Spettmeisen

Det var en gang en hjort som bodde i en skog nær en innsjø. Ikke langt fra samme innsjø hadde en spettmeis redet sitt i toppen av et tre, og i innsjøen bodde en skilpadde. De tre var venner og levde sammen lykkelig.

En dag så en jeger som vandret gjennom skogen, hjortens spor ved kanten av innsjøen. «Jeg må fange hjorten når han går ned for å drikke,» sa jegeren. Han satte en sterk lærfelle og gikk sin vei.

Den natten, da hjorten gikk for å drikke, ble han fanget i fellen. Han ropte ut i fortvilelse. Straks fløy spettmeisen ned fra tretoppen sin, og skilpadden kom opp av vannet for å se hva de kunne gjøre.

«Venn Skilpadde,» sa spettmeisen, «du har tenner; gnag gjennom lærfellen. Jeg vil fly til jegerens hus og holde ham unna. Hvis vi begge gjør vårt beste, vil vår venn ikke miste livet.»

Så begynte skilpadden å tygge på læret, og spettmeisen fløy til jegerens hus.

Ved daggry kom jegeren, med kniv i hånden, til inngangsdøren på huset sitt.

Spettmeisen, som slo med vingene sine, fløy mot jegeren og slo ham i ansiktet.

Jegeren snudde tilbake inn i huset og la seg ned en liten stund. Så reiste han seg igjen, tok kniven sin, og sa til seg selv: «Da jeg gikk ut inngangsdøren, fløy en fugl i ansiktet mitt. Nå vil jeg gå ut bakdøren.» Så gjorde han det.

Spettmeisen tenkte: «Jegeren gikk ut inngangsdøren før, så nå vil han gå ut bakdøren.» Så satte hun seg i et tre nær bakdøren. Da jegeren kom ut, fløy fuglen mot ham igjen, og slo med vingene sine i ansiktet hans. Igjen snudde jegeren tilbake og la seg ned.

Da solen stod opp, tok jegeren kniven sin og startet ut igjen. Denne gangen fløy spettmeisen tilbake så fort hun kunne til vennene sine og ropte: «Her kommer jegeren!»

På dette tidspunktet hadde skilpadden gnagd gjennom alle unntatt ett stykke av fellen. Læret var så hardt at tennene hans føltes som om de ville falle ut, og munnen hans var dekket av blod. Hjorten hørte spettmeisen og så jegeren komme med kniv i hånden. Med et kraftig rykk brøt hjorten det siste stykket av fellen og løp inn i skogen. Spettmeisen fløy opp til redet sitt. Men skilpadden var for svak til å komme seg unna. Han lå der han var. Jegeren plukket ham opp, kastet ham i en sekk, og bandt den fast til et tre.

Hjorten så at skilpadden var fanget og bestemte seg for å redde vennen sin. Han lot jegeren se seg. Jegeren grep kniven sin og jaget hjorten. Hjorten, som holdt seg akkurat utenfor rekkevidde, ledet jegeren dypt inn i skogen. Da hjorten så at de var langt inne, smatt han unna og løp raskt langs en annen sti tilbake til der han hadde forlatt skilpadden.

Men skilpadden var ikke der. Hjorten ropte: «Skilpadde, Skilpadde!» Skilpadden svarte: «Her er jeg, i en sekk som henger på dette treet.» Hjorten løftet sekken med hornene sine, kastet den på bakken, rev den opp, og slapp skilpadden ut.

Spettmeisen fløy ned fra redet sitt. Hjorten sa til dem: «Dere to venner reddet livet mitt. Men hvis vi blir her og snakker, vil jegeren finne oss, og vi kan kanskje ikke slippe unna. Så, Venn Spettmeis, fly bort. Venn Skilpadde, dykk ned i vannet. Jeg vil gjemme meg i skogen.»

Jegeren kom riktignok tilbake, men han kunne ikke finne hjorten, skilpadden eller spettmeisen. Han fant den revne sekken sin, plukket den opp, og returnerte hjem.

De tre vennene levde sammen lykkelig resten av livet.