Det forferdelige hodet

Det var en gang en konge som hadde en datter som eneste barn. Kongen hadde ønsket seg en sønn, eller i det minste et barnebarn, til å herske etter ham, men en profet fortalte ham at hans egen datters sønn ville drepe ham.

Denne nyheten skremte ham så mye at han bestemte seg for aldri å la datteren gifte seg. Han trodde det var bedre å ikke ha noe barnebarn i det hele tatt enn å bli drept av sitt eget barnebarn. Så han kalte sammen arbeiderne sine og beordret dem til å grave et dypt, rundt hull i jorden.

Deretter fikk han bygget et fengsel av messing i hullet, og da det var ferdig, låste han inn datteren sin. Ingen mann så henne noensinne, og hun fikk aldri se åkrene eller havet – bare himmelen og solen, fordi det var et stort åpent vindu i taket på messinghuset.

Så satt prinsessen og så opp på himmelen, og fulgte med på skyene som drev forbi, og lurte på om hun noensinne skulle komme ut av fengselet sitt.

En dag syntes hun at himmelen åpnet seg over henne, og en stor dusj av skinnende gull falt gjennom vinduet i taket og lå og glitret på gulvet. Ikke lenge etter fikk prinsessen en baby, en liten gutt.

Men da kongen, faren hennes, hørte om det, ble han veldig sint og redd. Nå var barnet født som skulle bli hans død. Likevel, feig som han var, hadde han ikke helt hjerte til å drepe prinsessen og babyen hennes rett ut.

I stedet fikk han dem lagt i en stor kiste besatt med messing og skjøvet dem ut på havet, slik at de kunne drukne eller sulte, eller kanskje nå et land hvor de var ute av veien for ham.

Så fløt og drev prinsessen og babyen i kisten på havet både dag og natt. Men babyen var ikke redd for bølgene eller vinden, fordi han ikke visste at de kunne skade ham, og han sov trygt. Og prinsessen sang en sang over ham, og dette var sangen hennes:

«Barn, mitt barn, så trygt du sover! Selv om din mors omsorg er dyp, kan du ligge med ro i hjertet I den smale messingbesatte kisten; I den stjerneløse og mørke natt Kan du sove, og aldri høre Bølger bryte og ropet Fra nattvinden som vandrer forbi; I myk purpur-kappe sovende Med ditt lille ansikt mot mitt, Ikke høre din mor gråte Og saltvannets brusen.»

Til slutt kom dagslyset, og den store kisten ble drevet av bølgene mot kysten av en øy. Der lå den messingbesatte kisten, med prinsessen og babyen hennes inni, til en mann fra det landet kom forbi og så den. Han dro den opp på stranden, og da han brøt den opp, var der en vakker dame og en liten gutt. Så tok han dem med hjem og var veldig snill mot dem, og han oppfostret gutten til han ble en ung mann.

Nå da gutten hadde vokst til full styrke, ble kongen i det landet forelsket i moren hans og ville gifte seg med henne. Men han visste at hun aldri ville forlate sønnen sin. Så han tenkte ut en plan for å bli kvitt gutten.

Dette var planen hans: En stor dronning i et land ikke langt unna skulle gifte seg, og denne kongen sa at alle undersåttene hans måtte komme med bryllupsgaver til ham for å gi henne. Han laget en fest som han inviterte alle til, og alle kom med gavene sine.

Noen kom med gullbegre, noen kom med halskjeder av gull og rav, og noen kom med vakre hester. Men gutten hadde ingenting, selv om han var sønn av en prinsesse, fordi moren hans hadde ingenting å gi ham.

Da begynte resten av selskapet å le av ham, og kongen sa: «Hvis du ikke har noe annet å gi, kan du i det minste dra og hente det Forferdelige hodet.»

Gutten var stolt og snakket uten å tenke: «Så sverger jeg på at jeg vil hente det Forferdelige hodet, hvis det kan hentes av en levende mann. Men jeg vet ikke hvilket hode du mener.»

