Bobino

Det var en gang en rik kjøpmann som hadde en eneste sønn som het Bobino. Gutten var klok og hadde et stort ønske om å lære, så faren sendte ham til en lærer som han trodde kunne lære ham å snakke alle slags fremmede språk. Etter noen år hos denne læreren kom Bobino hjem.

En kveld da han og faren gikk i hagen, begynte spurvene i trærne over hodene deres å kvitre så høyt at de ikke kunne høre hverandre snakke. Det irriterte kjøpmannen veldig, så for å roe ham sa Bobino: «Vil du at jeg skal forklare deg hva spurvene sier til hverandre?»

Kjøpmannen så på sønnen sin med forbauselse og svarte: «Hva mener du? Hvordan kan du forklare hva spurvene sier? Tror du du er en spåmann eller en trollmann?»

«Jeg er verken spåmann eller trollmann,» svarte Bobino, «men læreren min lærte meg alle dyrenes språk.»

«Ve meg for pengene mine!» utbrøt kjøpmannen. «Læreren har helt sikkert misforstått. Jeg mente selvfølgelig at du skulle lære språk som mennesker snakker, og ikke dyrenes språk.»

«Vær tålmodig,» svarte sønnen. «Læreren min syntes det var best å begynne med dyrenes språk, og senere lære menneskenes språk.»

På vei inn i huset kom hunden løpende mot dem og bjeffet vilt.

«Hva er det med dyret?» sa kjøpmannen. «Hvorfor bjeffer han sånn på meg når han kjenner meg godt?»

«Skal jeg forklare deg hva han sier?» sa Bobino.

«La meg være i fred, og ikke plags meg med tøv,» sa kjøpmannen ganske sint. «Så bortkastet pengene mine er!»

Litt senere, da de satte seg til kveldsmat, begynte noen frosker i en nærliggende dam å kvekke så høyt som aldri før. Lyden irriterte kjøpmannen så mye at han mistet besinnelsen og utbrøt: «Dette var det eneste som manglet for å gjøre ubehaget og skuffelsen min komplett.»

«Skal jeg forklare deg?» begynte Bobino.

«Hold munn med forklaringene dine!» ropte kjøpmannen. «Gå og legg deg, og ikke la meg se deg mer!»

Så gikk Bobino og la seg og sov godt. Men faren, som ikke kom over skuffelsen over de bortkastede pengene, var så sint at han sendte bud på to tjenere og ga dem ordre om noe de skulle utføre dagen etter.

Neste morgen vekket en av tjenerne Bobino tidlig og fikk ham til å stige inn i en vogn som ventet på ham. Tjeneren satte seg ved siden av ham, mens den andre tjeneren red ved siden av vognen som følge. Bobino kunne ikke forstå hva de skulle gjøre med ham eller hvor han skulle; men han la merke til at tjeneren ved siden av ham så veldig trist ut, og øynene var hovne av gråt.

Nysgjerrig på årsaken sa han: «Hvorfor er du så trist? Og hvor tar du meg med?»

Men tjeneren ville ikke si noe. Til slutt, rørt av Bobinos bønner, sa han: «Min stakkars gutt, jeg tar deg med til din død, og det som verre er, jeg gjør det etter ordre fra din far.»

«Men hvorfor,» utbrøt Bobino, «vil han at jeg skal dø? Hva ondt har jeg gjort ham, eller hvilken feil har jeg begått, siden han ønsker å drepe meg?»

«Du har ikke gjort ham noe ondt,» svarte tjeneren, «og du har heller ikke begått noen feil; men han er halvveis gal av sinne fordi du i alle disse studieårene ikke har lært annet enn dyrenes språk. Han forventet noe helt annet av deg, det er derfor han er fast bestemt på at du skal dø.»

«Hvis det er tilfellet, drep meg med en gang,» sa Bobino. «Hva er vitsen med å vente, hvis det må gjøres?»

«Jeg har ikke hjerte til det,» svarte tjeneren. «Jeg vil heller tenke på en måte å redde livet ditt på, og samtidig beskytte oss mot farens sinne. Heldigvis har hunden fulgt oss. Vi dreper den, skjærer ut hjertet og tar det med tilbake til faren din. Han vil tro det er ditt, og du vil i mellomtiden ha rømt.»

Da de nådde den tetteste delen av skogen, steg Bobino ut av vognen, tok farvel med tjenerne og begynte på vandringen.

Han gikk og gikk, til han sent på kvelden kom til et hus der det bodde noen gjetere. Han banket på døren og ba om ly for natten. Gjeterne, som så hvor snill en ungdom han virket å være, tok godt imot ham og ba ham sette seg og spise kveldsmat sammen med dem.

