Niobe

# book_id: global-gutenberg-translation-42ca8afac65a479b9c9798ecec210092
# book_title: Niobe
# chapter_id: 1-niobe
# chapter_title: Niobe
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Niobe, dronningen av Theben, var stolt av mange ting. Hennes ektemann, Amphion, hadde mottatt en vidunderlig lyre fra musene, og til dens musikk hadde steinene i det kongelige palasset flyttet seg på plass av seg selv. Hennes far var Tantalus, som en gang hadde spist middag sammen med gudene, og hun selv styrte et mektig kongerike. Hun var en kvinne med stor ånd og majestetisk skjønnhet. Men fremfor alt var hun stolt av sine fjorten vakre barn – syv sønner og syv døtre.

Niobe var sannelig den lykkeligste av alle mødre, og slik ville det ha forblitt om hun ikke hadde trodd at hun var så usedvanlig velsignet. Nettopp denne bevisstheten om sin egen lykke ble hennes undergang.

En dag fikk profetinnen Manto, datter av spåmannen Tiresias, beskjed fra gudene om å samle kvinnene i Theben for å hedre gudinnen Latona og hennes to barn, Apollo og Diana. «Sett laurbærkranser på hodene deres,» befalte hun, «og bring ofre sammen med fromme bønner.»

Mens kvinnene samlet seg, kom Niobe frem, kledd i en gullbrodert kappe og omgitt av en skare av følgere. Hun strålte av skjønnhet, men var sint, med håret flagrende rundt skuldrene. Hun stoppet midt iblant de travle kvinnene og hevet stemmen.

"Er dere ikke tåpelige som tilber guder som det bare fortelles historier om, når mer begunstigede vesener lever her blant dere? Mens dere ofrer ved Latonas alter, hvorfor forblir mitt guddommelige navn ukjent? Min far Tantalos er den eneste dødelige som noensinne har sittet ved gudenes bord; min mor Dione er søster til Pleiadene, som skinner som klare stjerner på nattehimmelen. One av mine onkler er kjempen Atlas, som holder himmelen på sine skuldre; min bestefar er Jupiter, gudenes far. Folket i Frygia adlyder meg, og til meg og min ektemann tilhører byen Kadmos, hvis murer ble reist ved hjelp av musikken min ektemann spilte. Hvert hjørne av mitt palass er fylt med uvurderlige skatter, og det finnes andre skatter – barn som ingen annen mor kan vise frem: syv vakre døtre, syv sterke sønner, og like mange svigersønner og svigerdøtre. Spør nå om jeg har grunn til stolthet.

# book_id: global-gutenberg-translation-42ca8afac65a479b9c9798ecec210092
# book_title: Niobe
# chapter_id: 1-niobe
# chapter_title: Niobe
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tenk dere om før dere ærer Latona, den ukjente datteren av titanene, som ikke kunne finne noe sted på jorden å hvile og føde før øya Delos, av medlidenhet, tilbød henne et ydmykt tilfluktssted. Der fødte hun to barn – det stakkars vesenet! Det er bare en sjuendedel av min glede! Hvem kan benekte at jeg er heldig? Hvem vil tvile på at jeg skal forbli lykkelig? Lykken ville ha det svært vanskelig om hun forsøkte å knuse min lykke. Forlat meg denne eller hin av mine dyrebare barn; men når skulle mitt antall noen gang synke til Latonas sørgelige to? Bort med deres ofringer! Ta laurbærene ut av håret deres. Gå hjem til husene deres, og la meg aldri se slik tåpelighet igjen!"

Skremt av hennes utbrudd tok kvinnene av seg kransene, forlot ofringene sine og snek seg hjem, mens de fortsatt i stillhet æret Latona.

På toppen av fjellet Cynthus på Delos sto Latona med sine to barn og så på det som skjedde i fjerne Theben. "Se, mine barn," sa hun, "jeg, deres mor, som er så stolt av deres fødsel, og som ikke bøyer meg for noen gudinne unntatt Juno – jeg blir latterliggjort av en oppkomling til dødelig. Hvis dere ikke forsvarer meg, mine barn, vil jeg bli drevet bort fra de eldgamle og hellige alterne. Ja, også dere blir fornærmet av Niobe, og hun vil gjerne sette dere til side til fordel for sine egne barn!"

