Aladdin og den vidunderlige lampen

Det var en gang en fattig skredder som hadde en sønn som het Aladdin. Aladdin var en skjødesløs, lat gutt som ikke gjorde annet enn å spille ball i gatene hele dagen med andre late gutter. Dette gjorde faren så trist at han døde. Selv etter farens død endret ikke Aladdin sine vaner, til tross for morens tårer og bønner.

En dag, mens Aladdin lekte i gatene, stoppet en fremmed ham og spurte: «Hvor gammel er du, gutt? Er du ikke Mustafa skredders sønn?»

«Jo, herr,» svarte Aladdin. «Men han døde for lenge siden.»

Den fremmede var faktisk en berømt afrikansk trollmann. Han slo armene rundt Aladdin og kysset ham, og sa: «Jeg er onkelen din. Jeg kjente deg igjen fordi du er akkurat som broren min. Gå til moren din og si at jeg kommer.»

Aladdin løp hjem og fortalte moren sin om den nyfunne onkelen. «Virkelig, barn,» sa hun, «faren din hadde en bror, men jeg trodde alltid han var død.»

Hun laget middag og ba Aladdin gå og hente onkelen. Trollmannen kom med vin og frukt. Han falt ned og kysset stedet der Mustafa pleide å sitte, og ba Aladdins mor om ikke å bli overrasket over at hun aldri hadde sett ham før, siden han hadde bodd i utlandet i førti år.

Så vendte han seg til Aladdin og spurte hvilket yrke han hadde lært. Aladdin senket hodet i skam, og moren brast i gråt. Da trollmannen fikk vite at Aladdin var ledig og ikke ville lære noe yrke, tilbød han seg å opprette en butikk for ham og fylle den med varer.

Dagen etter kjøpte han en fin dress til Aladdin og tok ham med over hele byen, og viste ham severdighetene. Han hadde ham med hjem ved nattetid til moren, som var overlykkelig over å se sønnen sin så fin.

Dagen etter ledet trollmannen Aladdin inn i noen vakre hager langt utenfor byportene. De satte seg ned ved en fontene, og trollmannen trakk en kake fra beltet og delte den mellom dem. Så reiste de videre til de nesten nådde fjellene.

Aladdin var så trøtt at han tryglet om å få gå tilbake, men trollmannen moret ham med hyggelige historier og ledet ham videre, selv om Aladdin ikke ville gå. Til slutt kom de til to fjell adskilt av en smal dal. «Vi går ikke lenger,» sa den falske onkelen.

«Jeg skal vise deg noe vidunderlig. Samle først noen pinner mens jeg tenner et bål.»

Da ilden ble tent, kastet trollmannen et pulver på den og sa noen magiske ord. Jorden skalv litt og åpnet seg foran dem, og avslørte en flat stein med en messingring i midten. Aladdin prøvde å løpe bort, men trollmannen fanget ham og slo ham så hardt at han falt ned.

«Hva har jeg gjort, onkel?» spurte Aladdin ynkelig.

«Frykt ingenting,» sa trollmannen vennligere. «Bare adlyd meg. Under denne steinen ligger en skatt som er ment for deg. Ingen andre må røre den, så du må gjøre nøyaktig som jeg sier.»

Da Aladdin hørte ordet «skatt», glemte han frykten. Han tok tak i ringen som han ble bedt om, og sa navnene på faren og bestefaren. Steinen kom lett opp, og steintrapper kom til syne.

«Gå ned,» sa trollmannen. «Nederst i trappen finner du en åpen dør som fører inn i tre store haller. Stikk opp kappen din og gå gjennom dem uten å røre noe, ellers dør du øyeblikkelig. Disse hallene fører til en hage med vakre frukttrær. Gå videre til du kommer til en nisje i en terrasse der det står en tent lampe. Hell ut oljen den inneholder, og bring lampen til meg.»

Trollmannen tok en ring fra fingeren sin og ga den til Aladdin, og ønsket ham lykke til.

Aladdin fant alt akkurat som trollmannen hadde beskrevet. Han samlet litt frukt fra trærne, tok lampen og vendte tilbake til munningen av hulen. Trollmannen ropte utålmodig: «Skynd deg og gi meg lampen!»

Men Aladdin nektet å overlevere den før han var ute av hulen. Trollmannen ble fryktelig rasende og kastet mer pulver på bålet. Han sa noen ord, og steinen rullet tilbake på plass og sperret Aladdin inne.

Trollmannen forlot Persia for alltid, noe som tydelig viste at han overhodet ikke var Aladdins onkel, men en lur trollmann som hadde lest i sine magiske bøker om en vidunderlig lampe som ville gjøre ham til den mektigste mannen i verden. Han visste hvor lampen var, men bare en annen kunne hente den fra hulen. Han hadde valgt den tåpelige Aladdin til denne oppgaven, og planla å ta lampen og deretter drepe ham.

I to dager ble Aladdin værende i mørket, gråtende og jamrende. Til slutt foldet han hendene i bønn, og i det samme gnidde han ringen som trollmannen hadde glemt å ta fra ham. Øyeblikkelig steg en enorm og skremmende ånd opp fra jorden og sa: «Hva ønsker du? Jeg er ringens slave og vil adlyde deg i alle ting.»