Spøkelseskvernen

Det var en gang en mann som hadde en kvern ved siden av et fossefall, og i kverna var det en nisse. Om mannen, slik skikken er de fleste steder, ga nissen grøt og øl til jul for å få korn til kverna, kan jeg ikke si, men jeg tror ikke han gjorde det, for hver gang han slapp vannet på kverna, tok nissen tak i spindelen og stoppet kverna, så han ikke kunne male en sekk.

Mannen visste godt at det hele var nissens verk, og til slutt en kveld, da han gikk inn i kverna, tok han en gryte full av bek og tjære, og tente et bål under den. Vel! Da han slapp vannet på hjulet, gikk det rundt en stund, men snart etter stoppet det helt. Så han vred og vendte, og satte skulderen til toppen av hjulet, men det var til ingen nytte.

Etter hvert var bek-gryten kokende het, og så åpnet han luke-døren som førte ned til stigen som gikk ned i hjulet, og om han ikke fikk se nissen stå på stigetrinnene med gapet vidt åpent, og han gapet så bredt at munnen fylte hele luke-åpningen.

«Har du noen gang sett så vid munn?» sa nissen.

Men mannen var rask med beken sin. Han grep gryten og kastet den, bek og alt, inn i de gapende kjevene.

«Har du noen gang kjent så varm bek?»

Så slapp nissen hjulet, og hylte og skrek forferdelig. Siden den tid har han aldri vært kjent for å stoppe hjulet i den kverna, og der malte de i fred.

*

Ja! Anders hadde hørt en historie som lignet, bare at den handlet om en vann-nøkk, ikke en nisse. Nisser, erklærte han, gjorde aldri folk stor skade, bortsett fra late piker og ledige stallgutter, men nøkker var ondskapsfulle og hatet menn. Dessuten hatet nisser vann, de kunne ikke fordra å krysse en rennende bekk; hvordan kunne de da bo i en kvern? Nei, det var en nøkk, og det hadde bestemoren hans fortalt ham.

Så, etter en pause, fortsatte han: «Men jeg kan en annen historie om en kvern som ikke var riktig klok, og den skal jeg fortelle hvis dere vil.»

Vi var alle ører, og Anders begynte:--

SPØKELSESKVERNEN.

«Denne historien har jeg også hørt av bestemoren min, som kunne endeløse historier, og dessuten trodde hun på dem. Denne kverna var ikke her i traktene, den var et sted oppe i landet; men hvor enn den var, nord for Fjellene eller sør for Fjellene, så var den ikke riktig klok. Ingen kunne male et korn i den i ukevis av gangen, når noe kom og spøkte der. Men det verste var at i tillegg til å spøke der, så tok trollene, eller hva det nå var, til å brenne ned kverna. To pinseaftener på rad hadde den tatt fyr og brent ned til grunnen.

Vel, det tredje året, da pinsen nærmet seg, hadde mannen en skredder i huset sitt ved siden av kverna, som sydde søndagsklær til mølleren.

«Jeg lurer på,» sa mannen på pinseaften, «om kverna brenner ned denne pinsen også?»

«Nei, det skal den ikke,» sa skredderen. «Hvorfor skulle den det? Gi meg nøklene: Jeg skal vokte kverna.»

Vel, mannen syntes det var modig, og så, da kvelden kom, ga han skredderen nøklene og viste ham inn i kverna. Den var tom, skjønner du, for den var nettopp nybygd, og så satte skredderen seg midt på gulvet, og tok fram kritten sin og tegnet en stor sirkel rundt seg, og utenfor ringen rundt om skrev han Fadervår, og da han hadde gjort det, var han ikke redd -- nei, ikke om Gamle-Erik selv kom.

Så ved midnatt fløy døren opp med et brak, og det kom inn en slik sverm av svarte katter at du ikke kunne telle dem, de var så tette som maur. Det varte ikke lenge før de hadde satt en stor gryte på ildstedet og tent varme under den, og gryta begynte å koke og boble, og som for suppen, så var den akkurat som bek og tjære.

