DEN HJEMSØKTE MØLLA (spansk oversettelse)

Det var en gang en mann som hadde ei møll ved siden av et fossefall, og i mølla var det en nisse. Om mannen, som skikken er de fleste steder, ga nissen grøt og øl til jul for å få kornet malt, kan jeg ikke si, men jeg tror ikke han gjorde det, for hver gang han slapp vannet på mølla, tok nissen tak i spindelen og stanset mølla, så han ikke kunne male en sekk.

Mannen visste godt at det var nissens verk, og til slutt en kveld, da han gikk inn i mølla, tok han en gryte full av bek og tjære og tente et bål under den. Vel! Da han slapp vannet på hjulet, gikk det rundt en stund, men snart etter stanset det helt. Så snudde og vridde han, og satte skulderen til toppen av hjulet, men det hjalp ikke.

I mellomtiden var bek-gryta kokende varm, og da åpnet han luka som førte til stigen som gikk ned til hjulet, og om han ikke så nissen stå på stigens trinn med gapet vidåpent, og han gapet så vidt at munnen fylte hele luka.

"Har du noen gang sett så vid munn?" sa nissen.

Men mannen var rask med beken. Han grep gryta og kastet den, med bek og alt, inn i det gapende svelget.

"Har du noen gang kjent så varm bek?"

Da slapp nissen hjulet og hylte og skrek fryktelig. Siden har han aldri vært kjent for å stanse hjulet i den mølla, og der malte de i fred.

*

Ja! Anders hadde hørt en historie som lignet, bare at det var om en fossekall, ikke en nisse. Nisser, sa han, gjorde aldri folk stor skade, bortsett fra late piker og lediggående drenger, men fossekaller var ondskapsfulle og hatet menn. Dessuten hatet nisser vann, de kunne ikke fordra å krysse en rennende bekk; hvordan kunne de da bo i ei møll? Nei, det var en fossekall, og bestemoren hans hadde sagt det til ham.

Så, etter en pause, fortsatte han: "Men jeg kan en annen historie om ei møll som ikke var riktig snill, og jeg skal fortelle den om dere vil."

Vi var alle ører, og Anders begynte:

DEN HJEMSØKTE MØLLA

"Denne historien hørte jeg også av bestemor mi, som kunne endeløse historier, og mer enn det, hun trodde på dem. Denne mølla var ikke her i traktene, den var et sted oppe i landet; men hvor enn den var, nord for Fjellene eller sør for Fjellene, så var den ikke riktig snill. Ingen kunne male et korn i den i ukevis, når noe kom og hjemsøkte den. Men det verste var at foruten å hjemsøke den, så tok trollene, eller hva det var, til å brenne ned mølla. To pinseaftener på rad hadde den tatt fyr og brent ned til grunnen.

Vel, det tredje året, da pinse nærmet seg, hadde mannen en skredder i huset sitt ved siden av mølla, som sydde søndagsklær til mølleren.

"Jeg lurer på, nå," sa mannen på pinseaften, "om mølla brenner ned denne pinnen også?"

"Nei, det skal den ikke," sa skredderen. "Hvorfor skulle den det? Gi meg nøklene; jeg skal vokte mølla."

Vel, mannen syntes det var modig, og så, da kvelden kom, ga han skredderen nøklene og viste ham inn i mølla. Den var tom, skjønner dere, for den var nybygd, og så satte skredderen seg midt på gulvet, tok fram kritten sin og tegnet en stor sirkel rundt seg, og utenfor ringen rundt om skrev han Fadervår, og da han hadde gjort det, var han ikke redd – nei, ikke om Gamle-Erik selv kom.

Så ved midnatt fløy døra opp med et smell, og det kom inn en slik sverm av svarte katter at dere ikke kunne telle dem, de var så tette som maur. Det varte ikke lenge før de hadde satt en stor gryte på ildstedet og tent opp under den, og gryta begynte å koke og boble, og som for suppa, så var den akkurat som bek og tjære.

