En reise til Lilliput

Min far hadde en liten gård i Nottinghamshire, og jeg var den tredje av fire sønner. Han sendte meg til Cambridge da jeg var fjorten, og etter å ha studert der i tre år ble jeg lærling hos Mr. Bates, en berømt lege i London. Faren min sendte meg av og til små pengesummer, og jeg brukte dem til å lære om seiling og andre nyttige ting for reisende, fordi jeg alltid trodde at jeg en dag skulle reise verden rundt.

Tre år etter at jeg forlot Mr. Bates, anbefalte han meg som skipslege på «Swallow», hvor jeg seilte i tre år. Da jeg kom tilbake, slo jeg meg ned i London, og leide en del av et lite hus, giftet jeg meg med Mary Burton, datter av Mr. Edmund Burton, en strømpeprodusent.

Men min gode mester Bates døde to år senere, og siden jeg hadde få venner, begynte arbeidet å tørke inn, så jeg bestemte meg for å dra til sjøs igjen. Etter flere reiser takket jeg ja til et tilbud fra kaptein W. Pritchard, fører av «Antelope», som seilte til Sydhavet. Vi la ut fra Bristol den 4. mai 1699, og først gikk reisen veldig bra.

Men da vi seilte mot Ostindia, drev en voldsom storm oss nordvest for Van Diemens land. Tolv av mannskapet døde av hardt arbeid og dårlig mat, og resten var svært svake.

Den 5. november var været svært tåkete, og sjømennene fikk øye på et skjær innenfor 120 yards fra skipet. Men vinden var så sterk at vi ble drept rett på det, og skipet splittet seg umiddelbart.

Seks av oss firte ned båten og kom oss vekk fra skipet.

Vi rodde omtrent tre ligaer helt til vi ikke orket mer. Så overlot vi oss til bølgenes nåde, og etter omtrent en halvtime ble båten kantret av et plutselig vindkast.

Jeg vet ikke hva som skjedde med kameratene mine i båten, eller de som rømte ut på skjæret eller ble igjen på skipet, men jeg tror de alle døde. Når det gjaldt meg, svømte jeg dit lykken førte meg, dyttet frem av vind og tidevann.

Da jeg ikke lenger orket å kjempe, fant jeg ut at jeg kunne nå bunnen. Innen da hadde stormen roet seg mye. Jeg nådde endelig land rundt åtte om kvelden og gikk nesten en halv mil innover i landet, men jeg så ingen tegn til mennesker.

Jeg var ekstremt trøtt, og på grunn av det varme været følte jeg meg svært søvnig. Jeg la meg ned på gresset, som var veldig kort og mykt, og sov dypere enn jeg noen gang hadde gjort i mitt liv, i omtrent ni timer. Da jeg våknet, var det akkurat dagslys.

Jeg prøvde å reise meg, men jeg kunne ikke, fordi jeg lå på ryggen og fant armene og beina mine bundet til bakken på hver side. Det lange, tykke håret mitt var også bundet ned på samme måte. Jeg kunne bare se oppover.

Solen begynte å bli varm, og lyset svei i øynene. Jeg hørte en forvirret lyd rundt meg, men jeg kunne ikke se noe annet enn himmelen. Etter en liten stund følte jeg noe levende bevege seg på venstre ben.

Det beveget seg forsiktig fremover over brystet mitt og kom nesten opp til haken. Jeg så ned og så at det var en bitte liten person, ikke seks tommer høy, med en bue og pil i hendene og et kogger på ryggen.

Samtidig følte jeg minst førti til som fulgte etter den første. Jeg var helt forbløffet og brølte så høyt at de alle løp tilbake i forskrekkelse. Noen av dem ble skadet da de hoppet av sidene mine ned på bakken.

Men de kom snart tilbake, og en av dem, som våget å komme nær nok til å se ansiktet mitt fullt, løftet hendene i undring. Jeg var veldig ukomfortabel hele denne tiden, men til slutt slet jeg for å komme fri og klarte å bryte tauene som holdt venstrearmen min fast til bakken.

Samtidig, med et voldsomt rykk som gjorde veldig vondt, løsnet jeg tauene som bandt håret mitt, slik at jeg kunne snu hodet omtrent to tommer. Men de små skapningene løp bort en gang til før jeg fikk tak i dem.

Da kom det et stort rop, og øyeblikkelig følte jeg mer enn hundre piler treffe venstre hånden min, prikke meg som så mange nåler. De skjøt også en ny salve i luften, og noen falt i ansiktet mitt, som jeg dekket med venstre hånd.

Da pilregnet var over, stønnet jeg av smerte og sorg. Da jeg prøvde å komme fri igjen, skjøt de en ny omgang piler, større enn den første, og noen prøvde å stikke meg med spydene sine. Men heldigvis hadde jeg på meg en skinnjakke, som de ikke kunne trenge gjennom.