«Ha! ha!» tenkte skredderen, «er det slik dere gjør, er det!»

Og han hadde knapt tenkt det før en av kattene stakk labben under gryta og prøvde å velte den.

«Labben av, pus,» sa skredderen, «du brenner barten din.»

«Hør på skredderen, som sier 'Labben av, pus,' til meg,» sa katten til de andre kattene, og i en fei løp de alle bort fra ildstedet, og begynte å danse og hoppe rundt sirkelen; og så med ett stakk den samme katten seg bort til ildstedet og prøvde å velte gryta.

«Labben av, pus, du brenner barten din,» brølte skredderen igjen, og igjen skremte han dem bort fra ildstedet.

«Hør på skredderen, som sier 'Labben av, pus',» sa katten til de andre, og igjen begynte de alle å danse og hoppe rundt sirkelen, og så med ett var de borte ved gryta igjen, og prøvde å velte den.

«Labben av, pus, du brenner barten din,» skrek skredderen tredje gang, og denne gangen skremte han dem slik at de tumlet hodestups på gulvet, og begynte å danse og hoppe som før.

Så sluttet de ringen rundt sirkelen, og danset fortere og fortere: til slutt så fort at hodet til skredderen begynte å snurre rundt, og de glante på ham med så store, stygge øyne, som om de ville svelge ham levende.

Nå, akkurat da de var på det raskeste, stakk den samme katten som så ofte hadde prøvd å velte gryta, labben inn i sirkelen, som om den mente å klore skredderen. Men så snart skredderen så det, dro han kniven ut av sliren og holdt den klar; i samme øyeblikk stakk katten labben inn igjen, og i en fei hogg skredderen den av, og så, pop! stakk alle kattene av gårde så fort de kunne, med hyl og jammer, like ut av døra.

Men skredderen la seg ned inni sirkelen sin, og sov til sola skinte lyst inn på gulvet. Så reiste han seg, låste kverna, og gikk bort til møllerhuset.

Da han kom dit, lå både mølleren og kona hans fremdeles til sengs, for det var jo pinseaften om morgenen.

«God morgen,» sa skredderen, da han gikk bort til senga, og rakte hånden fram til mølleren.

«God morgen,» sa mølleren, som både var glad og forbauset over å se skredderen i god behold, må du vite.

«God morgen, mor!» sa skredderen, og rakte hånden fram til kona.

«God morgen,» sa hun; men hun så så blek og bekymret ut; og som for hånden hennes, så gjemte hun den under sengeteppet; men til slutt stakk hun ut den venstre. Da så skredderen tydelig hvordan det hang sammen, men hva han sa til mannen og hva som ble gjort med kona, har jeg aldri hørt.»

*

«Men det kan jeg fortelle deg, Anders,» avbrøt jeg: «hun ble brent som heks, og vet du, over i Skottland har vi den samme historien; bare at vi har slutten. Hun prøvde Støvelen til føttene hennes ble knust, og Mortons Jomfru klemte henne til ribbeina knakk, og fingrene hennes ble satt i tommelskruene til de var helt til gelé. Alt dette for å få henne til å innrømme at hun var en heks, og til slutt, da hun tilsto, ble hun brent i Edinburgh, i kong Jakob den sjettes dager, og sju andre kjerringer med henne.»

Etter å ha løsnet Anders' lepper, hadde jeg ikke tenkt å la ham stoppe, så jeg fortalte historien om Whittington og katten hans, og jeg fikk til og med ham og jentene til å forstå den fryktelige viktigheten av Lord Mayor i London.

Etter at Anders og jentene hadde korset seg og velsignet seg om og om igjen over den vidunderlige historien, sa Anders:--

«Gud hjelpe oss, vi har ingen Lord Mayors i Norge; sheriffen er god nok for oss, og nok besvær gir han oss noen ganger; men vi har en historie, som ender på samme måte som deres Lord Mayors historie, som to erter; og her er den, bare at vi kaller den»