VERDENS VEI

Det var en gang en mann som gikk ut i skogen for å hogge humlestenger, men han kunne ikke finne noen trær så lange, rette og slanke som han ønsket, før han kom høyt opp under en stor steinrøys. Der hørte han stønning og jamring, som om noen lå på dødens terskel. Han gikk for å se hvem som trengte hjelp, og fant ut at lyden kom fra under en stor flat stein som lå på røysa. Den var så tung at mange menn ville ha trengt for å løfte den. Men mannen gikk ned igjen i skogen, hogde ned et tre og gjorde det om til en vektstang. Med den vippet han steinen opp, og se!

ut fra under den kravlet en drage, som kastet seg mot mannen for å svelge ham. Mannen sa at han hadde reddet dragens liv, og at det var skammelig utakknemlig å ville spise ham.

"Kanskje," sa dragen, "men du må vite at jeg er utsultet etter å ha vært fanget her i hundrevis av år uten en bit mat. Dessuten er det verdens vei – slik betaler den sin gjeld."

Mannen argumenterte godt for sin sak og ba inderlig for livet sitt. Til slutt ble de enige om å la det første levende vesenet som kom forbi, være dommer. Hvis den dommeren dømte mot mannen, skulle dragen spise ham; hvis ikke, skulle mannen gå fri.

Den første som kom, var en gammel hund som travet langs veien nedenfor åsen. De ropte på ham og ba ham være dommer.

"Gudene vet," sa hunden, "jeg har tjent herren min trofast siden jeg var valp. Jeg har våket gjennom mange netter mens han sov varmt, og jeg har reddet hus og hjem fra brann og tyver mer enn én gang. Men nå kan jeg verken se eller høre godt, og han vil skyte meg. Så jeg må rømme og tigge fra hus til hus til jeg dør av sult. Nei! Det er verdens vei. Slik betaler den sin gjeld."

"Nå kommer jeg for å spise deg," sa dragen, og han prøvde igjen å svelge mannen. Men mannen ba og tryglet, så de ble enige om å spørre den neste som kom. Hvis den dommeren var enig med dragen og hunden, skulle dragen spise ham; hvis ikke, skulle mannen gå fri.

Da kom en gammel hest, haltende nedover veien under åsen. De ropte på ham for å avgjøre tvisten. Han var villig til det.

"Nå, jeg har tjent herren min," sa hesten, "så lenge jeg kunne dra eller bære. Jeg har slavet og svettet til hvert hår dryppet, og jeg har arbeidet til jeg er lam, halt og utslitt av alder. Nå duger jeg ikke til noe og er ikke verd fóret mitt, så han sier jeg skal få en kule gjennom meg. Nei, nei! Det er verdens vei. Slik betaler verden sin gjeld."

"Vel, nå kommer jeg for å spise deg," sa dragen og gapet vidt. Men mannen ba igjen for livet sitt.

Dragen insisterte på at han måtte få en munnfull menneskekjøtt; han var så sulten at han ikke kunne holde det ut lenger.

"Se, der kommer en som ser ut til å kunne være en dommer mellom oss," sa mannen og pekte på reven Mikkel, som snek seg mellom steinene i røysa.

"Alle gode ting er tre," sa mannen. "La meg spørre ham også. Hvis han gir samme dom som de andre, så spis meg opp på stedet."

"Vel," sa dragen, som også hadde hørt at alle gode ting er tre, og slik ble det avtalt. Mannen fortalte reven situasjonen slik han hadde fortalt den til de andre.

"Ja, ja," sa Mikkel. "Jeg ser hvordan alt henger sammen." Men mens han snakket, dro han mannen til side.

"Hva gir du meg hvis jeg frir deg fra dragen?" hvisket han.

"Du skal være fri til å komme til huset mitt og være herre og mester over hønsene og hønene mine hver torsdagskveld," sa mannen.

"Vel, kjære drage," sa Mikkel, "dette er en hard nøtt å knekke. Jeg kan ikke forstå hvordan du, så stor og mektig som du er, kunne få plass under den steinen."

"Kan du ikke det?" sa dragen. "Jeg lå under åssiden og solte meg da et jordras kom og rullet steinen over meg."

"Alt er høyst sannsynlig, det vedder jeg på," sa Mikkel. "Men likevel forstår jeg det ikke, og dessuten vil jeg ikke tro det før jeg ser det."

Så mannen sa at de burde bevise det. Dragen kravlet tilbake inn i hullet, og i løpet av et øyeblikk dro de ut vektstangen, og steinen dundret ned igjen over dragen.

"Ligg der nå til dommedag," sa reven. "Du ville spise mannen som reddet livet ditt?"

Dragen stønnet og jamret og ba om å slippe ut, men de to gikk videre og lot ham være alene.

Den aller første torsdagskvelden kom Mikkel for å være herre og mester over hønsehuset og gjemte seg bak en stor vedstabel i nærheten. Da piken gikk for å fôre fjærfeet, gled Mikkel inn. Hun verken så eller hørte noe, men knapt hadde hun snudd ryggen før han hadde drukket nok blod for en uke og stappet seg så full at han ikke kunne røre seg. Da hun kom tilbake om morgenen, lå Mikkel der, snorkende og sovende i morgensolen med alle fire bein strukket ut, sleik og rund som en tysk pølse.

Avgårde sprang jenta for å hente kona, og hun kom med alle de andre jentene, væpnet med stokker og sopelimer for å slå Mikkel. De slo nesten livet av ham. Akkurat da det nesten var over og han trodde siste time var kommet, fant han et hull i gulvet, krøp ut og haltet og humpet av gårde inn i skogen.

"Å, å," sa Mikkel. "Så sant det er. Det er verdens vei, og slik betaler den sin gjeld."