"Ha! ha!" tenkte skredderen, "er det slik dere holder på, er det!"

Og knapt hadde han tenkt det før en av kattene stakk labben under gryta og prøvde å velte den.

"Labben av, katta," sa skredderen, "du svir barten din."

"Hør på skredderen, som sier 'Labben av, katta' til meg," sa katten til de andre kattene, og i en fart løp de alle bort fra ildstedet og begynte å danse og hoppe rundt sirkelen; og så, med ett, listet den samme katten seg bort til ildstedet og prøvde å velte gryta.

"Labben av, katta, du svir barten din," brølte skredderen igjen, og igjen skremte han dem fra ildstedet.

"Hør på skredderen, som sier 'Labben av, katta'," sa katten til de andre, og igjen begynte de alle å danse og hoppe rundt sirkelen, og så, med ett, var de av gårde igjen til gryta og prøvde å velte den.

"Labben av, katta, du svir barten din," skrek skredderen tredje gangen, og denne gangen skremte han dem så fælt at de tumlet hodestups over gulvet og begynte å danse og hoppe som før.

Så lukket de ringen rundt sirkelen og danset fortere og fortere: til slutt så fort at hodet til skredderen begynte å snurre rundt, og de glante på ham med så store, stygge øyne, som om de ville svelge ham levende.

Akkurat da de var på det raskeste, stakk den samme katten som så ofte hadde prøvd å velte gryta, labben inn i sirkelen, som om den mente å klore skredderen. Men så snart skredderen så det, dro han kniven ut av slira og holdt den klar; akkurat da stakk katten labben inn igjen, og i en fart hogg skredderen den av, og så, pops! tok alle kattene beina på nakken så fort de kunne, med hyl og jammer, rett ut av døra.

Men skredderen la seg ned inni sirkelen sin og sov til sola skinte lyst inn på gulvet. Så reiste han seg, låste mølla og gikk bort til møllerens hus.

Da han kom dit, lå både mølleren og kona hans fremdeles til sengs, for det var jo pinse morgen, skjønner dere.

"God morgen," sa skredderen, da han gikk til sengekanten og rakte hånden fram til mølleren.

"God morgen," sa mølleren, som både var glad og overrasket over å se skredderen i god behold, må dere vite.

"God morgen, mor!" sa skredderen og rakte hånden fram til kona.

"God morgen," sa hun; men hun så så blek og bekymret ut; og som for hånden hennes, gjemte hun den under dyna; men til slutt stakk hun ut den venstre. Da så skredderen tydelig hvordan det hang sammen, men hva han sa til mannen og hva som ble gjort med kona, har jeg aldri hørt."

*

"Men jeg kan si deg, Anders," avbrøt jeg: "hun ble brent som heks, og vet du, over i Skottland har vi samme historien; bare at vi har slutten. De prøvde Støvelen på henne til føttene ble knust, og Mortons Jomfru klemte henne til ribbeina knakk, og fingrene hennes ble satt i tommeskruene til de var som gele. Alt dette for å få henne til å innrømme at hun var heks, og til slutt, da hun innrømmet det, ble hun brent i Edinburgh, i kong Jakob den sjettes dager, og sju andre kjerringer med henne."

Etter å ha løsnet Anders' tunge, hadde jeg ikke tenkt å la ham stanse, så jeg fortalte historien om Whittington og katten hans, og jeg fikk til og med Anders og jentene til å forstå den forferdelige viktigheten av Lord Mayor i London.

Etter at Anders og jentene hadde korset seg og velsignet seg om og om igjen over den vidunderlige historien, sa Anders:

"Himmelen hjelpe oss, vi har ingen Lord Mayors i Norge; lensmannen er god nok for oss, og nok bryderi gir han oss noen ganger; men vi har en historie, hvis slutt ligner din Lord Mayors historie som to erter, og her er den, bare at vi kaller den"