DEN HJEMSØKTE MØLLA

Det var en gang en mann som hadde en mølle ved siden av et fossefall, og i mølla var det en nisse. Om mannen, som er skikken de fleste steder, ga nissen grøt og øl til jul for å bringe korn til mølla, kan jeg ikke si, men jeg tror ikke han gjorde det, for hver gang han slapp vannet på mølla, tok nissen tak i spindelen og stoppet mølla, så han ikke kunne male en sekk.

Mannen visste godt at det hele var nissens verk, og til slutt en kveld, da han gikk inn i mølla, tok han en gryte full av bek og tjære, og tente et bål under den. Vel! Da han slapp vannet på hjulet, gikk det rundt en stund, men like etter stoppet det helt. Så vred og vendte han, og satte skulderen til toppen av hjulet, men det hjalp ikke.

Etter hvert var bek-gryta kokende het, og da åpnet han luka som gikk ned til stigen som førte ned i hjulet, og om han ikke fikk se nissen stå på stigetrinnene med gapet vidt åpent, og han gapet så bredt at munnen fylte hele luka.

"Har du noen gang sett så vid munn?" sa nissen.

Men mannen var rask med beken. Han grep gryta og kastet den, bek og alt, inn i det gapende svelget.

"Har du noen gang følt så het bek?"

Da slapp nissen hjulet, og hylte og skrek fryktelig. Siden har han aldri vært kjent for å stoppe hjulet i den mølla, og der malte de i fred.

* * * * *

Ja! Anders hadde hørt en historie lignende, bare at det var om en fossekall, ikke en nisse. Nisser, erklærte han, gjorde aldri folk mye skade, bortsett fra late piker og lediggående stallkarer, men fossekaller var grettne og hatet menn. Dessuten hatet nisser vann, de kunne ikke fordra å krysse en rennende bekk; hvordan kunne de da bo i ei mølle? Nei, det var en fossekall, og det hadde bestemora hans fortalt ham.

Så, etter en pause, fortsatte han, "Men jeg kan en annen historie om ei mølle som ikke var riktig klok, og jeg skal fortelle den hvis dere vil."

Vi var alle ører, og Anders begynte:--

DEN HJEMSØKTE MØLLA.

"Denne historien hørte jeg også av bestemor mi, som kunne endeløse historier, og mer, hun trodde på dem. Denne mølla var ikke i disse traktene, den var et sted oppe i landet; men hvor enn den var, nord for fjella, eller sør for fjella, så var den ikke riktig klok. Ingen kunne male et korn i den på uker i strekk, når noe kom og hjemsøkte den. Men det verste var at, foruten å hjemsøke den, tok trolle, eller hva det var, til å brenne ned mølla. To påskekvelder på rad hadde den tatt fyr og brent ned til grunnen.

Vel, det tredje året, da påska nærmet seg, hadde mannen en skredder i huset sitt like ved mølla, som sydde søndagsklær til mølleren.

"Jeg lurer på, nå," sa mannen på påskekvelden, "om mølla vil brenne ned denne påska også?"

"Nei, det skal den ikke," sa skredderen. "Hvorfor skulle den det? Gi meg nøklene: Jeg skal vokte mølla."

Vel, mannen syntes det var modig, og så, da kvelden kom, ga han skredderen nøklene og viste ham inn i mølla. Den var tom, skjønner du, for den var nettopp nybygd, og så satte skredderen seg midt på gulvet, og tok fram kritten sin og tegnet en stor sirkel rundt seg, og utenfor ringen helt rundt skrev han Fadervår, og da han hadde gjort det, var han ikke redd--nei, ikke om Gamle-Erik selv kom.

Så midt på natta fløy døra opp med et brak, og inn kom det en slik sverm av svarte katter at du ikke kunne telle dem, de var så tette som maur. Det varte ikke lenge før de hadde satt en stor gryte på ildstedet og tent opp under den, og gryta begynte å koke og boble, og som for buljongen, så var den akkurat som bek og tjære.

