Et dukkehjem

Et dukkehjem Hovedtekst, 1. utg. 1879 Henrik Ibsens skrifter Historisk-kritisk utgave, elektronisk versjon Redigering Christian Janss (ansv.), Hilde Bøe, Stine Brenna Taugbøl Kollasjonering og koding Maria Alnæs, Hilde Bøe, Ingrid Falkenberg, Stine Brenna Taugbøl, Mette Witting Kommentering Vigdis Ystad (ansv.), Svend Eegholm-Pedersen, Narve Fulsås, Karl Gervin, Nils Grinde, Dag Gundersen, Arnbjørn Jakobsen, Kristoffer Kruken, Erik Mørstad, Kristian Smidt, Olav Solberg, Asbjørn Aarseth, Maria Alnæs (manusred.), Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy (manusred.)

Advokat Helmer Nora, hans hustru Doktor Rank Fru Linde Sakfører Krogstad Helmers tre små barn Anne-Marie, barnepike hos Helmers Stuepiken samme sted Et bybud

(Handlingen foregår i Helmers bolig.)

(En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innredet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellom begge disse dørene står et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestoler og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere forgrunnen, en stentøysovn med et par lenestoler og en gyngestol foran. Mellom ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstander og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.) (Det ringes ute i forstuen; litt etter hører man at døren blir åpnet. Nora kommer fornøyd nynnende inn i stuen; hun er kledd i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på bordet til høyre. Hun lar døren til forstuen stå åpen etter seg, og man ser der ute et bybud som bærer et juletre og en kurv, som han gir til stuepiken, som har åpnet døren for dem.)

NORAGjem juletreet godt, Helene. Barna må absolutt ikke få se det før i kveld, når det er pyntet. (til budet; tar frem lommeboken.) Hvor mye –?

BYBUDETFemti øre.

NORADer er en krone. Nei, behold det hele.

(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun fortsetter å le stille og fornøyd mens hun tar av seg yttertøyet.)

NORA(tar opp en pose med makroner fra lommen og spiser et par; deretter går hun forsiktig bort og lytter ved sin manns dør). Jo, han er hjemme. (nynner igjen, idet hun går bort til bordet til høyre.)

HELMER(inne på sitt rom). Er det lerken som kvitrer der ute?

NORA(i ferd med å åpne noen av pakkene). Ja, det er det.

HELMEREr det ekornet som holder på der?

NORAJa!

HELMERNår kom ekornet hjem?

NORAAkkurat nå. (stikker makronposen i lommen og tørker seg om munnen). Kom ut hit, Torvald, så skal du få se hva jeg har kjøpt.

HELMERIkke forstyrr! (litt etterpå; åpner døren og kikker inn, med pennen i hånden.) Kjøpt, sier du? Alt det der? Har lille spillefuglen vært ute og sløst bort penger igjen?

NORAJo, men, Torvald, i år må vi virkelig unne oss litt. Det er jo den første julen vi ikke trenger å spare.

HELMERÅ, vet du hva, vi kan ikke sløse.

NORAJo, Torvald, litt kan vi nok sløse nå. Ikke sant? Bare en liten bitte smule. Nå får du jo en stor lønn og kommer til å tjene mange, mange penger.

HELMERJa, fra nyttår av; men så går det et helt kvart år før lønnen forfaller.

NORAPytt; vi kan jo låne så lenge.

HELMERNora! (går bort til henne og tar henne spøkende i øret). Er nu lettsindigheten ute og går igjen? Sett nå at jeg lånte tusen kroner i dag, og du satte dem over styr i juleuken, og jeg så nyttårsaften fikk en taksten i hodet og lå der.

NORA(legger hånden på hans arm). Å, fy; tal ikke så stygt.

HELMERJo, sett nå at slikt hendte, - hva så?

NORAHvis det hendte noe så fælt, så kunne det være ganske det samme enten jeg hadde gjeld eller ikke.

HELMERNå, men de folkene jeg hadde lånt av?

NORADe? Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede.

HELMERNora, Nora, du er en kvinne! Nei, men alvorlig, Nora; du vet hva jeg mener i det stykket. Ingen gjeld! Lån aldri! Det kommer noe ufrihet, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld. Nå har vi to holdt tappert ut helt til i dag; og det vil vi også gjøre den korte tiden det ennå behøves.

NORA(går hen mot ovnen). Ja, ja, som du vil, Torvald.

HELMER(følger etter). Så, så; nå skal ikke lille sanglerken henge med vingene. Hva? Står ekornet der og surmuler? (tar opp lommeboken.) Nora; hva tror du jeg har her?

NORA(vender seg raskt). Penger!

HELMERSe der. (rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg vet jo nok at det går med en hel del i et hus i juletiden.

NORA(teller). Ti - tyve - tredve - førti. Å, takk, takk, Torvald; nå kommer jeg langt.

HELMERJa, det må du sannelig gjøre.

NORAJa, ja, det skal jeg nok. Men kom hit, så skal jeg vise deg alt hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til Ivar - og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så enkelt; men hun river det jo snart i stykker allikevel. Og her har jeg kjoletøy og tørklær til pikene; gamle Anne-Marie skulle nu hatt mye mer.

HELMEROg hva er det i den pakken der?

NORA(skriker). Nei, Torvald, det får du ikke se før i kveld!

HELMERNå så. Men si meg nu, du lille ødeland, hva har du nu tenkt på til deg selv?

NORAÅ, pytt; til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe.

HELMERJo visst gjør du det. Si meg nå noe rimelig, som du helst kunne ha lyst til.

NORANei, jeg vet virkelig ikke. Jo, hør, Torvald.

HELMERNå?

NORA(famler ved knappene hans; uten å se på ham). Hvis du vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne -

HELMERNå, nå; ut med det.

NORA(hurtig). Du kunne gi meg penger, Torvald. Bare så mye som du synes du kan avse; så skal jeg siden en av dagene kjøpe noe for dem.

HELMERNei, men, Nora -

NORAÅ, jo, gjør det, kjære Torvald; jeg ber deg så mye om det. Så skulle jeg henge pengene i et vakkert omslag av gullpapir på juletreet. Ville ikke det være gøy?

HELMERHva kalles de fuglene som alltid sløser bort penger?

NORAJa ja, spillefugl; jeg vet det nok. Men la oss gjøre som jeg sier, Torvald; så får jeg tid til å overveie hva jeg mest trenger. Er ikke det svært fornuftig? Hva?

HELMER(smilende). Jo visst er det så; det vil si, hvis du virkelig kunne holde på de pengene jeg gir deg, og virkelig kjøpte noe til deg selv for dem. Men så går de til huset og til så mangt og meget unyttig, og så må jeg punge ut igjen.

NORAÅ men, Torvald -

HELMERDet kan ikke benektes, min kjære lille Nora. (legger armen om hennes liv.) Spillefuglen er søt; men den bruker svært mange penger. Det er utrolig hvor kostbart det er for en mann å holde spillefugl.

NORAÅ fy, hvorfor kan du si det? Jeg sparer dog virkelig alt hva jeg kan.

HELMER(ler). Ja, det var et sant ord. Alt hva du kan. Men du kan slett ikke.

NORA(nynner og smiler stille fornøyd). Hm, du skulle bare vite hvor mange utgifter vi lerker og ekorn har, Torvald.

HELMERDu er en besynderlig liten en. Ganske som din far var. Du er på alle kanter ute etter å skaffe penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av dem. Nå, man må ta deg som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora.

NORAAkk, jeg skulle ønske jeg hadde arvet mange av pappas egenskaper.

HELMEROg jeg ville ikke ønske deg annerledes enn nettopp slik du er, min søte lille sanglerke. Men hør; der faller meg noe inn. Du ser så – så – hva skal jeg kalle det? – så fordekt ut i dag –

NORAGjør jeg det?

HELMERJa, visst gjør du det. Se meg stivt i øynene.

NORA(ser på ham). Nå?

HELMER(truer med fingeren). Skulle slikkmunnen virkelig ikke ha herjet i byen i dag?

NORANei, hvorfor skulle du tro det?

HELMERHar slikkmunnen virkelig ikke tatt en avstikker innom konditoren?

NORANei, jeg forsikrer deg, Torvald -

HELMERIkke nippet litt syltetøy?

NORANei, absolutt ikke.

HELMERIkke engang gnagd på en makron eller to?

NORANei, Torvald, jeg forsikrer deg virkelig -

HELMERNå, nå, nå; det er jo naturligvis bare mitt spøk -

NORA(går til bordet til høyre). Jeg kunne da ikke falle på å gjøre deg imot.

HELMERNei, jeg vet det jo nok; og du har jo gitt meg ditt ord -. (hen til henne.) Nå, behold du dine små julehemmeligheter for deg selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset i aften når juletreet er tent, kan jeg tro.

NORAHar du husket å be doktor Rank?

HELMERNei. Men det behøves jo ikke; det følger jo av seg selv at han spiser med oss. Forresten skal jeg be ham når han kommer hit i formiddag. God vin har jeg bestilt. Nora, du kan ikke tro hvor jeg gleder meg til i kveld.

NORAJeg også. Og hvor barna vil glede seg, Torvald!

HELMERAkk, det er dog herlig å tenke på at man har fått en sikker, trygg stilling; at man har sitt rundelige utkomme. Ikke sant! det er en stor nytelse å tenke på?

NORAÅ, det er vidunderlig!

HELMERKan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien lukket du deg hver aften inne til langt over midnatt for å lage blomster til juletreet og alle de andre herlighetene som vi skulle overraskes med. Uh, det var den kjedeligste tiden jeg har opplevd.

NORADa kjente jeg meg slett ikke kjedelig.

HELMER(smilende). Men det falt dog temmelig tarvelig ut, Nora.

NORAÅ, skal du nu drille meg med det igjen? Hva kunne jeg for at katten kom inn og rev alt i stykker?

HELMERNei, visst kunne du ikke, min stakkars lille Nora. Du hadde den beste vilje til å glede oss alle, og det er hovedsaken. Men det er dog godt at de knappe tidene er over.

NORAJa, det er riktignok vidunderlig.

HELMERNu behøver ikke jeg å sitte her alene og kjede meg; og du behøver ikke å plage dine velsignede øyne og dine små, skarpe, fine hender -

NORA(klapper i hendene). Nei, ikke sant, Torvald, det behøves ikke lenger? Å, hvor det er vidunderlig deilig å høre! (tar ham under armen.) Nu skal jeg si deg hvorledes jeg hadde tenkt vi skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over - (det ringer i forstuen.) Å, der ringer det. (rydder litt opp i stuen.) Her kommer visst noen. Det var da kjedelig.

HELMERFor besøk er jeg ikke hjemme; husk det.
STUEPIKEN (i entrédøren). Frue, her er en fremmed dame -

NORAJa, la henne komme inn.
STUEPIKEN (til Helmer). Og så kom doktoren med det samme.

HELMERGikk han rett inn til meg?
STUEPIKEN Ja, det gjorde han.

(Helmer går inn på sitt rom. Piken viser fru Linde, som er i reiseklær, inn i stuen og lukker døren etter henne.)

FRU LINDE(forsagt og litt nølende). God dag, Nora.

NORA(usikker). God dag -

FRU LINDEDu kjenner meg nok ikke igjen.

NORANei; jeg vet ikke -; jo, visst, jeg synes nok - (utbrytende.) Hva! Kristine! Er det virkelig deg?

FRU LINDEJa, det er meg.

NORAKristine! Og jeg som ikke kjente deg igjen! Men hvor kunne jeg også - (saktere.) Hvor du er blitt forandret, Kristine!

FRU LINDEJa, det er jeg visstnok. I ni - ti lange år -

NORAEr det så lenge siden vi sås? Ja, det er det jo også. Å, de siste åtte årene har vært en lykkelig tid, kan du tro. Og nå er du altså kommet hit inn til byen? Gjort den lange reisen midt på vinteren. Det var tapperhet.

FRU LINDEJeg kom nettopp med dampskipet i morges.

NORAFor å more deg i julen, naturligvis. Å, hvor deilig det er! Ja, more oss skal vi riktignok. Men ta av deg ytterklærne først. Du fryser vel ikke? (hjelper henne.) Se nå; nå setter vi oss hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil jeg sitte. (tar hendene hennes.) Ja, nå har du jo ditt gamle ansikt igjen; det var bare i det første øyeblikket -. Litt blekere er du dog blitt, Kristine, - og kanskje litt magrere.

FRU LINDEOg mye, mye eldre, Nora.

NORAJa, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; slett ikke mye. (stanser plutselig, alvorlig.) Å, men jeg tankeløse menneske, som sitter her og snakker! Søte, velsignede Kristine, kan du tilgi meg!

FRU LINDEHva mener du, Nora?

NORA(langsomt). Stakkars Kristine, du er jo blitt enke.

FRU LINDEJa, for tre år siden.

NORAÅ, jeg visste det nok; jeg leste det jo i avisene. Å, Kristine, du må tro meg, jeg tenkte ofte på å skrive til deg i den tiden; men jeg utsatte det alltid, og alltid kom det noe i veien.

FRU LINDEKjære Nora, det forstår jeg så godt.

NORANei, det var stygt av meg, Kristine. Å, du stakkars, hvor mye du visst har gått igjennom. - Og han etterlot deg jo ingenting å leve av?

FRU LINDENei.

NORAOg ingen barn?

FRU LINDENei.

NORASlett ingenting altså?

FRU LINDEIkke engang en sorg eller en savn å tyne på.

NORA(ser vantro på henne). Ja men, Kristine, hvor kan det være mulig?

FRU LINDE(smiler tungt og stryker henne over håret). Å, det hender undertiden, Nora.

NORASå helt alene. Hvorfor må det være så forferdelig tungt for deg. Jeg har tre deilige barn. Ja, nå kan du ikke få se dem, for de er ute med piken. Men nå må du fortelle meg alt -

FRU LINDENei, nei, nei, fortell heller du.

NORANei, du skal begynne. I dag vil jeg ikke være egoistisk. I dag vil jeg bare tenke på dine saker. Men én ting må jeg likevel si deg. Vet du om den store lykken som har hendt oss i disse dager?

FRU LINDENei. Hva er det?

NORATenk, mannen min er blitt direktør i Aksjebanken.

FRU LINDEDin mann? Å, hvilken lykke!

NORAJa, uendelig! Å være advokat er jo så usikkert å leve av, særlig når man ikke vil drive med andre forretninger enn de som er fine og vakre. Og det har Torvald naturligvis aldri villet; og det er jeg helt enig med ham i. Å, du kan tro vi gleder oss! Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han en stor lønn og mange prosenter. Fra nå av kan vi leve ganske annerledes enn før – akkurat slik vi vil. Å, Kristine, hvor lett og lykkelig jeg føler meg! Ja, for det er virkelig deilig å ha rikelig med penger og ikke behøve å bekymre seg. Er det ikke sant?

FRU LINDEJo, iallfall må det være deilig å ha det nødvendige.

NORANei, ikke bare det nødvendige, men rikelig, rikelig med penger!

FRU LINDE(smiler). Nora, Nora, er du ikke blitt fornuftig ennå? På skoledagene var du en skikkelig ødeland.

NORA(ler stille). Ja, det sier Torvald ennå. (truer med fingeren.) Men «Nora, Nora» er ikke så gal som dere tror. – Å, vi har virkelig ikke hatt det slik at jeg har kunnet sløse. Vi har måttet arbeide begge to.

FRU LINDEDu også?

NORAJa, med småting, med håndarbeid, med hekling og broderi og sånt noe; (tilfeldig.) og med andre ting også. Du vet vel at Torvald gikk ut av departementet da vi ble gift? Der var ingen utsikt til forfremmelse på hans kontor, og så måtte han jo tjene flere penger enn før. Men i det første året overanstrengte han seg så helt forferdelig. Han måtte jo søke all slags ekstraarbeid, kan du vel tenke deg, og arbeide både tidlig og sent. Men det tålte han ikke, og så ble han så dødelig syk. Så erklærte legene at det var nødvendig at han dro til syden.

FRU LINDEJa, dere oppholdt dere jo et helt år i Italia?

NORAJa, visst. Det var ikke lett å komme seg av sted, kan du tro. Ivar var nettopp født den gang. Men av sted måtte vi naturligvis. Å, det var en vidunderlig reise. Og den reddet Torvalds liv. Men den kostet svært mange penger, Kristine.

FRU LINDEDet kan jeg nok tenke meg.

NORATolv hundre spesier kostet den. Fire tusen åtte hundre kroner. Det er mange penger, du.

FRU LINDEJa, men i slike tilfeller er det iallfall en stor lykke at man har dem.

NORAJa, jeg skal si deg, vi fikk dem nå av pappa.

FRU LINDENå, sånn. Det var nettopp på den tiden faren din døde, tror jeg.

NORAJa, Kristine, det var nettopp da. Og tenk deg, jeg kunne ikke reise til ham og pleie ham. Jeg gikk jo her og ventet daglig på at lille Ivar skulle komme til verden. Og så hadde jeg jo min stakkars dødssyke Torvald å passe. Min kjære snille pappa! Jeg fikk aldri se ham mer, Kristine. Å, det er det tyngste jeg har opplevd siden jeg ble gift.

FRU LINDEJeg vet du holdt meget av ham. Men så reiste dere altså til Italia?

NORAJa; da hadde vi jo pengene; og legene skyndte på oss. Så reiste vi en måneds tid etter.

FRU LINDEOg din mann kom helt frisk tilbake?

NORAFrisk som en fisk!

FRU LINDEMen - doktoren?

NORAHvorledes?

FRU LINDEJeg synes piken sa det var doktoren, den herren som kom på samme tid som jeg.

NORAJa, det var doktor Rank; men han kommer ikke på sykebesøk; han er vår nærmeste venn, og han stikker innom minst én gang om dagen. Nei, Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og barna er friske og sunne, og jeg også. (hopper opp og klapper i hendene.) Å Gud, å Gud, Kristine, det er dog vidunderlig deilig å leve og være lykkelig! - - Å, men det er dog avskyelig av meg -; jeg taler jo bare om mine egne saker. (setter seg på en krakk tett ved henne og legger armene på hennes kne.) Å, du må ikke være vred på meg! - Si meg, er det virkelig sant at du ikke holdt av din mann? Hvorfor tok du ham da?

FRU LINDEMin mor levet ennå; og hun var sengeliggende og hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg syntes ikke det var forsvarlig å avvise hans tilbud.

NORANei, nei, det kan du ha rett i. Han var altså rik den gang?

FRU LINDEHan var ganske velstående, tror jeg. Men det var usikre forretninger, Nora. Da han døde, gikk alt til grunne, og det var ingenting igjen.

NORAOg så -?

FRU LINDEJa, så måtte jeg klare meg med en liten butikk og en liten skole og hva jeg ellers kunne finne på. De siste tre årene har vært som én eneste lang, uavbrutt arbeidsdag for meg. Nå er den til ende, Nora. Min stakkars mor trenger meg ikke lenger, for hun er gått bort. Og guttene heller ikke; de har nå fått seg stillinger og kan forsørge seg selv.

