Stormfulle høyder

Jeg kom til Thrushcross Grange en høstdag da heiene lå som mørke bølger rundt meg, og vinden bar lukt av våt jord. Jeg skulle bare leie huset over vinteren. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg snart opp den steinete veien til Wuthering Heights for å hilse på huseieren, Heathcliff. Gården lå strengt i blåsten. Hundene knurret, og øynene til folkene der inne var like kalde som dørjernet. Heathcliff selv var sparsom med ord, høflig uten varme. Jeg følte meg uvelkommen, som en fremmed som hadde gått feil.

Likevel gikk jeg tilbake dagen etter. Snøen kom brått som et stengt vindu. Vinden skrek i skorsteinen, og slik ble jeg fanget til natten og fikk et lite kammer ved opptrappen. Sengen var bygget inn i panelet, som en stor kiste man kunne krype inn i. Da jeg slo opp et av de støvete skjermveggene, så jeg noe risset overalt i treet: Catherine Earnshaw. Catherine Linton. Catherine Heathcliff. Det var som om navnet hennes hadde klort seg fast der for å minne alle som sov i sengen på at hun fantes.

Jeg fant en slitt notisbok i en sprekk, skrevet med en ung hånd, full av små hemmeligheter: lekser, krangler, latter. Catherine fortalte om Joseph som holdt lange, strenge prekener, og om broren Hindley som slo Heathcliff for småting. Ordene hennes luktet av lyng og regn.

Natten kom, og jeg drømte. Det begynte med en svak banking på vindusruten, en liten, kald stemme som klynket: "Slipp meg inn. Jeg er Catherine Linton. Jeg har gått meg bort på heden i tjue år." Jeg skrapte på glasset; det sprakk, og et isende lite håndledd grep mitt. Jeg rev meg løs med blod i håndflaten og skrek. Heathcliff raste inn, mer vill enn sint, og kastet seg mot vinduet. "Kom inn! Plag meg!" ropte han i mørket. Jeg var forvirret mellom drøm og våkenhet da jeg hørte ham hulke. Dagen etter rømte jeg tilbake til Grange, og spurte husholdersken Nelly Dean: Hvem var Catherine? Hun så på meg lenge og sa: "Da må du høre hele historien."

Jeg, Nelly Dean, hadde vært i disse husene siden jeg var barn. Da gamle Mr. Earnshaw en kveld kom hjem fra en tur til Liverpool, bar han på en bylt, og i bylten lå en gutt. Han var mørk, skitten, tynn og taus, og ingen visste navnet hans. "Han heter Heathcliff, og han blir her," sa Mr. Earnshaw. Den natten ble alt forandret på Wuthering Heights.

Catherine Earnshaw, datteren i huset, sto først på tå for å se, så lo hun og trakk gutten ut i kjøkkenet for å vise ham tørr brødskorpe og kattunger. Hindley, den eldre broren, trakk på leppen og gjemte bort favorittleken sin. Farens hjerte falt fort for den nye gutten. Han ga ham sko, ga ham lun seng, ga ham noen ganger det Hindley helst ville hatt. Slik vokste sjalusi som nesler i en grøft.

Heathcliff talte lite, men så alt. Han kunne bære mer enn andre, og han bar det stille. Catherine og han ble som to strå bundet sammen av vind: de løp på heien, skled ned lyngbakker, klatret over murer og brant av latter når klærne hang fulle av frø. Jeg ropte dem inn til kvelds og fikk svar i to stemmer som alltid holdt sammen. Noen ganger slo Hindley Heathcliff, men Heathcliff slo ikke tilbake; han ble bare fastere i blikket når han la seg i stallen for natten.

Mr. Earnshaw ble sliten med årene. Catherine ble villere. Han sukket, ba henne lese salmeboken, og hun leste, men med øynene vendt mot vinduet. Da faren døde, var huset plutselig stort og tungt. Hindley kom hjem fra skolen med en brud, Frances, lett som en fugl og med lys latter. Han tok straks makten, og som første gjerning plasserte han Heathcliff i stallen og ga ham arbeid som en tjener. Slik fikk hver plass i huset ny lyd: piskeslag og hvisking i samme vegg.

Det var en tid da Catherine og Heathcliff likevel stakk seg ut og var lykkelige i hemmelighet. En mørk aften listet de seg helt bort til Thrushcross Grange, hvor Linton-familien bodde som konger i sin egen lille verden. Gjennom ruten så de lamper som tente gulllys i tepper og gardiner, og to velstelte barn, Edgar og Isabella, som kranglet om en liten hund. Catherine lo lydløst og ville se mer. Men i det samme kastet vakthunden seg mot dem. Catherine skrek, tennene traff ankelen hennes, blodet rant. Linton-folket strømmet ut, og i oppstyret forsvant Heathcliff over muren. Catherine ble båret inn, skitten og skrekkslagen.

