Väinämöinen finner de tapte ordene

Väinämöinen hadde ikke klart å finne de tre magiske ordene i de dødes land, og nå satt han og grunnet på hvor han skulle dra neste gang for å søke etter dem. Mens han tenkte på dette, kom en gjeter til ham og sa: «Du kan finne tusen visdomsord på tungen til den døde helten Vipunen. Jeg kjenner veien som fører til hans grav: først må du reise en lang vei over nålespisser, så en lang vei på eggene av skarpe sverd, og så en tredje vei på eggene av økser.»

Så grunnet Väinämöinen på hvordan han skulle kunne gå over nålene, sverdene og øksene, og til slutt fant han på en plan. Han gikk til smeden Ilmarinen og ba ham lage sko av jern, hansker av kobber og en magisk stav av det sterkeste metallet, siden han skulle søke etter de tapte ordene fra den vise Vipunen. Ilmarinen laget skoene, hanskene og staven til ham, men sa: «Den vise trollmannen Vipunen døde for lenge siden; han kan sannelig ikke fortelle deg de magiske ordene.» Likevel mistet ikke Väinämöinen motet, men begynte sin reise. Den første dagen hastet han av gårde over nålespissene, og hele den andre dagen over sverdeggene, og på kvelden den tredje dagen hadde han kommet over økseeggene og nådd stedet hvor Vipunen lå begravet. Fra Vipunens skuldre vokste store osper, på hver tinning vokste et bjørketre, på hans mektige hake et ortre, fra skjegget hans vokste vier, fra munnen hans et grantre, og en eik på pannen hans.

Så trakk Väinämöinen sin magiske øks fra skinnsliren og hogde ned alle trærne som vokste over Vipunen. Og så tok han sin magiske stav og stakk den mellom Vipunens tenner og brøt opp munnen hans, og idet han gjorde det, sang han en trolldom for å kalle Vipunens ånd tilbake fra de dødes land, Tuonela. Og da trolldommen var sunget, kjente Vipunen smerten av staven i munnen sin og bet så hardt at han skar gjennom jernet på utsiden, men midten var av stål, for hardt selv for Vipunens tenner. Så åpnet han munnen vid i angst, og idet han gjorde det, gled Väinämöinen og falt hodestups, rustning og alt, rett ned i halsen hans. Og Vipunen sa, idet han svelget ham: «Jeg har spist sauer og reinsdyr, bjørner og okser, men jeg har aldri smakt en søtere munnfull enn denne.»

Men nå var Väinämöinen svært rådvill over hva han skulle gjøre. Etter å ha grunnet over saken, tok han en dolk som han bar, og av treskaftet bygde han en båt ved hjelp av magiske trolldommer, og begynte å ro gjennom hele den gamle trollmannens kropp, gjennom hver eneste åre og blodåre, men Vipunen merket det knapt og tok ingen notis av ham. Så tenkte Väinämöinen igjen, og tok av seg rustningen og gjorde den om til en smie med belg og alt fullstendig, og brukte knærne som ambolt og armen som hammer, og begynte å arbeide. I tre dager arbeidet han inne i trollmannens kropp, til belgen blåste en hel virvelvind og ambolten ringte som torden. Tilslutt kunne gamle Vipunen ikke holde det ut lenger og ropte: «Hvilken stor trollmann er du, for jeg har spist mange menn og helter, men aldri en slik som deg: for røyken strømmer fra neseborene mine, og ilden strømmer fra munnen min, og halsen min er full av jernslagg.

Gå og forlat meg, elendige plageånd! Hvorfor har du kommet hit for å skade meg? Er du en prøvelse sendt av mektige Ukko, for hvis så er, vil jeg være resignert, men hvis du er av noen menneskelig ætt, vil jeg oppspore din stamme og ødelegge den. Forlat kroppen min, slutt med smiingen din, la meg få hvile i fred og slumre. Eller hvis du ikke vil forlate meg, vil jeg kalle på alle de store trollmennene fra fortiden, åndene fra fjellene og skogene og havene og elvene, på Ilmatar, datter av eteren, til å hjelpe meg. Eller hvis disse ikke er nok, vil jeg kalle på mektige Ukko til å drive deg ut. Hvis du er fra vindene, så returner til kobberfjellene hvor de bor; hvis fra havet, returner til det; hvis fra skogene, så returner til dem, eller jeg vil drive deg til bunnen av Tuonis kullsvarte elv, hvorfra du aldri skal bevege deg igjen.»

«Jeg er godt fornøyd her,» sa Väinämöinen, «i disse romslige hulene. Jeg kan spise hjertet og kjøttet ditt, og til drikke vil jeg ta blodet ditt. Og jeg vil sette smien min enda dypere i innvollene dine, og vil svinge hammeren min enda hardere på hjertet, lungene og leveren din. Jeg skal aldri forlate deg før jeg lærer all din visdom og de tre tapte ordene, så all din magiske kunnskap ikke skal gå til grunne med deg fra jorden.»

Så begynte Vipunen å synge all sin kunnskap og sine magiske trolldommer for Väinämöinen. Han sang opprinnelsen til hekseri, kilden til godt og ondt, og hvordan vannet ved Ukkos vilje først ble skilt fra eteren. Og deretter sang han om hvordan månen og solen ble skapt, og hvor regnbuens farger kom fra, og hvordan stjernene ble strødd på himmelen. Tre hele dager og netter sang han, til stjernene og månen stod stille for å lytte, og selve havets bølger og tidevannet sluttet å stige og synke, og elvene stanset i sine løp.

Til slutt hadde Väinämöinen lært all visdommen til den store trollmannen og de tre tapte ordene, og han gjorde seg klar til å forlate Vipunens kropp, og ba ham åpne munnen vid så han kunne komme ut og forlate ham for alltid.

«Jeg har spist mange ting, o Väinämöinen,» sa Vipunen, «bjørner og reinsdyr, ulver og okser, men aldri en slik ting som deg. Nå har du funnet visdommen du søker, gå i fred og kom aldri tilbake til meg.»

Så åpnet han munnen vid, og Väinämöinen gled ut og hastet raskt som hjorten til Kalevala. Først gikk han inn i smien, og Ilmarinen spurte ham om han hadde lært de tapte ordene som ville sette ham i stand til å fullføre fartøyet sitt. «Jeg har lært tusen magiske ord,» svarte Väinämöinen, «og blant dem er de tapte ordene som jeg søkte.»

Deretter hastet han av gårde til hvor fartøyet hans lå, og med de tre tapte ordene føyde han sammen forstavn og bakstavn og hevet ripebordene. Slik hadde han bygget fartøyet med magi alene, og ved magisk kunst sjøsatte han det også, uten å røre det med fot eller kne eller hånd, men brukte bare magi til å skyve det. Slik ble oppgaven fullført som skulle skaffe ham Regnbue-møyen i hennes skjønnhet.

*

«Å! må skynde deg og fortelle oss om det,» sa Mimi, og fader Mikko fortsatte.