmond, nærmere London, og Frank kom tilbake. Crown Ball ble satt, gjestene strømmet til, Emma kom tidlig med Harriet, og snart dannet parene rekker gjennom salen. Emma tenkte med et lite sug på Mr. Knightley, som ikke danset og sto blant de eldre mennene langs veggen.

Da hun oppdaget at Mr. Elton sirklet med sin kone og likevel kom bortom sitterne – med Harriet alene, uten partner – holdt hun pusten.

Mrs. Weston gikk bort og spurte ham spakt om han ikke danset i kveld. «Gjerne, hvis De danser med meg,» svarte han lett.

Harriet ble sittende, senket hodet. Emma brant innvendig av skam på venninnens vegne. Da trådte Mr. Knightley fram, tok Harriet pent ved hånden og førte henne ut i rekken som om ingenting hadde skjedd. Emmas blikk møtte hans. Hun var takknemlig med hele seg.

Neste morgen kom Harriet til Hartfield støttet av Frank Churchill. Hun hadde besvimt. Historien kom ut stykkevis: På veien mot Richmond hadde en flokk tatere omgitt henne og venninnen. Venninnen flyktet i panikk, Harriet hadde hatt krampe etter mye dans, og så var Frank der. Han jaget dem bort og fulgte henne hjem. Emma kjente det gamle, svimle suget: En flott mann, en vakker jente, en redning i siste øyeblikk – slikt ender gjerne med kjærlighet. Hun lovet seg selv å ikke blande seg, men ønsket driftig i taushet.

Harriet kom litt senere med en liten eske. Hun la den på ilden, bit for bit: en liten flik av plaster, en blyantstump – små minner etter Mr. Elton som hun hadde gjemt som skatter. Nå ville hun ikke ha dem lenger. Emma følte et stikk av ydmykhet over sine egne tidligere knep, men sa ingenting da eld og aske gjorde slutt på alt.

Uker gikk. Frank var tilbake, men virket rastløs, og i Emmas nærvær var han vennlig, men ikke som før. En kveld, hos Mrs. Westons, lekte de med et alfabetspill, og Frank la ut bokstaver som dannet ordet «blunder», tabbe, foran Jane. Hun ble brått rød og skjøv det vekk.

Senere så Emma, med både moro og ubehag, at han la «Dixon» foran henne.

Jane stivnet, reiste seg og ville gå. Mr. Knightley, som hadde sett alt, ble stille og mørk. Senere spurte han Emma nok en gang, denne gang alvorligere, om hun egentlig forsto forholdet mellom Frank og Jane. Emma avfeide det. Han nikket kort og gikk hjem, alene over markene mot Donwell, som om han ikke orket mer prat.

Så kom den berømte utflukten til Box Hill. Været var vakkert, utsikten vid, men mellom menneskene var det et mørkere drag. Gruppen delte seg i små klynger. Frank ble først taus, så oppspilt, og han rettet den flyktige oppmerksomheten sin mot Emma, som svarte med samme lette tone som før. Da han, munter og overmodig, forlangte at hver skulle si noe klokt, og Miss Bates, som alltid pratet, sa at hun sikkert kom til å si tre kjedelige ting så snart hun åpnet munnen, svarte Emma skarpt og lattermildt: «Å, men De får jo bare si tre på en gang.»

Spøken landet, men sved. Senere samme dag gikk Mr. Knightley rolig bort til Emma.

Han var blek av harme. «Hvordan kunne du være så hjerteløs mot Miss Bates?

Hun er gammel, fattig og uten beskyttelse. Hennes stilling skulle sikre din medfølelse. Det var dårlig gjort, Emma. Veldig dårlig gjort.» Hans ord traff henne hardt.

Hun klarte ikke svare. Da hun omsider kom seg hjem, gråt hun for første gang på lenge av noe annet enn savn. Neste morgen gikk hun tidlig til Miss Bates for å be om unnskyldning med handlinger i stedet for ord. Hun ble tatt imot med takknemlig varme, og fikk høre nytt som klang tungt: Jane hadde tatt en stilling som guvernante. Mrs. Elton hadde ordnet alt. Jane skulle reise om få uker.

Uroen lå i luften. Et kjapt ritt fra Richmond, et brev som ble holdt litt for lenge i hånden før det ble vist fram, et blikk som vekslet mellom Emma og den andre siden av rommet – alt forberedte ikke likevel Emma på meldingen som kom brått: Mrs. Churchill var død. Den store damen, alltid syk når det passet henne, var plutselig borte.

