Prinsessen på Glassfjellet

Det var en gang en mann som eide en eng på siden av et fjell. På enga stod det en låve hvor han oppbevarte høy. Men de siste to årene hadde det vært svært lite høy i låven, for hver sankthansaften, når gresset var på sitt høyeste og grønneste, ble det spist opp i løpet av natten, som om en hel flokk sauer hadde gnaget det ned til jorden.

Dette skjedde én gang, og det skjedde to ganger. Da ble mannen lei av å miste avlingen sin og sa til de tre sønnene sine – den yngste ble kalt Askepott – at én av dem måtte gå og sove i låven på sankthansaften.

Det var latterlig å la gresset bli spist opp igjen, hvert eneste strå. Den som gikk for å vokte, måtte holde godt utkikk, sa mannen.

Den eldste sønnen var glad for å dra til enga. Han skulle vokte gresset, sa han, og han skulle gjøre det så godt at verken mann eller dyr eller til og med djevelen selv skulle få noe av det. Så da kvelden kom, gikk han til låven og la seg til å sove.

Men da natten nærmet seg, ble det et slikt bulder og et slikt jordskjelv at veggene og taket ristet. Gutten hoppet opp og løp så fort han kunne, uten å se seg tilbake. Det året stod låven tom, akkurat som de to årene før.

Neste sankthansaften sa mannen igjen at han ikke kunne fortsette å miste alt gresset på utmarka år etter år, og at én av sønnene hans måtte gå og vokte det, og vokte det godt også. Så den nest-eldste sønnen var villig til å vise hva han kunne.

Han gikk til låven og la seg til å sove, som broren hadde gjort. Men da natten nærmet seg, ble det et stort bulder, så et jordskjelv som var enda verre enn det året før.

Da gutten hørte det, ble han livredd og løp av gårde som om han kappløp om en premie.

Året etter var det Askepotts tur. Da han gjorde seg klar til å dra, lo brødrene hans og gjorde narr av ham. «Jaså, du er akkurat den rette til å vokte høyet – du som aldri har lært noe annet enn å sitte blant asken og varme deg!» sa de.

Askepott lot seg ikke bry av ordene deres. Da kvelden kom, gikk han ut til enga. Da han kom dit, gikk han inn i låven og la seg. Etter omtrent en time begynte et bulder og en knaking, og det var skremmende å høre.

«Jaja, hvis det ikke blir verre enn dette, kan jeg klare å holde det ut,» tenkte Askepott. Snart begynte knakingen igjen, og jorden ristet så hardt at alt høyet fløy rundt gutten. «Å, hvis det ikke blir verre enn dette, kan jeg klare å holde det ut,» tenkte Askepott.

Så kom et tredje bulder og et tredje jordskjelv, så voldsomt at gutten trodde veggene og taket hadde falt ned. Men da det var over, ble alt plutselig så stille som døden omkring ham. «Jeg er ganske sikker på at det kommer igjen,» tenkte Askepott. Men nei, det gjorde det ikke.

Alt var stille, og alt forble stille. Da han hadde ligget stille en liten stund, hørte han noe som hørtes ut som en hest som stod og tygget like utenfor låvedøren. Han krøp til døren, som var litt åpen, for å se hva som var der. En hest stod der og spiste.

Den var så stor, tykk og prektig at Askepott aldri hadde sett maken. På den lå en sal og et hodebånd, og en full rustning for en ridder. Alt var laget av kobber, så blankt at det skinte. «Ha ha!

Så det er deg som spiser høyet vårt,» tenkte gutten. «Men det skal jeg sette en stopper for!» Han tok raskt frem stålet sitt til å slå ild med og kastet det over hesten. Da kunne ikke hesten bevege seg fra stedet; den ble så tam at gutten kunne gjøre hva han ville med den.

Så satte han seg på den og red av gårde til et sted som ingen visste om utenom ham selv, og der bandt han den. Da han gikk hjem igjen, lo brødrene hans og spurte hvordan det hadde gått.

«Du lå ikke lenge i låven, hvis du i det hele tatt har vært så langt som til enga!» sa de.

«Jeg lå i låven til solen stod opp, men jeg så ingenting og hørte ingenting,» sa gutten. «Gud vet hva det var som gjorde dere to så redde.»

«Jaja, vi skal snart se om du har voktet enga eller ikke,» svarte brødrene. Men da de gikk dit, stod gresset allerede like langt og tett som det hadde vært natten før.

Neste sankthansaften var det samme igjen. Ingen av de to brødrene våget å dra til utmarka for å vokte avlingen, men Askepott dro.

