Pride and PrejudiceAge-adapted version

Det er en sannhet som alle synes å godta: En ugift mann med stor formue må ønske seg en kone.

Da Netherfield Park, et fint hus nær landsbyen Meryton, ble leid av den rike unge Mr. Bingley, var Mrs. Bennet sikker på at en av hennes fem døtre burde gifte seg med ham. Dette var nesten hele hennes livsoppgave. Familien Bennet bodde på Longbourn. Mr. Bennet var klok og morsom, men han brukte ofte vittigheten sin til å slippe unna ansvar.

Mrs. Bennet var nervøs, høylytt og opptatt av ekteskap. Døtrene var svært ulike. Jane, den eldste, var vakker og mild. Elizabeth, som alle kalte Lizzy, var kvikk, modig og glad i å le av dumheter. Mary leste alvorlige bøker og mente mye om moral. Kitty og Lydia, de yngste, tenkte mest på bånd, hatter og offiserer.

Mrs. Bennet maste på mannen sin om å besøke Mr. Bingley. Han svarte at kanskje hun selv kunne dra, siden hun sikkert ville være vakker nok for ham. Hun klaget over nervene sine, men en kveld røpet han at han allerede hadde besøkt den nye naboen. Da ble hun så glad at han flyktet til biblioteket.

På den neste dansen i Meryton kom Mr. Bingley med søstrene sine, Mrs. Hurst og Caroline Bingley, sin svoger Mr. Hurst og sin beste venn, Mr. Darcy. Bingley var vennlig, munter og danset nesten hver dans. Han danset to ganger med Jane, og Mrs. Bennet så straks for seg bryllup, et stort hus og barnebarn.

Darcy var derimot stille, høy og stolt. Folk hvisket at han hadde en inntekt på ti tusen pund i året, og først ble han beundret. Men han danset bare med Bingley-søstrene og gikk ellers rundt med et alvorlig ansikt. Da Bingley ba ham danse med Elizabeth, så Darcy på henne et øyeblikk og sa at hun var tålelig pen, men ikke pen nok til å friste ham. Elizabeth hørte hvert ord.

Hun lo av hendelsen da hun fortalte den senere, men hun glemte den ikke. Darcy hadde såret stoltheten hennes, og fra den timen var hun klar til å se alt han gjorde i verste lys.

Jane syntes Bingley var den hyggeligste mannen hun hadde møtt. Elizabeth var enig i at han var kjekk og sjarmerende, men ertet Jane for å være altfor snill mot alle. Jane klarte sjelden å tro det verste om noen. Elizabeth så lettere stolthet og dumhet, særlig hos Bingleys søstre. De var elegante og rike, men Elizabeth merket raskt at de så ned på familien Bennet.

Bingley var populær overalt. Darcy ble mislikt, selv om Charlotte Lucas, Elizabeths nærmeste venninne, mente at en mann med stor formue og fin familie kanskje hadde lov til å være litt stolt. Elizabeth svarte at hun kunne ha tilgitt stoltheten hans dersom han ikke hadde såret hennes egen.

Mary Bennet, som alltid likte å forklare ting, sa at stolthet og forfengelighet ikke var det samme. Stolthet var hva man selv tenkte om seg selv. Forfengelighet var hvor mye man ønsket at andre skulle beundre en. Ingen hørte særlig etter, men Elizabeth husket senere at folk ofte hadde begge deler.

Longbourn skulle en dag gå til en mannlig slektning, Mr. Collins. Det var bestemt i gamle arvepapirer. Når Mr. Bennet døde, kunne ikke døtrene arve huset og jorden. Derfor var Mrs. Bennet enda mer desperat etter å få dem godt gift. Samtidig var en milits kommet til Meryton for vinteren. Kitty og Lydia gikk stadig til byen for å se på de røde uniformene. Mr. Bennet sa tørt at de to kanskje var de dummeste jentene i hele landet. Mrs. Bennet svarte at hun selv hadde likt røde frakker da hun var ung.

En dag inviterte Caroline Bingley Jane til middag på Netherfield. Mrs. Bennet insisterte på at Jane måtte ri dit, selv om regnet truet. Hun håpet naturligvis at Jane ville bli våt og måtte overnatte. Planen virket. Jane ble forkjølet, fikk feber og kunne ikke reise hjem.

Elizabeth ble urolig da hun fikk brevet fra søsteren. Hun ville gå de tre milene til Netherfield, selv om veiene var våte og moren mente det var altfor ufint. Elizabeth gikk over jorder, hoppet over pytter og kom frem med gjørmete skjørt og røde kinn.

Caroline Bingley og Mrs. Hurst stirret på henne som om hun hadde gjort noe skandaløst. Caroline kalte turen en vill og selvsikker handling. Bingley sa derimot at den viste ekte søsterkjærlighet. Darcy sa lite, men han la merke til at gåturen hadde gjort Elizabeths mørke øyne klarere og vakrere.

Elizabeth ble hos Jane. Bingley var oppriktig bekymret for den syke gjesten. Søstrene hans var høflige når de måtte, men snakket snart om hvor pinlig det var at Bennet-jentene hadde en onkel som var advokat i Meryton og en annen onkel som drev forretning i London. Bingley sa at han ikke brydde seg om slikt. Darcy sa at slike forbindelser kunne gjøre det vanskeligere for unge kvinner å gifte seg godt.

Om kvelden diskuterte de hva som gjorde en kvinne dyktig og dannet. Bingley sa at alle unge kvinner han kjente, kunne synge, tegne, danse og snakke litt fransk. Darcy svarte at en virkelig dyktig kvinne måtte kunne mye mer: musikk, språk, tegning, dans, god oppførsel og dessuten ha forbedret tankene sine gjennom mye lesing.

Elizabeth så på ham. Hun sa at hun aldri hadde møtt en slik kvinne, og at hun undret seg over at han hadde møtt noen. Caroline og Mrs. Hurst påsto at de kjente mange. Darcy virket ikke overbevist. Elizabeth likte å utfordre ham, og han merket at han likte det mer enn han burde.

En annen kveld snakket Darcy og Elizabeth om Bingley. Bingley sa at han kunne forlate Netherfield på fem minutter dersom en venn ba ham om det. Darcy mente det viste at Bingley lot seg påvirke for lett. Elizabeth svarte at det kunne være et tegn på vennskap og kjærlighet å gjøre noe en venn ønsket. Darcy svarte at det ikke var noen ære i å gi etter uten å være overbevist. Elizabeth sa at han ga altfor lite rom for følelser. Bingley lo og ba dem vente med krangelen til det faktisk ble nødvendig å flytte.