I Highbury ble det snakket mildere om henne, som det gjerne blir. Emma tenkte først på Frank: nå var han fri. Fri til å besøke faren når han ville, fri til å gifte seg hvor han ville. For et øyeblikk håpet hun at dette kunne gi Harriet lykke. Harriet bar nyheten med ro. Hun sa ingenting som kunne avsløre et hemmelig håp.

Så kom enda en tyngre dag. Emma hadde forsøkt å nærme seg Jane, men alt ble høflig avvist. En formiddag dro Emma selv med vogn til Bates-huset og sendte opp navnet sitt. Miss Bates kom ned og sa blidt at Jane ikke tok imot besøk, ikke nå. Hun var dårlig, hadde hodepine og feber. Emma sendte suppe og en vennlig lapp, men pilene vendte tilbake. Senere fikk hun høre at Jane var blitt sett gå alene i engene samme ettermiddag. Emma skjønte at Jane hadde bestemt seg for å ikke ta imot hennes vennlighet. Hun bet det i seg og sa til seg selv at god vilje likevel var godt.

Kort tid etter kom Mr. Weston andpusten til Hartfield for å hente Emma. Hun fryktet ulykke, men han roet henne: Det gjaldt ikke familien i London. Hun måtte bare komme til Randalls. Der, med døren lukket, fortalte Mrs.

Weston at Frank Churchill den morgenen hadde stått i stua deres og sagt at han var forlovet. Forlovet med Jane Fairfax. Hemmelig. Siden oktober. Emma skalv i et øyeblikk av forferdelse – ikke for seg selv, for hun hadde i månedsvis merket at alt hun hadde følt for Frank, mest var tomt blink.

Men for Harriet. For alt Harriet hadde sagt og tenkt. Og for alt Emma selv hadde ledet og ønsket. Mrs. Weston gråt av lettelse da Emma sa at hun ikke elsket Frank, men den nye smerten sto der like fullt: Harriet måtte skånes.

Emma gikk hjem med en tung oppgave i hjertet. Men Harriet kom henne i forkjøpet. Hun trådte inn i salongen, blek men med blanke øyne, og spurte nesten ivrig om Emma hadde visst. «Om Frank og Jane?» sa Emma. Ja, det hadde hun ikke. «Jeg heller ikke,» sa Harriet, og så senket hun stemmen. «Og det gjør meg ingenting. Jeg brydde meg aldri om Mr. Frank Churchill.» Emma så forundret på henne. «Men hvem . . .?» Harriet trakk pusten. «Mr. Knightley.»

Alt stoppet opp i Emma. Rommet ble stillere enn stillhet. Hun måtte spørre to ganger for å få sagt navnet rolig. Ja, Harriet mente Mr. Knightley.

Dansen i Crown Ball, da han hadde stått opp for henne; blikkene i hagen, samtalene hun hadde hatt med ham i limegangen på Donwell; den morgenen han hadde sagt at han ikke kunne bli fem minutter – men ble en halvtime for å snakke med henne.

Han hadde rost hennes ærlighet og enkelhet. Emma husket alt. Hun hadde sett det samme, men sett det gjennom briller som bare var hennes egne.

Harriet snakket ydmykt, men med håp. Emma svarte så sant hun kunne: Mr. Knightley var den siste mann som bevisst ga falske håp. Hun kunne ikke si mer. Harriet dro, lettet over å ha sagt det, og Emma sank ned i stolen med fingrene hardt foldet.

Det var da sannheten stakk gjennom uten nåde. Alt hun hadde vært blind for, lyste nå. Hun elsket Mr. Knightley. Hun hadde elsket ham lenge, men visst det ikke. Hun hadde kunnet være fornøyd så lenge han var nær. Hun hadde villet holde ham uforandret. Og hun hadde, dum og forfengelig, heiet på at han kanskje kunne vende seg mot Harriet. Hjertet hennes skammet seg. Hun orket knapt å tenke på hvordan hun hadde tenkt om Jane, hvor mange ganger hun hadde pirket i sårene hennes. Hun gråt igjen den kvelden, men denne gangen uten egne unnskyldninger.

Hun skrev til Harriet neste morgen og ba om at de to ikke skulle være alene på en stund. Harriet hadde allerede bestemt seg for å reise til Isabella i London en stund. Det var best sånn. Emma gikk ut i hagen for å trekke luft og tenke. Utpå ettermiddagen var skyene blåst vekk.

Hun møtte Mr. Knightley mellom buskene. Han så annerledes ut. Hun var sikker på at han kom for å fortelle om sine følelser for Harriet, og hun kunne ikke bære det. For å slippe det nevnte hun raskt en bryllupsnyhet.

Han nikket. Han hadde hørt om Frank og Jane. Emma sa de aldri hadde elsket hverandre, hun og Frank, ikke en eneste dag.