NORAHvor lett du må føle deg -

FRU LINDENei, du; bare så ubeskrivelig tom. Ingen å leve for lenger. (reiser seg urolig.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte i den lille avkroken. Her må det dog være lettere å finne noe som kan oppta én og fylle ens tanker. Kunne jeg bare være så heldig å få en fast stilling, noe kontorarbeid -

NORAÅ, men, Kristine, det er så forferdelig anstrengende; og du ser allerede så anstrengt ut på forhånd. Det ville være mye bedre for deg om du kunne dra på en ferie.

FRU LINDE(går bort til vinduet). Jeg har ingen pappa som kan gi meg penger til reisen, Nora.

NORA(reiser seg). Å, vær ikke vred på meg!

FRU LINDE(går bort til henne). Kjære Nora, vær ikke du vred på meg. Det verste ved en stilling som min er at den setter så mye bitterhet i sinnet. Man har ingen å arbeide for; og likevel er man nødt til å være forsiktig på alle kanter. Man må jo leve; og så blir man egoistisk. Da du fortalte meg om den lykkelige forandringen i deres stilling - vil du tro det? - gledet jeg meg ikke så mye på dine vegne som på mine egne.

NORAHvorfor det? Å, jeg forstår. Du mener at Torvald kanskje kunne gjøre noe for deg.

FRU LINDEJa, det tenkte jeg meg.

NORADet skal han også, Kristine. Overlat det bare til meg; jeg skal innlede det så fint, så fint, - finne på noe elskverdig som han synes riktig godt om. Å, jeg vil så inderlig gjerne være deg til tjeneste.

FRU LINDEHvor det er smukt av deg, Nora, at du er så ivrig for min sak, - dobbelt smukt av deg, som selv kjenner så lite til livets byrder og besvær.

NORAJeg -? Jeg kjenner så lite til -?

FRU LINDE(smilende). Nå, Herregud, den smule håndarbeide og sånt noe -. Du er et barn, Nora.

NORA(kaster på nakken og går over gulvet). Det skulle du ikke si så overlegent.

FRU LINDESå?

NORADu er liksom de andre. Dere tror alle sammen at jeg ikke duger til noe riktig alvorlig -

FRU LINDENå, nå -

NORA- at jeg ikke har prøvd noe i denne vanskelige verden.

FRU LINDEKjære Nora, du har jo nettopp fortalt meg alle dine gjenvordigheter.

NORAPytt, - de småtingene! (sakte.) Jeg har ikke fortalt deg det store.

FRU LINDEHvilket store? Hva mener du?

NORADu overser meg altså ganske, Kristine; men det skulle du ikke gjøre. Du er stolt over at du har arbeidet så hardt og så lenge for din mor.

FRU LINDEDet tviler jeg visselig ikke på. Men hvorledes mener du det?

NORAOg du er også stolt når du tenker på hva du har gjort for dine brødre.

FRU LINDEDet synes jeg jeg har rett til.

NORADet synes jeg også. Men nå skal du høre noe, Kristine. Jeg har også noe å være stolt og glad over.

FRU LINDEDet tviler jeg ikke på. Men hvorledes mener du det?

NORASnakk sakte. Tenk om Torvald hørte det! Han må ikke for noen pris i verden -; ingen må få vite det, Kristine; ingen uten du.

FRU LINDEMen hva er det dog?

NORAKom hit. (drar henne ned på sofaen ved siden av seg.) Ja, du - jeg har også noe å være stolt og glad over. Det er jeg som har reddet Torvalds liv.

FRU LINDERedd -? Hvordan reddet?

NORAJeg fortalte deg jo om reisen til Italia. Torvald kunne ikke ha overlevd det hvis han ikke hadde kommet dit -

FRU LINDENå, ja; faren din ga dere de nødvendige pengene -

NORA(smiler). Ja, det tror både Torvald og alle andre; men -

FRU LINDEMen -?

NORAPappa ga oss ikke en eneste krone. Det var jeg som skaffet pengene.

FRU LINDEDu? Hele den store summen?

NORATolv hundre spesier. Fire tusen åtte hundre kroner. Hva sier du til det?

FRU LINDEJa, men, Nora, hvorledes var det mulig? Hadde du da vunnet i lotteriet?

NORA(med forakt). I lotteriet? (blåser.) Hva kunst hadde det da vært?

FRU LINDEMen hvor fikk du dem da fra?

NORA(nynner og smiler hemmelighetsfullt). Hm; tra la la la!

FRU LINDEFor å låne dem kunne du jo ikke.

NORASå? Hvorfor ikke det?

FRU LINDENei, en kone kan jo ikke låne uten sin manns samtykke.

NORA(kaster på nakken). Å, når det er en kone som har en smule forretningsdyktighet, - en kone som forstår å bære seg litt klokt ad, så -

FRU LINDEMen, Nora, jeg begriper det slett ikke -

NORA

NORADet behøver du jo heller ikke. Det er jo slett ikke sagt at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. (kaster seg tilbake i sofaen.) Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer. Når man ser så vidt tiltrekkende ut som jeg -

FRU LINDEDu er en galning.

NORANu er du visst umåtelig nysgjerrig, Kristine.

FRU LINDEJa, hør nu her, kjære Nora, - har du ikke handlet ubesindig der?

NORA(setter seg oppreist igjen). Er det ubesindig å redde sin manns liv?

FRU LINDEJeg synes det er ubesindig at du, uten hans vitende -

NORAMen han måtte jo nettopp ikke vite noe! Herregud, kan du ikke forstå det? Han måtte ikke engang vite hvor farlig det sto til med ham. Det var til meg legene kom og sa at hans liv sto i fare; at intet annet kunne redde ham enn et opphold i syden. Tror du ikke jeg først forsøkte å lirke meg frem? Jeg talte til ham om hvor deilig det ville være for meg å få reise til utlandet liksom andre unge koner; jeg både gråt og jeg ba; jeg sa at han værs'god skulle huske på de omstendigheter jeg var i, og at han måtte være snill og føye meg; og så slo jeg på at han gjerne kunne oppta et lån. Men da ble han nesten vred, Kristine. Han sa at jeg var lettsindig, og at det var hans plikt som ektemann ikke å føye meg i nykker og luner - som jeg tror han kalte det. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du nu; og så var det jeg gjorde utveien -

FRU LINDEOg fikk mannen din vite av faren din at pengene ikke kom fra ham?

NORANei, aldri. Pappa døde nettopp i de samme dagene. Jeg hadde tenkt å innvie ham i saken og be ham ikke røpe noe. Men da han lå så syk - Dessverre, det ble ikke nødvendig.

FRU LINDEOg har du aldri siden betrodd deg til mannen din?

NORANei, for himmelens skyld, hvor kan du tenke det? Han, som er så streng i det stykket! Og dessuten - Torvald med sin mandige selvfølelse, - hvor pinlig og ydmykende ville det ikke være for ham å vite at han skyldte meg noe. Det ville ganske forrykke forholdet imellom oss; vårt skjønne lykkelige hjem ville ikke lenger bli hva det nu er.

FRU LINDEVil du aldri si det til ham?

NORA

NORA(eftertenksom, halvt smilende). Jo - en gang kanskje; - om mange år når jeg ikke lenger er så smukk som nu. Du skal ikke le av det! Jeg mener naturligvis: når Torvald ikke lenger synes så godt om meg som nu; når han ikke lenger finner fornøyelse i at jeg danser for ham og kler meg ut og deklamerer. Da kunne det være godt å ha noe i bakhånden - (avbrytende.) Vås, vås, vås! Den tiden kommer aldri. - Nå, hva sier du så til min store hemmelighet, Kristine? Duer ikke jeg også til noe? - Du kan forresten tro at den saken har voldt meg mange bekymringer. Det har sannelig ikke vært lett for meg å oppfylle mine forpliktelser til rette tid. Jeg skal si deg, der er i forretningsverdenen noe som kalles kvartalsrenter, og noe som kalles avdrag; og de er alltid så forferdelig vanskelige å skaffe til veie. Så har jeg måttet spare litt hist og her hvor jeg kunne, ser du. Av husholdningspengene kunne jeg jo ikke legge noe videre til side, for Torvald måtte jo leve godt. Børnene kunne jeg jo ikke la gå dårlig kledd; det jeg fikk til dem, syntes jeg jeg måtte bruke alt sammen. De søte velsignede små!

FRU LINDESå gikk det vel altså ut over dine egne fornødenheter, stakkars Nora?

NORAJa, naturligvis. Jeg var jo også den som var nærmest til det. Hver gang Torvald ga meg penger til nye kjoler og sånt noe, brukte jeg aldri mer enn det halve; kjøpte alltid de enkleste og billigste sortene. En Guds lykke var det at alt kler meg så godt, så Torvald ikke merket det. Men det falt meg mange ganger tungt, Kristine; for det er dog deilig å gå pent kledd. Ikke sant?

FRU LINDEÅ jo, så menn.

NORANå, så har jeg jo også hatt andre inntektskilder. I fjor vinter var jeg så heldig å få en hel del arkskrift. Så lukket jeg meg inne og satt og skrev hver kveld til langt ut på natten. Akk, jeg var mangen gang så trett, så trett. Men det var dog uhyre morsomt allikevel, således å sitte og arbeide og fortjene penger. Det var nesten som om jeg var en mann.

FRU LINDEMen hvor mye har du nå på den måten kunnet betale av?

NORA

NORAJa, det kan jeg ikke si så nøye. Slike forretninger, ser du, er det meget vanskelig å holde rede på. Jeg vet kun at jeg har betalt alt hva jeg har kunnet skrape sammen. Mangen gang har jeg ikke visst min arme råd. (smiler.) Da satt jeg her og forestilte meg at en gammel rik herre var blitt forelsket i meg -

FRU LINDEHva! Hvilken herre?

NORAÅ snakk! - at han nå var død, og da man åpnet testamentet hans, sto det der med store bokstaver: «Alle mine penger skal den elskverdige fru Nora Helmer ha utbetalt straks kontant».

FRU LINDEMen kjære Nora, - hvem var denne herren?

NORAHerregud, kan du ikke forstå det? Den gamle herren fantes jo slett ikke; det var bare noe jeg satt her og tenkte opp igjen og igjen når jeg ikke visste utvei til å skaffe penger. Men det kan også være det samme; det gamle, kjedelige mennesket kan være der hvor han er; jeg bryr meg verken om ham eller testamentet hans, for nå er jeg sorgløs. (Springer opp.) Å Gud, det er dog deilig å tenke på, Kristine! Sorgløs! Å kunne være sorgløs, helt sorgløs! Å kunne leke og tumle seg med barna; å kunne ha det vakkert og nydelig i huset, alt slik som Torvald setter pris på det! Og tenk, snart kommer våren med stor, blå luft. Da kan vi kanskje reise litt. Kanskje får jeg se havet igjen. Å ja, ja, det er sannelig vidunderlig å leve og være lykkelig!

(Klokken høres i forstuen.)

FRU LINDE(reiser seg). Det ringer; kanskje er det best jeg går.

NORANei, bli du; her kommer visst ingen; det er vel til Torvald -
STUEPIKEN (i forstuedøren). Om forlatelse, frue, - her er en herre som vil tale med advokaten -

NORAMed bankdirektøren, mener du.
STUEPIKEN Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke - siden doktoren er der inne -

NORAHvem er den herren?
SAKFØRER KROGSTAD (i forstuedøren). Det er meg, frue.

FRU LINDE(stusser, rykker sammen og vender seg mot vinduet).

NORA(tar et skritt mot ham, spent, med lav stemme). De? Hva er det? Hva vil De tale med min mann om?

KROGSTADBanksaker - på en måte. Jeg har en liten post i Aksjebanken, og Deres mann skal jo nå bli vår sjef, hører jeg -

NORADet er altså -

KROGSTADBare tørre forretninger, frue; slett ikke noe annet.

NORAJa, vil De da være så vennlig å gå inn kontordøren. (hilser likegyldig, idet hun lukker døren til forstuen; deretter går hun bort og ser til ovnen.)

FRU LINDENora, - hvem var den mannen?

NORADet var en sakfører Krogstad.

FRU LINDEDet var altså virkelig ham.

NORAKjenner du det mennesket?

FRU LINDEJeg har kjent ham – for en del år siden. Han var en tid advokatfullmektig hos henne på vår kant.

NORAJa, det var han jo.

FRU LINDEHvorforandret han seg.

NORAHan har nok vært meget ulykkelig gift.

FRU LINDENå er han jo enkemann?

NORAMed mange barn. Se så; nå brenner det. (Hun lukker ovnsdøren og flytter gyngestolen litt til side.)

FRU LINDEHan driver jo mange slags forretninger, sies det?

NORASå? Ja, det kan gjerne være; jeg vet slett ikke –. Men la oss ikke tenke på forretninger; det er så kjedelig.

(Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.)

DOKTOR RANK(ennå i døren). Nei, nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg vil heller gå litt inn til din hustru. (lukker døren og bemerker fru Linde.) Å, om forlatelse; jeg forstyrrer nok også her.

NORANei, på ingen måte. (forestiller.) Doktor Rank. Fru Linde.

RANKNå så. Et navn som ofte høres her i huset. Jeg tror jeg gikk forbi fruen på trappen da jeg kom.

FRU LINDEJa; jeg stiger meget langsomt, jeg tåler det ikke godt.

RANKAha, litt bedervet innvendig?

FRU LINDEEgentlig mer overanstrengt.

RANKIkke annet? Så er De vel kommet til byen for å hvile Dem ut i alle gjestebudene?

FRU LINDEJeg er kommet hit for å søke arbeid.

RANKFinnes det noe probat middel mot overanstrengelse?

FRU LINDEMan må leve, herr doktor.

RANKJa, det er jo en alminnelig oppfatning at det skal være så nødvendig.

NORAÅ vet De hva, doktor Rank, - De vil jo menn også gjerne leve.

RANKJa, så vil jeg jo. Så elendig jeg enn er, vil jeg dog gjerne fortsette å pines så lenge som mulig. Alle mine pasienter har det på samme vis. Og slik er det også med de moralsk angrepne. Det er nettopp i dette øyeblikket et slikt moralsk sykehusrom inne hos Helmer -

FRU LINDE(dempet). Ah!

NORAHvem mener De?

RANKÅ, det er en sakfører Krogstad, et menneske som De ikke kjenner noe til. Han er fordervet i karakterens røtter, frue. Men selv han begynte å snakke om, som noe høyviktig, at han måtte leve.

NORASå? Hva var det han ville tale med Torvald om?

RANKJeg vet sannelig ikke; jeg hørte blott at det var noe om Aksjebanken.

NORAJeg visste ikke at Krog – at denne sakføreren Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre.

RANKJo, han har fått et slags ansettelse der nede. (til fru Linde.) Jeg vet ikke om man også borte på Deres kanter har et slags mennesker som vimser hesblesende omkring for å oppsnuse moralsk råttenskap og så få vedkommende innlagt til observasjon i en eller annen fordelaktig stilling. De sunne må pent finne seg i å stå utenfor.

FRU LINDEDet er dog vel også de syke som mest trenger å lukkes inn.

RANK(trekker på skuldrene). Ja, der har vi det. Det er den betraktningen som gjør samfunnet til et sykehus.

NORA(i sine egne tanker, bryter ut i en halvhøy latter og klapper i hendene).

RANKHvorfor ler De av det? Vet De egentlig hva samfunnet er?

NORAHva bryr jeg meg om det kjedelige samfunnet? Jeg lo av noe ganske annet. - noe uhyre morsomt. - Si meg, doktor Rank, - alle de som er ansatte i Aksjebanken, blir altså nå avhengige av Torvald?

RANKEr det det De finner så uhyre morsomt?

NORA(smiler og nynner). La meg om det! La meg om det! (spaserer omkring på gulvet.) Ja, det er riktignok uhyre fornøyelig å tenke på at vi - at Torvald har fått så megen innflytelse på mange mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, skal det være en liten makron?

RANKSe, se; makroner. Jeg trodde det var forbudte varer her.

NORAJa, men disse er noen som Kristine ga meg.

FRU LINDEHva? Jeg -?

NORANå, nå, nå; bli ikke forskrekket. Du kunne jo ikke vite at Torvald hadde forbudt det. Jeg skal si deg at han er redd jeg skal få stygge tenner av dem. Men pyt, - for en gangs skyld! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! (putter ham en makron i munnen.) Og du også, Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller høyst to. (spaserer igjen.) Ja, nå er jeg riktignok umåtelig lykkelig. Nå er det bare én eneste ting i verden som jeg har en så umåtelig lyst til å si, slik at Torvald hører på det.

RANKNå? Og hva er det?

NORADet er noe som jeg hadde en så umåtelig lyst til å si, slik at Torvald hørte på det.

RANKOg hvorfor kan du ikke si det, da?

NORANei, det tør jeg ikke, for det er så stygt.

FRU LINDEStygt?

RANKJa, da er det ikke rådelig. Men til oss kan du jo nok –. Hva er det du har sånn lyst til å si, slik at Helmer hører på det?

NORAJeg har en så umåtelig lyst til å si: død og pine.

RANKEr du gal!

FRU LINDEMen bevares, Nora!

RANKSi det. Der er han.

NORA(gjemmer makronposen). Hysj, hysj, hysj!

(Helmer, med overfrakken på armen og hatten i hånden, kommer fra sitt værelse.)

NORA(imot ham). Nå, kjære Torvald, ble du av med ham?

HELMERJa, nå gikk han.

NORAMå jeg presentere deg -; det er Kristine som er kommet til byen.

HELMERKristine -? Om forlatelse, men jeg vet ikke -

NORAFru Linde, kjære Torvald; fru Kristine Linde.

HELMERAh, så. Formodentlig en barndomsvenninne av min hustru?

FRU LINDEJa, vi har kjent hverandre fra tidligere dager.

NORAOg tenk, nå har hun reist den lange veien hit for å få snakke med deg.

HELMERHva skal det si?

FRU LINDEJa, ikke egentlig –

NORAKristine er nemlig utrolig flink til kontorarbeid, og så har hun en så enorm lyst til å komme under ledelse av en dyktig mann og lære mer enn det hun allerede kan –

HELMERMeget fornuftig, frue.

NORAOg da hun hørte at du var blitt banksjef – telegrammet kom om det – så reiste hun så fort hun kunne hit og –

HELMERJo, det var slett ikke umulig. Fruen er formodentlig enke?

FRU LINDEJa.

HELMEROg har hun erfaring med kontorarbeid?

FRU LINDEJa, ganske mye.

HELMERNå, da er det helt rimelig at jeg kan skaffe Dem en ansettelse -

NORA(klapper i hendene). Ser du; ser du!

HELMERDe er kommet i et heldig øyeblikk, frue -

FRU LINDEÅ, hvorledes skal jeg takke Dem -?