Darcy så ofte på Elizabeth når hun ikke merket det. Han hadde først bestemt seg for at hun ikke var særlig pen. Nå oppdaget han intelligensen i øynene hennes, den lette måten hun beveget seg på, og humoren hennes. Han likte at hun ikke var redd for ham.

Da Caroline spilte musikk, spurte Darcy Elizabeth om hun ikke hadde lyst til å danse en rask dans. Elizabeth svarte at hun visste hva han ønsket: Hvis hun sa ja, ville han le av smaken hennes. Derfor ville hun si at hun ikke ville danse, og så kunne han forakte henne om han våget. Darcy svarte at han ikke våget.

Caroline ble sjalu. Hun forsøkte å gjøre narr av Elizabeths familie og snakket om hvordan en mulig svigermor fra Longbourn ville oppføre seg på Darcys vakre gods, Pemberley. Darcy ignorerte henne. En gang, da hun spurte hva han tenkte på, svarte han at han tenkte på gleden et par fine øyne i et pent ansikt kunne gi. Da hun krevde å få vite hvem han mente, svarte han: Miss Elizabeth Bennet.

Elizabeth visste ingenting om dette. Hun hadde allerede bestemt seg for at hun aldri ville danse med Darcy.

Da Jane ble frisk, reiste søstrene hjem. Mrs. Bennet var skuffet over at de ikke ble lenger. Mr. Bennet var glad for å få dem tilbake, for huset hadde vært mindre morsomt uten Jane og Elizabeth.

Neste morgen fikk familien vite at Mr. Collins snart ville komme på besøk. Han var sønnen til en fjern slektning og den som skulle arve Longbourn. I brevet sitt ba han om fred med familien, beklaget at han en dag ville overta huset, og forsikret dem om at han ville gjøre alt han kunne for å gjøre opp for denne ulykken. Han skrev også svært mye om Lady Catherine de Bourgh, den rike og mektige kvinnen som hadde gitt ham stillingen som prest i Hunsford.

Mr. Collins kom presis. Han var høy, tung og høytidelig. Han roste huset, møblene, middagstjenesten og døtrene med så mange ord at Mrs. Bennet først ble smigret. Så kom hun på at han nok så på huset som sitt framtidige hjem.

Ved middagen fikk Mr. Bennet ham til å snakke om Lady Catherine. Mr. Collins fortalte begeistret at hun hadde godkjent talene hans, invitert ham til middag, rådet ham til å gifte seg og til og med foreslått hyller i skapene hans. Han sa at hennes datter, Miss de Bourgh, var så storslått at hun sikkert kunne blitt hertuginne. Mr. Bennet spurte om alle komplimentene hans kom av seg selv, eller om han øvde dem på forhånd. Mr. Collins svarte alvorlig at de stort sett kom naturlig, men at han noen ganger forberedte små elegante setninger.

Senere ble han bedt om å lese høyt for damene. Da han så en roman, trakk han seg tilbake og sa at han aldri leste romaner. Han valgte en bok med alvorlige prekener. Lydia holdt ut i tre sider før hun avbrøt ham med en historie om en offiser. Mr. Collins la boken bort, fornærmet over at unge damer ikke var interessert i alvorlige tanker.

Han hadde bestemt seg for å gifte seg med en av Bennet-døtrene. Han tenkte at det ville være en vennlig måte å gjøre opp for at han skulle arve huset. Først valgte han Jane, men Mrs. Bennet hintet om at Jane snart kanskje ville bli forlovet med Bingley. Da vendte han straks oppmerksomheten mot Elizabeth.

På en tur til Meryton møtte søstrene en ny offiser, George Wickham. Han var vakker, høflig og lett å snakke med. Elizabeth ble straks interessert. Da Darcy og Bingley red forbi, stanset de. Elizabeth så Darcy bli blek og Wickham rødme. Wickham løftet hatten. Darcy svarte knapt.

Det merkelige møtet gjorde Elizabeth svært nysgjerrig. Dagen etter møtte hun Wickham hos tante og onkel Philips. Han satte seg ved henne og fortalte snart sin historie. Han sa at han hadde vokst opp nær Pemberley. Darcys far hadde vært glad i ham og hadde lovet ham en stilling i kirken. Men da stillingen ble ledig, hadde Darcy gitt den til en annen. Wickham sa at Darcy hadde fratatt ham det som rettmessig var hans.

Elizabeth trodde ham med én gang. Historien passet altfor godt med hennes bilde av Darcy som stolt, kald og uforsonlig. Wickham sa riktignok at Darcy var gavmild mot leieboerne sine og en god bror for sin yngre søster Georgiana. Men stoltheten, sa han, styrte alt Darcy gjorde.

Jane prøvde forsiktig å si at det kanskje fantes to sider av saken. Elizabeth svarte at man visste helt godt hva man skulle tenke. Hun husket Darcys fornærmelse på ballet og hans snakk om at han aldri glemte feil hos andre. Wickham virket så ærlig, og Darcy så skyldig ut i hennes minner.

Bingley inviterte Bennet-familien til ball på Netherfield. Elizabeth gledet seg til å danse med Wickham. Mr. Collins ba henne om de to første dansene, og hun kunne ikke avslå uten å være grov. På selve kvelden oppdaget hun at Wickham ikke var der. En av vennene hans sa at Wickham hadde måttet reise til London, men smilet hans tydet på at Wickham helst ville unngå Darcy.

Elizabeth ble skuffet og enda sintere på Darcy. Etter to klønete danser med Mr. Collins, som tråkket feil og snakket høytidelig hele tiden, var hun lettet over å slippe fri. Så kom Darcy bort og ba henne danse.

Hun ble så overrasket at hun sa ja før hun rakk å tenke. De danset først i taushet. Elizabeth bestemte seg for å gjøre ham urolig og begynte å snakke. Hun sa at de to visst var for stolte til å snakke uten å ha noe spesielt smart å si. Darcy svarte at hun kunne si hva hun ville, og han skulle forsøke å svare.