Hun ble værende i fem uker. Da hun kom tilbake til Wuthering Heights, var hun ren, kledd i mykt tøy, med håret satt opp og tynne små sko som knirket pent på steingulvet. Hun blinket med nye smykker og sa rare, forsiktige ting. Heathcliff sto i døren, barføtt i skitten skjorte, og øynene hans strammet seg. Hun lo og kastet armene rundt ham, men han kjente avstanden i silkebånd og parfyme. Den kvelden forsøkte han å vaske ansiktet og gre håret for å ligne dem på Grange, men Hindley lo ham bort og kastet ham ut i regnet for et ord han ikke hadde sagt.

Frances, Hindleys hustru, ble gravid og fødte en sønn, Hareton, med et lite katteblikk. Hun ble syk like etter, og dødens hånd var varm og rolig da den hentet henne. Hindley knakk som en stokk i kulde. Han drakk, slo, bannet, spilte bort penger og tålmodighet. Huset luktet øl og aske. Heathcliff, som allerede var dempet til tjener, ble i tillegg gjort til punsesekk og skyteskive for sin nye herres sinne. Innenfor alt dette prøvde Catherine å være både vill og fin, og hun søkte trøst hos Edgar Linton, som kom på besøk med høflige ord og hvite hansker. I hans blikk hvilte et løfte om ro, noe hun trodde hun kunne lære å like.

En kveld, mens regnet svingte over taket, betrodde Catherine seg til meg på kjøkkenet. Hun vandret frem og tilbake, kinnene brant. "Edgar vil fri," sa hun. "Han er god. Han er mild. Og jeg ... jeg kan gjøre godt der. Vi kan hjelpe hverandre. Men ..." Hun stanset, hjertet dunket. "Jeg er Heathcliff. Ikke som i søsken eller som et lån. Som jord og jord. Om jeg gifter meg med ham, vil jeg degradere meg, og vi ville sulte sammen. Og jeg vil ikke sulte. Jeg er ikke slik."

Hun tenkte ikke på at noen kunne høre. Men utenfor døren sto Heathcliff, blek i skyggen, og hvert ord traff ham som en stein. Da hun snudde seg for å gå, var han borte, og nattevinden blåste inn som fra en tom lomme.

Skrittene hans lød ikke mer i huset den kvelden. Catherine løp ut, kom tilbake, ropte, bannet, gråt, lo. Så ble hun syk. Feberen svirret i pannen hennes, og hun snakket i villrede om lyngblomster og små bekker som sang barndomsnavnet hennes. Edgar Linton kom og bar henne til Thrushcross Grange, hvor hans foreldre pleiet henne varsomt. Men sykdom reiser gjerne fra kropp til kropp. Mr. og Mrs. Linton ble smittet og døde stille, hånd i hånd.

Catherine ble raskere frisk etter det, men hun kom hjem med et nytt blikk, hardere og stoltere. Tre år gled. Heathcliff var borte som en skygge tatt av solskinn. Edgar fridde igjen, og Catherine sa ja. Bryllupet ble lystig som skikk og bruk tilsier. Jeg fulgte med som husets kvinne, bar kaker og holdt orden på stoler. For en stund virket det som om vinden virkelig kunne temmes mellom tykke vegger. Men langt ute på heden, der hvor lyngen blir svart om natten, lå en uro. Det var uunngåelig at den en dag skulle stige og gå i land.

Den dagen kom da Heathcliff sto på plassen foran Grange og ba om å få se Catherine. Han var kledd enkelt, men alt ved ham var blitt skarpere: holdningen, blikket, måten han ikke bøyde hodet for noen. Det var som om fraværet hadde gjort ham hard som jernspiren i en låveport.

Catherine løp ut til ham og lo og gråt på samme tid. Edgar så på dem og ble hvit rundt munnen. Han var ikke ond, men han forsto at i de to menneskenes møte befant han seg i et rom der hans navn ikke sto skrevet.

Heathcliff ga seg til å bo på Wuthering Heights, hos Hindley, og om kveldene spilte de kort. Hindley spilte som en mann som heller ville tape. Gjeldspapirene samlet seg i Heathcliffs lommer, og langsomt gled huset over i hans hender. Om dagen kom Heathcliff ofte til Grange, for å sitte i salongen og snakke lavt med Catherine, eller bare for å høre henne gå. Edgar prøvde å holde freden, men hver setning fikk to skygger: jalousi og frykt.

