Stormfulle høyder

Det begynte med at jeg, Lockwood, leide meg inn på Thrushcross Grange for å få fred og ro. Jeg var trett av verden, av mennesker som snakket for mye og følte for lite. Derfor søkte jeg meg ut på landsbygda, til et sted hvor stillheten var tykk nok til å skjule meg selv for meg selv. Huset lå i en frodig dal, beskyttet av trær og milde åser, men oppe på moene, der vinden alltid herjet, lå et annet hus: Stormfulle høyder. Det var som to verdener som stirret på hverandre fra hver sin kant. Der bodde verten min, en mørk og innadvendt mann som het Heathcliff. Han var den første jeg måtte hilse på, selv om jeg helst ville ha sluppet.

Jeg dro opp for å hilse på en kveld da himmelen var lav og truende. Huset sto der som et dyr som ikke ville slippe noen inn. Det var bygget av mørk stein, og vinduene var små og dype, som øyne som ikke stolte på lyset. Folkene inne var fåmælte og uforskammede. Heathcliff så på meg som om jeg var en ubetydelig stein i veien. Han sa ikke mer enn nødvendig, og blikket hans var som en mur. Jeg burde reist med én gang. Jeg burde ha vendt om i døren og gått tilbake til dalen, til det milde lyset på Grangen. Men jeg ble værende, fanget av en nysgjerrighet jeg ikke kunne forklare.

Men jeg dro tilbake dagen etter, og da slo uværet til. Snøen falt tung og tett, som om himmelen revnet. Veiene ble stengt, og jeg måtte overnatte på Stormfulle høyder. De viste meg til et gammelt kammer med en sengehimmel innbygd i veggen, som et lite rom inne i rommet. Vinden skrek rundt hjørnene, og treverket knaket som om huset pustet tungt. På veggen ved sengen var navnet Catherine risset inn, igjen og igjen, som en trylleformel. Bokstavene var dype, som om noen hadde gravd dem med neglene. I en skuff fant jeg en tynn, fillete dagbok – Catherine Earnshaws. Jeg bladde forsiktig, og ordene danset foran øynene mine før søvnen tok meg.

Jeg sovnet og drømte. En isende hånd grep fingrene mine gjennom ruten. En jentestemme hvisket: Slipp meg inn. Jeg er Catherine Linton. Stemmen var så full av savn at hjertet mitt verket. Jeg skrek, og Heathcliff kom styrtende inn i rommet. Han ble hvit da han hørte navnet, og ansiktet hans endret seg – fra kald stein til noe som brant. Han slo neven mot veggen som om han ville rive tiden fra hverandre. Catherine! ropte han. Hjemsøk meg! Forlat meg aldri! Ordene hang i luften lenge etter at han var gått.

Neste dag var jeg mer nysgjerrig enn redd. Morgensolen falt skrått inn gjennom de små vinduene og kastet striper over det støvete gulvet. Jeg satt ved frokosten og forsøkte å virke likegyldig, men tankene kretset rundt natten som hadde ridd meg som en mare. Hvem var Catherine? Hvorfor var navnet hennes som en brann i huset? Jeg så meg rundt i rommet – bordet var grovt og ujevnt, krakkene slitne, ilden sprutet og hostet i peisen. Ingenting minnet om varme, men likevel var det som om noen pustet i veggene.

Husholdersken min på Grangen, Nelly Dean, så på meg med øyne som visste mer enn munnen ville si. Hun var en kvinne i sin modne alder, med hender som hadde arbeidet og et ansikt som hadde sett mer enn det meste. "Hvis De vil forstå Heathcliff," sa hun, "må De høre alt." Hun satte seg på kanten av stolen, og stemmen hennes ble lav, som om hun viklet inn ordene i et teppe. "Men det er ikke en enkel historie, herr Lockwood. Den er som lyngen der oppe – vakker, barsk og full av stier som fører deg vill." Så fortalte hun, og jeg lyttet, mens vinden utenfor dro over lyngen som en mørk kappe.

For mange år siden kom gamle Earnshaw hjem fra Liverpool med en fremmed gutt i armene. Gutten var mørkøyet, blek og stum. Han så ut som om han hadde vokst opp i en skygge, og da han trådte inn i huset, var det som om mørket hans bredte seg i rommet. De kalte ham Heathcliff. Sønnen på gården, Hindley, hatet ham fra første stund. Han sparket etter ham under bordet, nektet å dele leker, og spyttet navnet hans som om det var gift. Datteren, Catherine, fnyste og ertet ham først, men snart lo hun og Heathcliff sammen, like høyt. De løp på moene, jaget hverandre i lyngen, og trakk vinden inn i lungene som to små ulver. De delte alt – også hemmeligheter som ingen andre fikk høre. Nelly smilte svakt da hun snakket om dem, som om minnet var både søtt og sårt.