Hun sa det så klart hun kunne. Da forandret noe seg i Mr.

Knightleys ansikt. Han talte langsomt, med en varme hun aldri hadde hørt, og ba henne tåle at han nå også sa sannheten. Han hadde elsket henne lenge, lenger enn han hadde skjønt selv. Hun holdt pusten. Og hun sa ja – hun sa ikke alt hun følte, men hun sa det som måtte sies. Hun kunne aldri forlate faren. Mr. Knightley nikket, for dette hadde han tenkt på. Da skulle han komme til Hartfield. Så lenge faren trengte henne der, skulle Hartfield være hans hjem også.

Det var som om jorden fant fotfeste under henne igjen. Etterpå satt hun og faren og snakket om epler og vær, og alt var som før og alt var nytt. Dagen etter kom et langt brev fra Frank til Mrs. Weston, som Emma også fikk lese. Han la kortene på bordet: hvor svakt, ubetenksomt og farlig livet hans hadde vært den våren; hvor hensynsfull og rank Jane hadde vært; hvordan hun, da han sår av sjalusi vendte ryggen til henne etter Box Hill, i fortvilelse hadde sagt ja til en plass som guvernante for å skjære over båndet; hvordan han, sjokkert, løp for å gjøre alt godt igjen da tanten døde.

Han ba om unnskyldning for alt som kunne ha såret Miss Woodhouse, og sa at han aldri hadde trodd hun var mer enn vennlig. Emma lukket brevet med et sukk, og da hun tittet opp, møtte hun Mr. Knightleys milde, litt ironiske blikk. «Ser du,» sa han, «hvor mye vakrere det er med sannhet?» Hun smilte, men rødmet litt for Harriet skyld.

Det vanskeligste var igjen. Mr. Woodhouse hadde alltid tenkt at hans yngste datter aldri skulle gifte seg, og at verden ble farlig så snart noen gikk ut døra. Emma ventet til hun kjente at lykken hennes kunne bære litt risting. Så sa hun det forsiktig, varsomt: Hvis han samtykket, skulle hun og Mr.

Knightley gifte seg – og Hartfield ville ikke miste noen, men vinne en som elsket dem begge. Faren stirret skrekkslagen. Giftes? Men nei! Emma, som alltid hadde sagt hun aldri ville gifte seg!

Hun la armen om halsen hans og hvisket rolig: hun ville ikke forlate ham.

Mr. Knightley skulle komme til dem. Han, som alltid var glad for å hjelpe, som skrev brev for faren og passet på alt, skulle være der hver dag. Først var faren utrøstelig, men da Isabella skrev strålende fra London, og Mrs. Weston kom med babyen på armen og sa at dette var det beste i verden – og da Mr. Knightley selv snakket varmt om Emma – begynte også Mr. Woodhouse å gi etter, om enn langsomt.

En morgen kom Mr. Knightley med nyheter som fikk Emma til å holde i stolryggen. Harriet hadde sagt ja til Robert Martin. Han hadde vært i London, møtt henne hos Isabella, gjentatt frieriet og fått ja. For Emma var dette som om hele verden slapp taket og landet trygt.

Alt det vonde hun hadde fryktet – Harriet og Mr. Knightley, og skylden som hang sammen med det – løste seg opp.

Hun skalv av lettelse og lo litt av seg selv. Mr. Knightley sa mildt at hun var blitt en annen enn hun hadde vært da Robert Martin fridde første gang. «Jeg håper det,» svarte Emma og kjente en ekte glede over det livet Harriet nå skulle inn i: et trygt hus, en mann som elsket henne, arbeid og vennlighet.

Snart tok Emma faren med til Randalls. Der fant de Mrs. Weston alene, og like etterpå kom Frank og Jane, uventet, men tydelig lykkelige. Emma gratulerte oppriktig, og Frank takket henne på sin vante, litt sprø måte. Han spurte ertende etter nyheter fra Hartfield, og Emma smilte og blusset – hun visste han visste. De snakket om pianofortet og gamle historier. Da navnet «Perry» gled fram, lo Frank om drømmen sin en gang, da han hadde sladret uten å vite det. Jane prøvde å smile det unna; Emma kjente nå bare medfølelse for henne, ingen skarphet.

Harriet kom tilbake til Highbury med blanke øyne og varme ord. Hun innrømmet at hun alltid hadde likt Robert Martin, og han hadde alltid vært den samme, tålmodig og tro. Emmas og Harriets vennskap forandret seg stille. De møttes sjeldnere når Harriet mer og mer hørte til på Abbey-Mill Farm, men det var uten sårhet; det vokste en god ro der det før hadde vært iver og prat.

