Mitt eventyr med en løve

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 1 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg var en gang lærling ved en avis i New York, og noen av opplevelsene mine som reporter for _Evening Smile_ skal jeg aldri glemme.

En reporter ved en amerikansk avis er som en soldat – han forventes å adlyde ordre uten å stille spørsmål, selv om det setter livet hans i fare. Av denne grunn får han godt betalt, men en nervøs reporter forlater ofte kontoret med hjertet i halsen og et oppdrag som får ham til alvorlig å vurdere å tegne enda en livsforsikring.

En gråmorgon i vinter kom jeg til kontoret klokken åtte som vanlig, og hadde knapt nådd skrivebordet mitt da nyhetsredaktøren – en vennlig mann som alltid ga meg muligheter til å utmerke meg – kom bort til meg og begynte å snakke med én gang, med en svært mystisk stemme.

"Jeg har et kjempeoppdrag til deg i dag," sa han.

Jeg så takknemlig opp.

"Du har vel en seksløper på deg, har du ikke?" spurte han. "Du kan trenge den på denne turen."

"Åh!" klarte jeg å få frem.

"En løve har rømt," fortsatte han, på den raske, nervøse måten en amerikansk nyhetsredaktør har.

"Har den virkelig?" sa jeg, mens jeg lurte på hva som skulle skje videre.

"Jaffrays sirkus kom til byen i går kveld; løven kom seg på et eller annet vis ut, og de har jaget etter den hele natten. Til slutt fikk de den innkjørt i en stall et sted i East 19th Street; men den angrep og lemlestet en verdifull hest der, og jeg forstår at den fortsatt er innestengt. Det er alt jeg vet. Dra dit så fort du kan, og skaff oss en skikkelig, heftig historie om det. Du kan skrive en hel spalte," la han til over skulderen, mens han gikk tilbake til skrivebordet sitt for å dele ut de andre morgenoppdragene, "og send kopien din med bud til oss i tide til førsteutgaven."

Ingen motsa noen gang nyhetsredaktøren, eller stilte unødvendige spørsmål, men mange en reporter brukte mye tid på å tenke grundig når han kom utenfor kontoret og trygt ut på dørstokken.

Jeg stappet lommen full av papir fra den store haugen ved midtbordet, og skred ut av rommet med nesen i været, som om det å jakte på rømte løver var en bagatell jeg tok meg av hver eneste dag, og som ikke plaget meg det minste.

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 2 / 8
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En overbygd trikk brakte meg snart opp til East 19th Street, men det tok litt tid før jeg fant stallen der løven ventet på meg, for 19th Street strekker seg fra Broadway ned til East River, er en kilometer eller to lang og full av staller. Ikke langt fra hjørnet ved Irving Place fikk jeg imidlertid lukten av byttet mitt, og jeg hadde knapt rukket å bli med i gruppen som hadde samlet seg ved hjørnet før en lyd som minnet om fjernt torden steg opp i luften, og hver eneste person i gruppen snudde på hælen og begynte å løpe av gårde for å komme i sikkerhet.

"Hva er problemet?" spurte jeg en mann idet han løp forbi meg.

"Løve i den stallen!" ropte han og peilte mot de store tredørene på andre siden av veien. "Den har rømt fra sirkuset. Den er så vill som de kommer. Den har drept en travhest der inne, og ingen kan komme nær den. De sier den er menneskeeter også!"

Et nytt brøl runget ut mens han snakket, og folkemengden som hadde begynt å samle seg igjen, spredte seg på et øyeblikk i alle retninger. Det var ingen tvil om den lyden: det var et ekte løvebrøl, og det hørtes dypere ut, tenkte jeg, enn noe brøl jeg noen gang hadde hørt før.

Men nyheter er nyheter, og i dette tilfellet var nyhetene livsnødvendige. Jeg måtte få tak i fakta, og det måtte gå fort også, for artikkelen min måtte skrives ferdig og være inne på redaksjonen til _Evening Smile_ i tide til førsteutgaven. Det var knapt en time til rådighet til å få unna hele prosessen.

Jeg kjempet meg gjennom folkemengden som nå samlet seg igjen ved hjørnet, og gikk over veien til der en gruppe menn sto ikke langt fra stallportene. De beveget seg litt da brølene kom, men ingen av dem løp, og jeg la merke til at noen av dem hadde pistoler i hendene, og noen hadde tunge brekkjern og andre våpen. De var tydeligvis, tenkte jeg, menn med tilknytning til sirkuset, og jeg ble med i gruppen og forklarte oppdraget mitt.

