Krabben og Tranen

I Langt tilbake var det en sommer da det falt svært lite regn. Alle dyrene led under vannmangel, men fiskene led mest av alle.

I en dam full av fisk var vannet svært lavt. En trane satt på bredden og så på fiskene.

«Hva driver du med?» spurte en liten fisk.

«Jeg tenker på dere fisker der i dammen. Den er nesten tørr,» svarte tranen.

«Ja,» fortsatte tranen, «jeg ønsket at jeg kunne gjøre noe for dere. Jeg kjenner en dam i den dype skogen der det er rikelig med vann.»

«Jeg sier deg,» sa den lille fisken, «du er den første tranen som noensinne har tilbudt seg å hjelpe en fisk.»

«Det kan være,» sa tranen, «men vannet er så lavt i dammen deres. Jeg kunne lett bære dere én etter én på ryggen min til den andre dammen der det er rikelig med vann og mat og kjølig skygge.»

«Jeg tror ikke det finnes noen slik dam,» sa den lille fisken. «Det du ønsker å gjøre, er å spise oss, én etter én.»

«Hvis du ikke tror meg,» sa tranen, «send med meg en av fiskene som du kan stole på. Jeg skal vise ham dammen og bringe ham tilbake for å fortelle dere alt om den.»

En stor fisk hørte tranen og sa: «Jeg vil gå med deg for å se dammen – jeg kan like gjerne bli spist av tranen som å dø her.»

Så satte tranen den store fisken på ryggen sin og dro mot den dype skogen. Snart viste tranen den store fisken vannhullet. «Se hvor kjølig og skyggefullt det er her,» sa han, «og hvor mye større dammen er, og hvor full den er!»

«Ja!» sa den store fisken, «ta meg tilbake til den lille dammen, så skal jeg fortelle de andre fiskene alt om det.» Så dro de tilbake.

Fiskene ville alle dra da de hørte den store fisken snakke om den fine dammen som han hadde sett.

Så plukket tranen opp en annen fisk og bar den bort. Ikke til vannhullet, men ut i skogen der de andre fiskene ikke kunne se dem. Så satte tranen fisken ned og spiste den. Tranen gikk tilbake etter en annen fisk. Han bar den til samme sted i skogen og spiste den også. Dette gjorde han helt til han hadde spist alle fiskene i dammen.

Dagen etter gikk tranen til dammen for å se om han hadde etterlatt seg en fisk. Det var ingen igjen, men det var en krabbe på sanden.

«Lille krabbe,» sa tranen, «vil du la meg ta deg med til den fine dammen i den dype skogen der jeg tok fiskene?»

«Men hvordan kunne du bære meg?» spurte krabben.

«Å, lett,» svarte tranen. «Jeg tar deg på ryggen min, slik jeg gjorde med fiskene.»

«Nei, jeg takker,» sa krabben, «jeg kan ikke gå den veien. Jeg er redd du kunne slippe meg. Hvis jeg kunne ta tak i halsen din med klørne mine, ville jeg gått. Du vet at vi krabber har et fast grep.»

Tranen kjente til krabbenes faste grep, og han likte ikke at krabben skulle holde fast med klørne sine. Men han var sulten, så han sa: «Vel, hold fast.»

Og av gårde dro tranen med krabben. Da de nådde stedet der tranen hadde spist fiskene, sa tranen: «Jeg tror du kan gå resten av veien. Slipp taket i halsen min.»

«Jeg ser ingen dam,» sa krabben. «Alt jeg kan se, er en haug med fiskebein. Er det alt som er igjen av fiskene?»

«Ja,» sa tranen, «og hvis du slipper taket i halsen min, vil skallet ditt være alt som er igjen av deg.» Og tranen senket hodet ned mot bakken slik at krabben lett kunne komme av.

Men krabben klypte tranen i halsen slik at hodet hans falt av.

«Ikke skallet mitt, men beinene dine er igjen for å tørke sammen med beinene til fiskene,» sa krabben.