Da fortalte de ham at et sted, langt borte, bodde tre forferdelige søstre, monstrøse ogru kvinner med gylne vinger og messingklør, og med slanger som vokste på hodene deres i stedet for hår. Disse kvinnene var så forferdelige å se på at alle som så dem, ble til stein. To av dem kunne ikke drepes, men den yngste, hvis ansikt var veldig vakkert, kunne drepes, og det var hodet hennes som gutten hadde lovet å hente. Du kan forestille deg at det ikke var noe lett eventyr.

Da han hørte alt dette, var han kanskje lei seg for at han hadde sverget på å hente det Forferdelige hodet, men han var bestemt på å holde eden sin.

Så han forlot festen, hvor alle satt og drakk og hadde det moro, og gikk alene langs sjøen i skumringen, på stedet hvor den store kisten med ham selv og moren hans hadde blitt skylt i land.

Der satte han seg på en stein, og så utover havet, og lurte på hvordan han skulle begynne å oppfylle løftet sitt. Da kjente han at noen rørte ved skulderen hans. Han snudde seg og så en ung mann som lignet en kongssønn, fulgt av en høy og vakker dame hvis blå øyne skinte som stjerner.

De var høyere enn dødelige mennesker. Den unge mannen holdt en stav med gylne vinger på, og to gylne slanger vred seg rundt den, og han hadde vinger på luen sin og på skoene sine. Han snakket til gutten og spurte hvorfor han var så ulykkelig.

Gutten fortalte ham hvordan han hadde sverget på å hente det Forferdelige hodet og ikke visste hvordan han skulle begynne eventyret.

Da snakket den vakre damen også og sa: «Det var en dum ed og en forhastet en, men den kunne holdes hvis en modig mann har sverget den.» Gutten svarte at han ikke var redd, bare han visste veien.

Da sa damen at for å drepe den forferdelige kvinnen med de gylne vingene og messingklørne og kutte av hodet hennes, trengte han tre ting: for det første, en Mørkets lue som ville gjøre ham usynlig når han hadde den på; for det andre, et Skarphetens sverd som kunne kutte jern med ett slag; og for det tredje, Raskhetens sko, som han kunne fly gjennom luften med.

Gutten svarte at han ikke visste hvor han kunne finne slike ting, og uten dem kunne han bare prøve og mislykkes. Da tok den unge mannen av seg skoene sine og sa: «Først skal du bruke disse skoene til du har tatt det Forferdelige hodet, og så må du gi dem tilbake til meg.

Med disse skoene vil du fly like fort som en fugl eller en tanke, over land eller over havets bølger, hvor enn skoene kjenner veien. Men det finnes veier de ikke kjenner, veier utenfor verdens grenser. Og de veiene må du reise.

Nå må du først dra til de Tre Grå Søstrene, som bor langt mot nord og er så kalde at de bare har ett øye og én tann til sammen. Du må snike deg nær dem, og når en av dem gir øyet videre til den andre, må du gripe det og nekte å gi det tilbake før de forteller deg veien til de Tre Feene i Hagens.

De vil gi deg Mørkets lue og Skarphetens sverd, og vise deg hvordan du flyr utenfor denne verden til landet med det Forferdelige hodet.»

Da sa den vakre damen: «Dra med en gang, og ikke gå tilbake for å si farvel til moren din, for disse tingene må gjøres raskt. Raskhetens sko selv vil bære deg til landet med de Tre Grå Søstrene, for de kjenner veien.»

Så takket gutten henne, spente på seg Raskhetens sko, og snudde seg for å si farvel til den unge mannen og damen. Men se! De hadde forsvunnet, han visste ikke hvordan eller hvor! Da hoppet han ut i luften for å prøve Raskhetens sko, og de bar ham raskere enn vinden, over det varme blå havet, over de lykkelige landene i sør, over nordboerne som drakk hoppemelk og bodde i store vogner, og vandret etter flokkene sine.

