Forvandlingen

Gregor Samsa våknet en morgen i sengen sin og kjente at noe var helt galt. Han lå på ryggen, som var hard og rund som et pannebrød, og da han prøvde å løfte hodet, så han de mange, altfor tynne beina hans flagre i lufta og ikke lyde ham. Han blunket og stirret på taket, som om det kunne forklare noe. Det gjorde det ikke. Lakenet strammet over magen, som om noen hadde lagt en tung stein over ham. Han rørte på seg igjen. Den ene foten kom i veien for den andre. Han snudde seg litt, og alt skrapte og skurret. Han tenkte: Dette kan ikke være riktig.

Så kom en annen tanke, like brå og praktisk. Klokken. Jobben. Toget. Han vred på hodet til nattbordet. Halv sju. Han hadde forsovet seg. Hjertet slo fort, selv om han ikke helt kjente det slik som før. Det var et kaldt, raslende hjerte, mente han, men tankene var de samme som alltid. Sjefen kom til å bli rasende. Prokuristen kom kanskje selv for å se. Familien trengte pengene. Han tenkte på moren, som hostet om nettene. På faren, som ikke lenger arbeidet. På søsteren Grete, som de hadde lovet å sende på konservatorium en dag. Han prøvde å svinge seg ut av sengen. Kroppen nektet. Beina bare skalv.

Et forsiktig bank på døren. Moren ropte lavt, nesten som om hun ikke ville vekke seg selv: "Gregor? Sover du ennå?" Han svarte automatisk, men stemmen som kom ut, overrasket ham. Den var en rar, tynn piping, som om ordene hans var blitt til strikker som noen plukket på. Han kremtet. Piping igjen. Faren dunket tyngre på døren og sa at klokken var mye, hvor ble det av ham, hadde han det ikke travelt? Gregor forsøkte å si at alt var i orden, at han straks kom, men det hørtes ikke slik ut, og stillheten utenfor fortalte ham at de ikke ble beroliget.

Han prøvde å sette seg. Skallet på ryggen presset ned madrassen, og de korte beina skrapte så det gjorde vondt. Han vred seg, og lakenet gled ned. Han ble redd for at døren plutselig skulle åpnes og noen skulle se ham slik. Han dro lakenet over seg igjen og pustet anstrengt. Hvordan gikk det an å puste når brystet var stivt? Han visste ikke, men han gjorde det. Han så for seg sjefens ansikt, surt og skeptisk. Han tenkte på den lange reisen han skulle ha tatt, kofferten som sto klar ved døren. Hvordan skulle han forklare at han ikke kom, og hvorfor?

En tredje bankelyd, enda mer bestemt. Søsterens stemme. "Gregor? Skal jeg lage te? Du er vel ikke syk?" Han kjente en trang til å si at han var syk, at han var forvandlet, at han trengte hjelp, men munnen hans formet andre lyder. Det kom en merkelig klikkelyd fra et sted han ikke kjente igjen. Han prøvde en gang til, langsomt, og fikk fram noe som lignet et "jeg". Utenfor hvisket moren at han lød rar. Kanskje han hadde feber?

Noen andre kom i gangen. Trinn som ikke hørte til familien. Gregor skjønte det før faren sa navnet: prokuristen. Han hadde kommet for å spørre hvorfor Gregor ikke var på arbeid. Prokuristen hevet stemmen, vennlig i starten og så ikke. Han snakket om plikter, om kunder som ventet, om at man ikke kunne forsove seg uten grunn. Moren svarte forsiktig at Gregor aldri var sen, at han måtte være syk. Prokuristen svarte at det var viktig å kunne stole på en mann, og at firmaet ikke kunne bære slurv.

Gregor kjente varmen brenne i ham. Han måtte vise seg, si at han var her, ordne det. Men hvordan? Nøkkelen lå i låsen, som alltid, og hendene hans – han tenkte på dem som hender – fantes ikke. Han hadde bare disse beina. Likevel måtte han. Han presset seg framover i sengen og mot kanten.

Å komme ned på gulvet var som å velte et tungt fat. Han landet med et dunk. Det gjorde ikke så vondt som han hadde trodd. Han kjente noe i bena finne grep på teppet. Han krøp, klønete og støyende, mot døren. Han prøvde å gripe nøkkelen med en fot. Ingenting. Han lente hele kroppen mot den. Nøkkelen rørte seg ikke. Så prøvde han med munnen, hvis det var en munn han hadde. Han klarte å ta rundt metallet. Det smakte bittert. Han vred det med stor anstrengelse. Til slutt klikket det.

Han åpnet døren en smule. Lys strømmet inn. Han dyttet videre og kom halvt ut. Først så han bare føttene til menneskene: farens blanke sko, morens tøfler, søsterens lette sko. Lenger borte prokuristens mørke. Så så de ham. Han visste ikke hvordan han så ut for dem, men han hørte morens klynk, som ble borte. Hun sank sammen på en stol. Prokuristen rygget, løftet hendene og styrtet mot gangen. Faren tok heisen i seg og ble først helt stille. Så ble han rød i ansiktet.

