Historien om Jack Drapsmannen

I den berømte kong Arthurs dager bodde det en gutt ved navn Jack i Cornwall. Han var modig og djerv, og elsket å høre historier om trollmenn, kjemper og feer. Han lyttet ivrig til fortellinger om kong Arthurs riddere.

På den tiden bodde det en diger kjempe på St. Michael's Mount nær Cornwall. Han var atten fot høy og ni fot rund. Hans ville og grusomme utseende skremte alle som så ham.

Han bodde i en mørk hule på toppen av fjellet. Han vadet over vannet til fastlandet for å finne mat. Han kastet et halvt dusin okser over ryggen, bandt tre ganger så mange sauer og griser rundt livet, og marsjerte hjem igjen.

Kjempen hadde holdt på slik i mange år da Jack bestemte seg for å ødelegge ham.

Jack tok et horn, en spade, en hakke, rustningen sin og en mørk lanterne. En vinternatt dro han til fjellet. Han gravde en grop tjuetre fot dyp og tjue fot bred. Han dekket toppen slik at den så ut som fast grunn. Så blåste han så høyt i hornet at kjempen våknet og kom ut av hulen sin og ropte: «Din frekke skurk! Du skal få betale for dette! Jeg skal steke deg til frokost!»

Så snart han hadde sagt det, tok han et skritt fremover og falt hodestups i gropen. Jack slo ham i hodet med hakken og drepte ham. Så dro Jack hjem for å fortelle vennene sine den gode nyheten.

En annen kjempe, som het Blunderbore, sverget å hevne seg på Jack hvis han noen gang fikk tak i ham. Denne kjempen bodde i et fortryllet slott midt i en ensom skog. En tid etter at Jack hadde drept Cormoran, gikk Jack gjennom en skog. Han var trøtt, så han satte seg ned og sovnet.

Kjempen kom forbi, så Jack, og bar ham til slottet sitt. Han låste Jack inne i et stort rom. Gulvet var dekket av lik, hodeskaller og bein fra menn og kvinner.

Snart dro kjempen for å hente broren sin, som også var en kjempe, for å spise Jacks kjøtt. Jack så gjennom fengselsgitteret at de to kjempene kom.

Jack så et sterkt tau i et hjørne av rommet. Han fattet mot. Han laget en løkke i hver ende, kastet tauene over hodene på kjempene og bandt dem til vindusgitteret. Så dro han til de ble kvalt. Da ansiktene deres ble svarte, gled han ned tauet og stakk dem i hjertet.

Deretter tok Jack en stor bunt nøkler fra Blunderbores lomme og lette gjennom slottet. I et rom fant han tre damer bundet fast i håret, nesten utsultet. De fortalte ham at kjempene hadde drept ektemennene deres og deretter tvunget dem til å sulte fordi de nektet å spise kjøttet av sine egne døde ektemenn.

«Mine damer,» sa Jack, «jeg har drept monsteret og hans onde bror. Jeg gir dere dette slottet og alle rikdommene som kompensasjon for lidelsene deres.» Han ga dem høflig nøklene og fortsatte reisen sin til Wales.

Jack hadde lite penger, så han gikk så fort han kunne. Til slutt kom han til et vakkert hus. Han banket på, og en walisisk kjempe kom ut. Jack sa at han var en reisende som hadde gått seg vill. Kjempen ønsket ham velkommen og viste ham til et rom med en god seng.

Jack tok raskt av seg klærne, men selv om han var trøtt, klarte han ikke å sove. Snart hørte han kjempen gå frem og tilbake i rommet ved siden av, og si til seg selv:

«Selv om du bor her hos meg i natt, skal du ikke se morgendagens lys; min klubbe skal slå hjernen din helt ut.»

«Er det slik?» tenkte Jack. «Er dette triksene dine mot reisende? Men jeg skal være like slu som deg.» Han sto opp av sengen, kjente seg rundt i rommet og fant en stor, tykk tømmerstokk. Han la den i sengen der han skulle ha ligget, og gjemte seg deretter i et mørkt hjørne.

Rundt midnatt kom kjempen inn i rommet og slo sengen mange ganger med klubben sin, akkurat der Jack hadde lagt tømmerstokken. Så gikk han tilbake til rommet sitt, og trodde at han hadde brukket alle beina i Jack.

Tidlig om morgenen la Jack et modig ansikt til og gikk inn i kjempens rom for å takke ham for losjiet. Kjempen ble forskrekket da han så ham og stammet: «Å!

Kjære meg, er det deg? Hvordan sov du i natt? Hørte eller så du noe midt på natten?»