Over brede elver der ville fugler steg opp og flyktet foran ham, over sletter og det kalde Nordsjøen, over snømarker og ishauer, dro han til et sted hvor verden slutter og alt vann er frosset, hvor det ikke finnes mennesker, ingen dyr, og ikke noe grønt gress.

Der, i en blå hule av is, fant han de Tre Grå Søstrene, de eldste av alle levende ting. Håret deres var hvitt som snø, kjøttet deres isblått, og de mumlet og nikket i en slags drøm. Deres frosne pust hang rundt dem som en sky.

Åpningen av hulen i isen var smal, og det var ikke lett å gli inn uten å røre en av de Grå Søstrene. Men flytende på Raskhetens sko, klarte gutten å stjele seg inn og ventet til en av søstrene sa til en annen, som hadde deres eneste øye:

«Søster, hva ser du? Ser du gamle tider komme tilbake?»

«Nei, søster.»

«Så gi meg øyet, for kanskje kan jeg se lengre enn deg.»

Da ga den første søsteren øyet til den andre, men da den andre famlet etter det, fanget gutten det lurt ut av hånden hennes.

«Hvor er øyet, søster?» sa den andre grå kvinnen.

«Du har tatt det selv, søster,» sa den første grå kvinnen.

«Har du mistet øyet, søster? Har du mistet øyet?» sa den tredje grå kvinnen. «Skal vi aldri finne det igjen og se gamle tider komme tilbake?»

Da gled gutten ut bak dem fra den kalde hulen ut i luften, og han lo høyt. Da de grå kvinnene hørte latteren, begynte de å gråte, for nå visste de at en fremmed hadde ranet dem og at de ikke kunne hjelpe seg selv.

Tårene deres frøs mens de falt fra de hule øyehulene, og raslet på den isete bakken i hulen. Da begynte de å tigge gutten om å gi dem øyet tilbake, og han kunne ikke la være å føle med dem, de var så ynkelige.

Men han sa at han aldri ville gi dem øyet før de fortalte ham veien til Feene i Hagens.

Da vred de hendene sine i elendighet, for de ante hvorfor han hadde kommet og hvordan han skulle prøve å vinne det Forferdelige hodet. Nå var de Forferdelige Kvinnene i slekt med de Tre Grå Søstrene, og det var vanskelig for dem å fortelle gutten veien.

Men til slutt fortalte de ham å alltid holde seg sørover, med land på venstre side og havet på høyre, til han nådde Øya med Feene i Hagens. Da ga han dem øyet tilbake, og de begynte igjen å se etter gamle tider som kom tilbake.

Men gutten fløy sørover mellom hav og land, og holdt landet alltid på venstre side, til han så en vakker øy dekket med blomstrende trær. Der landet han, og der fant han de Tre Feene i Hagens.

De var som tre veldig vakre unge kvinner, kledd en i grønt, en i hvitt, og en i rødt, og de danset og sang rundt et epletre med epler av gull. Dette var sangen deres:

«Rundt og rundt eplene av gull, Rundt og rundt danser vi; Slik danser vi fra gamle dager Om det fortryllede treet; Rundt, og rundt, og rundt vi går, Mens våren er grønn, eller bekken skal flyte, Eller vinden skal røre havet!

Det er ingen som kan smake den gylne frukten Før den gylne nye tid kommer; Mange et tre skal spire fra skudd, Mange en blomst visne ved roten, Mange en sang bli stum; Brukket og stille skal mange en lutt være Før de nye tidene kommer!

Rundt og rundt treet av gull, Rundt og rundt danser vi, Slik spinner den store verden fra gammel tid, Sommer og vinter, og ild og kulde, Sang som synges, og historie som fortelles, Som vi danser, som folder og utfolder Seg rundt stammen på fettreet!»

Disse grasiøse dansende feene var svært ulike de Grå Kvinnene, og de ble glade for å se gutten og behandlet ham vennlig. Da spurte de ham hvorfor han hadde kommet. Han fortalte dem hvordan han var sendt for å finne Skarphetens sverd og Mørkets lue.

