Banyanhjorten

Det var en gang en hjort med pels i gullfarge. Øynene hans var som runde juveler, hornene var hvite som sølv, munnen var rød som en blomst, og hovene var skinnende og harde. Han hadde en stor kropp og en vakker hale.

Han levde i en skog og var konge over en flokk på fem hundre Banyanhjorter. I nærheten levde en annen flokk hjorter, kalt Apehjorter. Også de hadde en konge.

Kongen i det landet var glad i å jakte på hjorter og spise hjortekjøtt. Han likte ikke å gå alene, så han kalte folket i byen til å gå med seg dag etter dag.

Byfolkene likte ikke dette, for mens de var borte, var det ingen som gjorde arbeidet deres. Så de bestemte seg for å lage en park og drive hjortene inn i den. Da kunne kongen gå inn i parken og jakte, og de kunne vende tilbake til sitt daglige arbeid.

De laget en park, plantet gress og sørget for vann til hjortene. De bygde et gjerde rundt hele og drev hjortene inn i den. Så stengte de porten og gikk til kongen for å fortelle ham at i parken like ved kunne han finne alle hjortene han ønsket.

Kongen gikk med en gang for å se på hjortene. Først så han de to hjortekongene og skjenket dem livet. Så så han på de store flokkene deres.

Noen dager gikk kongen for å jakte på hjortene; noen ganger gikk kokken hans. Så snart noen av hjortene så dem, skalv de av frykt og løp. Men når de hadde blitt truffet en eller to ganger, falt de døde om.

Kongen av Banyanhjortene sendte bud etter kongen av Apehjortene og sa: «Venn, mange av hjortene blir drept. Mange blir såret i tillegg til dem som blir drept. Etter dette, la oss si at én fra min flokk går opp for å bli drept en dag, og neste dag la én fra din flokk gå opp. Færre hjorter vil gå tapt på denne måten.»

Apehjorten var enig. Hver dag gikk hjorten som hadde fått tur, og la seg ned med hodet på klossen. Kokken kom og bar bort den han fant liggende der.

En dag falt loddet på en morhjort som hadde en liten unge. Hun gikk til kongen sin og sa: «Å, konge av Apehjortene, la turen gå forbi meg til ungen min er gammel nok til å klare seg uten meg. Da skal jeg gå og legge hodet mitt på klossen.»

Men kongen hjalp henne ikke. Han sa til henne at hvis loddet hadde falt på henne, måtte hun dø.

Da gikk hun til kongen av Banyanhjortene og ba ham redde henne.

«Gå tilbake til flokken din. Jeg skal gå i ditt sted,» sa han.

Neste dag fant kokken kongen av Banyanhjortene liggende med hodet på klossen. Kokken gikk til kongen, som selv kom for å finne ut av dette.

«Konge av Banyanhjortene! Skjenket jeg deg ikke livet? Hvorfor ligger du her?»

«Å, store konge!» sa kongen av Banyanhjortene, «en mor kom med sin lille unge og fortalte meg at loddet hadde falt på henne. Jeg kunne ikke be noen andre om å ta hennes plass, så jeg kom selv.»

«Konge av Banyanhjortene! Jeg har aldri sett slik vennlighet og barmhjertighet.

Reis deg opp. Jeg skjenker deg livet og hennes liv. Og jeg skal heller ikke lenger jakte på hjorter verken i park eller skog.»