DEN HJEMSØKTE MØLLA

Det var en gang en mann som hadde en mølle ved siden av et fossefall, og i mølla var det en nisse. Om mannen, som skikken er de fleste steder, ga nissen grøt og øl til jul for å bringe korn til mølla, kan jeg ikke si, men jeg tror ikke han gjorde det, for hver gang han slapp vannet på mølla, tok nissen tak i spindelen og stoppet mølla, så han ikke kunne male en sekk.

Mannen visste godt at det var nissens verk, og til slutt en kveld, da han gikk inn i mølla, tok han en gryte full av bek og tjære, og tente et bål under den. Vel! da han slapp vannet på hjulet, gikk det rundt en stund, men like etter stoppet det helt. Så han snudde og vred, og satte skulderen til toppen av hjulet, men det var til ingen nytte.

Etter hvert var bek-gryten kokende varm, og så åpnet han lemmen som førte ned til stigen som gikk ned i hjulet, og om han ikke så nissen stå på stigens trinn med kjeften vidåpen, og han gapet så vidt at munnen fylte hele lemmen.

"Har du noen gang sett så vid munn?" sa nissen.

Men mannen var rask med bekken sin. Han grep gryten og kastet den, bek og alt, inn i de gapende kjevene.

"Har du noen gang følt så varm bek?"

Da slapp nissen hjulet, og hylte og skrek fryktelig. Siden har han aldri vært kjent for å stoppe hjulet i den mølla, og der malte de i fred.

*

Ja! Anders hadde hørt en historie som lignet, bare at den handlet om en fossekall, ikke en nisse. Nisser, sa han, gjorde aldri folk stor skade, unntatt late piker og dovne stallgutter, men fossekaller var ondskapsfulle og hatet menn. Dessuten hatet nisser vann, de kunne ikke fordra å krysse en rennende bekk; hvordan kunne de da leve i en mølle? Nei, det var en fossekall, og det hadde bestemoren hans fortalt ham.

Så, etter en pause, fortsatte han: "Men jeg kjenner en annen historie om en mølle som ikke var riktig snill, og jeg skal fortelle den hvis dere vil."

Vi var alle ører, og Anders begynte:--

DEN HJEMSØKTE MØLLA.

"Denne historien hørte jeg også av bestemor, som kunne historier uten ende, og dessuten trodde hun på dem. Denne mølla var ikke her i traktene, den var et sted oppe i landet; men hvor enn den var, nord for fjellet eller sør for fjellet, så var den ikke riktig snill. Ingen kunne male et korn i den på ukevis, når noe kom og hjemsøkte den. Men det verste var at i tillegg til å hjemsøke den, tok trollene, eller hva de nå var, til å brenne ned mølla. To pinseaftener på rad hadde den tatt fyr og brent ned til grunnen.

Vel, det tredje året, da pinsen nærmet seg, hadde mannen en skredder i huset sitt like ved mølla, som sydde søndagsklær til mølleren.

"Jeg lurer på," sa mannen på pinseaften, "om mølla kommer til å brenne ned denne pinsen også?"

"Nei, det skal den ikke," sa skredderen. "Hvorfor skulle den det? Gi meg nøklene: Jeg skal vokte mølla."

Vel, mannen syntes det var modig, og så, da kvelden falt på, ga han skredderen nøklene og viste ham inn i mølla. Den var tom, skjønner du, for den var nettopp nybygd, og så satte skredderen seg midt på gulvet og tok fram kritten sin og tegnet en stor sirkel rundt seg, og utenfor ringen rundt skrev han Fadervår, og da han hadde gjort det, var han ikke redd--nei, ikke om Gamle-Erik selv kom.

Så ved midnatt fløy døra opp med et brak, og det kom inn en slik sverm av svarte katter at du ikke kunne telle dem, de var så tette som maur. Det varte ikke lenge før de hadde satt en stor gryte på ildstedet og tent opp under den, og gryta begynte å koke og boble, og når det gjaldt suppa, så var den akkurat som bek og tjære.