HELMERDet behøves slett ikke. (trekker ytterfrakken på.) Men i dag må De ha meg unnskyldt -

RANKVent; jeg går med deg. (henter pelsen sin i entreen og varmer den ved ovnen.)

NORABli ikke lenge ute, kjære Torvald.

HELMEREn times tid; ikke mer.

NORAGår du også, Kristine?

FRU LINDE(tar yttertøyet på). Ja, nå må jeg ut og se meg om etter et værelse.

HELMERSå går vi kanskje nedover gaten sammen.

NORA(hjelper henne). Hvor kjedelig at vi skal bo så innskrenket; men det er oss umulig å –

FRU LINDEÅ, hva tenker du på! Farvel, kjære Nora, og takk for alt.

NORAFarvel så lenge. Ja, i kveld kommer du naturligvis igjen. Og du også, doktor Rank. Hva? Om du blir så bra? Å, jo, sånn gjør menn; pakk deg bare godt inn.

(Man går under alminnelig samtale ut i entreen. Der høres barnestemmer utenfor på trappen.)

NORADer er de! Der er de!

(Hun løper bort og åpner døren. Barnepiken Anne-Marie kommer med barna.)

NORAKom inn; kom inn! (bøyer seg ned og kysser dem.) Å, dere søte, velsignede – Ser du dem, Kristine? Er de ikke nydelige!

RANKIkke passiar her i luftdraget!

HELMERKom, fru Linde; nå blir det uutholdelig her for andre enn mødre.

(Doktor Rank, Helmer og fru Linde går ned trappene. Barnepiken går inn i stuen med barna. Nora likeså, idet hun lukker døren til forstuen.)

NORAHvor friske og kjekke dere ser ut. Nei, dere har fått så røde kinn. Som epler og roser. (Barna snakker i munnen på henne under det følgende.) Har dere kost dere så godt? Det var jo flott. Ja, så; har du trukket både Emmy og Bob på sleden? Nei, tenk, på én gang! Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Mitt søte lille dukkebarn! (tar den minste fra barnepiken og danser med henne.) Ja, ja, mamma skal danse med Bob også. Hva? Har dere kastet snøball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil kle av dem selv, Anne-Marie. Å, jo, la meg få lov; det er så gøy. Gå inn så lenge; du ser så frossen ut. Der står varm kaffe til deg på ovnen.

(Barnepiken går inn i rommet til venstre. Nora tar av barna yttertøyet og kaster det omkring, idet hun lar dem fortelle i munnen på hverandre.)

NORAJa, så? Så var det en stor hund som løp etter dere? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små, søte dukkebarn. Ikke se i pakkene, Ivar! Hva er det? Ja, det skulle du bare vite. Å nei, nei; det er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemmelek. Ja, la oss leke gjemmelek. Bob skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la meg gjemme meg først.

(Hun og barna leker under latter og jubel i stuen og i det tilstøtende rommet til høyre. Til slutt gjemmer Nora seg under bordet; barna kommer stormende inn, leter, men kan ikke finne henne, hører hennes dempede latter, styrter bort til bordet, løfter teppet opp, ser henne. Stormende jubel. Hun kryper frem som for å skremme dem. Ny jubel. I mellomtiden har det banket på inngangsdøren; ingen har lagt merke til det. Nå åpnes døren halvveis, og advokat Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsetter.)

KROGSTADOm forlatelse, fru Helmer -

NORA(med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i været.) Åh! Hva vil du?

KROGSTADUnnskyld; ytterdøren sto på gløtt; noen må ha glemt å lukke den -

NORAMin mann er ikke hjemme, herr Krogstad.

KROGSTADJeg vet det.

NORAJa - hva vil De så her?

KROGSTADJeg vil snakke med Dem.

NORAMed -? (til barna, sakte.) Gå inn til Anne-Marie. Hva? Nei, den fremmede mannen vil ikke gjøre mamma noe vondt. Når han er gått, skal vi leke igjen. (Hun fører barna inn i rommet til venstre og lukker døren etter dem.)

NORA(urolig, spent). Vil De snakke med meg?

KROGSTADJa, det vil jeg.

NORAI dag -? Men vi har jo ennå ikke den første i måneden -

KROGSTADNei, vi har julaften. Det vil komme an på Dem selv hva slags juleglede De får.

NORAHva er det De vil? Jeg kan absolutt ikke i dag -

KROGSTADDet skal vi ikke snakke om ennå. Det er noe annet. Har De vel tid et øyeblikk?

NORAÅ ja; ja visst, det har jeg nok, skjønt -

KROGSTADBra. Jeg satt inne på Olsens restaurant og så mannen Deres gå nedover gaten -

NORAJa vel.

KROGSTAD- med en dame.

NORAOg hva så?

KROGSTADMåtte jeg være så fri å spørre; var ikke den damen fru Linde?

NORAJo.

KROGSTADAkkurat kommet til byen?

NORAJa, i dag.

KROGSTADHun er jo en god venninne av Dem?

NORAJo, det er hun. Men jeg forstår ikke -

KROGSTADJeg har også kjent henne en gang.

NORADet vet jeg.

KROGSTADSå? De har rede på den saken. Det tenkte jeg nok. Ja, må jeg så spørre Dem kort og godt: skal fru Linde ha noen ansettelse i Aksjebanken?

NORAHvor kan De tillate Dem å utspørre meg, herr Krogstad, De, en av min manns underordnede? Men siden De spør, så skal De få vite det: Ja, fru Linde skal ha en ansettelse. Og det er jeg som har talt hennes sak, herr Krogstad. Nå vet De det.

KROGSTADJeg hadde altså lagt riktig sammen.

NORA(går opp og ned ad gulvet). Å, man har dog vel alltid en smule innflytelse, skulle jeg tro. Fordi om man er en kvinne, er det slett ikke derfor sagt at - Når man står i et underordnet forhold, herr Krogstad, så burde man virkelig vokte seg for å støte noen som - hm -

KROGSTAD- som har innflytelse?

NORAJa nettopp.

KROGSTAD(skifter tone). Fru Helmer, vil De være så vennlig å bruke Deres innflytelse til fordel for meg?

NORAHva nå? Hva mener De?

KROGSTADVil De være så vennlig å sørge for at jeg beholder min underordnede stilling i banken?

NORAHva skal det si? Hvem tenker på å ta Deres stilling fra Dem?

KROGSTADÅ, De behøver ikke å spille den uvitende overfor meg. Jeg skjønner godt at det ikke kan være behagelig for Deres venninne å utsette seg for å støte sammen med meg; og jeg skjønner nå også hvem jeg kan takke for at jeg skal jages vekk.

NORAMen jeg forsikrer Dem -

KROGSTADJa, ja, ja, kort og godt: det er ennå tid, og jeg råder Dem til å bruke Deres innflytelse for å forhindre det.

NORAMen, herr Krogstad, jeg har absolutt ingen innflytelse.

KROGSTADIkke det? Jeg syntes De nylig selv sa -

NORADet var naturligvis ikke ment slik. Jeg! Hvorfor skulle De tro at jeg har noen sånn innflytelse på min mann?

KROGSTADÅ, jeg kjenner Deres mann fra studentertiden. Jeg tror ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn.

NORAHvis De taler nedsettende om min mann, viser jeg Dem døren.

KROGSTADFruen er modig.

NORAJeg er ikke redd for Dem lenger. Når nyttåret er over, skal jeg snart være ute av det hele.

KROGSTAD(mer behersket). Hør meg nå, frue. Hvis det blir nødvendig, vil jeg kjempe som for livet for å beholde min lille stilling i banken.

NORAJa, det later virkelig til.

KROGSTADDet er ikke bare for inntektens skyld; den er jeg minst opptatt av. Men det er noe annet – nå ja, ut med det! Det er dette her, ser De. De vet naturligvis like godt som alle andre at jeg for en del år siden gjorde meg skyldig i en ubesindighet.

NORAJeg tror jeg har hørt om noe sånt.

KROGSTAD

KROGSTADSaken kom ikke for retten; men alle veier ble liksom stengt for meg med det samme. Så gikk jeg inn i de forretningene som De jo kjenner til. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si at jeg ikke har vært blant de verste. Men nå må jeg ut av alt dette. Mine sønner vokser til; for deres skyld må jeg se å skaffe meg tilbake så megen borgerlig aktelse som mulig. Denne stillingen i banken var liksom det første trappetrinnet for meg. Og nå vil Deres mann sparke meg vekk fra trappen, så jeg kommer til å stå nede i sølen igjen.

NORAMen for Guds skyld, herr Krogstad, det står slett ikke i min makt å hjelpe Dem.

KROGSTADDet er fordi De ikke har vilje til det; men jeg har midler til å tvinge Dem.

NORADe vil vel likevel ikke fortelle mannen min at jeg skylder Dem penger?

KROGSTADHm; hvis jeg nå fortalte ham det?

NORADet ville være skammelig handlet av Dem. (med gråten i halsen). Denne hemmeligheten, som er min glede og min stolthet, skulle han få vite den, på en så stygg og plump måte, - få vite den av Dem. De vil utsette meg for de frykteligste ubehageligheter -

KROGSTADBare ubehageligheter?

NORA(høytidelig). Men gjør De det likevel; det blir verst for Dem selv; for da får mannen min virkelig se hvilket dårlig menneske De er, og da får De absolutt ikke beholde stillingen.

KROGSTADJeg spurte om det bare var huslige ubehageligheter De var redd for?

NORAFår mannen min vite det, vil han naturligvis straks betale det som står til rest; og så har vi ikke mer med Dem å gjøre.

KROGSTAD(et skritt nærmere). Hør, fru Helmer; - enten har De ikke noen sterk hukommelse, eller også har De ikke særlig forretningssans. Jeg får nok sette Dem litt grundigere inn i saken.

NORAHvordan det?

KROGSTADDa mannen Deres var syk, kom De til meg for å låne tolv hundre spesier.

NORAJeg visste ingen andre.

KROGSTADJeg lovte da å skaffe Dem beløpet -

NORADe skaffet det jo også.

KROGSTADJeg lovte å skaffe Dem pengene mot et gjeldsbevis, som jeg utarbeidet.

NORAJa, og som jeg underskrev.

KROGSTADBra. Men nedenunder tilføyde jeg noen linjer, hvor Deres far garanterte for gjelden. Disse linjene skulle Deres far underskrive.

NORASkulle -? Han underskrev jo.

KROGSTAD

KROGSTADJeg hadde satt datoen in blanco; det vil si, Deres far skulle selv angi hvilken dag han underskrev papiret. Husker fruen det?

NORAJa, jeg tror nok -

KROGSTADJeg overga Dem derpå gjeldsbeviset, for at De skulle sende det i posten til Deres far. Var det ikke så?

NORAJo.

KROGSTADOg det gjorde De naturligvis også straks; for allerede fem - seks dager etter brakte De meg beviset med Deres fars underskrift. Så fikk De da beløpet utbetalt.

NORANu ja; har jeg ikke betalt ordentlig?

KROGSTADSå temmelig, jo. Men - for å komme tilbake til det vi talte om, - det var nok en tung tid for Dem den gang, frue?

NORAJa, det var det.

KROGSTADDeres far lå nok meget syk, tror jeg.

NORAHan lå på sitt ytterste.

KROGSTADDøde nok kort etter?

NORAJa.

KROGSTADSi meg, fru Helmer, husker De tilfeldigvis Deres fars dødsdag? Hvilken dag i måneden, mener jeg.

NORAPappa døde den 29. september.

KROGSTADDet stemmer helt; det har jeg forsikret meg om. Og derfor er det en merkelighet, (tar frem et papir) som jeg slett ikke kan forklare meg.

NORAHvilken merkelighet? Jeg vet ikke -

KROGSTADDet er den merkeligheten, frue, at Deres far har underskrevet dette gjeldsbeviset tre dager etter sin død.

NORAHvordan? Jeg forstår ikke -

KROGSTADDeres far døde den 29. september. Men se her. Her har Deres far datert signaturen sin den 2. oktober. Er det ikke merkelig, frue?

NORA(forblir taus).

KROGSTADKan De forklare meg det?

NORA(forblir fortsatt taus).

KROGSTADDet er også påfallende at ordene «2. oktober» og årstallet ikke er skrevet med Deres fars håndskrift, men med en håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne igjen. Nå, det lar seg jo forklare; Deres far kan ha glemt å datere underskriften sin, og så har noen gjort det på måfå her, før man ennu visste om dødsfallet. Det er ingenting ondt i det. Det er navnet og underskriften det kommer an på. Og den er jo ekte, fru Helmer? Det er jo virkelig Deres far som selv har skrevet navnet sitt her?

NORA(etter en kort stillhet kaster hun hodet bakover og ser trossig på ham). Nei, det er det ikke. Det er jeg som har skrevet pappas navn.

KROGSTADHør, frue, – vet De vel at dette er en farlig tilståelse?

KROGSTAD

NORAHvorfor det? De skal snart få pengene sine.

KROGSTADMå jeg stille Dem et spørsmål? Hvorfor sendte De ikke papiret til Deres far?

NORADet var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha bedt om hans underskrift, måtte jeg også ha fortalt ham hva pengene skulle brukes til. Men jeg kunne jo ikke si det til ham, så syk som han var, at min manns liv sto i fare. Det var jo umulig.

KROGSTADSå hadde det vært bedre for Dem om De hadde oppgitt den utenlandsreisen.

NORANei, det var umulig. Den reisen skulle jo redde min manns liv. Den kunne jeg ikke oppgi.

KROGSTADMen tenkte De da ikke på at det var bedrageri mot meg –?

NORADet kunne jeg overhodet ikke ta hensyn til. Jeg brydde meg slett ikke om Dem. Jeg kunne ikke fordra Dem på grunn av alle de kalde vanskelighetene De skapte, selv om De visste hvor farlig det sto til med min mann. Det var jo umulig.

KROGSTADFru Helmer, De har åpenbart ingen klar forestilling om hva det egentlig er for noe De har gjort Dem skyldig i. Men jeg kan fortelle Dem at det var verken noe mer eller noe verre, det jeg en gang begikk, og som ødela hele min borgerlige stilling.

NORADe? Vil De virkelig få meg til å tro at De skulle ha foretatt Dem noe modig for å redde Deres hustrus liv?

KROGSTADLovene spør ikke om beveggrunner.

NORADa må det være noen meget dårlige lover.

KROGSTADDårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papiret i retten, så blir De dømt etter lovene.

NORADet tror jeg absolutt ikke. Skulle ikke en datter ha rett til å spare sin gamle, dødelig syke far for engstelser og bekymringer? Skulle ikke en hustru ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner ikke lovene så nøye; men jeg er sikker på at det må stå et sted i dem at slikt er tillatt. Og vet ikke De det, De som er advokat? De må være en dårlig jurist, herr Krogstad.

KROGSTADKan så være. Men forretninger – slike forretninger som vi to har med hverandre – dem tror De vel at jeg forstår meg på? Bra. Gjør nå hva De vil. Men jeg sier Dem: blir jeg utstøtt for andre gang, så skal De følge etter meg.

(Han hilser og går ut gjennom forstuen.)

NORA(tenker en stund, rister på hodet). Å, hva! – Å, ville De skremme meg! Så enkel er jeg da ikke. (setter i gang med å brette sammen barnas klær; slutter snart.) Men –? – Nei, men det er jo umulig! Jeg gjorde det jo av kjærlighet.
BARNA (i døren til venstre). Mamma, nå gikk den fremmede mannen ut gjennom porten.

NORAJa, ja, jeg vet det. Men ikke snakk med noen om den fremmede mannen. Hører dere det? Ikke til pappa heller!
BØRNENE Nei, mamma; men vil du leke igjen?

NORANei, nei; ikke nå.
BØRNENE Å, men mamma, du lovte jo det.

NORAJa, men jeg kan ikke nå. Gå inn; jeg har så mye å gjøre. Gå inn; gå inn, kjære, søte barn. (Hun fører dem forsiktig inn i rommet og lukker døren etter dem.)

NORA(setter seg på sofaen, tar et broderi og gjør noen sting, men stopper snart.) Nei! (kaster broderiet, reiser seg, går til forstuen og roper ut:) Helene! La meg få treet inn. (går til bordet til venstre og åpner skuffen; stopper igjen.) Nei, men det er jo helt umulig!
STUEPIKEN (med grantreet). Hvor skal jeg sette det, frue?

NORADer; midt på gulvet.
STUEPIKEN Skal jeg hente noe annet?

NORANei, takk; jeg har alt jeg trenger.

(Piken, som har satt treet fra seg, går ut igjen.)

NORA(i ferd med å pynte juletreet). Her skal det være lys - og her skal det være blomster. - Det avskyelige mennesket! Snakk, snakk, snakk! Det er ingen ting i veien. Juletreet skal bli nydelig. Jeg vil gjøre alt hva du har lyst til, Torvald; - jeg skal synge for deg, danse for deg -

(Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.)

NORAAh, - kommer du allerede igjen?

HELMERJa. Har det vært noen her?

NORAHer? Nei.

HELMERDet var merkelig. Jeg så Krogstad gå ut av porten.

NORASå? Å ja, det stemmer; Krogstad var her et øyeblikk.

HELMERNora, jeg kan se det på deg; han har vært her og bedt deg legge et godt ord inn for ham.

NORAJa.

HELMEROg det skulle du liksom gjøre av egen drift? Du skulle fortie for meg at han hadde vært her. Ba han ikke om det også?

NORAJo, Torvald; men -

HELMERNora, Nora, og det kunne du begi deg ut på? Føre samtale med et slikt menneske, og gi ham løfte om noe! Og så ovenikjøpet si meg en usannhet!

NORAEn usannhet -?

HELMERSa du ikke at ingen hadde vært her? (truer med fingeren.) Det må min lille sangfugl aldri gjøre mer. En sangfugl må ha rent nebb å kvitre med; aldri falske toner. (tar henne om livet.) Er det ikke sånn det skal være? Jo, det visste jeg nok. (slipper henne.) Og så ikke mer om det. (setter seg foran ovnen.) Ah, hvor lunt og hyggelig det er her. (blar litt i papirene sine.)

NORA(opptatt med juletreet, etter en kort pause.) Torvald!

HELMERJa.

NORAJeg gleder meg så utrolig mye til kostymeballet hos Stenborgs i overmorgen.

HELMEROg jeg er utrolig nysgjerrig på å se hva du vil overraske meg med.

NORAAkk, den dumme innfallet.

HELMERNå?

NORAJeg kan ikke finne på noe som duger; alt sammen blir så tåpelig, så intetsigende.

HELMERHar lille Nora kommet til den erkjennelsen?

NORA(bak hans stol, med armene på stolryggen). Har du meget travelt, Torvald?

HELMER Å -

NORAHva er det for papirer?

HELMERBanksaker.

NORAAllerede?

HELMERJeg har latt den avtroppende styrelsen gi meg fullmakt til å foreta de nødvendige endringene i personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke juleuken til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår.

NORADet var altså derfor at denne stakkars Krogstad -

HELMERHm.