«Ikke noe å snakke om,» sa Jack likegyldig. «Jeg tror en rotte ga meg tre-fire slag med halen sin og forstyrret meg litt, men jeg sovnet fort igjen.»

Kjempen undret seg enda mer, men sa ingenting. Han gikk for å hente to store boller med grøt til frokost. Jack ville få kjempen til å tro at han kunne spise like mye som ham, så han knepet i hemmelighet en skinnpose innenfor jakken og helte grøten i posen mens han lot som om han spiste den.

Da frokosten var over, sa han til kjempen: «Nå skal jeg vise deg et morsomt triks. Jeg kan helbrede ethvert sår med et berøring. Jeg kunne skjære av meg hodet og sette det på plass igjen i løpet av et minutt. Se på.» Han tok kniven, skar opp skinnposen, og all grøten falt ut på gulvet.

«Nei, dæven ta meg!» ropte den walisiske kjempen, skamfull over å bli overgått av en så liten fyr. «Det kan jeg også!» Han grep kniven, stakk den i sin egen mage og falt død om.

Jack hadde vært vellykket i alt så langt, så han bestemte seg for å holde seg opptatt. Han skaffet seg en hest, en kunnskapshette, et skarpt sverd, raske sko og en usynlighetskappe for å hjelpe seg med de store eventyrene som lå foran.

Han reiste over høye åser, og på den tredje dagen kom han til en stor skog. Så snart han hadde gått inn, fikk han øye på en uhyggelig kjempe som dro en vakker ridder og damen hans i håret. Jack gikk av hesten, bandt den til et eiketre, tok på seg den usynlige kappen og bar det skarpe sverdet sitt.

Han nærmet seg kjempen og slo ham flere ganger. Han kunne ikke nå kroppen hans, men han såret lårene hans. Til slutt la han begge hendene på sverdet og svingte med all kraft, og kuttet av begge beina på kjempen. Så satte Jack foten på nakken hans og stakk sverdet i kroppen hans. Kjempen stønnet og døde.

Ridderen og damen hans takket Jack og inviterte ham til huset sitt for å få en belønning. «Nei,» sa Jack, «jeg kan ikke hvile før jeg finner hjemmet til dette monsteret.» Så tok han ridderens anvisninger, satte seg på hesten og fikk snart øye på en annen kjempe som satt på en trestokk og ventet på broren sin.

Jack gikk av hesten, tok på seg den usynlige kappen og siktet et slag mot kjempens hode. Men han bommet og kuttet bare av nesen hans. Kjempen grep klubben sin og svingte den vilt.

«Vel,» sa Jack, «hvis det er slik det skal være, så får jeg gjøre det slutt på deg!» Han hoppet opp på stokken og stakk kjempen i ryggen. Kjempen falt død om.

Jack fortsatte reisen sin over åser og daler helt til han kom til foten av et høyt fjell. Han banket på døren til et ensomt hus, og en gammel mann slapp ham inn.

Da Jack hadde satt seg, sa eremitten: «Min sønn, på toppen av dette fjellet ligger et fortryllet slott som holdes av kjempen Galligantus og en ond trollmann. Jeg gråter for en hertugs datter. De grep henne mens hun gikk i farens hage og forvandlet henne til en hjort.»

Jack lovet at han om morgenen skulle bryte fortryllelsen, selv med fare for livet. Etter en god natts søvn sto han tidlig opp, tok på seg den usynlige kappen og forberedte seg på forsøket.

Han klatret til toppen av fjellet og så to ildsprutende griffer. Men han gikk mellom dem uten frykt fordi de ikke kunne se ham. På slottets port fant han en gylden trompet med disse ordene skrevet under:

«Den som kan blåse i denne trompet, skal volde kjempen fall.»

Så snart Jack leste dette, grep han trompeten og blåste et skingrende støt. Portene fløy opp, og slottet skalv.

Kjempen og trollmannen visste at deres onde tid var over. De sto og bet neglene og skalv av frykt. Jack drepte raskt kjempen med det skarpe sverdet sitt, og en virvelvind førte trollmannen bort. Så kom hver ridder og vakre dame som hadde blitt forvandlet til fugler og dyr, tilbake til sine sanne skikkelser. Slottet forsvant som røyk, og hodet til kjempen Galligantus ble sendt til kong Arthur.

Ridderne og damene hvilte den natten i eremittens hus, og dagen etter dro de til hoffet. Jack gikk til kongen og fortalte ham om alle de voldsomme kampene sine.

Jacks berømmelse spredte seg over hele landet. På kongens anmodning ga hertugen datteren sin til Jack i ekteskap, til glede for hele kongeriket.

Kongen ga Jack en stor eiendom, hvor han og damen hans levde i lykke resten av dagene sine.