Hun spurte om han alltid var så forsiktig med å gjøre andre sinte. Han sa at han ikke lett glemte en fornærmelse. Hun sa at hun prøvde å tegne bildet av karakteren hans. Han svarte at hun kanskje burde la være, siden resultatet neppe ville være til ære for noen av dem. Da hun nevnte Wickham, ble ansiktet hans hardt. Han sa at Wickham hadde dårlige egenskaper som lett kunne skjules av et hyggelig vesen. Elizabeth ville ikke høre.

Etter dansen sa Caroline Bingley spydig at hun hadde hørt Elizabeth likte Wickham. Caroline fortalte at Wickham var sønn av Darcys fars forvalter, og at Darcy alltid hadde vært god mot ham. Elizabeth svarte skarpt at Caroliens forklaring hørtes like dårlig ut som Wickhams, bare på en annen måte.

Mr. Collins gjorde også sitt beste for å gjøre Elizabeth flau. Han oppdaget at Darcy var nevøen til Lady Catherine og gikk bort for å presentere seg. Elizabeth prøvde å stanse ham, men han holdt en lang tale om presters verdighet og Lady Catherines gode smak. Darcy bøyde seg kjølig og gikk. Mr. Collins kom tilbake overbevist om at Darcy var svært fornøyd med samtalen.

Ved kveldsmaten snakket Mrs. Bennet høyt om hvor sikkert Jane snart ville gifte seg med Bingley, hvor nær Netherfield lå Longbourn, og hvor fint det ville være å få de yngre døtrene godt gift også. Elizabeth så Darcy høre alt og rødmet av skam. Mary sang etterpå lenge og dårlig, helt til Mr. Bennet sa at hun hadde underholdt dem lenge nok. Elizabeth ønsket at gulvet skulle åpne seg.

Dagen etter fridde Mr. Collins til henne. Han begynte med å forklare sine tre grunner til å gifte seg: En prest burde gi et godt eksempel. Ekteskap ville gjøre ham lykkelig. Og Lady Catherine hadde sagt at han måtte skaffe seg en kone.

Han la til at han hadde valgt en Bennet-datter for å gjøre arven mindre smertefull for familien. Han sa at Elizabeths lille medgift ikke betydde noe for ham. Lady Catherine, forsikret han, ville nok like Elizabeths livlighet når den var dempet av den respekt og stillhet som passet seg overfor høy rang.

Elizabeth avbrøt ham og sa rolig at hun måtte avslå. Mr. Collins smilte overbærende. Han sa at unge damer ofte avslo første gang for å gjøre en frier mer ivrig. Elizabeth sa at hun mente hvert ord, og at de aldri kunne bli lykkelige sammen.

Han hørte likevel ikke etter. Han fortalte henne at hans stilling, hans forbindelse til Lady Catherine og hans framtid som arving til Longbourn var sterke grunner for henne til å si ja. Dessuten hadde hun liten formue og kunne kanskje ikke vente et nytt tilbud.

Elizabeth reiste seg. Hun sa at hun ikke var en av de elegante kvinnene som sa nei når de mente ja. Hun var et menneske med fornuft, og hun sa sannheten fra hjertet. Mr. Collins svarte at hennes sjarmerende beskjedenhet bare gjorde henne mer tiltrekkende.

Mrs. Bennet var sikker på at Elizabeth måtte gi etter. Hun stormet inn til Mr. Bennet og krevde at han skulle tvinge Lizzy til å gifte seg. Mr. Bennet kalte Elizabeth inn og spurte om det var sant at hun hadde avslått.

Da hun svarte ja, sa han: «Moren din sier at hun aldri vil se deg igjen hvis du ikke gifter deg med Mr. Collins. Jeg sier at jeg aldri vil se deg igjen hvis du gjør det.»

Elizabeth lo av lettelse. Mrs. Bennet ble rasende, gråt, truet og klaget over at ingen tok hensyn til nervene hennes. Men Elizabeth lot seg ikke rikke.

Kort tid etter skjedde noe enda mer overraskende. Mr. Collins fridde til Charlotte Lucas, og Charlotte sa ja. Da hun fortalte det til Elizabeth, ropte Elizabeth at det var umulig. Charlotte ble litt såret, men sa så rolig at hun ikke var romantisk. Hun ønsket et trygt hjem. Hun var tjuesju, hadde liten formue og ingen utsikt til noe bedre. Mr. Collins var ikke klok eller hyggelig, men han hadde et hus og en inntekt. Hun mente sjansen for lykke med ham var like god som i mange andre ekteskap.

Elizabeth ønsket henne lykke til, men var fortvilet. Hun kunne ikke forstå hvordan vennen hennes kunne godta et liv med en mann hun ikke respekterte. Mellom dem kom det en avstand som ikke før hadde vært der.

Samtidig kom et brev fra Caroline Bingley. Hun skrev at hele familien hadde reist til London for vinteren, og at Bingley ikke hadde planer om å vende tilbake til Netherfield. Hun skrev varmt om Georgiana Darcy og antydet at hun håpet Georgiana snart skulle bli hennes svigerinne.

Jane trodde Caroline skrev av vennlighet og kanskje bare tok feil om broren. Elizabeth så det annerledes. Hun var sikker på at Caroline ønsket å holde Bingley borte fra Jane og få ham til å gifte seg med Darcy-søsteren i stedet. Jane forsøkte å håpe, men etter hvert ble det tydelig at Bingley ikke kom.

Jane reiste til London med sin tante og onkel Gardiner. Hun besøkte Caroline, som først virket glad, men snart ble kald og formell. Bingley kom aldri. Jane måtte til slutt innse at Caroline ikke hadde behandlet henne som en venninne. Likevel ville hun ikke anklage Bingley. Hun sa at han nok bare hadde følt mindre for henne enn hun hadde trodd.

Elizabeth var sint på hans svake vilje og på vennene hans, særlig Darcy. Hun syntes verden ble mer skuffende jo mer hun så av den. Jane svarte mildt at det ikke hjalp å tenke dårlig om folk.

Mrs. Gardiner var en klok og snill kvinne. Hun la merke til Elizabeths interesse for Wickham og advarte henne. Wickham var hyggelig, sa hun, men fattig. Et ekteskap mellom ham og Elizabeth ville være uklokt. Elizabeth tok rådet bedre enn mange ville gjort. Hun sa at hun ville passe på hjertet sitt.