NORA(fortsatt lent mot stolryggen, stryker langsomt hans nakkehår.) Hvis du ikke hadde hatt så travelt, ville jeg ha bedt deg om en umåtelig stor tjeneste, Torvald?

HELMERLa meg høre. Hva skulle det være?

NORADet er jo ingen som har en så virkelig fin smak som du. Nå ville jeg så gjerne se bra ut på kostymeballet. Torvald, kunne ikke du ta deg av meg og bestemme hva jeg skal være, og hvorledes min drakt skal være innrettet?

HELMERAha, er den lille egensindige ute og søker en redningsmann?

NORAJa Torvald, jeg kan ikke komme noen vei uten din hjelp.

HELMERGodt, godt: jeg skal tenke på saken; vi skal nok finne på råd.

NORAÅ, hvor snilt av deg. (går tilbake til juletreet; stopper.) Hvor vakre de røde blomstene ser ut. - Men si meg, er det virkelig så slemt, det som denne Krogstad har gjort seg skyldig i?

HELMERHan skrev falske navn. Har du noen forestilling om hva det vil si?

NORAKan han ikke ha gjort det av nød?

HELMERJo, eller, som så mange, i ubesindighet. Jeg er ikke så hjerteløs at jeg ubetinget skulle fordømme en mann for en sånn enkeltstående handlings skyld.

NORANei, ikke sant, Torvald!

HELMERMange kan moralsk reise seg igjen hvis de åpent bekjenner sin synd og utstår sin straff.

NORAStraff -?

HELMERMen Krogstad gikk ikke den veien; han hjalp seg gjennom ved hjelp av knep og listige triks; og det er dette som moralsk har ødelagt ham.

NORATror du at det skulle -?

HELMERTenk deg bare hvordan et slikt skyldbevisst menneske må lyve og hykle og late som overfor alle sider, må gå med maske på selv overfor sine aller nærmeste, ja selv overfor sin egen hustru og sine egne barn. Og dette med barna, det er nettopp det mest forferdelige, Nora.

NORAHvorfor?

HELMER Å -

HELMERFordi en slik dunst av løgn bringer smitte og sykdomsstoff inn i et helt hjems liv. Hvert åndedrag barna tar i et slikt hus, er fylt med spirer til noe stygt.

NORA(nærmere bak ham). Er du sikker på det?

HELMERÅ kjære, det har jeg tit nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig fordervede mennesker har hatt løgnaktige mødre.

NORAHvorfor akkurat - mødre?

HELMERDet skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre virker naturligvis i samme retning; det vet enhver advokat meget godt. Og likevel har denne Krogstad gått der hjemme i hele år og forgiftet sine egne barn i løgn og forstillelse; det er derfor jeg kaller ham moralsk fordervet. (strekker hendene ut mot henne.) Derfor skal min søte lille Nora love meg å ikke tale hans sak. Din hånd på det. Nå, nå, hva er det? Rekk meg hånden. Se så. Avgjort altså. Jeg forsikrer deg, det ville vært meg umulig å arbeide sammen med ham; jeg føler bokstavelig et fysisk ubehag i nærheten av slike mennesker.

NORA(drar hånden til seg og går over på den andre siden av juletreet). Hvor varmt det er her. Og jeg har så mye å ordne.

HELMER(reiser seg og samler papirene sine). Ja, jeg må også tenke på å få lest litt av dette igjennom før bordet. Din drakt skal jeg også tenke på. Og noe til å henge i gullpapir på juletreet har jeg kanskje også i beredskap. (legger hånden på hennes hode.) Å, du min velsignede lille sangfugl. (han går inn i sitt rom og lukker døren etter seg.)

NORA(langsomt, etter en stillhet). Å, hva! Det er ikke sant. Det er umulig. Det må være umulig.
BARNEPIKEN (i døren til venstre). De små ber så vakkert om å få komme inn til mamma.

NORANei, nei, nei; ikke slipp dem inn til meg! Vær hos dem du, Anne-Marie.
BARNEPIKEN Ja, ja, frue. (lukker døren.)

NORA(blek av redsel). Forderve mine små barn! Forgifte hjemmet? (kort pause; hun løfter hodet.) Dette er ikke sant. Dette er aldri i evighet sant.

(Samme stue. Oppi hjørnet ved pianofortet står juletreet, pyntet, opplyst og med nedbrente lysestumper. Noras yttertøy ligger på sofaen.) (Nora, alene i stuen, går urolig omkring; til slutt stopper hun ved sofaen og tar sin kåpe.)

NORA(slipper kåpen igjen). Nu kom der noen! (mot døren; lytter.) Nei, - der er ingen. Naturligvis - der kommer ingen i dag, første juledag; - og ikke i morgen heller. - Men kanskje - (åpner døren og ser ut.) Nei; ingenting i brevkassen; ganske tom. (går fremover gulvet.) Å, tøv! Han mener naturligvis ikke alvor med det. Slikt kan jo ikke skje. Det er umulig. Jeg har jo tre små barn.

(Barnepiken, med en stor pappeske, kommer fra rommet til venstre.) BARNEPIKEN Jo, endelig fant jeg da esken med maskeradeklærne.

NORATakk; sett den på bordet.
BARNEPIKEN (gjør så). Men de er nok svært i uorden.

NORAÅ, gid jeg kunne rive dem i hundre tusen stykker!
BARNEPIKEN Bevares; de kan godt settes i stand; bare litt tålmodighet.

NORAJa, jeg vil gå bort og få fru Linde til å hjelpe meg.
BARNEPIKEN Nu ut igjen? I dette stygge været? Fru Nora forkjøler seg, - blir syk.

NORAOg det var ikke det verste. - Hvordan har barna det?
BARNEPIKEN De stakkars småkryp leker med julegavene, men -

NORASpør de titt etter meg?
BARNEPIKEN De er jo så vant til å ha mamma om seg.

NORAJa men, Anne-Marie, jeg kan ikke lenger være så mye sammen med dem som før.
BARNEPIKEN Nå, småbarn venner seg til alle ting.

NORATror du det? Tror du de ville glemme sin mamma hvis hun var helt borte?
BARNEPIKEN Bevares; - helt borte!

NORAHør, si meg, Anne-Marie, - det har jeg tenkt så ofte på - hvorledes kunne du bære over ditt hjerte å sette ditt barn ut til fremmede?
BARNEPIKEN Men det måtte jeg jo når jeg skulle være amme for lille Nora.

NORAJa, men at du ville det?
BARNEPIKEN Når jeg kunne få en så god plass? En fattig pike som er kommet i ulykken, må være glad til. For det slette mennesket gjorde jo ingenting for meg.

NORAMen din datter har da visst glemt deg.
BARNEPIKEN Å nei, så menn har hun ikke. Hun skrev da til meg, både da hun gikk til presten, og da hun var blitt gift.

NORA(tar henne om halsen). Du gamle Anne-Marie, du var en god mor for meg da jeg var liten.
BARNEPIKEN Lille Nora, stakkars, hadde jo ingen annen mor enn meg.

NORAOg hvis de små ingen annen hadde, så vet jeg nok at du ville -. Snakk, snakk, snakk. (åpner esken.) Gå inn til dem. Nu må jeg -. I morgen skal du få se hvor deilig jeg skal bli.
BARNEPIKEN Ja, der blir så menn ingen på hele ballet så deilig som fru Nora. (hun går inn i rommet til venstre.)

NORA(begynner å pakke ut av esken, men kaster snart alt fra seg). Å, om jeg bare våget å gå ut. Om bare ingen kom. Om bare ingenting hendte her hjemme mens jeg var borte. Dum snakk; det kommer ingen. Bare ikke tenke. Børste av støvet. Deilige hansker, deilige hansker. Slå det av; slå det av! En, to, tre, fire, fem, seks - (skriker:) Å, der kommer de - (vil imot døren, men står ubesluttsom.)

(Fru Linde kommer fra forstuen hvor hun har skiftet av seg yttertøyet.)

NORAÅ, er det deg, Kristine? Der er vel ingen andre der ute? - Hvor godt det var at du kom.

FRU LINDEJeg hører du har vært oppe og spurt etter meg.

NORAJa, jeg gikk nettopp forbi. Det er noe du endelig må hjelpe meg med. La oss sette oss her i sofaen. Se her. I morgen kveld skal det være kostymeball ovenpå hos konsul Stenborgs, og nå vil Torvald at jeg skal være en napolitansk fiskerpike og danse tarantella, for den lærte jeg på Capri.

FRU LINDESe, se; du skal gi en hel forestilling?

NORAJa, Torvald sier jeg bør gjøre det. Se, her har jeg drakten; den lot Torvald sy til meg der nede; men nå er alt sammen litt revet opp, og jeg vet slett ikke -

FRU LINDEÅ, det skal vi snart få i stand; det er jo bare snakk om at noen sømmer har gått opp hist og her. Nål og tråd? Nå, her har vi jo alt vi trenger.

NORAÅ, hvor snilt av deg.

FRU LINDE(syr). Så du skal altså være utkledd i morgen, Nora? Vet du hva? - Da kommer jeg bort et øyeblikk og ser deg pyntet. Men jeg har jo helt glemt å takke deg for den hyggelige kvelden i går.

NORA(reiser seg og går bortover gulvet). Å, i går synes jeg ikke her var så hyggelig som det pleier. - Du skulle kommet litt tidligere til byen, Kristine. - Ja, Torvald forstår riktignok å gjøre hjemmet fint og deilig.

FRU LINDEDu ikke mindre, tenker jeg; du er vel ikke for ingenting din fars datter. Men si meg, er doktor Rank alltid så nedstemt som i går?

NORANei, i går var det svært påfallende. Men han bærer forresten på en meget farlig sykdom. Han har tuberkulose i ryggmargen, stakkaren. Jeg skal si deg, hans far var et vemmelig menneske, som holdt elskerinner og sånt noe; og derfor ble sønnen syk fra barndommen av, forstår du.

FRU LINDE(la syarbeidet synke). Men kjæreste, beste Nora, hvor får du vite slikt?

NORA(spaserer). Pytt, - når man har tre barn, får man av og til besøk av - av fruer som er sånn halvveis legekyndige; og de forteller jo en et og annet.

FRU LINDE(syr igjen; kort stillhet). Kommer doktor Rank hver dag hit i huset?

NORAHver eneste dag. Han er jo Torvalds beste ungdomsvenn, og min gode venn også. Doktor Rank hører liksom til huset.

FRU LINDEMen si meg du: er den mannen fullstendig oppriktig? Jeg mener, vil han ikke gjerne si behagelige ting til folk?

NORANei, tvert imot. Hvorfor tror du det?

FRU LINDEDa du i går presenterte meg for ham, forsikret han at han ofte hadde hørt mitt navn her i huset; men siden merket jeg at din mann slett ikke hadde noen anelse om hvem jeg egentlig var. Hvor kunne så doktor Rank -?

NORAJo, det er ganske riktig, Kristine. Torvald holder jo så ubeskrivelig mye av meg; og derfor vil han eie meg helt alene, som han sier. I begynnelsen ble han liksom sjalu bare jeg nevnte noen av de kjære menneskene der hjemme. Så lot jeg det naturligvis være. Men med doktor Rank snakker jeg titt og ofte om slikt; for han vil gjerne høre på det, ser du.

FRU LINDEHør her, Nora; du er på mange måter som et barn ennå; jeg er jo betydelig eldre enn deg, og har litt mer erfaring. Jeg vil si deg noe: du burde se å komme deg ut av dette her med doktor Rank.

NORAHva for noe skulle jeg se å komme meg ut av?

FRU LINDEBåde av det ene og det andre, synes jeg. I går snakket du noe om en rik beundrer, som skulle skaffe deg penger –

NORAJa, en som ikke finnes – dessverre. Men hva så?

FRU LINDEHar doktor Rank formue?

NORAJa, det har han.

FRU LINDEOg ingen å sørge for?

NORANei, ingen; men –?

FRU LINDEOg han kommer hver dag hit i huset?

NORAJa, det hører du jo.

FRU LINDEMen hvorfor kan den fine mannen være så pågående?

NORAJeg forstår deg overhodet ikke.

FRU LINDEIkke forestill deg noe sånt, Nora. Tror du ikke jeg skjønner hvem du har lånt de tolv hundre spesiedalene av?

NORAEr du fra sans og samling? Kan du tenke deg noe sånt! En venn av oss, som kommer hit hver eneste dag! Hvilken fryktelig pinlig stilling ville ikke det være?

FRU LINDEAltså virkelig ikke ham?

NORANei, det forsikrer jeg deg. Det kunne aldri falle meg inn -. Han hadde heller ingen penger å låne bort den gang; han arvet først etterpå.

FRU LINDENå, det tror jeg var et heldig tilfelle for deg, min kjære Nora.

NORANei, det kunne da aldri falle meg inn å be doktor Rank -. Forresten er jeg ganske sikker på at dersom jeg ba ham -

FRU LINDEMen det gjør du naturligvis ikke.

NORANei, naturligvis. Jeg synes ikke jeg kan forestille meg at det skulle bli nødvendig. Men jeg er ganske sikker på at dersom jeg talte til doktor Rank -

FRU LINDEBak din manns rygg?

NORAJeg må ut av det annet; det er også bak hans rygg. Jeg må ut av dette her.

FRU LINDEJa, ja, det sa jeg også i går; men -

NORA(går opp og ned). En mann kan mye bedre klare slikt noe enn et fruentimmer -

FRU LINDEEns egen mann, ja.

NORASnakk. (stanser.) Når en betaler alt hva en skylder, så får en jo sitt gjeldsbevis tilbake.

FRU LINDEJa, det forstår seg.

NORAOg kan rive det i hundre tusen stykker og brenne det opp, - det ekle skitne papiret!

FRU LINDE(ser stivt på henne, legger fra seg syarbeidet og reiser seg langsomt). Nora, du skjuler noe for meg.

NORAKan du se det på meg?

FRU LINDEDet har hendt deg noe siden i går morges. Nora, hva er det for noe?

NORA(vender seg mot henne). Kristine! (lytter.) Hysj! Nå kom Torvald hjem. Se her; sett deg inn til barna så lenge. Torvald tåler ikke å se skreddersøm. La Anne-Marie hjelpe deg.

FRU LINDE(samler sammen noen av sakene). Ja, ja, men jeg går ikke herfra før vi har snakket ordentlig sammen.

(Hun går inn til venstre; i det samme kommer Helmer fra forstuen.)

NORA(går ham i møte). Å, hvor lenge jeg har ventet på deg, kjære Torvald.

HELMERVar det syjenta -?

NORANei, det var Kristine; hun hjelper meg å gjøre klar kjolen min. Du kan tro jeg skal kle meg pent.

HELMERJa, var det ikke et ganske heldig innfall av meg?

NORAStrålende! Men er jeg ikke også snill som følger deg?

HELMER(tar henne under haken). Snill - fordi du føyer din mann? Nå, nå, du lille galning, jeg vet nok du ikke mente det sånn. Men jeg vil ikke forstyrre deg; du skal prøve, kan jeg tro.

NORAOg du skal vel arbeide?

HELMERJa. (viser en pakke papirer.) Se her. Jeg har vært nede i banken - (vil gå inn i sitt rom.)

NORATorvald.

HELMER(stopper). Ja.

NORAHvis nå ditt lille ekorn ba deg riktig inderlig vakkert om én ting -?

HELMERHva da?

NORAVille du så gjøre det?

HELMERFørst må jeg naturligvis vite hva det er.

NORAEkornen skulle løpe rundt og gjøre spillopper hvis du ville være snill og føyelig.

HELMERKom med det da.

NORALerkefuglen skulle kvitre i alle stuene, både høyt og lavt -

HELMERÅ hva, det gjør jo lerkefuglen allikevel.

NORAJeg skulle leke alfejente og danse for deg i måneskinnet, Torvald.

HELMERNora, - det er vel likevel aldri det du slo på i morges?

NORA(nærmere). Jo, Torvald, jeg ber deg så bønnlig!

HELMEROg du har virkelig mot til å rive opp den saken igjen?

NORAJa, ja, du må føye meg; du må la Krogstad få beholde sin post i banken.

HELMERMin kjære Nora, hans post har jeg bestemt for fru Linde.

NORAJa, det er umåtelig snilt av deg; men du kan jo bare avskjedige en annen kontorist istedenfor Krogstad.

HELMERDette er dog en utrolig egenrådighet! Fordi du går hen og gir et ubetenksomt løfte om å tale for ham, så skulle jeg -!

NORADet er ikke derfor, Torvald. Det er for din egen skyld. Dette mennesket skriver jo i de styggeste avisene; det har du selv sagt. Han kan gjøre deg så usigelig mye vondt. Jeg har en sånn dødelig angst for ham -

HELMERAha, jeg forstår; det er gamle minner som skremmer deg opp.

NORAHva mener du med det?

HELMERDu tenker naturligvis på din far.

NORAJa; ja vel. Husk bare på hvorledes onde mennesker skrev i avisene om pappa og baktalte ham så gruelig. Jeg tror de hadde fått ham avsatt hvis ikke departementet hadde sendt deg dithen for å se etter, og hvis ikke du hadde vært så velvillig og så hjelpsom imot ham.

HELMERMin lille Nora, det er en betydelig forskjell mellom din far og meg. Din far var ingen uangripelig embetsmann. Men det er jeg; og det håper jeg at jeg skal fortsette å være så lenge jeg står i min stilling.

NORAÅ, det er ingen som vet hva onde mennesker kan finne på. Nu kunne vi få det så godt, så rolig og lykkelig her i vårt fredelige og sorgløse hjem, - du og jeg og barna, Torvald! Derfor er det at jeg ber deg så inderlig -

HELMEROg nettopp ved å gå i forbønn for ham gjør du det umulig for meg å beholde ham. Det er allerede kjent i banken at jeg vil avskjedige Krogstad. Skulle det nå ryktes at den nye bankdirektøren hadde latt seg ombestemme av sin kone -

NORAJa, hva så -

HELMERNei, naturligvis; når bare den lille egensindige kunne få sin vilje -. Jeg skulle gå hen og gjøre meg latterlig for hele personalet, - få folk til å tro at jeg var avhengig av all slags fremmede innflytelser? Jo, du kan tro jeg snart ville merke følgene! Og dessuten - det er en omstendighet som gjør Krogstad aldeles umulig i banken så lenge jeg er direktør.

NORAHva er det for noe?

HELMERHans moralske brøst kunne jeg kanskje i nødsfall ha oversett -

NORAJa, ikke sant, Torvald?

HELMEROg jeg hører han skal være ganske dyktig også. Men han er en ungdomsbekjent av meg. Det er et av de overilede bekjentskapene som man så mange ganger senere i livet skammer seg over. Ja, jeg kan gjerne si deg det rett ut: vi er venner. Og denne taktløse mannen legger slett ikke skjul på det når andre er til stede. Tvert imot - han tror at det berettiger ham til en familiær tone overfor meg; og så trumfer han hvert øyeblikk ut med sitt: «du, du Helmer». Jeg forsikrer deg, det virker høyst pinlig på meg. Han ville gjøre min stilling i banken uutholdelig.