Mens de spiste, begynte hunden i gårdsplassen å bjeffe. Bobino gikk til vinduet, lyttet oppmerksomt i et minutt, og så snudde han seg mot gjeterne og sa: «Send konene og døtrene deres i seng med en gang, og væpn dere så godt dere kan, for ved midnatt kommer en røverbande til å angripe dette huset.»

Gjeterne ble helt målløse og trodde at den unge mannen hadde mistet forstanden.

«Hvordan kan du vite,» sa de, «at en røverbande har tenkt å angripe oss? Hvem har fortalt deg det?»

«Jeg vet det fra hundens bjeffing,» svarte Bobino. «Jeg forstår språket hans, og hvis jeg ikke hadde vært her, ville det stakkars dyret ha bjeffet forgjeves. Dere bør følge rådet mitt hvis dere vil redde liv og eiendom.»

Gjeterne ble mer og mer forbløffet, men de bestemte seg for å gjøre som Bobino rådet. De sendte konene og døtrene opp, væpnet seg og tok stilling bak et gjerde og ventet på midnatt.

Akkurat da klokken slo tolv, hørte de lyden av nærmerende skritt, og en røverbande listet seg forsiktig mot huset. Men gjeterne var på vakt; de sprang frem bak gjerdet og med slag fra køllene sine satte de dem snart på flukt.

Du kan tro de var takknemlige mot Bobino, som de takket være hans tidsnødde advarsel skyldte sin trygghet. De ba ham bli og bo hos dem; men siden han ville se mer av verden, takket han dem varmt for gjestfriheten og la ut på vandring igjen.

Han gikk hele dagen, og om kvelden kom han til en bondes hus. Mens han lurte på om han skulle banke på og be om husly for natten, hørte han en høy kvekking fra frosker i en grøft bak huset. Han gikk baksiden og så et merkelig syn.

Fire frosker kastet en liten flaske frem og tilbake til hverandre og kvekket høyt mens de gjorde det. Bobino lyttet i noen minutter og banket så på døren. En bonde åpnet og ba ham komme inn og spise kveldsmat.

Da måltidet var over, fortalte verten ham at de var i store vanskeligheter, for den eldste datteren var så syk at de fryktet hun ikke ville overleve. En stor lege som hadde vært forbi en tid tidligere, hadde lovet å sende henne medisin som ville ha kurert henne, men tjeneren som hadde fått medisinen, hadde mistet den på vei tilbake, og nå så det ut til å ikke være noe håp for jenta.

Da fortalte Bobino faren om den lille flasken han hadde sett froskene leke med, og at han visste at det var medisinen som legen hadde sendt til jenta. Bonden spurte hvordan han kunne være sikker på det, og Bobino forklarte at han forsto dyrenes språk og hadde hørt hva froskene sa mens de kastet flasken omkring. Så hentet bonden flasken fra grøften og ga medisinen til datteren. Om morgenen var hun mye bedre, og den takknemlige faren visste ikke hvordan han skulle takke Bobino nok. Men Bobino ville ikke ta imot noe, han tok farvel og la ut på vandring igjen.

En dag like etterpå møtte han to menn som hvilte under et tre i heten. Han var trøtt og strakte seg ut på bakken ikke langt fra dem, og snart begynte de alle tre å snakke sammen. I samtalen spurte Bobino de to mennene hvor de skulle, og de svarte at de var på vei til en nærliggende by, hvor en ny hersker skulle velges av folket den dagen.

Mens de fremdeles snakket, satte noen spurver seg på treet de lå under. Bobino ble stille og så ut til å lytte oppmerksomt. Etter noen minutter sa han til følgesvennene sine: «Vet dere hva disse spurvene sier? De sier at i dag skal en av oss bli valgt til hersker over den byen.»

Mennene sa ingenting, men så på hverandre. Et par minutter senere, da de så at Bobino hadde sovnet, stakk de av og skyndte seg mot byen, hvor valget av en ny hersker skulle finne sted.

En stor forsamling sto på torget og ventet på timen da en ørn skulle slippes løs fra et bur, for det var blitt bestemt at på hvis hus ørnen landet, skulle eieren av det huset bli hersker over byen.

Til slutt kom timen; ørnen ble sluppet fri, og alle øyne var spent for å se hvor den ville lande. Men den sirklet over hodene på folkemengden og fløy rett mot en ung mann som i det øyeblikket kom inn i byen.

Det var ingen andre enn Bobino, som hadde våknet like etter at følgesvennene forlot ham og hadde fulgt etter deres fotspor. Alle menneskene ropte og erklærte at han var deres fremtidige hersker, og han ble ført av en stor folkemengde til guvernørens hus, som heretter skulle være hans hjem.

Og der levde han lykkelig og styrte folket klokt.