CHANTECLAIRS DØD

Det var en gang en hane og en høne som gikk ut på marken for å skrape og lete etter mat. Plutselig fant Chanteclair en humleborre, og Partlet fant et byggkorn. De bestemte seg for å lage malt og brygge juleøl.

«Å! Jeg plukker bygg, jeg malter malt, jeg brygger øl, og ølet er godt,» klukket fru Partlet.

«Er vørteren sterk nok?» galet Chanteclair. Mens han galet, fløy han opp på kanten av tønnnen og prøvde å smake. Men akkurat da han bøyde seg ned for å drikke en dråpe, slo han med vingene og falt hodestup ned i tønnen. Han druknet.

Da fru Partlet så dette, mistet hun forstanden. Hun fløy opp i skorsteinerskroken og begynte å skrike: «Skade i huset! Skade i huset!» Hun skrek uten stans.

«Hva feiler deg, fru Partlet, som sitter der og hulker og sukker?» spurte håndkvernen.

«Hvorfor skulle jeg ikke det?» sa fru Partlet. «Gode Chanteclair har falt ned i tønnen og druknet seg. Han ligger død. Derfor sukker og hulker jeg.»

«Vel, kan jeg ikke gjøre noe annet, så kan jeg male og stønne,» sa håndkvernen, og den begynte å male så fort den kunne.

Da stolen hørte det, sa den: «Hva feiler deg, håndkvern, som maler og stønner så fort og ofte?»

«Hvorfor ikke?» sa håndkvernen. «Gode Chanteclair har falt ned i tønnen og druknet seg, og fru Partlet sitter i skorsteinerskroken og sukker og hulker. Derfor maler og stønner jeg.»

«Kan jeg ikke gjøre noe annet, så kan jeg sprekke,» sa stolen, og den begynte å knirke og sprekke.

Da døren hørte det, sa den: «Hva er i veien? Hvorfor knirker og sprekker du slik, herr Stol?»

«Hvorfor ikke?» sa stolen. «Gode Chanteclair har falt ned i tønnen og druknet seg; fru Partlet sitter i skorsteinerskroken og sukker og hulker; og håndkvernen maler og stønner. Derfor knirker og sprakker jeg, kvekker og knaker.»

«Vel,» sa døren, «kan jeg ikke gjøre noe annet, så kan jeg rasle og banke, plystre og smelle.» Og den begynte å åpne og lukke seg, banke og smelle så høyt at det døvet alle.

Alt dette hørte ovnen, og den åpnet munnen og ropte: «Dør! Dør! Hvorfor dette smellet og bankingen?»

«Hvorfor ikke?» sa døren. «Gode Chanteclair har falt ned i tønnen og druknet seg; fru Partlet sitter i skorsteinerskroken og sukker og hulker; håndkvernen maler og stønner; og stolen knirker og sprakker. Derfor banker og smeller jeg.»

«Vel,» sa ovnen, «kan jeg ikke gjøre noe annet, så kan jeg ulme og oske.» Og den begynte å ryke og dampe til rommet var fullt av skyer.

Øksen så dette mens den sto utenfor og kikket gjennom vinduet med skaftet. «Hva er all denne røyken, fru Ovn?» sa øksen med skarp stemme.

«Hvorfor ikke?» sa ovnen. «Gode Chanteclair har falt ned i tønnen og druknet seg; fru Partlet sitter i skorsteinerskroken og sukker og hulker; håndkvernen maler og stønner; stolen knirker og sprakker; og døren banker og smeller. Derfor ryker og damper jeg.»

«Vel, kan jeg ikke gjøre noe annet, så kan jeg kløyve og splitte,» sa øksen, og den begynte å kløyve og splitte alt rundt seg.

Ospetreet sto og så på dette. «Hvorfor kløyver og splitter du alt slik, herr Øks?» sa ospetreet.

«Gode Chanteclair har falt ned i øltønnen og druknet seg,» sa øksen. «Fru Partlet sitter i skorsteinerskroken og sukker og hulker; håndkvernen maler og stønner; stolen knirker og sprakker; døren smeller og banker; og ovnen ryker og damper. Derfor kløyver og splitter jeg alt rundt meg.»

«Vel, kan jeg ikke gjøre noe annet,» sa ospetreet, «så kan jeg skjelve og dirre i alle bladene mine.» Og det begynte å skjelve over hele seg.

Fuglene så dette og kvitret: «Hvorfor skjelver og dirrer du, frøken Osp?»

«Gode Chanteclair har falt ned i øltønnen og druknet seg,» sa ospetreet med skjelvende stemme. «Fru Partlet sitter i skorsteinerskroken og sukker og hulker; håndkvernen maler og stønner; stolen knirker og sprakker; døren smeller og banker; ovnen damper og ryker; og øksen kløyver og splitter. Derfor skjelver og dirrer jeg.»

«Vel, kan vi ikke gjøre noe annet, så vil vi rykke av oss alle fjærene,» sa fuglene. Og de begynte å rykke av seg fjær til rommet var fullt av fjær.

Mesteren sto og så på dette. Da fjærene fløy rundt som gale, spurte han fuglene: «Hvorfor rykker dere av dere alle fjærene, dere fugler?»

«Å! Gode Chanteclair har falt ned i øltønnen og druknet seg,» kvitret fuglene. «Fru Partlet sitter og sukker og hulker i skorsteinerskroken; håndkvernen maler og stønner; stolen knirker og sprakker; døren smeller og banker; ovnen ryker og damper; øksen kløyver og splitter; og ospetreet skjelver og dirrer. Derfor rykker vi av oss alle fjærene.»

«Vel, kan jeg ikke gjøre noe annet, så kan jeg rive i stykker sopelimene,» sa mannen. Og han begynte å rive og kaste sopelimene til bjørkekvistene fløy overalt.

Konen sto og kokte grøt til kvelds og så alt dette. «Si, mann!» ropte hun. «Hva driver du og river sopelimene i stykker for?»

«Å!» sa mannen. «Gode Chanteclair har falt ned i bryggekarret og druknet seg; fru Partlet sitter og sukker og hulker i skorsteinerskroken; håndkvernen maler og stønner; stolen sprakker og knirker; døren smeller og banker; ovnen ryker og damper; øksen kløyver og splitter; ospetreet skjelver og dirrer; fuglene rykker av seg alle fjærene. Derfor river jeg sopelimene i stykker.»

«Så, så!» sa konen.

«Da slenger jeg grøten over alle veggene.» Og det gjorde hun. Hun tok skje etter skje og slynget den mot veggene, så ingen kunne se hva veggene var laget av for all grøten.

Slik drakk de gravølet etter gode Chanteclair, som falt ned i bryggekarret og druknet. Og hvis du ikke tror det, kan du dra dit og smake både på ølet og grøten.