NORATorvald, du mener ikke noe med alt dette.

HELMERJa, så? Hvorfor ikke?

NORANei, for dette her er jo bare smålige hensyn.

HELMERHva er det du sier? Smålig? Tror du jeg er smålig!

NORANei, tvert imot, kjære Torvald; og nettopp derfor -

HELMERLike mye; du kaller mine beveggrunner smålige; så må vel jeg også være det. Smålig! Ja, så! - Nå skal dette definitivt få en ende. (går hen til forstuen og roper:) Helene!

NORAHva vil du?

HELMER(søker blant papirene sine). En avgjørelse. (Stuepiken kommer inn.)

HELMERSe her; ta dette brevet; gå ned med det straks. Skaff deg et bybud og la ham besørge det. Men hurtig. Adressen står utenpå. Se, her er penger.
STUEPIKEN Godt. (hun går med brevet.)

HELMER(legger papirene sammen). Se nå, min lille fru Stivnakke.

NORA(åndeløs). Torvald, - hva var det for et brev?

HELMERKrogstads oppsigelse.

NORAKall det tilbake, Torvald! Det er ennå tid. Å, Torvald, kall det tilbake! Gjør det for min skyld; - for din egen skyld; for barnas skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke hva dette kan føre med seg for oss alle.

HELMERFor sent.

NORAJa, for sent.

HELMERKjære Nora, jeg tilgir deg denne angsten du nå går gjennom, selv om den i bunn og grunn er en fornærmelse mot meg. Jo, det er den! Eller er det kanskje ikke en fornærmelse å tro at jeg skulle være redd for en fordervet vinkelskrivers hevn? Men jeg tilgir deg det likevel, fordi det så vakkert vitner om din store kjærlighet til meg. (tar henne i sine armer.) Således skal det være, min egen elskede Nora. La så komme hva som vil. Når det virkelig gjelder, kan du tro jeg har både mot og krefter. Du skal se jeg er mannen som kan ta alt på meg.

NORA(skrekkslagen). Hva mener du med det?

HELMERAlt, sier jeg -

NORA(fattet). Det skal du aldri i evighet gjøre.

HELMERGodt; så deler vi, Nora, - som mann og hustru. Slik skal det være. (koser med henne.) Er du nå fornøyd? Så, så, så; ikke disse skremte dueøynene. Det er jo alt sammen bare de tømmeste innbillinger. - Nå skal du spille tarantellaen gjennom og øve deg med tamburinen. Jeg setter meg på det indre kontoret og lukker mellombaren, så hører jeg ingenting; du kan lage all den larmen du vil. (vender seg i døren.) Og når Rank kommer, så si ham hvor han kan finne meg. (han nikker til henne, går med papirene sine inn på sitt rom og lukker døren etter seg.)

NORA(forvirret av angst, står som fastnaglet, hvisker). Han var i stand til å gjøre det. Han gjør det. Han gjør det, tross alt i verden. - Nei, aldri i evighet dette! Før alt annet! Redning! - En utvei - (det ringer i forstuen). Doktor Rank! - Før alt annet! Før alt hva det så skal være! (hun stryker seg over ansiktet, samler seg og går bort og åpner døren til forstuen. Doktor Rank står der ute og henger opp pelsfrakken sin. Under det følgende begynner det å mørkne.)

NORAGod dag, doktor Rank. Jeg kjente deg igjen på ringingen. Men du skal ikke gå inn til Torvald nå; for jeg tror han har noe å ordne.

RANKOg du?

NORA(mens han går inn i stuen, og hun lukker døren etter ham). Å, det vet du nok - for deg har jeg alltid litt tid til overs.

RANKTakk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg kan.

NORAHva mener De med det? Så lenge De kan?

RANKJa. Skremmer det Dem?

NORANå, det er et så underlig uttrykk. Skulle det da inntreffe noe?

RANKDer vil inntreffe det som jeg lenge har vært forberedt på. Men jeg trodde riktignok ikke at det skulle komme så snart.

NORA(griper etter hans arm). Hva er det De har fått vite? Doktor Rank, De skal si meg det!

RANK(setter seg ved ovnen). Med meg går det nedover. Det er ingenting å gjøre ved.

NORA(ånder lettet ut). Er det Dem -?

RANKHvem ellers? Det nytter ikke å lyve for seg selv. Jeg er den mest miserable av alle mine pasienter, fru Helmer. I disse dager har jeg foretatt et generaloppgjør med min indre status. Bankrutt. Innen en måned ligger jeg kanskje og råtner oppe på kirkegården.

NORAÅ fy, hvor stygt De taler.

RANKTingen er også forbannet stygg. Men det verste er at det vil gå så mye annen stygghet forut. Der står nå bare én eneste undersøkelse igjen; når jeg er ferdig med den, så vet jeg omtrent når oppløsningen begynner. Det er noe jeg vil si Dem. Helmer har i sin fine natur en så utpreget avsky mot alt hva som er heslig. Jeg vil ikke ha ham i mitt sykeværelse -

NORAÅ, men doktor Rank -

RANKJeg vil ikke ha ham der. På ingen måte. Jeg stenger min dør for ham. - Så snart jeg har fått full visshet om det verste, sender jeg Dem mitt visittkort med et svart kors på, og da vet De at nå har ødeleggelsens vederstyggelighet begynt.

NORANei, i dag er De da rent urimelige. Og jeg som så gjerne ville at De skulle ha vært i riktig godt humør.

RANKMed døden i hendene? - Og således å bøte for en annens skyld. Er det rettferdighet i dette? Og i hver eneste familie råder det på en eller annen måte en slik ubønnhørlig gjengjeldelse -

NORA(holder seg for ørene). Snakk uten mening! Lystig; lystig!

RANKJa, det er ingenting annet enn til å le av, alt sammen. Min stakkars, uskyldige ryggrad må lide for min fars lystige løytnantdager.

NORA(ved bordet til venstre). Han var jo så glad i asparges og gåseleverposteier. Var det ikke så?

RANKJo; og i trøfler.

NORAJa, trøfler, ja. Og så i østers, tror jeg?

RANKJa, østers, østers; det forstår seg selv.

NORAOg så all den portvinen og champagnen i tillegg. Det er sørgelig at alle disse lekre tingene skal ende opp på benraden.

RANKIsær at de skal ende opp på en ulykkelig benrad, som ikke har fått det minste godt av dem.

NORAAk ja, det er nå det aller sørgeligste.

RANK(ser forskende på henne). Hm -

NORA(litt etterpå). Hvorfor smilte De?

RANKNei, det var De som lo.

NORANei, det var De som smilte, doktor Rank!

RANK(reiser seg). De er nok en større skurk enn jeg hadde tenkt.

NORAJeg er så oppsatt på galskaper i dag.

RANKDet later til.

NORA(med begge hendene på hans skuldre). Kjære, kjære doktor Rank, De skal ikke dø fra Torvald og meg.

RANKOg det savnet ville De så menn lett forsvinne. Den som går bort, glemmes snart.

NORA(ser engstelig på ham). Tror De det?

RANKMan knytter nye forbindelser, og så -

NORAHvem knytter nye forbindelser?

RANKDet vil både De og Helmer gjøre når jeg er borte. De selv er allerede i gang, synes jeg. Hva skulle denne fru Linde her i går kveld?

NORAAha, - De er vel aldri sjalu på den stakkars Kristine?

RANKJo, det er jeg. Hun vil bli min etterfølger her i huset. Når jeg har fått forfall, skal kanskje denne kvinnen -

NORAHysj; tal ikke så høyt; hun er der inne.

RANKI dag også? Ser De vel.

NORABare for å sy på min drakt. Herregud, hvor urimelig De er. (setter seg på sofaen.) Vær nu snill, doktor Rank; i morgen skal De få se hvor vakkert jeg skal danse; og da skal De forestille Dem at jeg gjør det bare for Deres skyld, - ja, og så naturligvis for Torvalds; - det forstår seg. (tar forskjellige saker ut av esken.) Doktor Rank; sett Dem her, så skal jeg vise Dem noe.

RANK(setter seg). Hva er det?

NORASe her. Se!

RANKSilketrømper.

NORAKjøttfargede. Er de ikke deilige? Ja, nå er det så mørkt her; men i morgen - . Nei, nei, nei; De får bare se fotbladet. Å jo, De kan så gjerne få se ovenpå også.

RANKHm -

NORAHvorfor ser De så kritisk ut? Tror De kanskje ikke de passer?

RANKDet kan jeg umulig ha noen begrunnet formening om.

NORA(ser et øyeblikk på ham). Fy skam Dem. (slår ham lett på øret med trømpene.) Det skal De ha. (pakker dem sammen igjen.)

RANKOg hva er det så for andre herligheter jeg skal få se?

NORADe får ikke se en smule mer; for De er uskikkelig.

(hun nynner litt og leter mellom sakene.)

RANK(etter en kort stillhet). Når jeg sitter her således ganske fortrolig sammen med Dem, så begriper jeg ikke - nei, jeg fatter det ikke - hva som skulle blitt av meg hvis jeg aldri var kommet hit i huset.

NORA(smiler). Jo, jeg tror nok at De i grunnen hygger Dem ganske godt hos oss.

RANK(saktere, ser for seg). Og så å skulle gå fra det alt sammen -

NORASnakk; De går ikke fra det.

RANK(som før). - og ikke kunne etterlate seg et fattig takkens tegn engang; knapt nok en flyktig savnfølelse, - ikke annet enn en ledig plass, som kan fylles av den første den beste.

NORAOg hvis jeg nå ba Dem om -? Nei -

RANKOm hva?

NORAOm et stort bevis på Deres vennskap -

RANKJa, ja?

NORANei, jeg mener - om en umåtelig stor tjeneste -

RANKVille De virkelig for én gangs skyld gjøre meg så lykkelig?

NORAÅ, De vet jo slett ikke hva det er.

RANKNu vel; så si det.

NORANei, men jeg kan ikke, doktor Rank; det er noe så urimelig mye – både et råd og en hjelp og en tjeneste –

RANKSå mye desto bedre. Det er meg ufattelig hva De kan mene. Men så tal dog. Har jeg da ikke Deres fortrolighet?

NORAJo, det har De som ingen annen. De er min troeste og beste venn, det vet De nok. Derfor vil jeg også si Dem det. Nu vel da, doktor Rank; det er noe som De må hjelpe meg å forhindre. De vet hvor inderlig, hvor ubeskrivelig høyt Torvald elsker meg; aldri et øyeblikk ville han betenke seg på å gi sitt liv hen for min skyld.

RANK(bøyd mot henne). Nora, – tror De da at han er den eneste –?

NORA(med et lett rykk). Som -?

RANKSom gladelig ga sitt liv hen for Deres skyld.

NORA(tungt). Ja, så.

RANKJeg har svoret ved meg selv at De skulle vite det før jeg gikk bort. En bedre leilighet ville jeg aldri finne. - Ja, Nora, nå vet De det. Og nå vet De også at til meg kan De betro Dem som til ingen annen.

NORA(reiser seg; jevnt og rolig). La meg slippe frem.

RANK(gjør plass for henne, men blir sittende). Nora -

NORA(i døren til forstuen). Helene, bring lampen inn. - (går hen imot ovnen.) Akk, kjære doktor Rank, dette her var virkelig stygt av Dem.

RANK(reiser seg). At jeg har elsket Dem fullt så inderlig som noen annen? Var det stygt?

NORANei, men at De går hen og sier meg det. Det var jo slett ikke nødvendig -

RANKHva mener De? Har De da visst -?

(Stuepiken kommer inn med lampen, setter den på bordet og går ut igjen.)

RANKNora, - fru Helmer -, jeg spør Dem, har De visst noe?

NORAÅ, hva vet jeg, hva har jeg visst eller ikke visst? Jeg kan virkelig ikke si Dem det - At De kunne være så klosset, doktor Rank! Nu var alt så bra.

RANKNå, i det minste har De nå visshet for at jeg står Dem til rådighet med liv og sjel. Og vil De så tale ut?

NORA(ser på ham). Etter dette?

RANKJeg ber Dem, la meg få vite hva det er.

NORAIngenting kan De få vite nå.

RANKJo, jo. Således må De ikke straffe meg. La meg få lov til å gjøre for Dem hva som står i menneskelig makt.

NORANu kan De ingenting gjøre for meg. - Forresten trenger jeg visst ikke noen hjelp. De skal se, det er bare innbilninger alt sammen. Ja, visst er det så. Naturligvis! (setter seg i gyngestolen, ser på ham, smiler.) Jo, De er riktignok en hyggelig herre, doktor Rank. Synes De ikke De skammer Dem nå lampen er kommet inn?

RANKNei; egentlig ikke. Men kanskje jeg skal gå - for stetse?

NORANei, det skal De da riktignok ikke gjøre. De skal naturligvis komme hit som før. De vet jo godt at Torvald ikke kan klare seg uten Dem.

RANKJa, men De?

NORAÅ, jeg synes alltid her blir så uhyre fornøyelig når De kommer.

RANKDet er akkurat det som lokket meg inn på et villspor. De er meg en gåte. Mange ganger har det forekommet meg at De nesten like gjerne ville være sammen med meg som med Helmer.

NORAJa, ser De, det er jo noen mennesker man holder mest av, og andre mennesker man nesten helst vil være sammen med.

RANKÅ ja, det er noe i det.

NORADa jeg var hjemme, holdt jeg naturligvis mest av pappa. Men jeg syntes alltid det var så umåtelig morsomt når jeg kunne snike meg ned i pikekammeret; for de veiledet meg ikke det minste; og så snakket de alltid så mye fornøyelig seg imellom.

RANKAha; det er altså dem jeg har avløst.

NORA(springer opp og bort til ham). Å, kjære, snille doktor Rank, det mente jeg jo slett ikke. Men De kan vel skjønne at det er med Torvald liksom med pappa -

(Stuepiken kommer fra forstuen.) STUEPIKEN Frue! (hvisker og rekker henne et kort.)

NORA(kaster et blikk på kortet). Åh! (stikker det i lommen.)

RANKEr det noe galt på ferde?

NORANei, nei, på ingen måte; det er bare noe -; det er min nye drakt -

RANKHvordan? Der ligger jo Deres drakt.

NORAÅ, ja den; men det er en annen; jeg har bestilt den -; Torvald må ikke vite det -

RANKAha, der har vi altså den store hemmeligheten.

NORAJa visst; gå bare inn til ham; han sitter i det indre rommet; hold ham opp så lenge -

RANKVær rolig; han skal ikke slippe unna meg. (han går inn i Helmers rom.)

NORA(til piken). Og han står og venter på kjøkkenet?
STUEPIKEN Ja, han kom opp baktrappen -

NORAMen sa du ikke at det var noen her?
STUEPIKEN Jo, men det hjalp ikke.

NORAVil han ikke gå igjen?
STUEPIKEN Nei, han går ikke før han får snakket med fruen.

NORASå la ham komme inn; men sakte. Helene, du må ikke si det til noen; det er en overraskelse for mannen min.
STUEPIKEN Ja, ja, jeg forstår nok - (hun går ut.)

NORADen forferdelige tingen skjer. Den kommer allikevel. Nei, nei, nei, det kan ikke skje; det skal ikke skje. (Hun går bort og skyter skodden foran Helmers dør.)

(Stuepiken åpner ytterdøren for advokat Krogstad og lukker den igjen etter ham. Han er kledd i reisepels, støvler og lue av skinn.)

NORA(hen imot ham). Snakk sakte; mannen min er hjemme.

KROGSTADNå, la ham gjøre det.

NORAHva vil De meg?

KROGSTADFå vite beskjeden om noe.

NORASå skynd Dem. Hva er det?

KROGSTADDe vet vel at jeg har fått min oppsigelse.

NORAJeg kunne ikke forhindre det, herr Krogstad. Jeg har kjempet til det ytterste for Deres sak; men det hjalp ikke noe.

KROGSTADHar Deres mann så lite kjærlighet til Dem? Han vet hva jeg kan utsette Dem for, og allikevel våger han -

NORAHvor kan De tro at han har fått vite det?

KROGSTADÅ nei, jeg tenkte det nå heller ikke. Det lignet slett ikke min gode Torvald Helmer å vise så meget mannsmot -

NORAHerr Krogstad, jeg krever respekt for min mann.

KROGSTADMed all skyldig respekt. Men siden fruen holder dette så strengt skjult, tør jeg vel anta at De også har fått litt bedre opplysninger enn i går om hva De egentlig har gjort?

NORAMer enn De noensinne kunne lære meg.

KROGSTADJa, selv en dårlig jurist som jeg -

NORAHva er det De vil meg?

KROGSTADBare se hvorledes det sto til med Dem, fru Helmer. Jeg har tenkt på Dem hele dagen. En inkassator, en vinkelskriver, en - nå en som jeg - har også litt av det som kalles for hjertelag, ser De.

NORASå vis det; tenk på mine små barn.

KROGSTADHar De og Deres mann tenkt på mine? Men det kan nå være det samme. Det var bare det jeg ville si Dem: at De ikke behøver å ta denne saken altfor alvorlig. Det vil for det første ikke bli noen rettslig forfølgning fra min side.

NORAÅ nei; ikke sant; det visste jeg nok.

KROGSTADHele saken kan jo ordnes i all minnelighet; den behøver slett ikke komme ut blant folk; det blir bare mellom oss tre.

NORAMin mann må aldri få vite noe om dette.

KROGSTADHvordan vil De kunne forhindre det? Kan De kanskje betale det som står til rest?

NORANei, ikke nå med det samme.

KROGSTADEller har De kanskje mulighet til å skaffe pengene en av dagene?

NORAIngen mulighet som jeg vil benytte meg av.

KROGSTADJa, det ville likevel ikke ha hjulpet Dem noe. Om De så sto her med aldri så mange kontanter i hånden, ville De ikke få resepten fra meg for det.

NORASå forklar meg da hva De vil bruke den til.

KROGSTADJeg vil bare beholde den, - ha den under mitt oppsyn. Ingen uvedkommende får vite om det. Hvis De derfor skulle tenke på å rømme fra hus og hjem -

NORADet gjør jeg.

KROGSTAD- hvis De skulle tenke på å rømme fra hus og hjem -

NORADet gjør jeg!

KROGSTAD- eller De skulle tenke på det som er verre -

NORAHvor kan De vite det?

KROGSTAD- så la slikt fare.

NORAHvor kan De vite at jeg tenker på det?

KROGSTADDe fleste av oss tenker på det i begynnelsen. Jeg tenkte også på det; men jeg hadde ikke mot til det -

NORA(tonløst). Jeg heller ikke.

KROGSTAD(lettet). Nei, sant nok; De har ikke mot til det, De heller?

NORAJeg har det ikke; jeg har det ikke.

KROGSTADDet ville også være en stor dumhet. Når bare den første huslige stormen er over -. Jeg har her i lommen brev til Deres mann -

NORAOg der står alt sammen?