"Ha! ha!" tenkte skredderen, "det er altså slik dere holder på!"

Og han hadde knapt tenkt det før en av kattene stakk labben sin under gryta og prøvde å velte den.

"Labben av, pus," sa skredderen, "du brenner barten din."

"Hør på skredderen, som sier 'Labben av, pus' til meg," sa katten til de andre kattene, og i et øyeblikk løp de alle vekk fra ildstedet og begynte å danse og hoppe rundt sirkelen; og så, med ett, listet den samme katten seg bort til ildstedet og prøvde å velte gryta.

"Labben av, pus, du brenner barten din," brølte skredderen igjen, og igjen skremte han dem fra ildstedet.

"Hør på skredderen, som sier 'Labben av, pus'," sa katten til de andre, og igjen begynte de alle å danse og hoppe rundt sirkelen, og så, med ett, var de av gårde igjen til gryta og prøvde å velte den.

"Labben av, pus, du brenner barten din," skrek skredderen for tredje gang, og denne gangen skremte han dem så fælt at de tumlet hodestups på gulvet og begynte å danse og hoppe som før.

Så kretset de rundt sirkelen og danset fastere og fastere: så fort til slutt at hodet til skredderen begynte å snurre rundt, og de glante på ham med så store, stygge øyne, som om de ville sluke ham levende.

Nå, akkurat som de var i full fart, stakk den samme katten, som så ofte hadde prøvd å velte gryta, labben inn i sirkelen, som om den mente å klore skredderen. Men så snart skredderen så det, dro han kniven ut av slira og holdt den klar; akkurat da stakk katten labben inn igjen, og i et øyeblikk hogg skredderen den av, og så, pop! tok alle kattene beina fatt så fort de kunne, med hyl og katteskrik, like ut gjennom døra.

Men skredderen la seg ned inni sirkelen sin og sov til sola skinte lyst inn på gulvet. Så reiste han seg, låste mølla og gikk av gårde til møllerens hus.

Da han kom dit, lå både mølleren og kona hans ennå til sengs, for du vet det var pinsemorgen.

"God morgen," sa skredderen, da han gikk bort til senga og rakte hånden fram til mølleren.

"God morgen," sa mølleren, som både var glad og forundret over å se skredderen i god behold, må du vite.

"God morgen, mor!" sa skredderen, og rakte hånden fram til kona.

"God morgen," sa hun; men hun så så blek og bekymret ut; og når det gjaldt hånden hennes, gjemte hun den under dyna; men til slutt stakk hun fram venstre. Da skjønte skredderen tydelig hvordan ting hang sammen, men hva han sa til mannen og hva som ble gjort med kona, har jeg aldri hørt."

*

"Men det kan jeg fortelle deg, Anders," avbrøt jeg: "hun ble brent som heks, og vet du, over i Skottland har vi den samme historien; bare at vi har slutten. De prøvde støvelen på henne til føttene ble knust, og Mortons Jomfru klemte henne til ribbeina knakk, og fingrene hennes ble lagt i tommelskruene til de var som gelé. Alt dette for å få henne til å tilstå at hun var en heks, og til slutt, da hun tilsto, ble hun brent i Edinburgh, i kong Jakob den sjettes dager, og sju andre gamle kjerringer med henne."

Etter å ha løsnet Anders' lepper, ville jeg ikke la ham stoppe, så jeg fortalte historien om Whittington og katten hans, og jeg fikk til og med ham og jentene til å forstå den forferdelige betydningen av Londons borgermester.

Etter at Anders og jentene hadde korset og velsignet seg om og om igjen over den vidunderlige historien, sa Anders:--

"Himmelen hjelpe oss, vi har ingen borgermestere i Norge; lensmannen er god nok for oss, og nok bry gir han oss noen ganger; men vi har en historie, hvis slutt ligner din borgermesterhistorie som to erter, og her er den, bare at vi kaller den Skredderen og de svarte kattene."