Alt skjedde nøyaktig som året før: først et bulder og et jordskjelv, så et til, så et tredje.

Men alle tre jordskjelvene var mye voldsommere enn året før. Så ble alt stille som døden igjen. Gutten hørte noe som tygget utenfor låvedøren, så han krøp så stille han kunne til døren, som var litt åpen.

Igjen stod en hest tett inntil veggen, og spiste og tygget. Den var mye større og tykkere enn den første hesten, og den hadde en sal på ryggen, et hodebånd på hodet, og en full rustning for en ridder, alt av blankt sølv, så vakkert som noen kunne ønske å se.

«Ho ho!» tenkte gutten. «Er det deg som spiser høyet vårt om natten? Men det skal jeg sette en stopper for.» Så tok han ut stålet sitt til å slå ild med og kastet det over hestens manke. Dyret stod så stille som et lam.

Så red gutten også denne hesten av gårde til stedet hvor han holdt den andre, og så gikk han hjem igjen.

«Jeg antar at du vil fortelle oss at du har voktet godt igjen denne gangen,» sa brødrene.

«Jaja, det har jeg,» sa Askepott. Så dro de dit igjen, og der stod gresset like høyt og tett som før. Men det gjorde dem ikke snillere mot Askepott.

Da den tredje sankthansaften kom, våget ingen av de to eldre brødrene å ligge i utmarkslåven for å vokte gresset. De hadde vært så redde de nettene de hadde sovet der at de ikke kunne komme over det. Men Askepott våget å dra.

Alt skjedde akkurat som på de to foregående nettene. Det var tre jordskjelv, hvert verre enn det forrige, og det siste kastet gutten fra den ene veggen i låven til den andre. Men så ble alt plutselig stille som døden.

Da han hadde ligget stille en kort stund, hørte han noe som tygget utenfor låvedøren. Han krøp nok en gang til døren, som var litt åpen, og se, en hest stod like utenfor. Den var mye større og tykkere enn de to andre han hadde fanget. «Ho ho!

Så det er deg, da, som spiser høyet vårt denne gangen,» tenkte gutten. «Men det skal jeg sette en stopper for.» Så trakk han frem stålet sitt til å slå ild med og kastet det over hesten.

Hesten stod så stille som om den var naglet til marken, og gutten kunne gjøre akkurat hva han ville med den. Så satte han seg på den og red av gårde til stedet hvor han holdt de to andre, og så gikk han hjem igjen.

Brødrene hans hånte ham akkurat som før og fortalte ham at de kunne se at han måtte ha voktet gresset svært nøye den natten, for han så ut som om han gikk i søvne. Men Askepott lot ikke det bry seg.

Han ba dem bare om å gå til enga og se. Det gjorde de, og denne gangen også stod gresset fint og tett som alltid.

Kongen i landet hvor Askepotts far bodde, hadde en datter. Han ville bare gi henne til den mannen som kunne ri opp til toppen av Glassfjellet. For det var et høyt, høyt fjell av glass, glatt som is, like ved kongens slott.

På selve toppen skulle kongens datter sitte med tre gylne epler i fanget. Mannen som kunne ri opp og ta de tre gylne eplene, skulle gifte seg med henne og få halve kongeriket.

Kongen hadde kunngjort dette i hver kirke i hele kongeriket, og i mange andre kongeriker også. Prinsessen var svært vakker, og alle som så henne, ble dypt forelsket i henne. Så det er ikke rart at alle prinsene og ridderne var ivrige etter å vinne henne og halve kongeriket.

De kom ridende fra verdens ende, kledd så praktfullt at klærne deres skinte i solskinnet, ridende på hester som så ut til å danse mens de gikk. Ikke én av disse prinsene trodde at han kunne mislykkes i å vinne prinsessen.

På dagen kongen hadde bestemt, var det en slik mengde riddere og prinser under Glassfjellet at de virket å sverme. Alle som kunne gå eller til og med krype, var der for å se hvem som ville vinne kongens datter. Askepotts to brødre var også der, men de ville ikke la ham bli med dem. Han var så skitten og svart av å sove og rote blant asken at de sa at alle ville le av dem hvis de ble sett sammen med en slik gris.

«Jaja, da får jeg gå helt alene,» sa Askepott.

Da de to brødrene nådde Glassfjellet, prøvde alle prinsene og ridderne å ri opp det. Hestene deres var dekket av skum, men det var forgjeves. Så snart hestene satte foten på fjellet, gled de ned igjen.