Da året vendte seg mot høst, var alt lagt til rette. Harriet og Robert Martin skulle gifte seg først; de var på vei inn i et liv fullt av jord og hjerte. Jane og Frank skulle gifte seg i november og reise nordover til Enscombe. Og Emma og Mr. Knightley bestemte seg for oktober, mens Isabella og barna fortsatt var hos Mr. Woodhouse. Mr. Woodhouse var bekymret, naturligvis, men en natt forsvant noen kalkuner fra Mrs. Westons tun, og flere hønsegårder ble plaget. Plutselig virket det lurt for ham at en sterk, klok svigersønn bodde i huset. Samtykket kom mildere etter dette.

Bryllupet ble enkelt, uten mye stas, og Mrs. Elton løftet høylytt på øyenbrynene og sammenlignet det nedsettende med sin egen store dag. Men for dem som kjente Emma og Mr. Knightley best, var seremonien alene vakker nok. De sto der, to mennesker som hadde kjent hverandre fra den ene var nesten barn og den andre allerede mann, og sa ja til noe som handlet om vennskap, sannhet og tålmodig kjærlighet.

Mr. Knightley flyttet inn på Hartfield. Han lot biblioteket sitt stå der det sto på Donwell Abbey og kom hver morgen ned alléen til farens nikk og datterens smil. Emma passet på faren med samme varme som før.

Om kveldene leste de for ham, eller gikk over bekken til Randalls for te og samtale.

Og hvis noen i fremtiden spurte hvordan det endte for dem alle, var svaret ikke mer briljant enn dette: Highbury pustet lettere. Harriet blomstret i det lyse kjøkkenet på Abbey-Mill Farm, trygg og elsket og travelt opptatt, og Robert Martin var så stolt han aldri hadde vært; Jane fant roen ved Frank Churchills side, som nå var blitt mildere nettopp fordi hun var så fast; og Emma, som hadde trodd hun kunne forme andres skjebner, lærte den stillere gleden ved å bære sin egen.

Hun lærte at den skarpeste vidd kan være hardt hvis det ikke går hånd i hånd med hjertet, at vennlighet er en sterkere kraft enn oppfinnsomhet, og at sannhet skinner vakkert selv der hvor det er smerte. Og hver gang Miss Bates nå kom i døren med forkleet flytende og munnen full av takk og smånytt, spratt Emma opp, hentet kakene fra fatet og lyttet med tålmodighet. Mr. Knightley sendte epler fra Donwell, flere enn noen gang, og Mr. Woodhouse klappet fornøyd på skålen med grøt og sa: «Alltid best med noe varmt og mildt om kvelden.»

Slik ble sirklene runde igjen. Randalls lyste som alltid, og Hartfield holdt dørene halvåpne som gamle venner gjør. Noen kvelder gikk Emma og Mr. Knightley alene over enga i skumringen, og når de kom tilbake og så faren sitte rolig i stolen, kjente de at de ikke trengte noen større ære i verden enn det livet de allerede delte. De visste – og alle som kom innenfor dørstokken visste det også – at deres lykke var av den sorten som varer lenger enn faner, rykter og grelle planer. Det var en lykke av hverdagens beste slag, bygget på å se hverandre klart og likevel velge hverandre igjen.

Og i dette lå lærdommen Emma aldri hadde funnet i noen bokliste: at kjærlighet ikke er det blinket hun trodde hun jaget, men den langsomme, sikre bevegelsen mot det man vet er rett. Hun hadde vært stolt, hun hadde lekt med følelser og mistolket tegn, men hun hadde også stoppet opp, sagt unnskyld, lyttet og forandret kursen. Det var dette som gjorde alt godt til slutt.

Hun hadde samlet vennene sine tett omkring seg, der de hørte hjemme – ikke fordi hun hadde fikset og styrt, men fordi hun endelig hadde latt dem stå. Slik kom alt til ro i Highbury, under brede trær, i lune stuer, i en dansesal som kanskje igjen ville åpne dørene sine en vinterkveld – og i et hjerte som, etter mange vendinger, valgte sannhetens rette linje.

Og når snøen falt neste jul, og Mr. Woodhouse engstelig ba alle om å kle seg riktig og ikke spise for mye kake, og Miss Bates lo og sa at hun nok bare kom til å si tre kjedelige ting om gangen, lo også Emma. Hun gikk bort og la armen om den gamle damen. «Si så mange du vil,» sa hun stille. Miss Bates' øyne skinte. Mr. Knightley så det og nikket for seg selv. For i den lille gesten fantes svaret på hele historien.