Tommeliten

Det var en gang en fattig bonde som satt ved ilden om kvelden og pirket i glørne, mens kona hans satt og spant. «Så trist det er at vi ikke har noen barn!» sa han. «Alt er så stille her, mens det i andre hus er støyende og livlig.»

«Ja,» svarte kona med et sukk, «hvis vi bare hadde ett barn, selv om det var bitte lite, ikke større enn tommelen min, ville jeg vært lykkelig. Vi ville elske det av hele vårt hjerte.»

Ikke lenge etter ble kvinnen syk, og etter sju måneder fødte hun et barn som var perfekt på alle måter, men ikke større enn en tommel. «Det er akkurat det vi ønsket oss,» sa de, «og det skal være vårt kjære barn.» Og på grunn av størrelsen kalte de ham Tommeliten. De ga ham rikelig med mat, men barnet vokste ikke mer—han forble like liten som han var i starten. Likevel så han klok ut og viste seg snart å være lur og rask. Alt han gjorde, lyktes.

En dag skulle bonden gjøre seg klar til å dra inn i skogen for å hugge ved. «Så gjerne jeg skulle hatt noen til å bringe vogna til meg!» sa han nesten for seg selv. «Å, Far!» ropte Tommeliten. «Jeg skal bringe den! Du kan stole på meg; den skal være i skogen i rett tid!» Mannen smilte og sa: «Hvordan kan du klare det? Du er altfor liten til å lede hesten i tømmene.» «Det spiller ingen rolle, Far. Hvis Mor spenner hesten, vil jeg sitte i øret dens og rope ut veibeskrivelser.» «Vel,» sa mannen, «vi prøver det denne ene gangen.»

Da tiden kom, spente moren hesten og plasserte Tommeliten i øret dens. Så ropte den lille karen: «Gå på! Gå på!» Og vogna gikk akkurat som om dens herre kjørte den, rett inn i skogen.

Da Tommeliten ropte «Gå på!» mens de svingte rundt et hjørne, kom to fremmede mot ham. «Du godeste!» sa den ene. «Her kommer en vogn med en kusk som roper, men ingen er å se!» «Det kan ikke være riktig,» sa den andre.

«La oss følge den og se hvor den stopper.» Vogna kjørte rett inn i skogen, til akkurat det stedet hvor veden var hugget. Da Tommeliten så faren sin, ropte han: «Ser du, Far? Her er jeg med vogna!

Nå kan du ta meg ned.» Faren holdt hesten med venstre hånd og tok den lille sønnen sin ut av øret dens med høyre. Tommeliten satte seg fornøyd på et strå. Men da de to fremmede fikk se ham, ble de forbløffet.

Den ene tok den andre til side og sa: «Hør, den lille karen kunne bli vår lykke hvis vi viste ham fram i en stor by for penger. La oss kjøpe ham.» De gikk til bonden og sa: «Selg oss den lille mannen. Vi vil behandle ham godt.» «Nei,» svarte faren.

«Han er mitt øyesten. Alle pengene i verden kunne ikke kjøpe ham fra meg.» Men Tommeliten, som hadde hørt tilbudet, krøp opp i foldene på farens frakk, stilte seg på skulderen hans og hvisket i øret hans: «Far, la dem få meg.

Jeg kommer snart tilbake.» Så solgte faren ham til de to mennene for en god sum penger. «Hvor vil du sitte?» spurte de. «Å, bare sett meg på kanten av hatten deres.

Da kan jeg gå fram og tilbake, se på landsbygda, og jeg vil ikke falle av.» De gjorde som han ønsket. Etter at Tommeliten hadde sagt farvel til faren sin, dro de av gårde.