Ikke én kunne komme så mye som et par meter opp. Det var heller ikke rart, for fjellet var så glatt som et glassvindu og så bratt som siden av et hus. Men de var alle ivrige etter å vinne kongens datter og halve kongeriket, så de red og gled.

Til slutt var alle hestene så trøtte at de ikke kunne mer, og så varme at skummet dryppet av dem. Rytterne ble tvunget til å gi opp. Kongen holdt akkurat på å tenke at han skulle kunngjøre at ridningen skulle begynne igjen neste dag, da kanskje det ville gå bedre, da plutselig en ridder kom ridende på en så prektig hest at ingen hadde sett maken.

Ridderen hadde rustning av kobber, og hodebåndet hans var også av kobber. Alt utstyret hans var så blankt at det skinte. De andre ridderne ropte alle til ham at han like gjerne kunne spare seg bryet med å prøve å ri opp Glassfjellet, for det var nytteløst.

Men han hørte ikke etter. Han red rett mot det og dro opp som om det ikke var noe. Slik red han et langt stykke – kanskje en tredjedel av veien opp. Men da han hadde kommet så langt, snudde han hesten sin og red ned igjen.

Prinsessen syntes hun aldri hadde sett en så kjekk ridder. Mens han red opp, satt hun og tenkte: «Å, som jeg håper han kan komme helt til topps!» Da hun så ham snu, kastet hun et av de gylne eplene ned etter ham.

Det rullet inn i skoen hans. Men da han hadde kommet ned fra fjellet, red han av gårde så fort at ingen så hvor han dro.

Så ble alle prinsene og ridderne beordret til å møte for kongen den kvelden, slik at den som hadde ridd så langt opp på Glassfjellet, kunne vise det gylne eplet prinsessen hadde kastet ned.

Men ingen hadde noe å vise. Den ene ridderen kom etter den andre, og ingen kunne vise eplet.

Den natten kom Askepotts brødre hjem og fortalte en lang historie om ridningen på Glassfjellet. Først, sa de, kunne ikke én komme så mye som et skritt opp. Men så kom en ridder med kobberrustning og et kobberhodebånd.

Rustningen og utstyret hans var så blankt at det skinte på avstand. Det var et syn å se ham ri. Han red en tredjedel av veien opp Glassfjellet, og han kunne lett ha ridd hele veien hvis han hadde villet, men han snudde fordi han bestemte at det var nok for denne gangen.

«Å, jeg skulle ønske jeg også hadde fått se ham!» sa Askepott, som som vanlig satt ved pipen blant asken. «Du, ja!» sa brødrene. «Du ser ut som om du ville passe inn blant slike store herrer, du ekle kryp som sitter der!»

Neste dag dro brødrene ut igjen. Denne gangen også tryglet Askepott om å få bli med dem og se hvem som red. Men nei, de sa at han ikke var skikket til det – han var altfor stygg og skitten. «Jaja, da får jeg gå helt alene,» sa Askepott.

Så dro brødrene til Glassfjellet. Alle prinsene og ridderne begynte å ri igjen. Denne gangen hadde de gjort skoene til hestene sine ru, men det hjalp ikke. De red og gled som de hadde gjort dagen før, og ikke én kunne komme så mye som en meter opp fjellet.

Da de hadde slitt ut hestene sine og ikke kunne mer, måtte de stoppe. Men akkurat da kongen tenkte at han skulle kunngjøre at ridningen skulle finne sted neste dag for siste gang, så de skulle få en sjanse til, fikk han plutselig en idé om at det ville være godt å vente litt lenger for å se om ridderen i kobberrustning ville komme i dag.

Men han var ingen steder å se. Akkurat som de fortsatt lette etter ham, kom imidlertid en ridder ridende på en hest som var mye, mye finere enn den ridderen i kobberrustning hadde ridd på. Denne ridderen hadde sølvrustning og hadde en sølvsal og et sølvhodebånd.

Alt var så blankt at det skinte og glitret selv på lang avstand. Igjen ropte de andre ridderne til ham og sa at han like gjerne kunne gi opp å prøve å ri opp Glassfjellet, for det var nytteløst. Men ridderen brydde seg ikke.

Han red rett mot Glassfjellet og kom enda lengre opp enn ridderen i kobberrustning hadde gjort. Men da han hadde ridd to tredjedeler av veien opp, snudde han hesten sin og red ned igjen. Prinsessen likte denne ridderen enda bedre enn den andre.