Heathcliff ble favoritten til gamle Earnshaw. Det var som om den gamle mannen så noe i gutten som ingen andre så – en styrke, kanskje, eller en sårbarhet som minnet ham om noe han hadde mistet. Han fikk varme klær og gode ord, mens Hindley kjente misunnelsen smelte til stein inni seg. Jeg kunne se det for meg: Hindley som sto i døråpningen og så på faren sin gi Heathcliff en klem, med øyne som ble mørkere for hver dag. Da faren døde, arvet Hindley huset. Han kom hjem med en søt kone, Frances, og smilte høflig mot Heathcliff første dagen. Deretter gjorde han gutten til tjener. Fra da av ble Heathcliff sendt ut i søla, fikk slag for småting og ingenting, og måtte stå bak Catherine når hun kom inn fra vinden – selv om hun var den som hadde funnet på ugagnet. Han sa lite, men blikket ble hardt som frossen jord.

Catherine og Heathcliff flyktet likevel ut så fort de kunne, vilt og lykkelig. De var som to halvdeler av samme pust. En skumring snek de seg over til Thrushcross Grange, huset som lå som en mildere søster til Stormfulle høyder. De tittet inn gjennom vinduene og lo. Inne i den varme stuen så de Edgar og Isabella Linton, pyntelige og bleke, som om de aldri hadde tråkket barbeint i lyngen. Men en stor hund fór frem og bet Catherine i ankelen. Linton-folkene – Edgar og søsteren Isabella – fikk henne inn og pleiet henne. Hun ble der i fem uker. Nelly fortalte at Catherine hadde skrevet brev hjem, fulle av begeistring over silke og sølv, men Heathcliff svarte ikke.

Da hun kom hjem, bar hun ny kjole, nye sko og nye manerer. Hun sa takk og holdt hendene som en fin dame. Øynene hennes var de samme, men noe var annerledes – en glans som ikke lenger speilet lyngen. Heathcliff så på klærne, håret, ansiktet hennes. I ham reiste det seg noe som var både sult og sorg. Han visste at verden hadde begynt å trekke henne bort, og han hadde ingenting å holde henne med.

Frances døde da hun hadde født en sønn, Hareton. Barnet kom til verden med et skrik, men moren ble stille, og snart var hun borte. Hindley knakk sammen. Han drakk, skrek, slo og mistet all kontroll. Jeg så for meg hvordan han satt i stuen om kveldene, alene med en flaske og et bilde av Frances, mens Hareton gråt i et annet rom. Stormfulle høyder ble mørkere. Veggene syntes å trekke seg sammen, og luften ble tykk av sinne og sorg. Heathcliff fikk hardere arbeid og hardere ord. Han svelget dem alle. Men inni ham vokste et løfte: Jeg skal ikke bli knust.

Catherine, femten år og fri i sjelen, likte å besøke de milde Linton-søsknene. Edgar var forelsket i henne – myk, veloppdragen og sta på sin egen stille måte. Han ga henne bøker og blomster, og hun tok imot dem med et smil som ikke helt nådde øynene. En kveld sa Catherine til Nelly, uten å vite at Heathcliff hørte det: "Å gifte seg med Heathcliff ville være å degradere meg. Men jeg elsker ham. Ikke på samme måte som jeg elsker jorden under meg, men som om han er selve luften jeg puster. Likevel… jeg kan ikke gifte meg lavere." Ordene falt som steiner. Nelly sa at hun så Heathcliff i døråpningen, og ansiktet hans var tomt, som om noen hadde visket ham ut.

Heathcliff gikk ut – uten hatt, uten frakk, ut i mørket, uten å se seg tilbake. Catherine ropte etter ham da hun skjønte hva hun hadde sagt. Hun ble syk av lengsel og feber. De eldre Lintonene tok vare på henne, men døde selv av sykdom, som om døden fulgte etter henne. Catherine kom tilbake, tynnere, hvitere, mer bestemt. Tre år senere giftet hun seg med Edgar. I hjertet hennes var det fortsatt storm. Nelly sa at hun gråt natten før bryllupet, men hun gikk likevel opp til alteret med et smil.

