David og Goliat

David så nøye på steinene i hånden sin. Slyngen hang fra armen hans, og vesken hans var ved siden av ham. Hva var det han holdt på å gjøre med disse steinene? Og hvem var den høye mannen i rustning, som spankulerte rundt med så langt spyd i hånden?

To hærer sto klare til kamp. De var hærene til israelittene og filisterne. Israelittenes leir var på en høyde, og filisternes leir på en annen, med en dal mellom dem. I førti dager hadde disse hærene stått overfor hverandre, men kampen hadde ennå ikke begynt. Filisterne hadde en kjempe av stor høyde og styrke, kledd i rustning, som kom ut hver dag og utfordret israelittene til å sende en mann for å kjempe mot ham. Men ingen mann i Israels hær våget å kjempe mot Goliat, filisternes mesterkjemper.

I mellomtiden hadde Isai sendt David til israelittenes leir for å sjekke hvordan brødrene hans hadde det. David hørte hva kjempen sa og tilbød seg å gå ut mot ham. Saul fikk fortalt om Davids tilbud og sendte bud etter ham. Saul sa til David at han ikke var i stand til å kjempe mot kjempen, men David svarte frimodig: «Herren som reddet meg fra løvens labb og bjørnens labb, vil redde meg fra denne filisterens hånd.» David stolte ikke på sin egen styrke, men på Gud. Da sa Saul: «Gå, og Herren være med deg.»

David gikk ned til bekken og valgte ut fem glatte steiner. Han la dem i gjeterposen sin, tok slyngen og gikk bort til filisteren. Goliat hånet ham, men David sa: «Du kommer mot meg med sverd og spyd, men jeg kommer i Herrens navn.»

Han slynget en av steinene og traff Goliat i pannen, og kjempen falt framover med ansiktet mot jorden. Da løp David fram og sto over ham, og med Goliat sitt eget sverd hogg han hodet av ham. Slik gjorde Gud det mulig for denne unge gjeteren å overvinne den filistiske kjempen og drepe ham med en slynge og en stein.