KROGSTADI så skånsomme uttrykk som mulig.

NORA(hurtig). Det brevet må han ikke få. Riv det i stykker igjen. Jeg vil skaffe pengene likevel.

KROGSTADOm forlatelse, frue, men jeg tror jeg sa Dem nylig -

NORAÅ, jeg taler ikke om de pengene jeg skylder Dem. La meg få vite hvor stor sum De krever av min mann, så skal jeg skaffe pengene.

KROGSTADJeg krever ingen penger av Deres mann.

NORAHva krever De da?

KROGSTADDet skal De få vite. Jeg vil på fote, frue; jeg vil til værs; og Deres mann skal hjelpe meg med det. I halvannet år har jeg ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har i all den tid kjempet med de trangeste kår; jeg var tilfreds med å arbeide meg opp skritt for skritt. Nu er jeg jaget vekk, og jeg lar meg ikke nøye med bare å bli tatt til nåde igjen. Jeg vil til værs, sier jeg Dem. Jeg vil inn i banken igjen, - ha en høyere stilling; Deres mann skal opprette en stilling for meg -

NORADet gjør han aldri!

KROGSTADHan gjør det; jeg kjenner ham; han våger ikke å kny. Og er jeg først der inne sammen med ham, da skal De bare få se! Innen et år skal jeg være direktørens høyre hånd. Det skal bli Nils Krogstad og ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken.

NORADet skal De aldri komme til å oppleve!

KROGSTADVil De kanskje -?

NORANå har jeg mot til det.

KROGSTADÅ, De skremmer meg ikke. En fin, forvent dame som De -

NORADe skal få se; De skal få se!

KROGSTADUnder isen kanskje? Ned i det kalde, kullsorte vannet? Og så til våren flyte opp, stygg, ukjennelig, med avfalt hår -

NORADe skremmer meg ikke.

KROGSTADDe skremmer heller ikke meg. Slikt noe gjør man ikke, fru Helmer. Hva ville det dessuten nytte til? Jeg har ham jo like fullt i lommen.

KROGSTAD

NORABakefter? Når jeg ikke lenger -?

KROGSTADGlemmer De at da er jeg rådig over Deres ettermæle?

NORA(står målløs og ser på ham).

KROGSTADJa, nå har jeg forberedt Dem. Gjør så ingen dumheter. Når Helmer har fått mitt brev, så venter jeg bud fra ham. Og husk vel på at det er Deres mann selv som har tvunget meg inn igjen på denne slags vei. Det skal jeg aldri tilgi ham. Farvel, frue. (han går ut gjennom forstuen.)

NORA(mot forstuedøren, åpner den på gløtt og lytter). Han går. Gir ikke brevet fra seg. Å nei, nei, det ville jo også være umulig! (åpner døren mer og mer.) Hva er det? Han står utenfor. Går ikke nedover trappene. Betenker han seg? Skulle han -? (et brev faller i brevkassen; derpå hører man Krogstads skritt, som forsvinner nedenfor i trappetrinnene.)

NORA(med et dempet skrik, løper fremover gulvet og hen mot sofabordet; kort opphold). I brevkassen. (sniker seg sky over til forstuedøren.) Der ligger det. - Torvald, Torvald, - nå er vi reddningsløse!

FRU LINDE(kommer med kostymet fra rommet til venstre). Ja, nå vet jeg ikke mer hva jeg skal rette på. Skulle vi kanskje prøve -?

NORA(hastig og sakte). Kristine, kom hit.

FRU LINDE(kaster kledningen på sofaen). Hva feiler deg? Du ser ut som forstyrret.

NORAKom hit. Ser du det brevet? Der; se, - gjennom ruten i brevkassen.

FRU LINDEJa, ja; jeg ser det nok.

NORADet brevet er fra Krogstad -

FRU LINDENora, - det er Krogstad som har lånt deg pengene!

NORAJa; og nå får Torvald vite alt.

FRU LINDETro meg, Nora, det er best for dere begge.

NORADet er mer enn du vet om. Jeg har skrevet under et falskt navn -

FRU LINDEMen for himmelens skyld -?

NORANå er det bare dette jeg vil si deg, Kristine, at du skal være mitt vitne.

FRU LINDEHvordan vitne? Hva skal jeg -?

NORADersom jeg kommer til å gå fra forstanden, - og det kunne jo godt hende -

FRU LINDENora!

NORAEller skulle det tilstøte meg noe annet, - noe, slik at jeg ikke kunne være til stede her -

FRU LINDENora, Nora, du er jo rent som fra deg selv!

NORAHvis det så skulle være noen som ville ta alt på seg, hele skylden, forstår du -

FRU LINDEJa, ja; men hvor kan du tenke -?

KROGSTAD

NORADa skal du vitne at det ikke er sant, Kristine. Jeg er slett ikke fra meg selv; jeg har min fulle forstand nu; og jeg sier deg: ingen annen har visst om det; jeg alene har gjort alt sammen. Husk på det.

FRU LINDEDet skal jeg nok. Men jeg forstår ikke alt dette.

NORAÅ hvor skulle du kunne forstå det? Det er jo det vidunderlige som nu vil skje.

FRU LINDEDet vidunderlige?

NORAJa, det vidunderlige. Men det er så forferdelig, Kristine; det må ikke skje, ikke for noen pris i verden.

FRU LINDEJeg vil gå bort med en gang og snakke med Krogstad.

NORAGå ikke bort til ham; han vil gjøre deg noe ondt!

FRU LINDEDet var en tid da han gjerne ville ha gjort hva som helst for meg.

NORAHan?

FRU LINDEHvor bor han?

NORAÅ, hva vet jeg -? Jo, (tar i lommen.) her er kortet hans. Men brevet, brevet -!

HELMER(innenfor i sitt rom, banker på døren). Nora!

NORA(skriker av angst). Å, hva er det? Hva vil du meg?

HELMERNå, nå, bli bare ikke så redd. Vi kommer jo ikke; du har jo stengt døren; prøver du kanskje?

NORAJa, ja; jeg prøver. Jeg blir så vakker, Torvald.

FRU LINDE(som har lest på kortet). Han bor jo like her om hjørnet.

NORAJa; men det nytter jo ikke. Vi er håpløst stilt. Brevet ligger jo i kassen.

FRU LINDEOg din mann har nøkkelen?

NORAJa, alltid.

FRU LINDEKrogstad må kreve sitt brev tilbake ulest; han må finne på et påskudd -

NORAMen akkurat nå pleier Torvald -

FRU LINDEUtsett det; gå inn til ham så lenge. Jeg kommer igjen så fort jeg kan. (Hun går raskt ut gjennom forstuedøren.)

NORA(går bort til Helmers dør, åpner den og kikker inn). Torvald!

HELMER(i bakrommet). Nå, tør man endelig slippe inn i sin egen stue igjen? Kom, Rank, nå skal vi da få se - (i døren.) Men hva er det?

NORAHvilket, kjære Torvald?

HELMERRank forberedte meg på en storslått forkledningsscene.

RANK(i døren). Jeg forsto det slik, men jeg tok altså feil.

NORAJa, der får ingen beundre meg i min prakt før i morgen.

HELMERMen, kjære Nora, du ser så anstrengt ut. Har du øvd for mye?

NORANei, jeg har slett ikke øvd ennå.

HELMERDet blir likevel nødvendig -

KROGSTAD

NORAJa, det blir absolutt nødvendig, Torvald. Men jeg kan på ingen måte klare det uten din hjelp; jeg har rett og slett glemt alt sammen.

HELMERÅ, vi skal snart friske det opp igjen.

NORAJa, ta deg endelig av meg, Torvald. Vil du love meg det? Å, jeg er så engstelig. Det store selskapet - Du må ofre deg ganske for meg i kveld. Ikke et eneste forretningsanliggende; ikke en penn i hånden. Hva? Ikke sant, kjære Torvald?

HELMERDet lover jeg deg; i kveld skal jeg være helt og holdent til din tjeneste, - du lille, hjelpeløse skapning. - Hm, det er sant; én ting vil jeg likevel først - (går mot inngangsdøren.)

NORAHva vil du se der ute?

HELMERBare se om det skulle ha kommet brev.

NORANei, nei, ikke gjør det, Torvald!

HELMERHva nå?

NORATorvald, jeg ber deg; det er ingen der.

HELMERLa meg dog se. (vil gå.)

NORA(ved pianoet, spiller de første taktene av Tarantellaen).

HELMER(ved døren, stopper). Aha!

NORAJeg kan ikke danse i morgen hvis jeg ikke får øve med deg.

HELMER(går bort til henne). Er du virkelig så redd, kjære Nora?

NORAJa, så utrolig redd. La meg få prøve straks; det er ennå tid før vi går til bords. Å, sett deg ned og spill for meg, kjære Torvald; rett mot meg; veiled meg som du pleier.

HELMERGjerne, meget gjerne, siden du ønsker det. (Han setter seg ved pianoet.)

NORA(tar tamburinen ut av esken og likeså et langt, brokete sjal, som hun raskt draperer seg med; deretter står hun med et hopp fremme på gulvet og roper:) Spill nå for meg! Nå vil jeg danse!

(Helmer spiller, og Nora danser; doktor Rank står ved pianoet bak Helmer og ser på.)

HELMER(spillende). Saktere, - saktere.

NORAKan ikke være annerledes.

HELMERIkke så voldsomt, Nora!

NORAAkkurat sånn må det være.

HELMER(stopper). Nei, nei, dette går absolutt ikke.

NORA(ler og svinger tamburinen). Var det ikke det jeg sa til deg?

RANKLa meg spille for henne.

HELMER(reiser seg). Ja, gjør det; så kan jeg bedre veilede henne.
(Rank setter seg ved pianoet og spiller; Nora danser med stigende villskap. Helmer har stilt seg ved ovnen og kommer jevnlig med korrigerende bemerkninger til henne under dansen; hun synes ikke å høre dem; håret hennes løsner og faller ut over skuldrene; hun legger ikke merke til det, men fortsetter å danse.

(Fru Linde kommer inn.)

FRU LINDE(står som målløs ved døren). Ah -!

NORA(under dansen). Her ser du løyer, Kristine.

HELMERMen kjæreste beste Nora, du danser jo som om det gjaldt livet ditt.

NORADet gjør det jo også.

HELMERRank, hold opp; dette er jo ren galskap. Hold opp, sier jeg.

(Rank holder opp å spille, og Nora stopper plutselig.)

HELMER(hen til henne). Dette hadde jeg dog aldri kunnet tro. Du har jo glemt alt hva jeg har lært deg.

NORA(kaster tamburinen fra seg). Der ser du selv.

HELMERNå, her må riktignok veiledning til.

NORAJa, du ser hvor nødvendig det er. Du må veilede meg helt til det siste. Lover du meg det, Torvald?

HELMERDet kan du trygt stole på.

NORADu skal ikke, hverken i dag eller i morgen, ha tanke for noe annet enn meg; du skal ikke åpne noe brev, - ikke åpne brevkassen -

HELMERAha, det er ennå angsten for dette mennesket -

NORAÅ ja, ja, det også.

HELMERNora, jeg ser det på deg; der ligger alt brev fra ham.

NORAJeg vet ikke; jeg tror det; men du skal ikke lese slikt noe nå; det må ikke komme noe stygt inn imellom oss før alt er over.

RANK(langsomt til Helmer). Du bør ikke si henne imot.

HELMER(slår armene om henne). Barnet skal få sin vilje. Men i morgen natt, når du har danset -

NORADa er du fri.
STUEPIKEN (i døren til høyre). Frue, bordet er dekket.

NORAVi vil ha champagne, Helene.
STUEPIKEN Godt, frue. (går ut.)

HELMERNei, nei, - stort festmåltid altså?

NORAChampagnemåltid til den lyse morgen. (roper ut:) Og litt makroner, Helene, mange, - for én gangs skyld.

HELMER(tar hendene hennes). Så, så, så; ikke denne oppskremte villskapen. Vær nå min egen lille lerke, slik du pleier.

NORAÅ ja, det skal jeg nok. Men gå inn så lenge; og du også, doktor Rank. Kristine, du må hjelpe meg å få håret satt opp.

RANK(langsomt mens de går). Det er vel aldri noe sånt i vente?

HELMERLangt ifra, kjære; det er slett ikke annet enn denne barnslige angsten som jeg fortalte deg om. (De går inn til høyre.)

NORANu!?

FRU LINDEReist på landet.

NORAJeg så det på deg.

FRU LINDEHan kommer hjem i morgen kveld. Jeg skrev en lapp til ham.

NORADet skulle du latt være. Du skal ikke hindre noe som helst. Det er dog i grunnen en glede, dette her, å gå og vente på det vidunderlige.

FRU LINDEHva er det du venter på?

NORAÅ, det kan du ikke forstå. Gå inn til dem; nå kommer jeg straks.

(Fru Linde går inn i spisestuen.)

NORA(står en stund som for å samle seg; deretter ser hun på klokken sin). Fem. Syv timer til midnatt. Så tjuefire timer til neste midnatt. Da er tarantellaen ute. Tjuefire og syv? Enogtredve timer å leve i.

HELMER(i døren til høyre). Men hvor blir så den lille lerkafuglen av?

NORA(møter ham med åpne armer). Her er lerkafuglen!

(Samme rom. Sofabordet med stoler rundt er flyttet frem midt på gulvet. En lampe brenner på bordet. Døren til forstuen står åpen. Der høres dansemusikk fra etasjen ovenfor.) (Fru Linde sitter ved bordet og blar distraheret i en bok; forsøker å lese, men synes ikke å kunne holde tankene samlet; et par ganger lytter hun spent mot ytterdøren.)

FRU LINDE(ser på klokken sin). Ikke ennå. Og nå er det likevel på høy tid. Hvis han bare ikke - (lytter igjen.) Ah, der er han. (Hun går ut i forstuen og åpner forsiktig ytterdøren; der høres sakte skritt i trappen; hun hvisker:) Kom inn. Her er ingen.
SAKFØRER KROGSTAD (i døren). Jeg fant en lapp fra deg hjemme. Hva skal dette bety?

FRU LINDEJeg må nødvendigvis snakke med deg.

KROGSTADSå? Og det må nødvendigvis skje her i huset?

FRU LINDEHjemme hos meg var det umulig; mitt rom har ikke egen inngang. Kom inn; vi er ganske alene; piken sover, og Helmers er på ball ovenpå.

KROGSTAD(går inn i stuen). Se, se; Helmers danser i kveld? Virkelig?

FRU LINDEJa, hvorfor ikke det?

KROGSTADÅ nei, sant nok.

FRU LINDEJa, Krogstad, la oss så snakke sammen.

KROGSTADHar vi to da noe mer å snakke om?

FRU LINDEVi har mye å snakke om.

KROGSTADDet trodde jeg ikke.

FRU LINDENei, for De har aldri forstått meg riktig.

KROGSTADVar det noe annet å forstå enn det som er så ganske enkelt i verden? En hjerteløs kvinne gir en mann løpepass når det byr seg noe som er mer fordelaktig.

FRU LINDETror De at jeg er så aldeles hjerteløs? Og tror De at jeg brøt med lett hjerte?

KROGSTADIkke det?

FRU LINDEKrogstad, har De virkelig trodd det?

KROGSTADHvis ikke, hvorfor skrev De da til meg slik som De gjorde?

FRU LINDEJeg kunne jo ikke annet. Når jeg skulle bryte med Dem, var det jo også min plikt å utrydde hos Dem alt hva De følte for meg.

KROGSTAD(knuger sine hender). Således altså. Og dette
- dette bare for pengenes skyld!

FRU LINDEDe må ikke glemme at jeg hadde en hjelpeløs mor og to små brødre. Vi kunne ikke vente på Dem, Krogstad; med Dem hadde det jo så lange utsikter den gang.

KROGSTADLa så være; men De hadde ikke rett til å forstøte meg for noe annet menneskes skyld.

FRU LINDEJa, jeg vet ikke. Mange ganger har jeg spurt meg selv om jeg hadde rett til det.

KROGSTAD(saktere). Da jeg mistet Dem, var det som om all fast grunn gled bort under føttene på meg. Se på meg; nå er jeg en skibbrudden mann på et vrak.

FRU LINDEHjelpen torde være nær.

KROGSTADDen var nær; men så kom De og stilte Dem imellom.

FRU LINDEUten mitt vitende, Krogstad. Det var først i dag jeg fikk høre at det er Dem jeg skal avløse i banken.

KROGSTADJeg tror Dem når De sier det. Men nå som De vet det, trer De så ikke tilbake?

FRU LINDENei; for det ville dog ikke gavne Dem det minste.

KROGSTADÅ gavne, gavne –; jeg ville gjøre det allikevel.

FRU LINDEJeg har lært å handle fornuftig. Livet og den hårde, bitre nødvendighet har lært meg det.

KROGSTADOg livet har lært meg ikke å tro på talemåter.

FRU LINDEDa har livet lært Dem en meget fornuftig ting. Men på handlinger må De dog tro?

KROGSTADHva mener De med det?

FRU LINDEDe sa De sto som en skibbrudden mann på et vrak.

KROGSTADDet hadde jeg vel god grunn til å si.

FRU LINDEJeg sitter også som en skibbrudden kvinne på et vrak. Ingen å sørge over, og ingen å sørge for.

KROGSTADDe valgte selv.

FRU LINDEDet var intet annet valg den gang.

KROGSTADNå, men hva så?

FRU LINDEKrogstad, hvis nå vi to skibbrudne mennesker kunne komme over til hverandre.

KROGSTADHva er det De sier?

FRU LINDETo på ett vrak står dog bedre enn én på hvert sitt.

KROGSTADKristine!

FRU LINDEHvorfor tror De jeg kom hit til byen?

KROGSTADSkulle De ha hatt en tanke for meg?

KROGSTAD

FRU LINDEJeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle mine levedager, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har vært min beste og eneste glede. Men nå står jeg ganske alene i verden, så forferdelig tom og forlatt. Å arbeide for seg selv er jo ingen glede i seg selv. Krogstad, skaff meg noen og noe å arbeide for.

KROGSTADDette tror jeg ikke på. Det er ikke annet enn overspent kvinnehøymod, som går hen og ofrer seg selv.

FRU LINDEHar De noen gang merket at jeg var overspent?

KROGSTADKunne De virkelig dette? Si meg, - har De full rede på min fortid?

FRU LINDEJa.

KROGSTADOg vet De hva jeg her går og gjelder for?

FRU LINDEDet så ut som om De mente at med meg kunne De ha blitt en annen.

KROGSTADDet vet jeg helt sikkert.

FRU LINDESkulle det ikke kunne skje enda?

KROGSTADKristine; - dette sier De med fullt overlegg! Ja, det gjør De. Jeg ser det på Dem. Har De altså virkelig motet til det?

FRU LINDEJeg trenger noen å være mor for; og Deres barn trenger en mor. Vi to trenger hverandre. Krogstad, jeg har tro på fundamentet i Dem; - jeg tør alt sammen med Dem.