Feene ga ham disse, sammen med en lommebok og et skjold. De spente sverdet, som hadde en diamantklinge, rundt livet hans, og satte luen på hodet hans. De fortalte ham at nå kunne ikke engang de se ham, selv om de var feer.

Så tok han av seg luen, og de kysset ham hver og ønsket ham lykke. Da begynte de igjen sin evige dans rundt det gylne treet, for det er deres plikt å vokte det til de nye tidene kommer, eller til verdens ende.

Så tok gutten på seg luen, hang lommeboken rundt livet, og det skinnende skjoldet på skuldrene, og fløy utover den store elven som ligger kveilet som en slange rundt hele verden.

Og ved bredden av den elven fant han de tre Forferdelige Kvinnene, alle sovende under et popeltre, med døde popelblader liggende rundt dem. De gylne vingene deres var foldet, og messingklørne deres var korslagte.

To av dem sov med de fryktelige hodene gjemt under vingene som fugler, og slangene i håret deres vred seg ut under de gylne fjærene. Men den yngste sov mellom de to søstrene sine, liggende på ryggen med det vakre, triste ansiktet vendt mot himmelen.

Selv om hun sov, var øynene hennes vidt åpne. Hvis gutten hadde sett henne direkte, ville han ha blitt til stein av redsel og medfølelse, så forferdelig var hun. Men han hadde tenkt ut en plan for å drepe henne uten å se på ansiktet hennes.

Så snart han fikk øye på de tre på avstand, tok han det skinnende skjoldet fra skuldrene og holdt det opp som et speil, slik at han så de Forferdelige Kvinnene reflektert i det og ikke så det Forferdelige hodet selv.

Så kom han nærmere og nærmere til han mente han var innenfor et sverdslag fra den yngste, og han gjettet hvor han skulle slå et baklengs slag bak seg. Så dro han Skarphetens sverd og slo én gang.

Det Forferdelige hodet ble kuttet fra skuldrene til skapningen, og blodet spratt ut og traff ham som et slag. Men han stakk det Forferdelige hodet i lommeboken sin og fløy bort uten å se seg tilbake.

Da våknet de to forferdelige søstrene som var igjen, og steg opp i luften som store fugler. Selv om de ikke kunne se ham på grunn av Mørkets lue, fløy de etter ham opp i vinden, og fulgte lukten gjennom skyene, som jakthunder i en skog.

De kom så nær at han kunne høre klapringen av de gylne vingene deres og skrikene deres til hverandre: «Her, her!» «Nei, der – denne veien dro han!» mens de jaget ham. Men Raskhetens sko fløy for fort for dem, og til slutt døde skrikene deres og raslingen fra vingene deres bort da han krysset den store elven som renner rundt verden.

Nå da de forferdelige skapningene var langt i det fjerne, og gutten befant seg på riktig side av elven, fløy han rett østover, og prøvde å finne sitt eget land. Men da han så ned fra luften, fikk han se et veldig merkelig syn: en vakker jente lenket til en påle ved høyvannsmerket ved sjøen.

Jenta var så redd eller så sliten at bare jernkjeden rundt livet hennes holdt henne oppe, og hun hang der som om hun var død. Gutten syntes veldig synd på henne og fløy ned for å stå ved siden av henne.

Da han snakket, løftet hun hodet og så seg rundt, men stemmen hans syntes bare å skremme henne. Da husket han at han hadde på seg Mørkets lue og at hun bare kunne høre ham, ikke se ham.

Så tok han den av, og der sto han foran henne – den kjekkeste unge mannen hun noensinne hadde sett, med kort, krøllete gult hår, blå øyne og et smilende ansikt. Og han syntes hun var den vakreste jenta i verden.

Så først, med ett slag av Skarphetens sverd, kuttet han jernkjeden som bandt henne. Så spurte han henne hva hun gjorde der og hvorfor menn behandlet henne så grusomt. Hun fortalte ham at hun var datteren til kongen i det landet, og at hun var bundet der for å bli spist av et monstrøst dyr fra havet.