Da Wickham snart begynte å kurtisere Miss King, som nettopp hadde arvet ti tusen pund, fant Elizabeth ut at hun ikke var særlig forelsket. Hun følte seg litt såret i stoltheten, men ikke knust. Hun sa til tanten at dersom hun virkelig hadde elsket ham, ville hun ha hatet ham nå. Hun kunne i stedet ønske både ham og Miss King lykke til. Det beviste at følelsene hennes aldri hadde vært dype.

Charlotte inviterte Elizabeth til Hunsford etter bryllupet. Elizabeth dro dit om våren sammen med Sir William Lucas og hans datter Maria. På veien stanset hun i London og møtte Jane. Jane så fortsatt vakker ut, men tanten fortalte at hun ofte var trist når ingen så henne.

Elizabeth forsøkte å oppmuntre seg selv med tanken på en sommerreise med Gardiner-familien. Da tanten nevnte fjell og innsjøer, ropte Elizabeth lykkelig: «Hva er menn mot steiner og fjell?»

Hunsford var et lite og pent hus. Charlotte hadde gjort det behagelig og klokt innrettet rommene slik at Mr. Collins ofte kunne sitte i et annet rom. Elizabeth så at Charlotte hadde lært seg å være fornøyd med det hun hadde valgt. Når Mr. Collins ikke var der, kunne huset være fredelig.

Mr. Collins snakket like mye om Lady Catherine som før. Han fortalte at de spiste middag på Rosings to ganger i uken, og at Lady Catherine aldri lot dem gå hjem fordi hun befalte en vogn til deres bruk. Han viste Elizabeth utsikten mot Rosings og beskrev vinduene, veiene og hagene så nøye at all skjønnhet nesten forsvant.

Lady Catherine kom snart selv forbi i en liten vogn med sin datter Anne, Miss de Bourgh. Anne var liten, blek og sykelig. Elizabeth tenkte at hun ville passe godt som Darcys kone, siden Lady Catherine tydelig håpet at de to skulle gifte seg.

På Rosings møtte Elizabeth Lady Catherine, en stor kvinne med skarpe trekk og en stemme som om hun alltid ga ordrer. Hun stilte spørsmål om alt: Hvor gamle var Elizabeths søstre? Hadde de hatt guvernante? Kunne de spille? Hvor mange kyr hadde Charlotte? Hvor stor var steken familien spiste?

Da Lady Catherine hørte at alle de fem Bennet-søstrene var ute i selskap, ble hun forbauset. Hun mente de yngre burde vente til de eldre var gift. Elizabeth svarte at det ville være hardt å nekte de yngre all moro bare fordi de eldre ikke hadde funnet ektemenn.

Lady Catherine sa at Elizabeth hadde svært bestemte meninger for en så ung kvinne. Elizabeth smilte og svarte rolig. Hun var ikke frekk, men hun lot seg heller ikke skremme. Ved kortbordet snakket Lady Catherine hele tiden, rettet på alles spill og fortalte historier mens Mr. Collins takket henne for hver lille gevinst.

Så kom Darcy til Rosings med sin fetter, oberst Fitzwilliam. Obersten var vennlig, lett å snakke med og behagelig. Darcy var like stille som alltid, men han og obersten begynte å besøke prestegården ofte. Obersten kom fordi han likte selskapet. Darcy kom av grunner Elizabeth ikke forsto.

Noen ganger satt han ti minutter uten å si noe. Andre ganger møtte han henne på stiene i parken og snudde for å gå med henne. Han spurte underlige spørsmål om hvordan hun likte Hunsford, om hun likte å gå alene, og om hun trodde Charlotte var lykkelig.

Charlotte la merke til at han så mye på Elizabeth og sa at han kanskje var forelsket. Elizabeth lo. Hun kunne ikke tro at en mann som Darcy ville elske henne. Hun trodde snarere at han undersøkte henne for å finne flere feil.

På Rosings ba oberst Fitzwilliam Elizabeth spille piano. Darcy stilte seg slik at han kunne se henne. Elizabeth sa spøkefullt at hun ikke ville la seg skremme av ham. Hun mintes også høyt at han bare hadde danset fire danser i Meryton, selv om mange jenter satt uten partner. Darcy sa at han ikke var introdusert for dem. Obersten forklarte med et smil at Darcy ikke likte å ta seg bryet med å snakke med fremmede.

En dag gikk Elizabeth tur med obersten. Han snakket om at han som yngre sønn ikke kunne gifte seg akkurat som han ville, fordi han ikke hadde så stor formue som Darcy. Så nevnte han at Darcy nylig hadde reddet en venn fra et uklokt ekteskap. Han sa ikke hvem vennen var, men Elizabeth forsto med én gang at det måtte være Bingley og Jane.

Hun ble rasende. Nå var hun sikker på at Darcy hadde skilt Jane fra Bingley av stolthet og forakt for familien Bennet. Hun holdt seg hjemme fra middag på Rosings den kvelden fordi hun fikk hodepine av sinne.

Da hun satt alene, kom Darcy inn. Han virket urolig. Etter en lang stillhet sa han at han hadde kjempet imot følelsene sine, men ikke lenger kunne gjøre det. Han elsket henne og ønsket at hun skulle bli hans kone.

Men han sa også altfor mye om hvor vanskelig det hadde vært å elske en kvinne med så mye lavere rang og så pinlige slektninger. Han snakket som om kjærligheten hans var en stor nedverdigelse.

Elizabeth stirret på ham. Så sa hun at hun aldri hadde ønsket hans gode mening, og at måten han hadde fridd på, ikke kunne gjøre henne takknemlig. Da han ba om å få vite hvorfor hun avslo ham, lot hun alt komme.

Hun sa at han hadde ødelagt Janes lykke ved å skille henne fra Bingley. Darcy svarte at han hadde gjort alt i sin makt for å få dem fra hverandre, og at han hadde vært glad for å lykkes.

Hun anklaget ham så for å ha behandlet Wickham grusomt og fratatt ham framtiden hans. Darcy ble blek og hard. Han sa at hun hadde dannet seg en meget dårlig mening om ham. Elizabeth svarte at fra første stund hadde oppførselen hans vist stolthet, egoisme og forakt, og at han var den siste mannen i verden hun kunne tenke seg å gifte seg med.

Darcy gikk uten flere ord. Elizabeth gråt lenge etterpå. Hun syntes han hadde oppført seg forferdelig, men hun var også forvirret over at han faktisk elsket henne.

Neste morgen fant hun ham ved en port i parken. Han ga henne et brev og sa at han håpet hun ville lese det. Så gikk han.