"Ja, det stemmer godt nok," sa en av dem. "Du har en skikkelig god nyhetssak denne gangen. Gamle Gullehår er der inne, helt sikkert! Og dessuten skjønner jeg ikke hvordan vi noen gang skal få ham ut igjen."

"Hesten må være stiv nå," sa en annen. "Han ble halvt ihjelslått for en time siden."

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 3 / 8
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det ville være synd å måtte skyte ham," la en tredje til, og mente løven. "Han er det beste dyret i hele sirkuset; men han er fryktelig vill."

"Det er et faktum," istemte en fjerde. "Det er ingen fluer på gamle Gullehår."

Noen tok meg på armen og presenterte seg som reporter fra _Evening Grin_ — en medarbeider i nød. Han sa at han overhodet ikke likte jobben. Han ville at vi skulle gå bort og dikte opp en "falsk historie". Men jeg ville ikke gå med på dette, og det falt gjennom; for med mindre alle kveldsavisene konspirerer om å skrive den samme historien, blir det alltid trøbbel på kontoret når reporterne kommer tilbake.

Andre reportere ble stadig med i gruppen, og innen tjue minutter etter at jeg ankom stedet, må det ha vært et godt dusin av oss. Alle avisene i byen var representert. Det var en førsteklasses nyhetssak, og mennene som fikk betalt per spaltearbeidet allerede hardt for å øke dens verdi ved å skaffe nye detaljer, som dyrets historie og stamtavle, navn på tidligere ofre, menneskelige eller andre, beskrivelsen av og familiehistorien til dens favorittpasser, og enhver annen tenkelig detalj under solen.

"Det er et tomt loft over stallen," sa en av sirkusfolkene, og pekte på en mindre dør i etasjen over. Og før det hadde gått ti minutter, kom noen med en stige, og snart kunne man se rekken av motvillige reportere klatre opp trinnene og forsvinne som rotter inn gjennom døren til loftet. Vi trakk lodd om plassene, og jeg kom på femteplass.

Før jeg gikk opp, hadde jeg imidlertid fått en budgutt stasjonert i gaten nedenfor til å ta imot "manuset" mitt og skynde seg av gårde med det til _Evening Smile_ så snart jeg kunne skrive den fantastiske historien og kaste den ned til ham. En reporter på en kveldsavis i New York må skrive "stoffet" sitt, som vi kalte det, på fantastiske og forferdelige steder og under alle slags forhold. De eneste reglene han må huske på er: Skaff nyheten, og skaff den raskt. Nøyaktighet er bare en detalj for senere utgaver — eller ikke i det hele tatt.

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 4 / 8
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Loftet var mørkt og lite, og vi klarte så vidt å klemme oss inn. Det luktet behagelig av høy. Men det var også en annen lukt, som ingen forsto med det samme, og som var utvilsomt ubehagelig. Over hodene våre var det tykke takbjelker. Jeg tror hver eneste en av oss la merke til disse før vi la merke til noe annet, for i det øyeblikket brølet fra løven runget opp gjennom gulvbordene under føttene våre, spredte reporterne seg som agner for vinden og krøp opp i takbjelkene med en hastighet, og et støv og en klirring jeg aldri har sett maken til. Det var som spurver som flykter fra et plutselig angrep fra en katt.

Feite menn, magre menn, høye menn, korte menn – jeg har aldri sett en slik forsamling av nyhetsjournalister; smarte menn fra de store avisene, shabby typer fra den useriøse pressen, hatter som fløy av, papirer som flagret; og mindre enn et sekund etter at brølet ble hørt, var det ikke én eneste skikkelse å se på gulvet. Hver eneste mann hadde tatt seg opp i taket.

Vi kom alle ned igjen da brølet stilnet, og med de påfølgende brølene ble vi litt mer vant til ristingen i gulvbordene under føttene våre. Men den første gangen, så tett på, med bare et skjelvende tretak mellom oss og «gamle Gullehår», var ingen spøk, og vi oppførte oss alle naturlig og uten posering eller påvirkning, og løp for sikkerhet, eller rettere sagt klatret opp dit.

