Den kloke og den tåpelige kjøpmannen

Det var en gang i et visst land at en sparsommelig kjøpmann besøkte en stor by og kjøpte et stort lager av varer. Han lastet vogner med varene, som han skulle selge mens han reiste gjennom landet.

En dum ung kjøpmann kjøpte varer i samme by. Han skulle også selge det han hadde kjøpt mens han reiste gjennom landet.

De var begge klare til å starte på samme tid.

Den sparsommelige kjøpmannen tenkte: «Vi kan ikke reise sammen, for mennene vil finne det vanskelig å få tak i ved og vann, og det vil ikke være nok gress til så mange okser. Enten han eller jeg bør dra først.»

Så gikk han til den unge mannen og fortalte ham dette, og sa: «Vil du gå først eller komme etter meg?»

Den andre tenkte: «Det vil være bedre for meg å gå først. Da skal jeg reise på en vei som ikke er oppkjørt. Oksene vil spise gress som ikke er rørt. Vannet vil være rent. Dessuten skal jeg selge varene mine til den prisen jeg vil.» Så sa han: «Venn, jeg vil gå først.»

Dette svaret gledet den sparsommelige kjøpmannen. Han sa til seg selv: «De som går først, vil gjøre de ujevne stedene jevne. Det gamle, grove gresset vil ha blitt spist av oksene som har gått først, mens mine okser vil spise de nyspirede, møre skuddene. De som går først, vil grave brønner som vi skal drikke av. Dessuten trenger jeg ikke å bry meg med å sette priser, men jeg kan selge varene mine til de prisene som den andre mannen setter.» Så sa han høyt: «Vel, venn, du kan gå først.»

Straks startet den tåpelige kjøpmannen på reisen. Snart hadde han forlatt byen og var ute på landet. Etter hvert kom han til en ørken som han måtte krysse. Så fylte han store vannkrukker med vann, lastet dem inn i en stor vogn og startet over ørkenen.

Nå bodde det en ond demon på sanden i denne ørkenen. Denne demonen så den tåpelige unge kjøpmannen komme og tenkte for seg selv: «Hvis jeg kan få ham til å tømme de vannkrukkene, skal jeg snart kunne overmanne ham og få ham i min makt.»

Så gikk demonen lenger bortover veien og forvandlet seg til å ligne en edel herremann. Han kalte fram en vakker vogn, trukket av melkehvit oksene. Så kalte han fram ti andre demoner, kledde dem som menn og bevæpnet dem med buer og piler, sverd og skjold. Sittende i vognen sin, fulgt av de ti demonene, red han tilbake for å møte kjøpmannen. Han satte gjørme på vognhjulene, hengte vannliljer og vått gress på oksene og vognen. Så gjorde han klærne demonene hadde på, og håret deres, helt våte. Vanndråper silte nedover ansiktene deres akkurat som om de alle hadde kommet gjennom en bekk.

Da demonene nærmet seg den tåpelige kjøpmannen, svingte de vognen sin til siden av veien og sa vennlig: «Hvor skal du?»

Kjøpmannen svarte: «Vi har kommet fra den store byen der bak og skal over ørkenen til landsbyene bortenfor. Dere kommer dryppende av gjørme og bærer vannliljer og gress. Regner det på veien dere har kommet fra? Kom dere gjennom en bekk?»

Demonen svarte: «Den mørke stripen over himmelen er en skog. I den er det dammer fulle av vannliljer. Regnet kommer ofte. Hva har du i alle de vognene?»

«Varer som skal selges,» svarte kjøpmannen.

«Men i den siste store, tunge vognen, hva bærer du der?» spurte demonen.

«Krukker fulle av vann til reisen,» svarte kjøpmannen.

Demonen sa: «Du har gjort vel i å ta med vann så langt som hit, men det er ikke nødvendig bortenfor.

Tøm alt vannet og fortsett lett.» Så la han til: «Men vi har forsinket oss for lenge. Kjør videre!» Og han kjørte videre til han var ute av syne for kjøpmannen. Så vendte han hjem med følget sitt for å vente på at natten skulle komme.

Den tåpelige kjøpmannen gjorde som demonen ba ham og tømte hver krukke, og sparte ikke engang en koppfull. De reiste videre og videre, og stripen på himmelen falmet med solnedgangen. Det var ingen skog; den mørke linjen var bare skyer. Det var ikke vann å finne. Mennene hadde ikke vann å drikke og ikke mat å spise, for de hadde ikke vann til å koke risen sin, så de gikk tørste og uten kveldsmat til sengs. Oksene var også sultne og tørste og falt ned for å sove her og der. Sent på natten overfalt demonene dem og bar lett bort hver eneste mann. De drev oksene foran seg, men de lastede vognene brydde de seg ikke om å ta med.

En og en halv måned etter dette fulgte den kloke kjøpmannen etter på samme vei. Også han ble møtt på ørkenen av demonen akkurat som den andre hadde blitt. Men den kloke mannen visste at mannen var en demon, fordi han kastet ingen skygge. Da demonen fortalte ham om dammene i skogen foran og rådet ham til å kaste bort vannkrukkene, svarte den kloke kjøpmannen: «Vi kaster ikke bort vannet vi har, før vi kommer til et sted der vi ser at det er mer.»

Så kjørte demonen videre. Men mennene som var med kjøpmannen sa: «Herre! De mennene fortalte oss at der borte var begynnelsen på en stor skog, og fra der av regnet det alltid. Klærne og håret deres dryppet av vann. La oss kaste bort vannkrukkene og fortsette raskere med lettere vogner!»

Den kloke kjøpmannen stoppet alle vognene og spurte mennene: «Har dere noen gang hørt noen si at det er en innsjø eller en dam i denne ørkenen? Dere har bodd her i nærheten alltid.»

«Vi har aldri hørt om en dam eller innsjø,» sa de.

«Kjenner noen en vind som er ladet med fuktighet blåse mot seg?» spurte han.

«Nei, herre,» svarte de.

«Kan dere se en regnsky, noen av dere?» sa han.

«Nei, herre, ikke en eneste,» sa de.

«De karene var ikke menn, de var demoner!» sa den kloke kjøpmannen. «De må ha kommet for å få oss til å kaste bort vannet. Så når vi var svake og utmattet, kunne de ha gjort ende på oss. Kjør videre med en gang og ikke kast bort en eneste halvliter vann.»

Så kjørte de videre, og før kvelden kom de over de lastede vognene som tilhørte den tåpelige kjøpmannen.

Så fikk den sparsommelige kjøpmannen trukket vognene sine opp i en sirkel. Midt i sirkelen lot han oksene legge seg ned, og også noen av mennene. Han selv, sammen med lederne, sto på vakt med sverd i hånd og ventet på demonene. Men demonene brydde seg ikke om dem. Tidlig neste dag tok den sparsommelige kjøpmannen de beste av vognene som den tåpelige kjøpmannen hadde etterlatt, og dro trygt til byen over ørkenen.

Der solgte han alle varene med fortjeneste og vendte tilbake med følget sitt til sin egen by.