I brevet forklarte Darcy først saken om Jane og Bingley. Han hadde sett at Bingley var forelsket, men han hadde studert Jane og ment at hun virket rolig og likegyldig. Han trodde ikke hun elsket vennen hans. Han innrømmet at Bennet-familiens dårlige oppførsel også hadde gjort ham redd for ekteskapet: Mrs. Bennets høye snakk på ballet, Lydias og Kittys villhet, og til tider Mr. Bennets likegyldighet. Derfor hadde han overtalt Bingley til å reise, og han hadde holdt hemmelig at Jane var i London.

Deretter skrev han om Wickham. Darcys far hadde vært glad i Wickham og hadde etterlatt ham penger og muligheten til å få en stilling i kirken. Wickham hadde selv sagt fra seg stillingen mot tre tusen pund. Pengene brukte han raskt opp. Senere krevde han stillingen likevel, men da hadde han sagt tydelig at han ikke ønsket å bli prest.

Det verste var at Wickham hadde forsøkt å rømme med Darcys femten år gamle søster Georgiana for å få pengene hennes. Georgiana hadde vært ung og lett å påvirke. Darcy hadde oppdaget planen i tide. Han ba Elizabeth spørre oberst Fitzwilliam dersom hun tvilte på historien.

Elizabeth leste brevet sint først. Hun ville ikke tro det. Men hun leste igjen. Wickham hadde selv fortalt at Darcys far var glad i ham. Han hadde unngått Netherfield-ballet selv om han sa at han ikke var redd for Darcy. Han hadde snakket svært fritt om sin påståtte ulykke med en fremmed kvinne. Og Bingley, som Elizabeth visste var ærlig, hadde alltid sagt at Darcy var hederlig.

Hun gikk alene lenge. Bit for bit måtte hun innrømme at Darcy kunne snakke sant. Hun husket Wickhams ansikt, stemmen og de vakre ordene hans, men hun klarte ikke å huske en eneste virkelig god handling han hadde gjort.

Hun skammet seg dypt. «Til nå,» tenkte hun, «har jeg aldri kjent meg selv.» Hun hadde vært glad for Wickhams oppmerksomhet og såret over Darcys avvisning. Derfor hadde hun trodd det som passet henne best. Hun hadde kalt Jane for altfor godtroende, men selv hadde hun vært blind av stolthet og fordommer.

Hun måtte også innrømme at Darcy kanskje hadde tatt feil om Jane ærlig. Jane viste sjelden sterke følelser. Og når Elizabeth tenkte på familiens oppførsel, kunne hun ikke late som om Darcy hadde funnet på alt. Det gjorde vondt å tenke at Janes lykke kanskje var blitt ødelagt av deres egen familie.

Hjemme fortalte Elizabeth Jane om Darcy frieri og brevet, men hun holdt tilbake noe av det Darcy hadde sagt om Jane og Bingley. Jane ble sjokkert over Wickham. Hun prøvde, som alltid, å finne en forklaring som gjorde begge mennene mindre dårlige. Elizabeth svarte at det ikke var nok godhet mellom Darcy og Wickham til å gjøre dem begge gode, men at den lille gode delen nå virket å ligge hos Darcy.

De bestemte seg for ikke å avsløre Wickham for alle. Darcy hadde skrevet brevet i tillit, og ingen ville kanskje tro dem. Dessuten ville Wickham bli ødelagt fullstendig, mens de ikke kunne bevise alt.

Lydia fikk snart en invitasjon til Brighton fra Mrs. Forster, oberstens unge kone. Hun var henrykt. Elizabeth ba faren nekte henne å reise. Hun forklarte at Lydia allerede oppførte seg tankeløst, og at enda flere offiserer og frihet ville gjøre henne verre. Mr. Bennet lo litt og sa at Lydia før eller siden måtte lære at hun ikke var verdens midtpunkt. Han nektet å stoppe henne.

Elizabeth ble fortvilet. Hun så tydeligere enn før hvor dårlig foreldrenes ekteskap hadde vært. Faren hadde giftet seg med en vakker, dum kvinne og hadde siden trukket seg tilbake til latter og hån. Moren hadde ingen forståelse for hva døtrene trengte. Resultatet var at de yngste jentene fikk gjøre nesten hva de ville.

Før Lydia dro, møtte Elizabeth Wickham og nevnte rolig at hun hadde sett Darcy og oberst Fitzwilliam i Kent. Wickham ble urolig. Han prøvde å finne ut hva Darcy hadde sagt, men Elizabeth ga ham ingenting. Hun sa bare at hennes mening om Darcy hadde forbedret seg etter nærmere bekjentskap. Wickham skjønte at hun visste mer enn før.

Etter at Lydia dro, gledet Elizabeth seg til reisen med Gardiner-familien. De måtte oppgi turen til innsjøene fordi onkel Gardiner fikk arbeid å gjøre, men de kunne reise til Derbyshire. Da Elizabeth hørte navnet, tenkte hun straks på Pemberley.

I Derbyshire stanset de i Lambton, byen der Mrs. Gardiner hadde vokst opp. Pemberley lå bare noen få mil unna. Tanten ønsket å se huset. Elizabeth ville først nekte, redd for å møte Darcy. Men da hun fikk vite at familien ikke var ventet hjem før neste dag, sa hun ja.

Veien gjennom Pemberley var vakker. Skogen, åsene og elven virket ikke stive og kunstige, men naturlige. Huset var stort og vakkert, bygget av lys stein med grønne høyder bak seg. Elizabeth kunne ikke la være å tenke at det ville være noe å være herskerinne på et slikt sted.

Husbestyrerinnen, Mrs. Reynolds, viste dem rundt. Hun fortalte med stolthet at Darcy aldri hadde sagt et hardt ord til henne. Han var den beste godseieren og den beste husbonden hun kjente. Folk kalte ham kanskje stolt fordi han ikke pratet med alle, men han var god, gavmild og trofast.

Mrs. Reynolds viste dem et portrett av Wickham og sa at han var sønn av den gamle forvalteren. Darcy hadde sørget for ham, men Wickham var blitt vill og uansvarlig. Hun viste også Darcys portrett. Elizabeth ble stående foran det lenge. På bildet hadde han et lite smil, omtrent som når han hadde sett på henne i Hertfordshire.

Hun så rommene Georgiana skulle bruke og hørte at Darcy gjorde alt for søsteren sin. Hver ny opplysning gjorde henne mer forvirret og mykere. Hun begynte å forstå at Darcy kunne være både stolt og virkelig god.

