Herr Lazarus og Draken

Det var en gang en skomaker som het Lazarus. Han var veldig glad i honning. En dag mens han satt og jobbet og spiste honning, kom det så mange fluer at han med ett slag drepte førti. Da gikk han og bestilte et sverd, og på sverdet lot han skrive: «Med ett slag drepte jeg førti.» Da sverdet var ferdig, tok han det og dro ut i verden. Etter to dagers reise kom han til en kilde, la seg ned og sovnet.

I det landet bodde det Draker. En av dem kom til kilden for å hente vann. Der fant han Lazarus sovende og leste hva som sto skrevet på sverdet. Han gikk tilbake til sine og fortalte hva han hadde sett. De rådet ham til å bli venn med denne mektige fremmede. Så dro Draken tilbake til kilden, vekket Lazarus og sa at hvis det passet ham, skulle de bli venner.

Lazarus svarte at han gjerne ville det. Etter at en prest hadde velsignet vennskapet, gikk de sammen til de andre Drakene, og Lazarus bodde blant dem. Etter noen dager sa de at det var skikk hos dem å bytte på å hente ved og vann, og siden han nå var en av dem, måtte han også gjøre sin del.

De gikk først for vann og ved, men til slutt ble det Lazarus sin tur å hente vann. Drakene hadde en stor skinnsekk som rommet to hundre mål vann. Lazarus klarte så vidt å dra den tom til kilden, og siden han ikke kunne bære den full tilbake, fylte han den ikke, men gravde i stedet opp jorden rundt kilden.

Da Lazarus ble borte så lenge, sendte Drakene en av sine for å se hva det var blitt av ham. Da denne kom til kilden, sa Lazarus: «Vi skal ikke plage oss mer med å bære vann hver dag. Jeg skal ta hele kilden med hjem på en gang, så blir vi kvitt dette strevet.»

Men Draken ropte: «Nei, for all del, Herr Lazarus, ellers dør vi alle av tørst! Vi vil heller bære vannet selv på skift, og du skal slippe.»

Neste gang var det Lazarus sin tur å hente ved. Drakene tok alltid et helt tre på skulderen og bar det hjem. Siden Lazarus ikke kunne gjøre det samme, gikk han til skogen, bandt alle trærne sammen med et tykt tau og ble værende i skogen til kvelden. Igjen sendte Drakene en av sine etter ham for å se hva det var blitt av ham. Da denne spurte hva han holdt på med, svarte Lazarus: «Jeg skal ta hele skogen med hjem på en gang, så vi får fred etterpå.»

Men Draken ropte: «Nei, for all del, Herr Lazarus, ellers fryser vi alle i hjel! Vi vil heller gå selv og hente ved, og du skal slippe.» Så rev Draken opp et tre, kastet det over skulderen og bar det hjem.

Da de hadde bodd sammen en stund, ble Drakene lei av Lazarus og ble enige om å drepe ham. Hver Drake skulle slå ham med en øks om natten mens han sov. Men Lazarus hørte om planen. Da kvelden kom, tok han en tømmerstokk, dekket den med kappen sin, la den der han pleide å sove, og gjemte seg. Om natten kom Drakene, og hver slo til stokken med øksen sin til den gikk i stykker.

Da trodde de at de hadde klart det, og la seg igjen. Så tok Lazarus stokken, kastet den vekk og la seg i stedet. Mot daggry begynte han å stønne. Da Drakene hørte det, spurte de hva som feilte ham.

Han svarte: «Myggene har stukket meg fryktelig.» Det skremte Drakene, for de trodde at Lazarus tok slagene deres for myggstikk. De bestemte seg for å bli kvitt ham for enhver pris. Neste morgen spurte de om han ikke hadde kone eller barn, og sa at hvis han ville besøke dem, skulle de gi ham en pose gull å ta med.

Han sa ja, men ba om at en av Drakene skulle gå med ham for å bære gullposen. Det gikk de med på, og en ble sendt med ham.

Da de var kommet et stykke fra Lazarus sitt hus, sa han til Draken: «Stopp her så lenge, jeg må gå foran og binde barna mine, så de ikke eter deg opp.»

Så gikk han og bandt barna sine med sterke tau og sa til dem: «Så snart Draken kommer til syne, rop så høyt dere kan: «Drakekjøtt! Drakekjøtt!»»

Da Draken kom, ropte barna: «Drakekjøtt! Drakekjøtt!» Det skremte Draken så mye at han slapp posen og flyktet.

På veien møtte han en rev som spurte hvorfor han så så redd ut. Han svarte at han var redd for barna til Herr Lazarus, som var nær ved å ete ham opp. Men reven lo og sa: «Hva! Var du redd for barna til Herr Lazarus? Han hadde to høns, som jeg spiste det ene i går. Det andre skal jeg hente nå. Hvis du ikke tror meg, kom og se selv, men du må først binde deg fast til halen min.»

Draken bandt seg fast til revehalen og gikk slik med tilbake til Lazarus sitt hus for å se hva som ville skje. Der sto Lazarus med gevær på stell, klar til å skyte. Da han så reven komme med Draken, ropte han til reven: «Sa jeg ikke at du skulle bringe meg alle Drakene, og du bringer bare én?»

Da Draken hørte det, snudde han og stakk av så fort at reven ble knust mot steinene.

Da Lazarus var kvitt Drakene, bygde han seg et praktfullt hus med gullet deres, og der levde han resten av dagene i stor glede.