Det var en luke i gulvet som, antar jeg, ble brukt til å sende høyet ned til hestene under normale omstendigheter. Den ene etter den andre krøp vi på alle fire bort til denne luka og kikket gjennom. Scenen nedenfor kan jeg se for meg den dag i dag. Så snart øynene hadde vendt seg litt til mørket, ble omrisset av stallene først synlig. Så kom en menneskeskikkelse til syne, sittende på toppen av et gammelt kjøleskap, med en pistol i den ene hånden, rettet mot et hjørne på motsatt side. Så kunne man se en annen mann, sittende over skillelinjen mellom stallene. Og sist, men ikke minst, så jeg den mørke massen på gulvet i det fjerne hjørnet, der den døde hesten lå lemlestet og monsterløven lå strukket over liket, med store poter utstrakt og skinnende øyne.

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 5 / 8
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Av og til fyrte mannen på isboksen av pistolen sin, og hver gang han gjorde det, brølte løven, og journalistene fløy og klatret oppover. Lukedøren var aldri i bruk et eneste sekund etter at brølet begynte, og etter hvert som antallet personer i loftet økte og det tynne tregulvet begynte å bøye seg og riste, ble flere av disse eventyrlystne nyhetsinnsamlerne værende oppe og satte aldri foten på bakken. Modigere journalister kastet kopiene sine ut av døren til budguttene nedenunder, og hver gang denne bragden ble utført, jublet folkemengden som trygt fulgte med fra hjørnene på motsatt side og klappet i hendene. En jevn strøm av tekst kom dryppende fra loftsdøren og strømmet gjennom hele morgenen inn til kveldsavisenes redaksjoner; mens journalistene fra morgenavisene satt stille og så på, vel vitende om at de senere kunne skrive sin egen reportasje ut fra meldingene i kveldsavisene.

Mennene i stallen nedenunder, som befant seg på svært farlige posisjoner, var selvfølgelig tilknyttet det reisende sirkuset. Vi ropte spørsmål ned til dem, men fikk oftere et pistolskudd i stedet for en stemme som svar. Hvor alle disse kulene havnet, var gjenstand for engstelig spekulasjon blant oss, og løvens brøl kombinert med lyden fra seksløperen fikk oss til å danse ganske så livlig rundt på det tregulvet, som om vi øvde på en cakewalk.

Lyden av jubel fra folkemengden utenfor, som økte i styrke idet nabolaget våknet til situasjonen, fikk oss til å skynde oss opp til toppen av stigen.

"Det er sterkmannen!", ropte flere stemmer. "Sirkusets sterkmann. Han fikser løven på et blunk. Gi ham en sjanse!"

En enorm mann, som med rette viste seg å være sirkusets profesjonelle sterkmann, ble sett banende seg vei gjennom folkemengden mens han stilte spørsmål underveis. En vei åpnet seg for ham som ved et trylleslag, og med en mektig jernbrekkjern i hånden nådde han foten av stigen og begynte å klatre opp.

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 6 / 8
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Oppildnet av synet av dette monsteret med den bestemte kjeven, stormet et dusin menn frem for å holde stigen mens han klatret opp; men da han var omtrent halvveis oppe, var løven så ubetenksom at den ga fra seg et forferdelig brøl, med den umiddelbare følge at mennene som holdt stigen snudde på hælen og flyktet i fellesskap. Stigen glapp noen tommer, og Samson, med brekkjernet og alt, kom på elegant vis ned på bakken med et brak. Heldigvis klarte han likevel å gripe tak i dørkarmen, og et dusin journalister grep ham i skuldrene og dro ham, trygt, men litt uverdig, inn på loftet.

Mens han snakket høyt og refererte til løven med en rikdom av epitetter som jeg aldri har hørt maken til verken før eller siden, krysset han rommet og begynte å presse seg gjennom hullet inn i det farlige området nedenunder. I løpet av et øyeblikk hang han der med bena dinglende, og et sekund senere hadde han falt tungt ned i en haug med høy under seg. Vi senket brekkjernet ned til ham, andpustne av beundring; og så skjedde det noe merkelig. For mens løven brølte og pistolene skjøt, og vi journalister tråkket over hverandre for å få et glimt av løvens angrep på den sterke mannen, eller omvendt, se! en stemme nedenfra ropte at fellen skulle lukkes, og i samme øyeblikk skjøt en plate fra under bakken over åpningen og skjulte utsikten vår fullstendig.