KROGSTAD(tar tak i hendene hennes). Takk, takk, Kristine; - nå skal jeg også vite å hevde meg i de andres øyne. - Ah, men jeg glemte -

FRU LINDE(lytter). Hysj! Tarantellaen! Gå, gå!

KROGSTADHvorfor? Hva er det?

FRU LINDEHører De den dansen der oppe? Når den er over, kan vi vente dem.

KROGSTADÅ ja, jeg skal gå. Det er jo alt forgjeves. De kjenner naturligvis ikke til det skrittet som jeg har tatt mot Helmers.

FRU LINDEJo, Krogstad, jeg kjenner til det.

KROGSTADOg allikevel skulle De ha mot til -?

FRU LINDEJeg forstår godt hvorhen fortvilelsen kan drive en mann som Dem.

KROGSTADÅ, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort!

FRU LINDEDet kunne De nok; for Deres brev ligger ennu i kassen.

KROGSTADEr De viss på det?

FRU LINDEGanske visst; men -

KROGSTAD(ser forskende på henne). Skulle det være så å forstå? De vil frelse Deres venninne for enhver pris. Si det likeså god rent ut. Er det så?

FRU LINDEKrogstad; den som én gang har solgt seg selv for andres skyld, gjør det ikke om igjen.

KROGSTADJeg vil forlange mitt brev tilbake.

FRU LINDENei, nei.

KROGSTAD

KROGSTADJo, naturligvis; jeg venter her til Helmer kommer ned; jeg sier ham at han skal gi meg brevet mitt igjen, - at det bare dreier seg om min oppsigelse, - at han ikke skal lese det -

FRU LINDENei, Krogstad, De skal ikke kalle brevet tilbake.

KROGSTADMen si meg, var det egentlig derfor at De kalte meg hit?

FRU LINDEJo, i den første forskrekkelsen; men nå ligger det et døgn imellom, og det er utrolige ting jeg i den tiden har vært vitne til her i huset. Helmer må få vite alt sammen; denne ulykksalige hemmeligheten må for dagen; det må komme til full forklaring imellom de to; det kan umulig fortsette med alle disse fordølgelsene og utfluktene.

KROGSTADNu vel; hvis De altså våger det - Men én ting kan jeg iallfall gjøre, og det skal gjøres straks -

FRU LINDE(lytter). Skynd Dem! Gå, gå! Dansen er over; vi er ikke trygge et øyeblikk lenger.

KROGSTADJeg venter på Dem der nede.

FRU LINDEJa, gjør det; De må følge meg til porten.

KROGSTADSå utrolig lykkelig har jeg aldri vært før. (han går ut gjennom ytterdøren; døren mellom rommet og forstuen blir værende åpen.)

FRU LINDE

(rydder litt opp og legger fra seg yttertøyet sitt) rette). Hvilken vending! Ja, hvilken vending. Mennesker å arbeide for, - å leve for; et hjem å bringe hygge inn i. Nå skal det riktignok tas fatt -. Gid de snart ville komme (lytter.) Aha, der er de nok. Tøyet på. (tar hatt og kåpe.)

(Helmers og Noras stemmer høres utenfor; en nøkkel dreies om, og Helmer fører Nora nesten med makt inn i forstuen. Hun er kledd i det italienske kostymet med et stort svart sjal over seg; han er i selskapsklær med en åpen svart domino utenpå.)

NORA(ennu i døren, motvillig). Nei, nei, nei; ikke inn her! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå så tidlig.

HELMERMen kjæreste Nora -

NORAÅ, jeg ber deg så bønnlig, Torvald; jeg ber deg så inderlig vakkert, - bare én time til!

HELMERIkke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var en avtale. Se nå; inn i stuen; du står her og blir forkjølet. (Han fører henne, tross hennes motstand, forsiktig inn i stuen.)

FRU LINDEGod kveld.

NORAKristine!

HELMERHva, fru Linde, er De her så sent?

FRU LINDEJa, unnskyld; jeg ville så gjerne se Nora pyntet.

NORAHar du sittet her og ventet på meg?

FRU LINDEJa; dessverre kom jeg ikke tidsnok; du var allerede ovenpå; og så følte jeg at jeg ikke kunne gå igjen før jeg hadde sett deg.

HELMER(tar av Noras sjal). Ja, se riktig på henne. Jeg skulle tro at hun er verd å se på. Er hun ikke nydelig, fru Linde?

FRU LINDEJo, det må jeg si –

HELMEREr hun ikke usedvanlig vakker? Det var også den generelle oppfatningen i selskapet. Men forferdelig egenrådig er hun, den søte lille skapningen. Hva skal vi gjøre med det? Kan du tenke deg at jeg nesten måtte bruke makt for å få henne avsted?

NORAÅ Torvald, du vil komme til å angre på at du ikke unnet meg om det så bare var en halv time til.

HELMERDer hører De, frue. Hun danser sin tarantella, - gjør stormende lykke, - som var vel fortjent, - skjønt der i foredraget kanskje var vel megen naturlighet; jeg mener, - litt mer enn der strengt tatt torde kunne forenes med kunstens fordringer. Men la gå! Hovedsaken er, - hun gjør lykke; hun gjør stormende lykke. Skulle jeg så la henne bli etter dette? Avsvekke virkningen? Nei takk; jeg tok min deilige Capripike - caprisiøse lille Capripike, kunne jeg si - under armen; en hurtig runde gjennom salen; en bøying til alle sider, og - som det heter i romansproget - det skjønne syn er forsvunnet. En avslutning bør alltid være virkningsfull, fru Linde; men det er det meg ikke mulig å få gjort Nora begripelig. Puh, her er varmt her inne. (kaster dominoen på en stol og åpner døren til sitt værelse.) Hva? Der er jo mørkt. Å ja; naturligvis. Unnskyld - (han går inn dit og tenner et par lys.)

NORA(hvisker hurtig og åndeløst). Nu?!

FRU LINDE(sakte). Jeg har talt med ham.

NORAOg så -?

FRU LINDENora, - du må si alt sammen til mannen din.

NORA(tonløst). Jeg visste det.

FRU LINDEDu har ingenting å frykte for fra Krogstads side; men tale må du.

NORAJeg taler ikke.

FRU LINDESå taler brevet.

NORATakk, Kristine; nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Hysj!

HELMER(kommer inn igjen). Nå, frue, har De beundret henne?

FRU LINDEJa; og nå vil jeg si god natt.

HELMERÅ hva, allerede? Er det Deres strikketøy?

FRU LINDE(tar det). Ja; takk; det hadde jeg nesten glemt.

HELMERStrikker De altså?

FRU LINDEÅ ja.

HELMERVet De hva, De burde heller brodere.

FRU LINDESå? Hvorfor det?

HELMERJo, for det er langt vakrere. Vil De se; man holder broderiet slik med venstre hånd, og så fører man med høyre hånd nålen – slik – ut i en lett, langstrakt bue; ikke sant?

FRU LINDEJo, det kan vel være -

HELMERMens derimot å strikke - det kan aldri bli annet enn uskjønt; se her; de sammenklemte armene, - strikkepinnene, som går opp og ned; - det har noe kinesisk ved seg. - Ah, det var virkelig en glimrende champagne som ble servert til.

FRU LINDEJa, god natt, Nora, og vær nå ikke egensindig lenger.

HELMERVel talt, fru Linde!

FRU LINDEGod natt, herr direktør.

HELMER(følger henne til døren). God natt, god natt; jeg håper da du kommer deg vel hjem? Jeg skulle så gjerne -; men det er jo ikke noe langt stykke du har å gå. God natt, god natt. (hun går; han lukker etter henne og kommer inn igjen). Se så; endelig fikk vi henne på døren. Hun er et forferdelig kjedelig menneske.

NORAEr du ikke veldig trøtt, Torvald?

HELMERNei, ikke det minste.

NORAIkke søvnig heller?

HELMERAldeles ikke; jeg føler meg tvert imot umåtelig opplivet. Men du? Ja, du ser riktignok både trøtt og søvnig ut.

NORAJa, jeg er veldig trøtt. Nå skal jeg snart sove.

HELMERSer du; ser du! Det var altså likevel riktig av meg at vi ikke ble lenger.

NORAÅ, det er helt riktig det du gjør.

HELMER(kysser henne på pannen). Nå taler lerken som om den var et menneske. Men la du merke til hvor munter Rank var i kveld?

NORASå? Var han det? Jeg fikk ikke snakke med ham.

HELMERJeg heller ikke, nesten; men jeg har ikke sett ham i så godt humør på lenge. (ser på henne en stund; deretter kommer han nærmere.) Hm, – det er likevel herlig å være kommet hjem til seg selv igjen; å være helt alene med deg. – Å, du henrivende, deilige unge kvinne!

NORAIkke se slik på meg, Torvald!

HELMERSkal jeg ikke se på min dyreste eiendom? På all den herligheten som er min, min alene, min hel og holden.

NORA(går over på den andre siden av bordet). Du skal ikke snakke slik til meg i kveld.

HELMER(følger etter). Du har ennå tarantellaen i blodet, merker jeg. Og det gjør deg enda mer forlokkende. Hør! Nå begynner gjestene å gå. (saktere.) Nora, – snart er det stille i hele huset.

NORAJa, det håper jeg.

HELMERJa, ikke sant, min egen elskede Nora? Å, vet du vel - når jeg således er ute med deg i selskap - vet du hvorfor jeg snakker så lite til deg, holder meg så fjernt fra deg, bare sender deg et stjålet blikk iblant - vet du hvorfor jeg gjør det? Det er fordi jeg da innbiller meg at du er min hemmelige elskede, min unge hemmelige forlovede, og at ingen aner at det er noe mellom oss to.

NORAÅ ja, ja, ja; jeg vet jo nok at alle dine tanker er hos meg.

HELMEROg når vi så skal gå, og jeg legger sjalet om dine fine ungdomsfulle skuldre - om denne vidunderlige nakkebøyningen - da forestiller jeg meg at du er min unge brud, at vi nettopp kommer fra vielsen, at jeg for første gang er alene med deg - ganske alene med deg, du unge skjelvende deilighet! Hele denne kvelden har jeg ikke hatt noen annen lengsel enn deg. Da jeg så deg jage og lokke i Tarantellaen - kokte blodet mitt; jeg holdt det ikke lenger ut; derfor var det jeg tok deg med meg ned så tidlig -

NORAGå nå, Torvald! Du skal gå fra meg. Jeg vil ikke ha alt dette.

HELMERHva skal det si? Du leker nok spøkefugl med meg, lille Nora. Vil; vil? Er jeg ikke din mann -?

(Det banker på ytterdøren.)

NORA(skynder seg sammen). Hørte du -?

HELMER(mot forstuen). Hvem er det?

DOKTOR RANK(utenfor). Det er meg. Tør jeg komme inn et øyeblikk?

HELMER(sakte, fortredelig). Å, hva vil han da nå? (høyt.) Vent litt. (går bort og åpner.) Nå, det er jo snilt at du ikke går forbi vår dør.

RANKJeg syntes jeg hørte stemmen din, og så ville jeg gjerne stikke innom. (lar øyet gli flyktig omkring.) Akk ja; disse kjære, kjente omgivelsene. Dere har det lunt og hyggelig inne hos dere, dere to.

HELMERDet så ut til at du koste deg skikkelig der oppe også.

RANKFortreffelig. Hvorfor skulle jeg ikke det? Hvorfor skal man ikke ta alt med seg i denne verden? I hvert fall så mye man kan, og så lenge man kan. Vinen var utmerket –

HELMERChampagnen især.

RANKLa du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor mye jeg kunne skylle ned.

NORATorvald drakk også mye champagne i kveld.

RANKSå?

NORAJa; og da er han alltid så fornøyd etterpå.

RANKNå, hvorfor skal man ikke unne seg en hyggelig kveld etter en vel anvendt dag?

HELMERVel anvendt; det tør jeg dessverre ikke rose meg av.

RANK(slår ham på skulderen). Men det tør jeg, ser du!

NORADoktor Rank, De har visst foretatt en vitenskapelig undersøkelse i dag.

RANKJa, nettopp.

HELMERSe, se; lille Nora snakker om vitenskapelige undersøkelser!

NORAOg tør jeg ønske Dem lykke til med utfallet?

RANKJa, det tør De så.

NORAVar det altså bra?

RANKDet beste mulige både for legen og pasienten – visshet.

NORA(hurtig og nysgjerrig). Visshet?

RANKFull visshet. Skulle jeg så ikke unne meg en lystig kveld etterpå?

NORAJo, det gjorde De rett i, doktor Rank.

HELMERDet sier jeg med; bare du ikke kommer til å svi for det i morgen.

RANKNå, man får jo ikke noe for ingenting her i livet.

NORADoktor Rank, - De holder visst meget av maskerader?

RANKJa, når der er mange løyerlige forkledninger -

NORAHør her; hva skal vi to være på den neste maskerade?

HELMERDu lille lettsindige, - tenker du nu alt på den neste!

RANKVi to? Jo, det skal jeg si Dem; De skal være lykkebarn -

HELMERJa, men finn på et kostyme som kan betegne det.

RANKLa din hustru møte som hun står og går igjennom verden -

HELMERDet var virkelig treffende sagt. Men vet du ikke hva du selv vil være?

RANKJo, min kjære venn, det er jeg fullstendig klar over.

HELMERNå?

RANKPå neste maskerade vil jeg være usynlig.

HELMERDet var en merkelig idé.

RANKDer finnes en stor, svart hatt - har du ikke hørt om usynlighetshatten? Den trekker man over seg, og så er det ingen som ser en.

HELMER(med et undertrykt smil). Nei, der har du rett.

RANKMen jeg glemmer jo helt hva jeg kom for. Helmer, gi meg en sigar, en av de mørke Havanna-sigarene.

HELMERMed største glede. (byr frem etuiet.)

RANK(tar en fyrstikk og kutter av spissen). Takk.

NORA(slukker en fyrstikk). La meg gi deg ild.

RANKTakk for det. (hun holder fyrstikken for ham; han tenner.) Og så farvel!

HELMERFarvel, farvel, kjære venn!

NORASov godt, doktor Rank.

RANKTakk for det ønsket.

NORAØnsk meg det samme.

RANKDem? Jo, når De vil det –. Sov godt. Og takk for ilden. (han nikker til dem begge og går.)

HELMER(dempet). Han hadde drukket betydelig.

NORA(åndsfraværende). Kanskje det.

(Helmer tar nøkkelknippet opp av lommen og går ut i forstuen.)

NORATorvald - hva vil du der?

HELMERJeg må tømme brevkassen; den er ganske full; det blir ikke plass til avisene i morgen tidlig -

NORAVil du arbeide i natt?

HELMERDet vet du jo at jeg ikke vil. - Hva er det? Her har vært noen ved låsen.

NORAVed låsen -?

HELMERJa, visst har det vært det. Hva kan det være? Jeg skulle dog aldri tro at pikene -? Her ligger en avbrekket hårnål. Nora, det er din -

NORA(hurtig). Så må det være barna -

HELMERDu må sannelig venne dem av med det. Hm, hm; - nå, der fikk jeg den opp allikevel. (tar innholdet ut og roper inn på kjøkkenet.) Helene? - Helene; slukk lampen i entréen. (han går inn i rommet igjen og lukker døren til forstuen.)

HELMER(med brevene i hånden). Se her. Vil du se hvorledes det har hopet seg opp? (blar imellom.) Hva er det for noe?

NORA(ved vinduet). Brevet! Å nei, nei, Torvald!

HELMERTo visittkort - fra Rank.

NORAFra doktor Rank?

HELMER(ser på dem). Doktor medicinæ Rank. De lå øverst; han må ha stukket dem inn da han gikk.

NORAStår det noe på den?

HELMERDet står et svart kors over navnet. Se her. Det er dog et uhyggelig påfunn. Det er jo nettopp som om han meldte sitt eget dødsfall.

NORADet gjør han også.

HELMERHva? Vet du noe? Har han sagt deg noe?

NORAJa. Når brevene kommer, har han tatt avskjed med oss. Han vil lukke seg inne og dø.

HELMERMin stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle få beholde ham lenge. Men så snart –. Og så gjemmer han seg bort som et såret dyr.

NORANår det skal skje, er det best at det skjer uten ord. Ikke sant, Torvald?

HELMER(går opp og ned). Han var så tett knyttet til oss. Jeg synes ikke jeg kan forestille meg ham borte. Han, med sin lidelse og sin ensomhet, ga liksom en skyet bakgrunn for vår sollyse lykke. - Nå er det kanskje best slik. For ham iallfall. (stanser.) Og kanskje også for oss, Nora. Nå er vi to ganske overlatt til hverandre alene. (slår armene om henne.) Å, du min elskede hustru; jeg synes ikke jeg kan holde deg fast nok. Vet du vel, Nora, - mange ganger ønsker jeg at en overhengende fare måtte true deg, for at jeg kunne våge liv og blod og alt, for din skyld.

NORA(river seg løs og sier sterkt og bestemt). Nå skal du lese brevene dine, Torvald.

HELMERNei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg, min elskede hustru.

NORAMed tanken på din venns død -?

HELMERDu har rett. Dette har rystet oss begge; det har kommet ubehageligheter inn mellom oss; tanker om død og oppløsning. Vi må søke frigjøring fra dette. Inntil da - vil vi gå hver til sitt.

NORA(om hans hals). Torvald, - god natt! God natt!

HELMER(kysser henne på pannen). God natt, du min lille sangfugl. Sov godt, Nora. Nå leser jeg brevene igjennom. (han går med pakken inn i sitt rom og lukker døren etter seg.)

NORA(med forvillede øyne, famler omkring, griper Helmers domino, slår den rundt seg og hvisker hurtig, hest og avbrutt:) Aldri se ham mer. Aldri. Aldri. (kaster sjalet sitt over hodet.) Aldri se barna mer heller. Ikke dem heller. Aldri; aldri. - Å, det iskalde, sorte vannet. Å, det bunnløse -; dette -. Å, når det bare var over. - Nå har han det; nå leser han det. Å nei, nei; ikke ennå. Torvald, farvel du og barna -

(Hun vil styrte ut gjennom forstuen; i samme øyeblikk river Helmer opp døren sin og står der med et åpent brev i hånden.)

HELMERNora!

NORA(skriker høyt). Ah -!

HELMERHva er det? Vet du hva som står i dette brevet?

NORAJa, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut!

HELMER(holder henne tilbake). Hvor vil du hen?

NORA(prøver å rive seg løs). Du skal ikke redde meg, Torvald!

HELMER(tumler tilbake). Sant! Er det sant det han skriver? Forferdelig! Nei, nei; det er jo umulig at dette kan være sant.

NORADet er sant. Jeg har elsket deg over alt i verdens rike.

HELMERÅ, kom ikke hit med tåpelige utflukter.

NORA(tar et skritt mot ham). Torvald -!

