Fundevogel (Fuglefunnet)

Det var en gang en skogvokter som gikk inn i skogen for å jakte. Da han kom inn, hørte han skrik som om et lite barn var der. Han fulgte lyden og kom til slutt til et høyt tre. Øverst i treet satt et lite barn. Moren hadde sovnet under treet med barnet, og en rovfugl hadde sett det i armene hennes, fløyet ned, snappet det og satt det oppi det høye treet.

Skogvokteren klatret opp, tok barnet ned og tenkte: «Deg tar jeg med hjem og oppdrar sammen med min Lina.» Han tok det med seg hjem, og de to barna vokste opp sammen. Barnet som var funnet i treet, ble kalt Fundevogel, fordi en fugl hadde båret det bort. Fundevogel og Lina var så glade i hverandre at når de ikke så hverandre, ble de triste.

Men skogvokteren hadde en gammel kokke. En kveld tok hun to bøtter og begynte å bære vann. Hun gikk ikke bare én gang, men mange ganger til kilden. Lina så det og sa: «Hør, gamle Sanna, hvorfor bærer du så mye vann?» «Hvis du aldri sier det til noen, skal jeg si deg hvorfor,» svarte kokken. Lina lovet at hun aldri skulle si det til noen. Da sa kokken: «I morgen tidlig, når skogvokteren er ute på jakt, skal jeg varme opp vannet. Når det koker i kjelen, skal jeg kaste Fundevogel oppi og koke ham.»

Tidlig neste morgen sto skogvokteren opp og gikk på jakt. Da han var gått, lå barna fremdeles i sengen. Lina sa til Fundevogel: «Hvis du aldri forlater meg, vil jeg heller aldri forlate deg.» Fundevogel svarte: «Verken nå eller noen gang skal jeg forlate deg.» Da sa Lina: «Da skal jeg si deg noe.

I går kveld bar gamle Sanna så mange bøtter med vann inn i huset at jeg spurte hvorfor hun gjorde det. Hun sa at hvis jeg lovet å ikke si det til noen, skulle hun fortelle det, og jeg lovet at jeg ikke skulle si det til noen.

Da sa hun at i morgen tidlig, når far er ute på jakt, skal hun sette kjelen full av vann, kaste deg oppi og koke deg. Men vi skal stå opp raskt, kle på oss og dra bort sammen.»

De to barna sto opp, kledde seg raskt og gikk sin vei. Da vannet i kjelen kokte, gikk kokken inn på soverommet for å hente Fundevogel og kaste ham oppi. Men da hun kom inn og gikk bort til sengene, var begge barna borte. Hun ble fryktelig redd og sa til seg selv: «Hva skal jeg si nå når skogvokteren kommer hjem og ser at barna er borte? De må straks forfølges og hentes tilbake.»

Kokken sendte tre tjenere av gårde for å løpe etter barna og ta dem igjen. Men barna satt utenfor skogen, og da de så på lang avstand at de tre tjenerne kom løpende, sa Lina til Fundevogel: «Forlat meg aldri, og jeg vil aldri forlate deg.» Fundevogel sa: «Verken nå eller noen gang.» Da sa Lina: «Bli du en rosenbusk, og jeg skal være rosen på den.» Da de tre tjenerne kom til skogen, var det ingenting der bortsett fra en rosenbusk med én rose på, men barna var ingen steder.

Da sa de: «Her er ingenting å gjøre,» og de gikk hjem og fortalte kokken at de ikke hadde sett noe i skogen bortsett fra en liten rosenbusk med én rose på. Da skjelte den gamle kokken dem ut og sa: «Dere enfoldinger!

Dere skulle ha kuttet rosenbusken i to og brutt av rosen og tatt den med hjem. Gå og gjør det nå.» Så måtte de ut og lete for andre gang. Men barna så dem komme på lang avstand.

Da sa Lina: «Fundevogel, forlat meg aldri, og jeg vil aldri forlate deg.» Fundevogel sa: «Verken nå eller noen gang.» Lina sa: «Da bli du en kirke, og jeg skal være lysekronen i den.» Da de tre tjenerne kom, var det ingenting der bortsett fra en kirke med en lysekrone i.

De sa til hverandre: «Hva kan vi gjøre her? La oss gå hjem.» Da de kom hjem, spurte kokken om de ikke hadde funnet dem. De sa nei, de hadde ikke funnet annet enn en kirke med en lysekrone i. Kokken skjelte dem ut og sa: «Dere tullinger!

Hvorfor rev dere ikke kirken i stykker og tok lysekronen med hjem?» Nå satte den gamle kokken selv i vei sammen med de tre tjenerne for å forfølge barna. Men barna så på lang avstand at de tre tjenerne kom, og kokken vraltet etter.

Da sa Lina: «Fundevogel, forlat meg aldri, og jeg vil aldri forlate deg.» Fundevogel sa: «Verken nå eller noen gang.» Lina sa: «Bli en fiskedam, og jeg skal være anda i den.» Kokken kom opp til dem, og da hun så dammen, la hun seg ned ved siden av den og skulle til å drikke den opp.

Men anda svømte raskt bort til henne, grep hodet hennes i nebbet og dro henne ned i vannet. Der måtte den gamle heksa drukne. Så gikk barna hjem sammen, og de var veldig glade, og om de ikke er døde, så lever de ennå.