"Ha! ha!" tenkte skredderen, "det er deres spill, er det!"

Og han hadde knapt tenkt det før en av kattene stakk labben sin under gryta og prøvde å velte den.

"Labber av, pus," sa skredderen, "du brenner barten din."

"Hør på skredderen, som sier 'Labber av, pus,' til meg," sa katten til de andre kattene, og i en fart løp de alle fra ildstedet og begynte å danse og hoppe rundt sirkelen; og så med ett snek den samme katten seg bort til ildstedet og prøvde å velte gryta.

"Labber av, pus, du brenner barten din," brølte skredderen igjen, og igjen skremte han dem fra ildstedet.

"Hør på skredderen, som sier 'Labber av, pus'," sa katten til de andre, og igjen begynte de alle å danse og hoppe rundt sirkelen, og så med ett var de av gårde igjen til gryta og prøvde å velte den.

"Labber av, pus, du brenner barten din," skrek skredderen for tredje gang, og denne gangen ga han dem en slik skrekk at de tumlet hodestups over gulvet og begynte å danse og hoppe som før.

Så lukket de seg rundt sirkelen og danset fortere og fortere: til slutt så fort at hodet til skredderen begynte å snurre, og de glante på ham med så store, stygge øyne, som om de ville svelge ham levende.

Nå, akkurat da de var på det raskeste, stakk den samme katten som så ofte hadde prøvd å velte gryta, labben sin innenfor sirkelen, som om den mente å klore skredderen. Men så snart skredderen så det, dro han kniven ut av slira og holdt den klar; akkurat da stakk katten labben inn igjen, og i en fart hogde skredderen den av, og så, pops! tok alle kattene til beina så fort de kunne, med hyl og skrik, rett ut gjennom døra.

Men skredderen la seg inni sirkelen sin og sov til sola skinte lyst inn på gulvet. Da reiste han seg, låste mølla og gikk av gårde til møllerens hus.

Da han kom dit, lå både mølleren og kona hans ennå i senga, for du vet det var påskemorgen.

"God morgen," sa skredderen, da han gikk til sengekanten og rakte hånden til mølleren.

"God morgen," sa mølleren, som var både glad og overrasket over å se skredderen trygg og uskadd, må du vite.

"God morgen, mor!" sa skredderen og rakte hånden til kona.

"God morgen," sa hun; men hun så så blek og bekymret ut; og når det gjaldt hånden hennes, gjemte hun den under dyna; men til slutt stakk hun ut den venstre. Da så skredderen tydelig hvordan det hang sammen, men hva han sa til mannen og hva som ble gjort med kona, hørte jeg aldri."

* * * * *

"Men jeg kan fortelle deg, Anders," avbrøt jeg: "hun ble brent som heks, og vet du, over i Skottland har vi den samme historien; bare vi har slutten. Hun ble prøvd i Støvelen til føttene ble knust, og Mortons Jomfru klemte henne til ribbeina knakk, og fingrene hennes ble satt i tommeskruene til de var helt gelé. Alt dette for å få henne til å vedgå at hun var heks, og til slutt, da hun innrømmet det, ble hun brent i Edinburgh, i kong Jakob den sjettes dager, og sju andre kjerringer med henne."

Etter å ha løsnet Anders' lepper, hadde jeg ikke tenkt å la ham stoppe, så jeg fortalte historien om _Whittington og katten hans_, og jeg fikk til og med ham og jentene til å forstå den fryktelige viktigheten av Lord Mayor i London.

Etter at Anders og jentene hadde korset seg og velsignet seg om og om igjen over den fantastiske historien, sa Anders,--

"Himmelen hjelpe oss, vi har ingen Lord Mayor i Norge; lensmannen er god nok for oss, og nok bry gir han oss noen ganger; men vi har en historie, som ender like likt din Lord Mayor-historie som to erter, og her er den, bare vi kaller den