Dyret kom hver dag og slukte en jente. Nå hadde lotteriet falt på henne. Akkurat som hun sa dette, steg et langt, voldsomt hode av en grusom havskapning opp fra bølgene og snapset etter jenta.

Men dyret hadde vært for grådig og for forhastet, så det bommet første gangen. Før det kunne reise seg og bite igjen, dro gutten det Forferdelige hodet ut av lommeboken og holdt det opp.

Da havdyret hoppet ut igjen, falt øynene på hodet, og øyeblikkelig ble det til stein. Og steindyret er fortsatt der på kysten den dag i dag.

Så gikk gutten og jenta til slottet til kongen, faren hennes, hvor alle gråt for hennes død. De kunne nesten ikke tro øynene sine da de så henne komme tilbake trygg og uskadd.

Kongen og dronningen gjorde store furer over gutten og kunne ikke skjule gleden sin da de fant ut at han ville gifte seg med datteren deres. Så ble de to gift med den mest storslåtte feiringen.

Etter å ha tilbrakt litt tid ved hoffet, seilte de hjem i et skip til guttens eget land. Han kunne ikke bære bruden sin gjennom luften, så han tok Raskhetens sko, Mørkets lue og Skarphetens sverd til et ensomt sted i åsene.

Der forlot han dem, og der ble de funnet av mannen og kvinnen som hadde møtt ham hjemme ved sjøen og hadde hjulpet ham i gang med reisen.

Da dette var gjort, dro gutten og bruden hans hjem og landet i havnen i hjemlandet hans. Men hvem skulle han møte midt i gaten i byen, men sin egen mor, som løp for livet fra den onde kongen.

Kongen ville nå drepe henne fordi han fant ut at hun aldri ville gifte seg med ham. Hun hadde ikke likt ham godt før, men hun likte ham enda mindre nå som han hadde fått sønnen hennes til å forsvinne så plutselig.

Hun visste ikke hvor gutten hadde dratt, men trodde kongen hadde drept ham i hemmelighet. Så nå løp hun for livet, og den onde kongen jaget henne med et sverd i hånden. Da, se! Hun løp rett inn i armene til sønnen sin.

Han rakk bare å kysse henne og stille seg foran henne da kongen slo til ham med sverdet sitt.

Gutten tok slaget på skjoldet sitt og ropte til kongen:

«Jeg sverget på å hente deg det Forferdelige hodet, og se hvordan jeg holder eden min!»

Så dro han hodet ut av lommeboken sin, og da kongens øyne falt på det, ble han øyeblikkelig til stein, akkurat som han sto der med sverdet hevet.

Nå gledet alle folkene seg fordi den onde kongen ikke lenger skulle herske over dem. De ba gutten om å bli kongen deres, men han sa nei – han måtte ta moren sin hjem til farens hus. Så valgte folket som konge mannen som hadde vært snill mot moren hans da hun først ble skylt i land i den store kisten.

Snart dro gutten, moren hans, og kona hans til sjøs til morens eget land, som hun hadde blitt drevet så grusomt fra. Men på veien stoppet de ved hoffet til en konge, og det hendte at han holdt leker, og ga premier til de beste løperne, bokserne og diskoskasterne.

Gutten prøvde styrken sin sammen med de andre, men han kastet disken så langt at den gikk utover alt som noensinne var kastet før, og den falt inn i folkemengden, og traff en mann slik at han døde.

Nå var denne mannen ingen ringere enn faren til guttens mor, som hadde flyktet fra sitt eget rike av frykt for at barnebarnet hans ville finne ham og drepe ham til slutt. Slik ble han ødelagt av sin egen feighet og av tilfeldighet, og slik ble profetien oppfylt.

Men gutten, kona hans, og moren dro tilbake til riket som var deres, og levde lenge og lykkelig etter alle problemene sine.