Da de gikk ute på plenen, kom Darcy plutselig rundt hjørnet av huset. Begge stanset. Begge rødmet. Elizabeth følte seg fryktelig flau over å bli tatt på Pemberley. Darcy virket også forvirret, men han snakket mildt og høflig.

Senere møtte han dem igjen ved elven. Denne gangen ba han Elizabeth introdusere ham for Gardiner-familien. Hun ble overrasket. Han hadde tidligere sett ned på hennes slektninger i handel, men nå snakket han vennlig med onkelen hennes og inviterte ham til å fiske på eiendommen når han ville.

Darcy fortalte Elizabeth at Bingley og søstrene snart kom. Han spurte også om han kunne få presentere Georgiana for henne. Elizabeth ble glad og forbauset. Han ønsket ikke bare å møte henne selv. Han ville at søsteren skulle kjenne henne.

Mr. og Mrs. Gardiner ble svært imponert. De hadde ventet en kald og forfengelig mann, men møtte en høflig og oppmerksom vert. Elizabeth forklarte forsiktig at saken med Wickham ikke var slik de hadde hørt. Tanten begynte å forstå at Darcy kanskje hadde blitt behandlet urettferdig.

Neste dag kom Darcy med Georgiana og Bingley til Lambton. Georgiana var høy, sjenert og vennlig, ikke stolt slik Elizabeth hadde hørt. Hun sa lite fordi hun var redd, ikke fordi hun så ned på andre.

Bingley var som før: varm og lett å snakke med. Han spurte om Bennet-familien og husket nøyaktig datoen for siste gang han hadde danset med Jane. Elizabeth merket at det ikke var noen kjærlighet mellom ham og Georgiana. Hun begynte å håpe igjen på Janes vegne.

Darcy inviterte Elizabeth og Gardiner-familien til middag. Elizabeth lå våken lenge den natten og prøvde å forstå seg selv. Hun hatet ham ikke lenger. Hun respekterte ham, var takknemlig for at han fortsatt viste henne vennlighet, og hun kjente at følelsene hennes forandret seg.

Caroline Bingley forsøkte å stikke Elizabeth med en kommentar om militsen og Wickham. Georgiana ble rød og urolig, for hun kjente hemmeligheten om Wickhams forsøk på å rømme med henne. Elizabeth svarte rolig og lot ikke Caroline få se at hun hadde truffet noe sårt.

Senere kritiserte Caroline Elizabeths utseende overfor Darcy. Hun sa at Elizabeth var brun etter reisen, tynn i ansiktet og ikke særlig vakker. Darcy svarte først kjølig at hun bare virket litt solbrun. Da Caroline fortsatte, sa han at det var mange måneder siden han hadde begynt å tenke på Elizabeth som en av de vakreste kvinnene han kjente.

Kort etter kom to brev fra Jane. Det første fortalte at Lydia hadde rømt med Wickham til Skottland for å gifte seg. Det andre var verre. De hadde blitt sporet til London, men ikke videre. Wickham hadde sagt ting som fikk folk til å frykte at han aldri hadde tenkt å gifte seg med Lydia.

Elizabeth ble fra seg av redsel. Hun tenkte på familiens skam, på Lydia som bare var seksten og ikke forsto faren, og på Wickhams sanne karakter. Da Darcy kom inn, prøvde hun å skjule brevet, men brøt sammen. Hun fortalte ham alt.

Hun sa at hun kunne ha forhindret det dersom hun hadde advart familien om Wickham. Darcy ble hvit og gikk frem og tilbake i rommet. Han sa at han var sjokkert og fryktelig lei seg. Elizabeth så sorgen hans og tenkte at all håp mellom dem nå var borte. Likevel hadde hun aldri følt klarere at hun kunne ha elsket ham.

Darcy lovet å holde hemmeligheten. Så tok han farvel med et alvorlig blikk. Elizabeth så ham gå og trodde kanskje hun aldri ville se ham igjen.

Gardiner-familien reiste straks tilbake med henne til Longbourn. Underveis håpet onkel Gardiner at Wickham likevel ville gifte seg, men Elizabeth tvilte. Hun visste at Wickham hadde gjeld, at han jaget penger, og at Lydia ikke hadde penger nok til å lokke ham til ekteskap.

På Longbourn møtte Jane henne i tårer. Mr. Bennet var reist til London for å lete. Mrs. Bennet lå oppe og klaget over at Mr. Bennet sikkert ville utfordre Wickham til kamp og bli drept. Hun skyldte på oberst og Mrs. Forster, på alle andre enn Lydia og seg selv.

Mary sa alvorlig at en kvinnes tapte rykte aldri kunne hentes tilbake. Elizabeth orket ikke høre på henne. Kitty avslørte at Lydia hadde skrevet at hun og Wickham var forelsket. Lydia hadde sendt et brev til Mrs. Forster der hun muntert fortalte at hun skulle til Gretna Green med mannen hun elsket, ba om at klærne hennes ble sendt etter, og minnet en tjenestepike på å reparere en revne i kjolen hennes. Det var som om hun skulle på en fest.

Byen begynte å snakke. Nå påsto alle at de alltid hadde visst at Wickham var uærlig. Det kom frem at han skyldte penger til mange og hadde oppført seg dårlig mot flere unge kvinner.

Mr. Gardiner dro til London for å hjelpe. Mr. Bennet kom snart tilbake uten å ha funnet noe. Han var sliten og skamfull. Han sa at dette var hans egen skyld, og at Elizabeth hadde hatt rett da hun ba ham holde Lydia hjemme. Til Kitty sa han tørt at hun ikke skulle få se en offiser, gå på ball eller gå ut av huset før hun kunne bevise at hun hadde oppført seg fornuftig i ti minutter om dagen.

Et brev fra Mr. Collins gjorde alt verre. Han skrev at Lydia burde være død heller enn vanæret, og at Lady Catherine mente ingen respektabel familie nå ville knytte seg til Bennets. Han var svært fornøyd med at hans ekteskap med Charlotte beskyttet ham fra skandalen.

Til slutt skrev Mr. Gardiner at han hadde funnet Lydia og Wickham i London. De var ikke gift, og Wickham hadde aldri planlagt det. Men Wickham var villig til å gifte seg dersom Lydia fikk en liten årlig sum og hans gjeld ble betalt. Mr. Gardiner hadde allerede forhandlet fram avtalen.