Isabella Linton, Edgars søster, gled gjennom rommene som en tynn fiolett. Hun så på Heathcliff som på et ulendt fjell: farlig, men vakkert. Han så det, og det gledet ham av grunner som ikke hadde med kjærlighet å gjøre. Catherine la merke til det og sa rett ut: "Han elsker deg ikke, Isabella. Han elsker å skade den som elsker meg." Isabella rødmet og trakk seg unna, men gjorde i det stille opp sine egne, unge planer. Jeg så alt, som den som uten å blinke samler skårene etter andres tallerkener.

En kveld kokte det over. Edgar ba Heathcliff holde seg unna huset. Catherine fløy på ham for ordene og mente han ville gjøre henne til fange. Edgar reiste seg og forsøkte å sette en grense i eget hjem. Stemmer steg, stoler skrapte, og jeg kjente at luften i rommet ble altfor trang. Catherine smelte døren til soverommet igjen og erklærte at hun ikke skulle spise.

Hun sa hun skulle bryte sitt eget hjerte for å lære dem begge hva det kostet å tvinge henne. Ordene var dramatiske, men kroppen trodde henne, og snart brant hun på nytt i feber som fikk henne til å se den gamle heden i veggene.

Midt i denne villfarelsen rømte Isabella med Heathcliff. De ble gift bortenfor vår rekkevidde. Et brev kom til meg som et rop på avstand. Isabella fortalte om en mann som smilte når hun gråt, en svoger som vinglet mellom gråt og vold, og en gammel tjener, Joseph, som ba som en dommer og bannet som en bonde. Hun beskrev hunder som slet i lenker, trapper fulle av kulde, og et ekteseng som aldri ble varm. Hennes drøm om den mørke helten ble til grå dager og netter uten morgensol.

Catherine ble svakere. Noen ganger sa hun klart at hun hadde valgt feil vei; andre ganger drømte hun seg ut vinduet og over myrene. Edgar satt taus ved sengen hennes, skjør av sorg og stolthet. Han ønsket alt rettet opp, men ingen kunne stanse jernet som var satt i bevegelse da barna var små og urett ble gjort i en stall.

Det var en natt med askefarget himmel da Heathcliff, uten Edgars tillatelse, trådte inn i Catherines kammer. Hun lå blek under sengetøyet, men øynene var lysende og klare, som to stjerner i tynn skodde. De sto stivnet i døråpningen begge to, som om de ikke trodde på sine egne sanser. Så kom ordene, først stivt, så varmt, så brennende. De beskyldte hverandre for svik og for feighet, og i samme andedrag ba de om tilgivelse.

"Hvorfor forlot du meg?" sa hun. "Hvordan kunne du høre mine dårlige ord og ikke mine gode?" Han svarte: "Du sa dem; hjertet ditt kjente meg, men munnen din valgte ham. Hva vil du jeg skal gjøre med et slikt gap?"

Jeg, som sto i skyggen, følte skam og ømhet av samme grunn: De elsket hverandre slik at de ikke visste hvor kroppene deres sluttet og begynte. Da Edgar kom hjem, måtte jeg hale Heathcliff bort, for alt skulle ikke ende i én voldsom scene. I grålysningen fødte Catherine en datter, Cathy. Hennes ånd forberedte seg på en annen sti, og hun sank stille bort som en låvebrann som brenner ut i glød og aske. I hagen skrek nattergalen som om den ville klore opp morgenen.

Heathcliff gikk ut og ropte på vinden. Han sa den skulle bringe henne til ham, ikke som trøst, men som pine, for det var det eneste som kunne holde ham i live: å bli jaget av hennes nærvær. Senere fant han hennes lille lommebok med en lokk hår fra Edgar; han klippet inn en lokk av sitt eget, blandet dem, og lukket smykket med fingrer som skalv. Ingen bønn var mer ærlig enn hans stille hån mot dødens orden.

Begravelsen ble holdt under tung himmel. Edgar gikk fremst, stille og stiv som en trestamme. Hindley, ute av fatning, drakk mer enn han sto. Etter at jorden var lagt på, låste han seg inne med et våpen. Han ville skyte Heathcliff, sa han, for alt han hadde brent opp i ham. Pistolen gikk av for tidlig; kulen skrapte mer hud enn den tok liv. Tilbake sto menn med flakkende øyne og en strøm av forbannelser i munnen.