Latona skulle til å fortsette, men Apollo avbrøt henne: "Slutt med klagene dine, mor; du utsetter bare straffen."

Deretter svøpte han og søsteren sin seg inn i en magisk skykappe som gjorde dem usynlige, og fløy raskt gjennom luften til de nådde byen og slottet til Kadmos.

Like utenfor bymurene lå en åpen mark som ble brukt som løpebane og treningsplass for hester.

Her koste de syv sønnene til Amfion seg, da plutselig den eldste slapp tømmene med et skrik og falt av hesten, gjennomstunget i hjertet av en pil. Den ene etter den andre ble alle syv slått ned.

Nyheten spredte seg raskt gjennom byen. Da Amfion hørte at alle sønnene hans var omkommet, stakk han seg selv med sitt eget sverd. Deretter nådde de høye skrikene fra tjenerne hans inn til kvinnenes gemakker.

# book_id: global-gutenberg-translation-42ca8afac65a479b9c9798ecec210092
# book_title: Niobe
# chapter_id: 1-niobe
# chapter_title: Niobe
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I lang tid kunne Niobe ikke tro at gudene hadde sendt en slik hevn. Da hun endelig gjorde det, var hun en helt annen enn den Niobe som hadde drevet folket bort fra alterne og spankulert gjennom byen med hovmodig holdning! Forvirret av sorg, skyndte hun seg til marken der sønnene hennes hadde dødd, kastet seg over likene deres og kysset nå den ene, nå den andre. Deretter løftet hun armene sine mot himmelen og ropte: "Se nå på min nød, grusomme Latona! For disse syv sønnenes død tvinger meg til å bøye meg til jorden. Seir nå, å, min seierrike fiende!"

Deretter kom hennes syv døtre, kledd i sørgeklær og med løst hår, bort til dem og stilte seg rundt brødrene sine. Synet av dem sendte et glimt av glede gjennom Niobes bleke ansikt. Et øyeblikk glemte hun sorgen sin og, idet hun kastet et foraktfullt blikk mot himmelen, sa hun: "Seierherre! Nei, for selv i mitt tap har jeg mer enn du i din lykke!"

Knapt hadde hun talt før det lød et skudd fra en spent bue. De som stod rundt henne, ble grepet av frykt, men Niobe var ikke redd, for ulykken hadde gjort henne sterk.

Plutselig la en av søstrene hånden mot brystet og dro ut en pil som hadde truffet henne; deretter sank hun bevisstløs til bakken. En annen datter skyndte seg til moren for å trøste henne, men før hun kunne nå henne, ble hun selv truffet av et skjult sår. Den ene etter den andre falt om, inntil bare den yngste var igjen. Hun hadde flyktet inn i Niobes fang og gjemte, som et barn, ansiktet i morens klær.

"La meg beholde bare denne ene," ropte Niobe, "den yngste av så mange!"

Men selv mens hun ba, falt barnet livløst fra fanget hennes, og Niobe satt alene blant de døde kroppene til mannen sin, sønnene sine og døtrene sine. Hun var målløs av sorg. Ingen vindpust rørte håret hennes; blodet forsvant fra ansiktet hennes; øynene hennes var fortsatt festet på den sorgfulle scenen. I hele kroppen hennes var det ikke lenger noe tegn til liv. Årene hennes sluttet å føre blod; nakken hennes stivnet; armene og føttene hennes ble stive; hele kroppen hennes ble forvandlet til kald, livløs stein. Ingenting levende var igjen, bortsett fra tårene hennes, som fortsatte å renne fra de steinharde øynene hennes.

# book_id: global-gutenberg-translation-42ca8afac65a479b9c9798ecec210092
# book_title: Niobe
# chapter_id: 1-niobe
# chapter_title: Niobe
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så løftet en mektig vind steinstatuen, bar den over havet og satte den ned i Lydia, Niobes gamle hjemsted, i de øde fjellene under de steinete klippene ved Sipylus. Der forble Niobe stående som en marmorstatue på fjelltoppen, og den dag i dag kan man se den sørgende moren i tårer.