Gregor ville forklare, si at det var ham, at han ikke ville skade noen. Det kom bare den pipende stemmen og noen skrap. Grete hvisket brorens navn. Faren fant en stokk og en avis. Han ropte at Gregor skulle inn i rommet igjen. Gregor rygget sakte, og faren jaget fram. Gregor ble redd, beina løp hver sin vei, og han støtte mot kanten av døren. En fot ble klemt. Han kom seg inn, og døren ble slengt igjen.

Alle lydene ble dempet. Gregor ble liggende på gulvet en stund, helt stille, mens han lyttet til sin egen pust. Den var mer som en susen. Han dro seg under sofaen, hvor det var lavt og mørkt, og ble der. Skrekken slapp etter hvert, og i stedet kom sulten. Han hadde alltid hatt god appetitt. Kanskje litt melk? Han elsket melk. En stund senere gled døren forsiktig opp, og Grete skjøv inn en skål med melk og brød i biter. Hun sa ikke noe. Hun bare forsvant igjen.

Gregor krøp ut for å smake, spent på trøst. Han dyppet munnen i skålen. Et rykk gikk gjennom ham. Melken smakte rart, nesten vondt. Han trakk seg unna, overrasket og trist. Var til og med melk blitt fremmed? Han krøp sakte tilbake under sofaen og ble der lenge. Senere kom Grete igjen. Hun så at han ikke hadde spist, og neste gang kom hun med mange slags mat på en avis: frukt som var overmoden, ost som luktet sterkt, kokte grønnsaker, litt rått kjøtt. Gregor kjente en annen sult våkne. De grønnsakene som var myke, var gode. Osten, som ellers ville gitt ham kvalme, var nå best av alt. Han spiste med ivrig rasling.

Grete kom nå hver dag, tidlig og sent. Hun listet seg, satte fra seg mat, tok bort det han ikke ville ha. Hun snakket ikke til ham, men hun hvisket i stuen om hva han spiste, slik at moren og faren visste at han i det minste ikke sultet. Moren ville gjerne se ham, men ble redd hver gang hun nærmet seg døren. Faren gikk tungt forbi, stoppet noen ganger og pustet dypt, som om han holdt igjen både sinne og sorg samtidig.

Om kveldene hørte Gregor dem diskutere økonomi. Faren sa at de hadde litt penger som han en gang hadde lagt til side, men at de nå måtte ut i arbeid igjen. Morens hoste kom oftere, men hun sa at hun kunne sy for et motemagasin. Grete måtte finne noe hun kunne gjøre uten å miste seg selv helt. Kanskje i en butikk. Gregor kjente et stikk. Hele planen hans om å arbeide noen få år til for å betale ned familiens gjeld, forsvant med en gang han våknet i den nye kroppen. Han ville rope: Ikke gi opp. Jeg fikser det. Men alt han kunne gi dem, var stillhet og det han lot være å spise, for ikke å koste for mye.

Når rommet ble tomt, krøp Gregor opp på veggene. Det overrasket ham hvor naturlig det var. Han kjente hver lille ujevnhet med de små putene under føttene. Å være på veggen var mindre tungt enn å være på gulvet. På taket var det best. Han hang der en stund, og alt var stille. Han kunne høre klokker i byen, kramkingen i heisen i huset, og noen ganger en fremmed latter fra gaten. Et sted i ham lo han også. Tenk, å være en gutt og likevel være tryggest opp-ned på taket.

Grete oppdaget det veldig raskt. For at han ikke skulle føle seg så blottstilt når hun kom inn, tok hun med et gammelt laken. Hun gikk baklengs inn, så hun slapp å se på ham, og holdt lakenet foran seg som et skjold. Når hun hadde satt fra seg maten, strakte hun lakenet over sofaen og en stol. Slik ble det et lite telt. Gregor likte det skjulestedet. Der inne var han mindre skremmende, kanskje også for seg selv.

Noen ganger ble døren til stuen stående litt på gløtt. Da kunne han høre Grete spille fiolin. De få tonene som kom inn gjennom sprekken, rørte noe i ham han hadde glemt fantes.

En formiddag hvisket Grete med moren utenfor døren hans. Om møblene. Hvis de fjernet dem, ville Gregor få mer plass til å krabbe på, mer luft, kanskje mer ro. Moren nølte. Hun mente at møblene var en del av Gregors liv, av den gamle Gregor, og hvis de tok dem bort, ville han miste det lille han hadde igjen av seg selv. Grete argumenterte: Han trengte plass. Han lå under sofaen hele tiden. Han måtte få rommet omgjort til den kroppen han nå hadde.

Gregor lyttet og ble rådvill. Han ville ha plass, ja. Samtidig var møblene, selv støvete og tunge, en slags sikkerhet. Spesielt det ene bildet på veggen, av en dame i pels. Han stirret ofte på det når alt var mørkt. Hvis de tok det, hva ville han da se på? Da Grete og moren begynte å bære ut kommode og skrivebord, ble han urolig. Han kastet seg ut av sofa-skyggen og presset seg til veggen under bildet, slik at han dekket det med kroppen. Han mente ikke å skremme dem. Han ville bare passe på det som var hans.