HELMERDu ulykksalige, - hva er det du har foretatt deg!

NORALa meg komme bort. Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke ta det på deg.

HELMERIkke noe komediespill. (låser ytterdøren.) Her blir du og står meg til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Svar meg! Forstår du det?

NORA(ser ufravendt på ham og sier med et stivnende uttrykk:) Ja, nå begynner jeg å forstå det til bunns.

HELMER(går omkring på gulvet). Å, hvor forferdelig jeg er
våknet opp. I alle disse åtte år, - hun som var min lyst og stolthet,
- en hyklerske, en løgnerske, - verre, verre, - en forbryterske! - Å,
denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy!

NORA(tier og ser fremdeles ufravendt på ham).

HELMER(stopper foran henne). Jeg burde ha anet at noe slikt ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige grunnsetninger. - Ti! Alle din fars lettsindige grunnsetninger har du tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse - . Å, hvor jeg er blitt straffet for at jeg så gjennom fingrene med ham. For din skyld gjorde jeg det; og således lønner du meg.

NORAJa, således.

HELMERNu har du ødelagt hele min lykke. Hele min fremtid har du spilt bort for meg. Å, det er forferdelig å tenke på. Jeg er i et samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil, forlange av meg hva det skal være, byde og befale over meg som det lyster ham; - jeg tør ikke kny. Og så jammerlig må jeg synke ned og gå til grunne for en lettsindig kvinnes skyld!

NORANår jeg er ute av verden, så er du fri.

HELMERÅ, ingen fakter. Slike talemåter hadde din far også på lager. Hva ville det nytte meg at du var ute av verden, som du sier? Ikke det ringeste ville det nytte meg. Han kan likevel gjøre saken kjent; og gjør han det, så blir jeg kanskje mistenkt for å ha visst om din forbryterske handling. Man vil kanskje tro at jeg har stått bakved, - at det er jeg som har tilskyndet deg! Og alt dette kan jeg takke deg for, deg som jeg har båret på hendene gjennom hele vårt ekteskap. Forstår du nå hva du har gjort mot meg?

NORA(med kald ro). Ja.

HELMER

HELMERDette er så utrolig at jeg ikke kan fatte det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. - Og hva deg og meg angår, så må det se ut som om alt var imellom oss som før. Men naturligvis kun for omverdenen. Du blir altså værende her i huset; det er en selvfølge. Men barna får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke betro deg - . Å, å måtte si dette til henne som jeg har elsket så høyt, og som jeg ennu - ! Nå er det over. Heretter gjelder det ikke lenger lykken; det gjelder bare å redde restene, stumpene, skinnet. (Det ringer på dørklokken i entreen.)

HELMER(skynder seg sammen). Hva er det? Så sent. Skulle det forferdeligste - ! Skulle han - ! Skjul deg, Nora! Si at du er syk.

(Nora blir stående ubevegelig. Helmer går bort og åpner ytterdøren.) STUEPIKEN (halvt avkledd i entreen). Her kom et brev til fruen.

HELMERGi meg det. (griper brevet og lukker døren.) Ja, det er fra ham. Du får det ikke; jeg vil selv lese det.

NORALes du.

HELMER(ved lampen). Jeg har neppe mot til det. Kanskje er vi fortapt, både du og jeg. Nei; jeg må vite det. (river brevet i stykker; løper gjennom noen linjer; ser på et innlagt papir; et gledesskrik:) Nora!

NORA(ser spørrende på ham).

HELMERNora! - Nei; jeg må lese det en gang til. - Jo, jo; så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!

NORAOg jeg?

HELMERDu også, naturligvis; vi er frelst begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg ditt gjeldsbevis tilbake. Han skriver at han angrer og beklager – at en lykkelig vending i hans liv – å, det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er frelst, Nora! Det er ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora – nei, først må alt dette avskyelige ut av verden. La meg se – (kaster et blikk på forskrivningen.) Nei, jeg vil ikke se det; det skal ikke være noe annet for meg enn en drøm, alt sammen. (river beviset og begge brevene i stykker og kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det brenner.) Se nå; nå er det ikke mer igjen. – Han skrev at siden julaften –. Å, det må ha vært tre forferdelige dager for deg, Nora.

NORAJeg har kjempet en hard kamp i disse tre dagene.

HELMEROg du vant, og så ingen annen utvei enn –. Nei; vi vil ikke minnes alt dette avskyelige. Vi kan bare juble og gjenta: det er over; det er over! Hva er det dog for noe – dette stivnede uttrykket? Å stakkars lille Nora, jeg forstår det nok; du synes ikke du kan tro på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora; jeg sverger deg til: jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo at det du gjorde, det gjorde du av kjærlighet til meg.

NORADet er sant.

HELMERDu har elsket meg slik en hustru bør elske sin mann. Det var bare midlene du ikke hadde innsikt nok til å bedømme. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å handle på egen hånd? Nei, nei; støtt deg bare til meg; jeg skal råde deg; jeg skal veilede deg. Jeg måtte ikke være en mann hvis ikke nettopp denne kvinnelige hjelpeløsheten gjorde deg dobbelt tiltrekkende i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de harde ordene jeg sa i den første forferdelsen, da jeg trodde alt måtte rase sammen over meg. Jeg har tilgitt deg, Nora; jeg sverger deg at jeg har tilgitt deg.

NORAJeg takker deg for din tilgivelse. (Hun går ut gjennom døren til høyre.)

HELMERNei, bli... (ser inn.) Hva vil du der i alkoven?

NORA(innenfor). Kaste maskeradkostymet.

HELMER(ved den åpne døren). Ja, gjør det; prøv å roe deg ned og få samlet tankene dine igjen, du min lille, skremte sangfugl. Hvile deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg med. (går rundt i nærheten av døren.) Å, hvor lunt og vakkert hjemmet vårt er, Nora. Her er ly for deg; her skal jeg holde deg som en jaget due, som jeg har reddet uskadd ut av høkens klør; jeg skal nok bringe ditt stakkars, bankende hjerte til ro. Litt etter litt vil det skje, Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for deg; snart vil alt være som før; jeg skal ikke lenge behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; du vil selv ufeilbarlig føle at jeg har gjort det. Hvor kan du tenke deg at det skulle falle meg inn å ville støte deg bort, eller blot bebreide deg noe? Å, du kjenner ikke en ekte manns hjertelag, Nora. For en mann er det noe så ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende å vite med seg selv at han har tilgitt sin hustru – at han har tilgitt henne av fullt og oppriktig hjerte. Hun er jo derved liksom i dobbelt forstand blitt hans eiendom: han har liksom satt henne inn i verden på nytt; hun er på en måte blitt både hans hustru og hans barn på én gang. Således skal du være for meg heretter, du lille, rådville, hjelpeløse vesen. Vær ikke engstelig for noe, Nora; bare vær åpenhjertig mot meg, så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. – Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

NORA(i sin hverdagskjole). Ja, Torvald, nå har jeg kledd meg om.

HELMERMen hvorfor, nå, så sent -?

NORAI natt sover jeg ikke.

HELMERMen, kjære Nora -

NORA(ser på klokken sin). Klokken er ennå ikke så mye. Sett deg her, Torvald; vi to har mye å snakke sammen om. (Hun setter seg ved den ene siden av bordet.)

HELMERNora, - hva er dette her? Dette stivnede uttrykket -

NORASett deg ned. Det blir langt. Jeg har mye å snakke med deg om.

HELMER(setter seg ved bordet rett overfor henne). Du bekymrer meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.

NORANei, det er nettopp det. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg - før i kveld. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - Dette er et oppgjør, Torvald.

HELMERHvordan mener du det?

NORA(etter en kort stillhet). Legger du ikke merke til noe, nå som vi sitter her?

HELMERHva skulle det være?

NORAVi har nå vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn at dette er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, snakker alvorlig sammen?

HELMERJa, alvorlig, - hva betyr det?

NORAI åtte hele år, - ja lenger, - helt fra vårt første bekjentskap, har vi aldri utvekslet et alvorlig ord om alvorlige ting.

HELMERSkulle jeg da stadig og alltid innvie deg i bekymringer som du likevel ikke kunne hjelpe meg å bære?

NORAJeg snakker ikke om bekymringer. Jeg sier at vi aldri har sittet sammen i alvor for å prøve å komme til bunns i noe.

HELMERMen, kjæreste Nora, ville det da ha vært til ditt beste?

NORADer er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Det er begått stor urett mot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg.

HELMERHva! Av oss to, - av oss to som har elsket deg høyere enn alle andre mennesker?

NORA(ristet på hodet). Dere har aldri elsket meg. Dere har bare syntes det var gøy å være forelsket i meg.

HELMERMen Nora, hva er dette for ord?

NORAJa, det er nå sånn, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle meningene sine, og jeg hadde de samme meningene; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg dem; for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg slik jeg lekte med dukkene mine. Så kom jeg inn i ditt hus -

HELMERHva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap?

NORA(uforstyrret). Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet alt etter din smak, og så fikk jeg den samme smaken som du; eller jeg lot bare som; jeg vet ikke helt -; jeg tror det var begge deler; snart det ene og snart det andre. Når jeg nå ser på det, så synes jeg at jeg har levd her som et fattig menneske - bare fra hånd til munn. Jeg har levd av å gjøre kunster for deg, Torvald. Men du ville jo ha det sånn. Du og pappa har gjort stor synd mot meg. Dere er skyld i at det ikke ble noe av meg.

HELMERNora, hvorfor er du urimelig og utakknemlig? Har du ikke vært lykkelig her?

NORANei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det.

HELMERIkke - ikke lykkelig!

NORANei; bare lystig. Og du har alltid vært så snill mot meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekeplass. Her har jeg vært din dukkehustru, akkurat som jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og barna, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var gøy når du tok og lekte med meg, akkurat som de syntes det var gøy når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

HELMERDet er noe sant i det du sier, - selv om det er så overdrevet og overspent. Men fra nå av skal det bli annerledes. Lekens tid skal være over; nå kommer oppdragelsens.

NORAHvilken oppdragelse? Min eller barnas?

HELMERBåde din og barnas, min elskede Nora.

NORAAkk, Torvald, du er ikke den rette mannen til å oppdra meg til å bli en rett hustru for deg.

HELMEROg det sier du?

NORAOg jeg - hvordan er jeg forberedt til å oppdra barna?

HELMERNora!

NORASa du det ikke selv for en stund siden? Den oppgaven torde du ikke betro meg.

HELMERI oppbrusstens øyeblikk! Hvor vil du akte på det?

NORAJo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg makter ikke den oppgaven. Det er en oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra meg selv. Det er du ikke mann til å hjelpe meg med. Det må jeg gjøre alene. Og derfor reiser jeg nå fra deg.

HELMER(springer opp). Hva var det du sa?

NORAJeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger.

HELMERNora, Nora!

NORAJeg vil gå herfra nå straks. Kristine tar nok imot meg for i natt -

HELMERDu er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!

NORADet nytter ikke å forby meg noe lenger. Jeg tar med meg det som tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha, verken nå eller senere.

HELMERHvilket vanvidd er dog dette!

NORAI morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller annet.

HELMERÅ, du forblindede, uerfarne skapning.

NORAJeg må se å få erfaring, Torvald.

HELMERForlate ditt hjem, din mann og dine barn! Og du tenker ikke på hva folk vil si.

NORADet kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare at det blir nødvendig for meg.

HELMERÅ, det er opprørende. Således kan du svikte dine helligste plikter.

NORAHva regner du da for mine helligste plikter?

HELMEROg det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene overfor din mann og dine barn?

NORAJeg har andre like hellige plikter.

HELMERDet har du ikke. Hvilke plikter skulle det være?

NORAPliktene overfor meg selv.

HELMERDu er først og fremst hustru og mor.

NORADet tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg først og fremst er et menneske, jeg, akkurat som du, - eller iallfall at jeg skal forsøke å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger nøye meg med hva de fleste sier, og hva som står i bøkene. Jeg må selv tenke over disse tingene og forsøke å finne ut av dem.

HELMERSkal du ikke vite din stilling i ditt eget hjem? Har du ikke en ufeilbar veileder i slike spørsmål? Har du ikke religionen?

NORAAkk, Torvald, jeg vet jo slett ikke riktig hva religionen er.

HELMERHva er det du sier!

NORAJeg vet jo ikke annet enn hva prest Hansen sa da jeg gikk til konfirmasjonen. Han fortalte at religionen var det og det. Når jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom, så vil jeg undersøke den saken også. Jeg vil se om det var riktig hva prest Hansen sa, eller iallfall om det er riktig for meg.

HELMERÅ, slikt er dog uhørt av en så ung kvinne! Men kan ikke religionen veilede deg, så la meg dog ryste opp din samvittighet. For moralsk følelse har du dog? Eller, svar meg, - har du kanskje ingen?

NORAJa, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet det jo slett ikke. Jeg er ganske rådvill med disse tingene. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen mening om slikt enn du. Jeg hører også nå at lovene er annerledes enn jeg trodde; men at de lovene skulle være riktige, det kan jeg umulig få til å stemme i mitt hode. En kvinne skal altså ikke ha rett til å skåne sin gamle, døende far, eller til å redde sin manns liv! Slikt tror jeg ikke på.

HELMERDu snakker som et barn. Du forstår ikke samfunnet du lever i.

NORANei, det gjør jeg ikke. Men nå vil jeg sette meg inn i det. Jeg må finne ut hvem som har rett, samfunnet eller jeg.

HELMERDu er syk, Nora; du har feber; jeg tror nesten du er fra sans og samling.

NORAJeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.

HELMEROg klar og sikker forlater du din mann og dine barn?

NORAJa; det gjør jeg.

HELMERDa er bare én forklaring mulig.

NORAHvilken?

HELMERDu elsker meg ikke lenger.

NORANei, det er akkurat saken.

HELMERNora! - Og det sier du!

NORAÅ, det gjør meg så vondt, Torvald; for du har alltid vært så snill mot meg. Men jeg kan ikke gjøre noe ved det. Jeg elsker deg ikke lenger.

HELMER(med anstrengt fatning). Er dette også en klar og sikker overbevisning?

NORAJa, fullstendig klar og sikker. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger.

HELMEROg kan du også forklare meg hvorfor jeg har mistet din kjærlighet?

NORAJa, det kan jeg godt. Det var i kveld da det vidunderlige ikke kom; for da innså jeg at du ikke var den mannen jeg hadde forestilt meg.

HELMERForklar deg nærmere; jeg forstår deg ikke.

NORAJeg har ventet så tålmodig i åtte år; for, Herregud, jeg innså jo nok at det vidunderlige ikke skjer hver dag. Så rammet dette knusende over meg; og da var jeg så urokkelig sikker på: nå kommer det vidunderlige. Da Krogstads brev lå der ute, - det falt meg aldri inn at du kunne ville bøye deg under dette menneskets vilkår. Jeg var så urokkelig sikker på at du ville stå frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige. Og når det var skjedd -

HELMERJa, hva så? Når jeg hadde utsatt min egen hustru for skam og vanære -!

NORANår det var skjedd, da var jeg så urokkelig sikker på at du ville stå frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige.

HELMERNora!

NORADu mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer fra deg? Nei, det er klart. Men hva skulle mine forsikringer gjelde overfor deg? - Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ende mitt liv.

HELMERJeg skulle gladelig arbeide natt og dag for deg, Nora, - bære sorg og savn for din skyld. Men ingen ofrer sin ære for den man elsker.

NORADet har hundretusenvis av kvinner gjort.

HELMERÅ, du både tenker og taler som et uforstandig barn.

NORALa gå. Men du verken tenker eller taler som den mannen jeg skulle kunne slutte meg til. Da din forskrekkelse var over, - ikke over det som truet meg, men over det du selv var utsatt for, og da hele faren var over, - da var det for deg som om ingenting hadde skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sanglerke, din dukke, som du herefter skulle bære dobbelt forsiktig på hendene, siden den var så skjør og skrøpelig. (reiser seg.) Torvald, - i det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg i åtte år hadde levd her sammen med en fremmed mann, og at jeg hadde fått tre barn -. Å, jeg tåler ikke å tenke på det! Jeg kunne rive meg selv i stumper og stykker.

HELMER(tungt). Jeg ser det; jeg ser det. Det er visselig kommet en avgrunn mellom oss. - Å, men, Nora, skulle den ikke kunne fylles ut?

NORASlik jeg er nå, er jeg ingen hustru for deg.

HELMERJeg har kraft til å bli en annen.

NORAKanskje, - hvis dukken blir tatt fra deg.

HELMERÅ skilles - skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg kan ikke fatte den tanken.

NORA(går inn til høyre). Dess vissere må det skje. (Hun kommer tilbake med ytterklærne sine og en liten veske, som hun setter på stolen ved bordet.)

HELMERNora, Nora, ikke nå! Vent til i morgen.

NORA(tar på kåpen). Jeg kan ikke bli liggende natten over i en fremmed manns værelser.

HELMERMen kan vi da ikke bo her som bror og søster -?

NORA(binder hatten fast). Du vet meget godt at det ikke ville vare lenge - (slår sjalet om seg.) Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se de små. Jeg vet at de er i bedre hender enn mine. Slik som jeg er nå, kan jeg ingenting være for dem.

HELMERMen en gang, Nora, - en gang -?

NORAHvor kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva som blir av meg.

HELMERMen du er min hustru, både slik du er, og slik du blir.

NORAHør, Torvald; - når en hustru forlater sin manns hus, slik som jeg nå gjør, har jeg hørt at han etter loven er løst fra alle forpliktelser overfor henne. Jeg løser deg iallfall fra enhver forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet av noe, like lite som jeg vil være det. Det må være full frihet på begge sider. Se her har du ringen din tilbake. Gi meg min.

HELMEROgså dette?

NORADette også.

HELMERHer er den.

NORASå. Ja, nå er det altså over. Her legger jeg nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjeden - bedre enn jeg. I morgen, når jeg er reist, kommer Kristine hit for å pakke sammen de tingene som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt etter meg.

HELMEROver; over! Nora, vil du aldri mer tenke på meg?

NORAJeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på barna og på huset her.

HELMERMå jeg skrive deg til, Nora?

NORANei, - aldri. Det får du ikke lov til.

HELMERÅ, men sende deg må jeg dog -

NORAIntet; intet.

HELMER- hjelpe deg hvis du skulle behøve det.

NORANei, sier jeg. Jeg mottar ingenting av fremmede.

HELMERNora, - kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?

NORA(tar sin vadsekk). Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste skje. -

HELMERNevn meg dette vidunderligste!

NORADa måtte både du og jeg forvandle oss således at -? Å, Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.

HELMERMen jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss således at -?

NORAAt samlivet mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.

(hun går ut gjennom forstuen.)

HELMER(synker ned på en stol ved døren og slår hendene for ansiktet). Nora! Nora! (ser seg om og reiser seg.) Tomt. Hun er her ikke mer. (et håp skyter opp i ham.) Det vidunderligste -?!

(nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.)