Jenteapen og perlekjedet

En dag gikk kongen en lang tur i skogen. Da han kom tilbake til sin egen hage, sendte han bud etter familien sin for at de skulle komme ned til sjøen for å bade. Da de alle var klare til å gå ut i vannet, lot dronningen og hennes damer smykkene sine bli i tjenestefolkenes varetekt, og deretter gikk de ned i sjøen. Mens dronningen la perlekjedet sitt bort i en eske, ble hun observert av en jenteape som satt i grenene på et tre i nærheten. Denne jenteapen ville gjerne få tak i dronningens perlekjede, så hun satt stille og fulgte med, i håp om at tjeneren som hadde ansvaret for perlene, skulle sovne. Først holdt tjeneren øynene festet på smykkesken. Men etter hvert begynte hun å nikke, og så falt hun i dyp søvn.

Så snart apen så dette, hoppet hun ned, rask som vinden, åpnet esken, plukket opp perlekjedet, og rask som vinden var hun oppe i treet igjen, og holdt perlene svært forsiktig. Hun tok på seg perlekjedet, og deretter, av frykt for at vaktene i hagen skulle se perlene, gjemte apen dem i et hull i treet. Så satt hun i nærheten og så ut som om ingenting hadde hendt. Etter hvert våknet tjeneren. Hun så i esken, og da hun fant ut at perlekjedet ikke var der, ropte hun: «En mann har stjålet dronningens perlekjede.» Vaktene kom løpende fra alle kanter. Tjeneren sa: «Jeg satt rett her ved siden av esken der dronningen la perlekjedet sitt. Jeg rørte meg ikke fra stedet. Men dagen er varm, og jeg var trøtt. Jeg må ha falt i søvn. Perlene var borte da jeg våknet.» Vaktene fortalte kongen at perlene var borte. «Finn mannen som stjal perlene,» sa kongen. Vaktene dro av gårde og lette høyt og lavt etter tyven.

Etter at kongen hadde gått, sa hovedvakten til seg selv: «Det er noe merkelig her. Disse perlene,» tenkte han, «ble borte i hagen. Det var sterke vakter ved portene, så ingen utenfra kunne komme inn i hagen. På den annen side er det hundrevis av aper her i hagen. Kanskje en av jenteapene tok perlekjedet.» Så tenkte hovedvakten på et lureri som kunne avsløre om en jenteape hadde tatt perlene. Så han kjøpte en rekke kjeder av skinnende fargede glassperler. Etter mørkets frembrudd den natten hang vaktene glassperlekjedene her og der på de lave buskene i hagen. Da apene så kjedene med skinnende fargede perler neste morgen, løp hver ape etter et kjede. Men jenteapen som hadde tatt dronningens perlekjede, kom ikke ned. Hun satt nær hullet der hun hadde gjemt perlene. De andre apene var svært fornøyde med perlekjedene sine. De skravlet til hverandre om dem. «Det er synd at du ikke fikk et,» sa de til henne mens hun satt stille og ikke sa noe.

Til slutt kunne hun ikke holde det ut lenger.

Hun tok på seg dronningens perlekjede og kom ned, og sa stolt: «Dere har bare kjeder av glassperler. Se på mitt perlekjede!» Da fanget hovedvakten, som hadde gjemt seg i nærheten, jenteapen. Han tok henne straks med til kongen. «Det var denne jenteapen, Deres Majestet, som tok perlene.» Kongen var glad nok for å få perlene igjen, men han spurte hovedvakten hvordan han hadde funnet ut hvem som tok dem. Hovedvakten fortalte kongen at han visste at ingen kunne ha kommet inn i hagen, og så tenkte han at de måtte ha blitt tatt av en av apene i hagen. Så fortalte han kongen om lureriet han hadde gjort med perlene. «Du er den rette mannen på rett plass,» sa kongen, og han takket hovedvakten om og om igjen.