De gikk til det ble skumring. Da sa den lille karen: «Vær så snill å ta meg ned. Jeg må ned.» Mannen tok av seg hatten og satte Tommeliten på bakken ved veien. Tommeliten hoppet og krøp litt rundt blant gresset, så gled han plutselig inn i et musehull han hadde fått øye på. «God kveld, mine herrer! Bare dra hjem uten meg!» ropte han og hånte dem. De løp bort og stakk stokkene sine inn i musehullet, men det nyttet ikke. Tommeliten krøp lenger inn. Da det snart ble ganske mørkt, måtte de dra hjem sinte og med tomme lommebøker.

Da Tommeliten så at de var borte, krøp han ut igjen fra den underjordiske gangen. «Det er farlig å gå på bakken i mørket,» sa han. «En hals eller et bein kan lett brekkes!» Heldigvis snublet han over et tomt sneglehus. «Takk og lov!» sa han.

«Jeg kan tilbringe natten trygt her inne.» Og han krøp inn. Snart, da han var i ferd med å sovne, hørte han to menn som gikk forbi. Den ene sa: «Hvordan kan vi få tak i den rike prestens sølv og gull?» «Det kunne jeg fortelle deg!» ropte Tommeliten og avbrøt dem.

«Hva var det?» sa en av tyvene, skremt. «Jeg hørte noen snakke.» De stoppet og lyttet. Tommeliten snakket igjen: «Ta meg med dere, så skal jeg hjelpe dere.»

«Men hvor er du?» «Se på bakken og lytt etter stemmen min,» svarte han. Til slutt fant de ham og løftet ham opp. «Din lille rakker, hvordan kan du hjelpe oss?» sa de. «Jeg kan mye,» sa Tommeliten.

«Jeg skal krype inn i prestens rom gjennom jernstengene og rekke ut til dere alt dere vil ha.» «Kom igjen, da,» sa de. «Vi får se hva du kan.» Da de nådde prestens hus, krøp Tommeliten inn i rommet, men ropte umiddelbart så høyt han kunne: «Vil dere ha alt som er her?» Tyvene ble skremt.

«Vær stille! Ikke vekk noen!» hvisket de. Men Tommeliten lot som han ikke hadde hørt og ropte igjen: «Hva vil dere? Vil dere ha alt som er her?» Kokka, som sov i rommet ved siden av, hørte dette og satte seg opp i sengen og lyttet.

Tyvene hadde løpt av gårde i skrekk, men etter en stund tok de mot til seg og tenkte: «Den lille skøyeren håner oss.» De kom tilbake og hvisket: «Kom igjen, vær seriøs! Rekk ut noe til oss.» Da ropte Tommeliten så høyt han kunne: «Jeg skal gi dere alt!

Bare stikk hånden inn!» Tjenestejenta, som lyttet, hørte det tydelig. Hun hoppet ut av sengen og skyndte seg til døren. Tyvene flyktet som om den vilde jeger var etter dem. Men da tjenestejenta ikke så noen, gikk hun for å tenne en lampe.

Da hun kom med lyset, smatt Tommeliten ubemerket av gårde til låven. Tjenestejenta sjekket hvert hjørne, fant ingenting, og gikk tilbake til sengen, og trodde hun hadde drømt med åpne øyne og ører.

Tommeliten hadde klatret opp i høyet og funnet en fin plass å sove. Han planla å hvile der til daggry, for så å reise hjem til foreldrene sine. Men han hadde andre eventyr i vente. Sannelig, det er mye trøbbel og elendighet i denne verden!

Da daggryet kom, sto tjenestejenta opp for å fore kyrne. Hennes første stopp var låven, hvor hun grep en favn høy—nettopp den som stakkars Tommeliten lå og sov i. Han sov så fast at han ikke våknet før han var i kuas munn, tatt opp med høyet.

«Å, himmel!» ropte han. «Hvordan havnet jeg i en mølle?» Men han skjønte snart hvor han var. Han måtte være forsiktig så han ikke ble klemt mellom tennene og knust. Likevel ble han tvunget til å gli ned i kuas mage med høyet.