Hun satt og lengtet etter at han skulle nå toppen. Da hun så ham snu, kastet hun det andre eplet etter ham. Det rullet inn i skoen hans. Så snart han hadde kommet ned fra Glassfjellet, red han av gårde så fort at ingen kunne se hvor han dro.

Den kvelden skulle alle møte for kongen og prinsessen for å vise det gylne eplet. Den ene ridderen etter den andre gikk inn, men ingen hadde et gylnt eple å vise.

Om natten gikk de to brødrene hjem som de hadde gjort natten før og fortalte hvordan det hadde gått. Alle hadde ridd, men ingen hadde klart å komme opp fjellet. «Men til slutt,» sa de, «kom en med sølvrustning. Han hadde et sølvhodebånd på hesten sin og en sølvsal. Å, som han kunne ri! Han tok hesten sin to tredjedeler av veien opp fjellet, men så snudde han. Han var en fin fyr,» sa brødrene. «Prinsessen kastet det andre gylne eplet til ham!»

«Å, jeg skulle ønske jeg også hadde fått se ham!» sa Askepott.

«Å, ja! Han var litt lysere enn asken du sitter og roter blant, din skitne svarte skapning!» sa brødrene.

På den tredje dagen gikk alt akkurat som på de foregående dagene. Askepott ville bli med dem for å se på ridningen, men de to brødrene hans ville ikke ha ham i sitt selskap. Da de kom til Glassfjellet, kunne ingen ri så mye som en meter opp det.

Alle ventet på ridderen i sølvrustning, men han var verken sett eller hørt. Til slutt, etter lang tid, kom en ridder ridende på en hest så fin at dens like aldri var sett. Ridderen hadde gyllen rustning, og hesten hadde en gyllen sal og et gyllent hodebånd.

Alt var så blankt at det skinte og blendet alle, selv når ridderen fortsatt var langt unna. De andre prinsene og ridderne kunne ikke engang rope ut for å fortelle ham at det var nytteløst å prøve å klatre opp fjellet – de var altfor forbløffet over hans prakt.

Han red rett mot Glassfjellet og galopperte opp som om det ikke var noe fjell i det hele tatt. Prinsessen hadde ikke engang tid til å ønske at han skulle klare hele veien. Så snart han nådde toppen, tok han det tredje gylne eplet fra prinsessens fang.

Så snudde han hesten sin og red ned igjen. Han forsvant av syne før noen kunne si et ord til ham.

Da de to brødrene kom hjem den natten, hadde de mye å fortelle om hvordan ridningen hadde gått. Til slutt fortalte de om ridderen i gyllen rustning. «Han var en fin fyr, han! En slik annen praktfull ridder kan ikke finnes på jorden!» sa brødrene.

«Å, jeg skulle ønske jeg også hadde fått se ham!» sa Askepott.

«Jaja, han skinte nesten like sterkt som kullhaugene du alltid raker i, din skitne svarte skapning!» sa brødrene.

Neste dag skulle alle ridderne og prinsene møte for kongen og prinsessen – det hadde vært for sent kvelden før – slik at den som hadde det gylne eplet kunne vise det. De gikk alle inn etter tur, først prinser, så riddere, men ingen av dem hadde et gylnt eple.

«Men noen må ha det,» sa kongen. «For med egne øyne så vi alle en mann ri opp og ta det.» Så beordret han at alle i kongeriket skulle komme til slottet for å se om de kunne vise eplet. Den ene etter den andre kom, men ingen hadde det gylne eplet. Etter lang, lang tid kom også Askepotts to brødre. De var de aller siste, så kongen spurte dem om det var noen andre igjen i kongeriket som skulle komme.

«Å, ja, vi har en bror,» sa de to, «men han fikk aldri det gylne eplet! Han forlot aldri askefangen på noen av de tre dagene.»

«Det gjør ingenting,» sa kongen. «Siden alle andre har kommet til slottet, la ham også komme.»

Så måtte Askepott gå til kongens slott.

«Har du det gylne eplet?» spurte kongen.

«Ja, her er det første, og her er det andre, og her er det tredje også,» sa Askepott. Han tok alle tre eplene opp av lommen. Så dro han av seg de sotede fillene sine og stod foran dem i sin blanke, gylne rustning, som skinte mens han stod.

«Du skal få datteren min og halve kongeriket mitt, og du har godt fortjent begge deler!» sa kongen.

Så ble det et bryllup, og Askepott giftet seg med kongens datter. Alle var glade i bryllupet, for alle kunne være glade, selv om de ikke kunne ri opp Glassfjellet. Og hvis de ikke har sluttet å være glade, må de fortsatt holde på.