Jane gråt av lettelse og håpet Wickham måtte føle noe for Lydia siden han gikk med på ekteskapet. Elizabeth visste bedre. Ingen ville gifte seg med Lydia for den lille summen alene. Hun mistenkte at onkelen måtte ha brukt mye mer penger enn han sa.

Mrs. Bennet var vill av glede. Hun glemte skammen og begynte straks å planlegge bryllupsklær, blonder og besøk. Mr. Bennet sa at Lydia og Wickham ikke skulle bo på Longbourn, og at han ikke ville betale for fine bryllupsklær. Mrs. Bennet syntes dette var mye verre enn selve flukten.

Lydia og Wickham kom likevel innom Longbourn før de skulle nordover til Wickhams nye regiment. Lydia var like høylytt og tankeløs som før. Hun viste fram gifteringen, lo og sa at Jane nå måtte gå et hakk ned fordi Lydia var gift først. Wickham var sjarmerende, men Elizabeth klarte knapt å se på ham.

En dag fortalte Lydia om bryllupet og sa plutselig at Mr. Darcy kunne ha hjulpet til dersom onkel Gardiner ikke hadde vært der. Så husket hun at hun hadde lovet å være stille. Elizabeth ble helt stille selv, men skrev straks til Mrs. Gardiner og ba om sannheten.

Svaret fortalte alt. Darcy hadde reist til London dagen etter at Elizabeth dro fra Lambton. Han hadde funnet Wickham gjennom Mrs. Younge, kvinnen som tidligere hadde vært Georgianas guvernante. Han hadde møtt Lydia og forsøkt å få henne hjem, men hun ville ikke. Så hadde han forhandlet med Wickham.

Darcy betalte Wickhams store gjeld, satte penger av til Lydia og skaffet Wickham en ny stilling i hæren. Han nektet å la Mr. Gardiner betale. Han sa at han selv var delvis skyldig, fordi han tidligere hadde holdt Wickhams dårlige karakter for hemmelig. Men Mrs. Gardiner var sikker på at han også gjorde det for Elizabeth.

Elizabeth satt lenge alene med brevet. Hun kjente både glede, skam og takknemlighet. Darcy hadde gjort det mest ydmykende og vanskelige han kunne gjøre: oppsøkt Wickham, snakket med Lydia og knyttet seg enda tettere til en familie han før hadde skammet seg over. Han hadde gjort det i hemmelighet og uten å kreve takk.

Hun tenkte at han var akkurat den mannen som kunne passe henne: klok, sterk, trofast og bedre enn hun først hadde forstått. Men hun var også sikker på at alt nå var for sent. Hvordan kunne Darcy ønske å knytte seg til en familie der Lydia var gift med Wickham?

Kort etter fikk de vite at Bingley skulle tilbake til Netherfield. Mrs. Bennet ble oppglødd igjen. Jane prøvde å si at hun ikke brydde seg, men Elizabeth så at hun ble blek.

Bingley kom til Longbourn sammen med Darcy. Elizabeth ble så overrasket over å se Darcy at hun knapt klarte å snakke. Hun håpet han fortsatt brydde seg, men han var alvorlig og sa lite. Han oppførte seg ikke som i Pemberley. Mrs. Bennet var svært vennlig mot Bingley, men ga Darcy en kjølig bukk. Så begynte hun å snakke høyt om Lydias bryllup og Wickham, og Elizabeth ønsket igjen å synke gjennom gulvet.

Likevel så hun at Bingley stadig søkte Janes blikk. Han besøkte ofte. En kveld klarte Mrs. Bennet, med mange klønete planer, å få Jane og Bingley alene. Det hjalp kanskje ikke akkurat da, men neste dag snakket de sammen ved peisen. Bingley gikk ut, og Jane løp til Elizabeth og omfavnet henne.

Hun var forlovet.

Elizabeth var lykkelig på søsterens vegne. Bingley hadde endelig fått vite at Jane hadde vært i London, og Darcy hadde fortalt ham at han hadde tatt feil av Janes følelser. Darcy hadde også sagt at han selv hadde holdt dem fra hverandre. Bingley tilga ham, for han visste at vennen hadde handlet ut fra det han trodde var riktig.

Så kom Lady Catherine de Bourgh til Longbourn. Hun kom i vogn med fire hester og ba straks Elizabeth om å gå en tur med henne. Da de var alene, sa hun at hun hadde hørt et rykte: Elizabeth skulle gifte seg med Darcy.

Elizabeth sa at hun ikke visste hvorfor Lady Catherine kom for å snakke om rykter. Lady Catherine krevde å få vite om det fantes sannhet i dem. Elizabeth nektet å svare.

Lady Catherine sa at Darcy var bestemt for hennes datter Anne fra de var små. Elizabeth svarte at dersom Darcy virkelig var bundet, fantes det ingen grunn til at han skulle fri til noen annen. Lady Catherine ble sint. Hun sa at Elizabeth var underlegen av fødsel, at slektningene hennes var uverdige, og at Lydias skandale ville forurense Pemberleys haller.

Elizabeth reiste seg. Hun sa at Darcy var en gentleman, og hun var datter av en gentleman. Hvis Darcy ønsket å gifte seg med henne, var det hans valg. Hun ville aldri love å avslå ham for å glede Lady Catherine. Hun ville handle slik hun selv mente kunne gjøre henne lykkelig.

Lady Catherine dro i raseri. Elizabeth ble etterpå redd. Kanskje Lady Catherine ville overtale Darcy til å holde seg borte. Kanskje han allerede hadde sluttet å elske henne.

Noen dager senere fikk Mr. Bennet et brev fra Mr. Collins som hadde hørt det samme ryktet. Mr. Bennet leste det høyt og lo av tanken på at Darcy kunne være forelsket i Elizabeth. Han mintes hvor tydelig Elizabeth hadde mislikt Darcy, og hvor likegyldig Darcy virket. Elizabeth prøvde å le sammen med ham, men det gjorde vondt å høre at faren ikke forsto henne.

Da Darcy igjen kom til Longbourn med Bingley, gikk Bingley og Jane av sted sammen. Kitty ble snart lokket etter dem, og Elizabeth og Darcy ble alene på en sti.

Elizabeth tok mot til seg. Hun takket Darcy for alt han hadde gjort for Lydia. Han sa at hun ikke skyldte ham takk, men hun svarte at hun visste sannheten og aldri kunne glemme den.