En kveld sto Heathcliff i døren på Grangen. Han hadde vært borte i tre år og så både sterk og farlig ut – som en mann som hadde kjempet seg frem fra mørkt vann. Klærne var fine, men øynene var de samme – mørke og brennende. Catherine strålte da hun så ham, som om solen rev seg løs. Hun løp mot ham, grep hendene hans, og for et øyeblikk var det som om tiden ikke hadde gått. Edgar ble blek og høflig. Han hilste, men stemmen var stiv. Heathcliff ble invitert inn. Han gikk inn hver dag etter det, som en skygge med sine egne lover.

Isabella Linton la merke til ham med store, blanke øyne. Hun var ung og drømmende, og hun så ikke faren – hun så eventyret. Heathcliff la merke til henne også – ikke fordi hjertet hans slo, men fordi hun var en vei han kunne bruke. Catherine tryglet ham: "Ikke lek med henne." Han smilte ikke. Baldakinen over det gode livet på Grangen fikk sprekker. Jeg kunne se det for meg: vakre rom som langsomt fyltes med taushet og ubehag.

En kveld barket Edgar og Heathcliff sammen med ord som var skarpere enn kniver. De ropte på hverandre, ansikter røde, stemmer som skar gjennom luften. Catherine, forvirret og redd for å miste begge, låste dørene midt i raseriet, sperret Edgar inne og kastet nøklene fra seg. Så låste hun seg selv inne på rommet sitt. Dager gikk. Hun spiste ikke. Hun snakket i feber om vind og barndom, om moer og frihet – og om en dør hun ikke klarte å finne. Nelly sto utenfor og hørte henne mumle, og det lød som om hun snakket med noen som ikke var der.

Midt i dette rømte Isabella med Heathcliff. Hun trodde på kjærlighet. Han trodde på hevn. Nelly sa at Isabella hadde pakket sekken i all hemmelighet, med skjelvende hender og et hjerte fullt av håp. På Stormfulle høyder skrev hun brev som smakte av salt og tårer. Hun beskrev kalde rom, tause måltider, og en mann som så på henne som om hun var et verktøy. Hindley, halvt gal av sorg og drikk, forsøkte å overfalle Heathcliff. Heathcliff svarte med rolig grusomhet. Kjeden i huset strammet til. Jeg så for meg Hindley som vaklet i trappen, flaske i hånden, mens Heathcliff sto nedenfor og så på ham med et smil som ikke varmet.

Catherine ble delvis bedre og bar på et barn. Men kroppen hennes var som en flamme som hadde brent for lenge. Hun vokste seg blek og tynn, og øynene ble store og blanke. En natt snek Heathcliff seg inn på Grangen. Nelly lot ham passere, for noen ganger må hat og kjærlighet møtes for ikke å sprenge alt. Hun sa at hun så dem stå i døråpningen, to skygger som ikke kunne skilles, og stemmene deres var lave og hese. Det var ikke kjærlighet lenger, sa hun. Det var noe annet – noe som verken hadde navn eller grenser.

Gjenforeningen mellom Catherine og Heathcliff var som når lynet slår i samme tre to ganger. De holdt om hverandre som om de holdt om selve livet, og de så på hverandre som om de var hverandres speil. Alt annet rundt dem forsvant – møblene, veggene, verden. Nelly sa at hun trakk seg tilbake, for selv hun følte seg som en inntrenger i noe for stort til å forstå.

"Hvorfor gjorde du dette mot oss?" spurte han. Stemmen hans skalv, ikke av svakhet, men av en raseri som hadde ventet i årevis.

"Hvorfor gjorde du dette mot deg selv?" svarte hun med et grått latterbrøl. "Jeg er Heathcliff," sa hun. "Du er meg. Men jeg gjorde et valg som brakk oss." Tårene rant, men hun gråt ikke som en som angret – hun gråt som en som endelig så sannheten. De sa farvel uten å slippe. Den natten fødte Catherine en datter – og døde. Edgar satt ved sengen, lydløs i sin sorg. Han holdt hånden hennes til den ble kald. Heathcliff gikk ut i mørket og ropte navnet hennes inn i vinden. "Kom tilbake, Catherine! Hjemsøk meg! Knus meg!" Han tok lokket av medaljongen om halsen hennes, der Edgar hadde lagt en hårlokk, og byttet håret ut med sitt eget. Så sto han der, alene, mens natten slukte alt.