"Vi må forfalske den delen av kampen," sa en journalist. "Alle må bli enige om den samme historien."

Lydene nedenfra gjorde det umulig å bli enige om detaljene akkurat da, for et sådant bråk som vi hørte da er rett og slett ubeskrivelig – skudd, løve som brølte, den sterke mannen som ropte, brekkjernet som klirret, og lyden av knusende treverk og tunge kropper som falt.

Utenfor hørte folkemengden det også, og forble helt stille. De fleste av dem hadde faktisk forsvunnet! Hvert øyeblikk ventet de å se dørene sprette opp og det rasende dyret storme ut med den sterke mannen mellom kjevene, og stillheten deres forklarte seg derfor med deres fravær.

Minst halvparten av journalistene var fortsatt blant takbjelkene da falleluken skjøt opp i gulvet, og en stemme ropte andpusten at den sterke mannen hadde fanget løven.

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 7 / 8
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var virkelig et spennende øyeblikk. Vi klatret ned stigen og ut på gaten akkurat i tide til å se de store dørene åpne seg og en prosesjon dukke opp som var verdt all reisingen til sirkusene i verden til sammen for å se.

Først kom treneren, med en pistol i hver hånd. Bak ham fulgte mannen med det lille brekkjernet som hadde sittet på skillelinjen mellom stallene. Deretter kom et stort jernbur, som hadde stått i stallen hele tiden, men litt utenfor synsfeltet vårt i et mørkt hjørne, slik at ingen hadde lagt merke til det.

I dette buret lå den enorme, utmattede løven, pesende og liggende på siden, med skum som dryppet fra de store kjevene dens.

Og på toppen av buret, sittende som en skredder, kledd i en svært prangende rutet ulster og med en klokkeformet operahatt på siden av hodet, sto den stolte skikkelsen til den seierrike sterkmannen.

Uttrykket i ansiktet hans var verdt å male av, men det er helt utenfor min evne å beskrive det. En slik jubel og strålende stolthet var verdig den mektigste gladiator som noen gang hadde kjempet i en arena.

Det lange, krøllete håret hans, skinnende av olje, fløt uregjerlig ut fra den vidunderlig formede hatten hans, og det massive brekkjernet som hadde skaffet ham den hardt tilkjempede seieren, stod oppreist i den ene enden, grepet i hans gigantiske hånd. Han smilte rundt til folkemengden, og prosesjonen beveget seg stolt oppover gatene, til det innen en halv time må ha vært mange tusen mennesker som fulgte etter og heiet.

Vi reporterne skyndte oss avsted til våre respektive kontorer, og gatene var kort tid etter livlige av avisgutter som ropte ut nyhetene og vinket med ark med forferdelige og alarmerende overskrifter om «den rømte løven og dens fryktelige herjinger» og «den sterke mannen som hadde fanget den etter en grusom kamp for sitt liv».

# book_id: global-gutenberg-translation-093dc391cd5c4285916932f67aa1ed0e
# book_title: Mitt eventyr med en løve
# chapter_id: 1-mitt-eventyr-med-en-love
# chapter_title: Mitt eventyr med en løve
# book_page: 8 / 8
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dagen etter publiserte morgenavisene ikke et eneste ord om den store begivenheten; men i annonsekolonnene i hver avis stod prospektet for det reisende sirkuset som nettopp hadde kommet til byen, og med særlig fet skrift ble publikum oppfordret til å absolutt se Yellow Hair, den ville mannespisende løven, som hadde rømt dagen før og drept en verdifull hest i en privat stall der den hadde blitt jaget av de livredde stallarbeiderne; og i avsnittet nedenfor fulgte detaljene om den vidunderlige sterkmannen Samson, som hadde fanget og innestengt løven alene, bevæpnet bare med et brekkjern.

Det var den beste reklamen et sirkus noensinne hadde fått; og mesteparten av den ble ikke betalt for!

* * * * *

"Du visste vel at alt sammen var en bløff?" spurte nyhetsredaktøren neste morgen, mens han ga meg det vanlige oppdraget.

Det var min første uke på en amerikansk avis, og jeg stirret på ham og ventet på resten.

"Den løven har ikke en eneste tann i munnen. De dro inn en død hest om natten. Du skrev en god historie, da. Har du rengjort pistolen din ennå?"