Da spurte han, med tydelig uro, om følelsene hennes fortsatt var som da hun avslo ham i Hunsford. Han sa at hvis de var det, skulle han aldri snakke om kjærlighet igjen.

Elizabeth svarte at følelsene hennes hadde forandret seg fullstendig. Hun klarte ikke si det med mange store ord, men han forsto. Han fortalte at Lady Catherines rasende beskrivelse av Elizabeths avslag på å love ham fra seg, hadde gitt ham håp. Han hadde trodd at Elizabeth kanskje ikke var likegyldig.

De snakket lenge. Darcy sa at han skammet seg over det første frieriet sitt. Han hadde blitt oppdratt til å tenke høyt om seg selv og lite om andre. Fra han var liten hadde folk smigret ham. Elizabeth hadde vist ham hvor dårlig han hadde oppført seg. Han sa at hun hadde lært ham en lekse som gjorde vondt, men som han trengte.

Elizabeth innrømmet at hun selv hadde vært stolt av sin evne til å forstå mennesker, men at hun hadde trodd på Wickham fordi hun ønsket å tro ham. Hun hadde latt såret stolthet bli til fordommer. De kunne begge se sine feil nå, og de lo litt av at de hadde begynt med å mislike hverandre så sterkt.

Da Elizabeth fortalte Jane at hun og Darcy var forlovet, trodde Jane først at det var en spøk. Da hun skjønte at det var sant, spurte hun alvorlig om Elizabeth virkelig elsket ham. Elizabeth svarte at hun gjorde det. Hun sa spøkefullt at kjærligheten kanskje begynte da hun så Pemberleys vakre skoger og elv, men Jane visste at det hadde skjedd mye dypere enn det.

Elizabeth fortalte også om Darcys hjelp til Lydia. Jane ble rørt og enda mer overbevist om at Darcy var god.

Darcy ba så Mr. Bennet om tillatelse til å gifte seg med Elizabeth. Mr. Bennet kalte datteren inn til biblioteket. Han var alvorlig. Han sa at hun alltid hadde mislikt Darcy, og at han ikke ville at hun skulle gifte seg bare for pengene, de fine vognene og den store inntekten.

Elizabeth fikk tårer i øynene. Hun sa at hun elsket Darcy, at han ikke var slik de hadde trodd, og at hun respekterte ham dypt. Mr. Bennet sa at han kjente hennes karakter godt. Hun kunne verken bli lykkelig eller være stolt av seg selv dersom hun ikke virkelig satte mannen sin høyt.

Da hun fortalte hva Darcy hadde gjort for Lydia, ble han stille. Så sa han at Darcy fortjente henne. Han ga sitt samtykke.

Mrs. Bennet ble først helt stum da hun fikk vite nyheten. Så brøt hun ut i glede over ti tusen pund i året, smykker, vogner, Pemberley og en svigersønn med så stor formue. Hun spurte hva slags mat Darcy likte best. Elizabeth var takknemlig for at Darcy ikke hørte de første utbruddene.

Etter hvert ble Mr. Bennet glad i Darcy. Han sa at han beundret alle tre svigersønnene sine, men at han kanskje likte Elizabeths best. Darcy bar både Sir William Lucas' høytidelige komplimenter og Mrs. Philips' prat med ro, fordi han ønsket å være god mot dem Elizabeth var glad i.

Bingley og Jane giftet seg først. Etter en tid kjøpte de et gods i Derbyshire, ikke langt fra Pemberley. Dermed kunne søstrene være nær hverandre, slik de alltid hadde ønsket.

Elizabeth og Darcy giftet seg og slo seg ned på Pemberley. Georgiana ble svært glad i Elizabeth. Hun oppdaget med forundring at Elizabeth kunne erte Darcy uten at han ble sint, og at det fantes en varme og latter i ham som få andre fikk se.

Caroline Bingley var skuffet over at Darcy ikke valgte henne, men hun var klok nok til å skjule sin bitterhet dersom det betydde at hun fortsatt kunne besøke Pemberley. Hun ble høflig mot Elizabeth, selv om Elizabeth aldri lot seg lure av høfligheten.

Lady Catherine var rasende en stund. Hun sendte harde beskjeder og nektet å godta ekteskapet. Men Elizabeth ønsket etter hvert fred, og Darcy lot seg overtale til å forsøke en forsoning. Til slutt kom Lady Catherine på besøk, fortsatt stolt, men tvunget til å innse at hun ikke kunne styre alt.

Kitty forbedret seg mye etter at hun kom bort fra Lydias sterke påvirkning. Hun besøkte søstrene sine og lærte å oppføre seg klokere. Mary ble hjemme og fortsatte å lese og mene alvorlige ting, men ble mindre opptatt av å vise hvor lærd hun var.

Lydia og Wickham ble ikke særlig forandret. De brukte mer penger enn de hadde, flyttet ofte og skrev brev når de trengte hjelp. Wickham håpet stadig at Darcy skulle skaffe ham en bedre stilling. Darcy hjalp ham bare så langt han måtte av hensyn til Elizabeth. Lydia var fortsatt stolt av å være gift først, selv om Wickham snart ble likegyldig mot henne.

Mr. og Mrs. Gardiner var alltid velkomne på Pemberley. Både Darcy og Elizabeth var takknemlige mot dem. Gardiner-familien hadde hjulpet Jane da hun var ulykkelig, gitt Elizabeth kloke råd, vært hos henne i Derbyshire, og stått ved familien da Lydia skapte krise.

Elizabeth og Darcy kunne siden snakke fritt om hvordan kjærligheten hadde begynt. Elizabeth spurte ham når han først hadde falt for henne. Darcy svarte at han ikke visste. Han hadde vært midt i det før han forsto det selv. Hun spurte om det var hennes frekkhet han likte. Han sa at det var livligheten i tankene hennes. Hun sa at han sikkert var lei av kvinner som alltid var høflige og enige med ham. Han svarte at hun hadde vært ulik alle andre, og at nettopp derfor hadde hun blitt umulig å glemme.

De hadde begge måttet lære å se forbi første inntrykk. Darcy måtte legge bort stoltheten som hadde gjort ham kald. Elizabeth måtte forstå hvor lett skarpe ord og såret stolthet kunne bli til fordommer. Da de endelig så hverandre slik de virkelig var, fant de både respekt, vennskap og kjærlighet.