«I dette lille rommet glemte de vinduene,» sa han. «Ingen sol skinner inn, og ingen lys blir brakt inn.» Stedet var svært ubehagelig, og verst av alt, mer og mer høy fortsatte å komme inn, og plassen ble mindre og mindre.

Endelig, i sin fortvilelse, ropte han så høyt han kunne: «Ikke mer høy! Ikke mer høy!» Tjenestejenta holdt akkurat på å melke kua. Da hun hørte noen snakke og ikke så noen, og skjønte at det var den samme stemmen hun hadde hørt om natten, ble hun så skremt at hun falt av krakken og sølte melken.

Hun løp i stor hast til sin herre. «Å, himmel, Pastor!» ropte hun. «Kua har snakket!» «Du er gal,» svarte presten. Men han gikk til låven for å se selv. Så snart han steg inn, ropte Tommeliten igjen: «Ikke mer høy!

Ikke mer høy!» Nå ble presten også redd. Han trodde en ond ånd hadde faret inn i kua og beordret at den skulle slaktes. Den ble slaktet, men magen—med Tommeliten inni—ble kastet på møkkhaugen. Tommeliten strevde hardt for å få litt plass.

Akkurat da han var i ferd med å stikke hodet ut, rammet en ny ulykke. En sulten ulv kom løpende og slukte hele magen i en eneste bit. Tommeliten mistet ikke motet. «Kanskje,» tenkte han, «vil ulven høre på det jeg har å si.» Så ropte han fra innsiden av ulvens buk: «Kjære ulv, jeg vet hvor du kan finne et herremåltid.»

«Hvor?» spurte ulven.

«I det og det huset,» sa Tommeliten. «Du må krype inn gjennom kjøkkenvasken. Der finner du kaker, flesk og pølser—så mye du kan spise.» Han beskrev foreldrenes hus nøyaktig. Ulven trengte ikke bli fortalt to ganger.

Den natten klemte den seg inn gjennom vasken og spiste til den var stappmett i spiskammeret. Da den hadde spist seg mett, prøvde den å komme seg ut, men den var blitt så feit at den ikke kom ut samme vei. Tommeliten hadde regnet med det.

Nå begynte han å lage en forferdelig lyd inne i ulven, ropte og skrek så høyt han kunne. «Vær stille!» sa ulven. «Du vekker folkene!» «Å, er det slik?» svarte Tommeliten. «Du har spist deg mett, og nå skal jeg ha det gøy!» Og han skrek enda høyere.

Til slutt ble faren og moren hans vekket. De løp til rommet og kikket gjennom sprekk i døren. Da de så en ulv innenfor, løp de vekk. Mannen hentet øksa, og kona hentet ljåen. «Hold deg bak meg,» sa mannen da de gikk inn.

«Når jeg slår til ham, hvis han ikke er død, må du hogge ham ned og hugge ham i stykker.» Da hørte Tommeliten foreldrenes stemmer og ropte: «Kjære Far, jeg er her! Jeg er inne i ulven!» Faren ropte av glede: «Gudskjelov, vårt kjære barn er funnet!» Han ba kona legge bort ljåen så Tommeliten ikke skulle bli skadet.

Så løftet han armen og ga ulven et så kraftig slag i hodet at den falt død om. De fikk tak i kniver og sakser, skar opp ulvens kropp og dro ut Tommeliten. «Å,» sa faren, «hvilken sorg vi har lidt for din skyld!» «Ja, Far,» sa Tommeliten, «jeg har reist over hele verden.

Takk og lov at jeg kan puste frisk luft igjen!» «Hvor har du vært?» «Å, Far, jeg har vært i et musehull, i en kumage, og så i en ulv. Nå vil jeg bli hos deg.» «Og vi vil aldri selge deg igjen—ikke for alle rikdommer i verden!» sa foreldrene hans.

De klemte og kysset sin kjære Tommeliten. De ga ham mat og drikke, og fikk laget nye klær til ham, for de gamle var ødelagt på reisen.