De nye klærne til keiseren

For mange år siden var det en keiser som var så glad i nye klær at han brukte alle pengene sine på dem. Han brydde seg overhodet ikke om soldatene sine, og han gikk aldri i teatret eller på jakt, med mindre det var for å vise frem sitt nyeste antrekk. Han hadde en annen drakt for hver time av dagen. Folk pleide å si om andre konger: "Han sitter i råd," men om ham sa de alltid: "Keiseren sitter i garderoben sin."

Livet var lystig i den store byen hvor slottet hans lå. Fremmede kom hver dag. En dag ankom to kjeltringer som kalte seg vevere. De sa at de kunne veve tøy med de vakreste farger og mønstre. Men klærne laget av dette tøyet ville være usynlige for alle som var uegnet i jobben sin, eller som var veldig dumme.

"Det må være praktfulle klær!" tenkte keiseren. "Hvis jeg hadde en slik drakt, kunne jeg finne ut hvilke menn i riket mitt som er uegnet i embetene sine. Jeg kunne skille de kloke fra de dumme! Jeg må få vevd dette tøyet for meg med en gang!" Så ga han de to veverne mye penger, slik at de kunne begynne arbeidet umiddelbart.

De to falske veverne satte opp to vevstoler og lot som de arbeidet veldig flittig, selv om de ikke gjorde noe som helst. De ba om det fineste silketøyet og den reneste gulltråden, stappet alt i sine egne vesker, og fortsatte å arbeide ved de tomme vevstolene til langt på natt.

"Jeg skulle gjerne vite hvordan det går med veverne og tøyet mitt," sa keiseren til seg selv etter en stund. Men han følte seg litt forlegen, fordi han husket at en dum person eller noen som var uegnet i jobben sin, ikke ville kunne se tøyet. Han trodde han ikke hadde noe å frykte for seg selv, men likevel bestemte han seg for å sende noen andre først for å sjekke veverne. Alle i byen hadde hørt om det vidunderlige tøyet, og de var alle ivrige etter å finne ut hvor kloke eller dumme naboene deres var.

"Jeg vil sende min trofaste gamle minister til veverne," sa keiseren. "Han er den beste personen til å se hvordan tøyet ser ut, for han er en fornuftig mann, og ingen er mer skikket for embetet sitt."

Så gikk den trofaste gamle ministeren inn i salen der kjeltringene arbeidet hardt ved de tomme vevstolene. "Hva betyr dette?" tenkte den gamle mannen og sperret øynene opp. "Jeg kan ikke se en eneste tråd på vevstolene!" Men han sa ikke dette høyt.

Bedragerne ba ham høflig om å komme nærmere og pekte på de tomme rammene. "Likner mønsteret deg?" spurte de. "Er ikke fargene vakre?" Den stakkars gamle ministeren så og så, men han kunne ikke se noe på vevstolene, fordi det ikke var noe der. "Hva!" tenkte han igjen. "Kunne jeg være dum? Det har jeg aldri trodd om meg selv. Nå må ingen få vite det. Kunne jeg være uegnet i embetet mitt? Nei, det må jeg heller ikke si. Jeg vil aldri innrømme at jeg ikke kunne se tøyet."

"Vel, herr minister!" sa en av kjeltringene, som fortsatt lot som han arbeidet. "Du har ikke sagt om du liker tøyet."

"Å, det er utmerket!" svarte den gamle ministeren og så på vevstolen gjennom brillene sine. "For et mønster, og for noen farger! Jeg vil fortelle keiseren med en gang hvor vakre jeg synes de er."

"Vi er deg veldig takknemlig," sa bedragerne, og de nevnte de forskjellige fargene og beskrev mønsteret på det falske tøyet. Den gamle ministeren lyttet nøye, slik at han kunne gjenta alt til keiseren. Så ba kjeltringene om mer silke og gull, og sa at de trengte det for å fullføre arbeidet. Men de stappet alt i veskene sine og fortsatte å arbeide like flittig som før ved de tomme vevstolene.

Keiseren sendte nå en annen offiser for å se hvordan arbeidet gikk, og om tøyet snart ville være ferdig. Det samme skjedde med denne herren som med ministeren. Han så på vevstolene fra alle kanter, men han kunne ikke se noe annet enn de tomme rammene.

"Ser ikke tøyet like vakkert ut for deg som det gjorde for ministeren?" spurte bedragerne, og gjorde de samme bevegelsene og snakket om designet og fargene som ikke var der.

"Jeg er sannelig ikke dum!" tenkte budbringeren. "Det må være at jeg ikke er skikket for mitt gode, lønnsomme embete. Det er veldig merkelig, men ingen skal få vite om det." Så roste han tøyet han ikke kunne se, og sa at han var henrykt over fargene og mønstrene. "Joda, deres keiserlige majestet," sa han til keiseren da han kom tilbake, "tøyet veverne lager, er uvanlig praktfullt."

Hele byen snakket om det praktfulle tøyet keiseren hadde bestilt.

Nå ville keiseren selv se det kostbare tøyet mens det ennå var på vevstolen. Han gikk med en gruppe hoffmenn, inkludert de to ærlige mennene som allerede hadde beundret tøyet, til de listige bedragerne. Så snart kjeltringene visste at keiseren kom, arbeidet de enda hardere, selv om de fortsatt ikke førte en eneste tråd gjennom vevstolene.

"Er ikke arbeidet helt praktfullt?" sa de to offiserene. "Hvis deres majestet vil se på det! For et storslått mønster! For noen strålende farger!" De pekte på de tomme rammene, for de innbilte seg at alle andre kunne se det utsøkte tøyet.

"Hvordan er dette?" tenkte keiseren. "Jeg ser ingenting! Dette er forferdelig! Er jeg dum? Er jeg uegnet til å være keiser? Det ville være det verste som kunne skje." Men høyt sa han: "Å, tøyet er sjarmerende!

Jeg godkjenner det fullstendig." Han smilte vennlig og så nøye på de tomme vevstolene, for han ville aldri innrømme at han ikke kunne se det to av offiserene hans hadde roset så mye. Alle følgerne hans anstrengte øynene, i håp om å se noe på vevstolene, men de så ikke mer enn de andre.

Likevel ropte de alle: "Å, så vakkert!" og rådet keiseren til å få laget nye klær av dette storslåtte materialet til den kommende prosesjonen. "Praktfullt! Sjarmerende! Utmerket!" lød det fra alle kanter, og alle var veldig muntre.

Keiseren delte gleden og ga bedragerne et ridderbånd å ha i knapphullene og tittelen "Herrer Vevere."

Kjeltringene satt oppe hele natten før prosesjonen og tente seksten lys, slik at alle kunne se hvor hardt de arbeidet for å gjøre keiserens nye drakt ferdig. De lot som de rullet tøyet av vevstolene, klippet luften med sakser og sydde med nåler uten tråd. "Se!" ropte de til slutt. "Keiserens nye klær er klare!"

Nå kom keiseren med alle hoffmennene sine. Kjeltringene løftet armene som om de holdt noe opp. "Her er deres majestets bukser! Her er skjerfet! Her er kappen! Hele drakten er så lett som et spindelvev. Man skulle tro du hadde ingenting på deg når du har den på, men det er den store fordelen med dette delikate tøyet."

"Ja, nettopp!" sa alle hoffmennene, selv om ingen av dem kunne se noe.

"Hvis deres keiserlige majestet vil være så snill å ta av klærne, vil vi ta på den nye drakten foran speilet."

Så kledde keiseren av seg, og kjeltringene lot som de kledde ham i den nye drakten. Keiseren snudde seg fra side til side foran speilet.

"Hvor praktfull deres majestet ser ut i de nye klærne sine! Hvor godt de passer!" ropte alle. "For et design! For noen farger! Dette er virkelig kongelige kapper!"

"Baldakinen til prosesjonen venter," kunngjorde overhoffseremonimesteren.

"Jeg er klar," svarte keiseren. "Passer de nye klærne mine godt?" spurte han og snudde seg igjen foran speilet for å late som han undersøkte den vakre drakten sin.

Kammerherrene, som skulle bære keiserens slep, kjente på gulvet som om de løftet endene av kappen og lot som de bar noe. De ville aldri innrømme at de var dumme eller uegnet i jobbene sine.

Så gikk keiseren under sin høye baldakin gjennom gatene. Alle folkene som sto ved siden av, og de som var ved vinduene, ropte: "Å! Hvor vakre keiserens nye klær er! For et praktfullt slep! Hvor grasiøst skjerfet henger!" Ingen ville innrømme at de ikke kunne se klærne, fordi det ville bety at de var dumme eller uegnet. Aldri hadde noen av keiserens drakter gjort et slikt inntrykk som disse usynlige.

"Men keiseren har ingenting på seg!" sa et lite barn.

"Hør på uskyldens stemme!" sa faren. Og det barnet sa, ble hvisket fra den ene til den andre.

"Men han har ingenting på seg!" ropte til slutt alle folket. Keiseren var opprørt, fordi han visste at folket hadde rett, men han tenkte at prosesjonen måtte fortsette. Så han holdt seg enda stoltere, og kammerherrene gjorde seg enda mer flid enn noensinne for å se ut som om de bar et slep som ikke var der.