Måneansikt

# book_id: global-gutenberg-translation-35e00a4ad94241f785aac8981fea0318
# book_title: Måneansikt
# chapter_id: 1-maneansikt
# chapter_title: Måneansikt
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

John Claverhouse var en mann med et ansikt som fullmånen. Du kjenner typen – kinnbeina satt vidt fra hverandre, haken og pannen gikk over i kinnene og dannet en perfekt sirkel, og nesen, bred og klumpete, lå like langt fra kantene, flat mot selve midten av ansiktet hans som en deigklump festet til taket.

Kanskje var det derfor jeg hatet ham, for i sannhet hadde han blitt en støt for mine øyne, og jeg trodde jorden ble tynget av hans nærvær. Kanskje hadde moren min vært overtroisk når det gjaldt månen og hadde sett på den over feil skulder til feil tid.

Men uansett: jeg hatet John Claverhouse. Ikke at han hadde gjort meg noe som samfunnet ville anse som galt eller uvennlig. Langt derifra, i enhver slik forstand. Ondskapen var av en dypere, mer subtil sort – så uhåndgripelig, så immateriell, at den trosset klar, presis analyse i ord. Vi opplever alle slike ting på et eller annet tidspunkt i våre liv. For første gang ser vi et bestemt menneske, et menneske som vi ikke ante eksisterte før det øyeblikket. Og likevel, ved det første møtet, sier vi: «Jeg liker ikke den mannen.» Hvorfor liker vi ham ikke? Og vi vet ikke hvorfor; vi vet bare at vi ikke gjør det. Vi har utviklet en avsky, det er alt. Og slik var det med meg og John Claverhouse.

Hvilken rett hadde en slik mann til å være lykkelig? Likevel var han en optimist. Han var alltid munter og lo. Alt var alltid i orden, forbannet være han! Åh! hvor det gnagde i sjelen min at han skulle være så glad! Andre menn kunne le, og det plaget meg ikke. Jeg lo til og med selv – før jeg møtte John Claverhouse.

Men latteren hans! Den irriterte meg, gjorde meg rasende, som ingenting annet under solen kunne irritere eller gjøre meg rasende. Den forfulgte meg, grep tak i meg og ville ikke slippe taket. Det var en enorm, gigantisk latter. Våknet eller sovende var den alltid med meg, den surret og ristet gjennom hjertestrengene mine og selve fiberne i mitt vesen som en enorm rasp.

# book_id: global-gutenberg-translation-35e00a4ad94241f785aac8981fea0318
# book_title: Måneansikt
# chapter_id: 1-maneansikt
# chapter_title: Måneansikt
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved daggry kom han hoppende over markene for å ødelegge min behagelige morgendrøm. Under den brennende middagssolen, da det grønne visnet og fuglene trakk seg tilbake til skogens dyp, og hele naturen slumret, steg hans høye “Ha! ha!” og “Ho! ho!” opp mot himmelen og utfordret solen. Og ved midnatt, fra den ensomme veikryssingen der han vendte fra byen mot sitt eget sted, kom hans plagsomme latter for å vekke meg fra søvnen og få meg til å vri meg og bite neglene inn i håndflatene mine.

Jeg gikk ut i det skjulte om natten og drev buskapen hans inn på markene hans, og om morgenen hørte jeg latteren hans da han drev dem ut igjen. “Det er ingenting,” sa han; “de stakkars, dumme dyrene kan ikke klandres for at de vandrer bort til fetere beitemarker.”

Han hadde en hund han kalte “Mars”, en stor, praktfull best, delvis deerhound og delvis blodhund, og som lignet på begge deler. Mars var en stor glede for ham, og de var alltid sammen. Men jeg ventet på min sjanse, og en dag, da anledningen var moden, lokket jeg dyret bort og gjorde slutt på det med arsenikk og biff. Det gjorde absolutt ingen inntrykk på John Claverhouse. Hans latter var like hjertelig og hyppig som alltid, og ansiktet hans var like mye som en fullmåne som det alltid hadde vært.

Så satte jeg fyr på høystakkene hans og låven hans. Men neste morgen, siden det var søndag, gikk han ut glad og munter.

“Hvor skal du?” spurte jeg ham da han kom forbi veikryssingen.

“Ørret,” sa han, og ansiktet hans lyste som en fullmåne. “Jeg er rett og slett glad i ørret, vet du.”

Har det noen gang eksistert en så umulig mann! Hele avlingen hans hadde gått opp i røyk i høystakkene og låven. Den var uforsikret, visste jeg. Og likevel, midt oppi hungersnød og den strenge vinteren, dro han muntert ut for å fange en porsjon ørret, for sannelig, fordi han “var glad i” dem! Hadde bare et skygge av dysterhet lagt seg over pannen hans, eller hadde det bovine ansiktet hans blitt langt og alvorlig og mindre likt månen, eller hadde han bare tatt av seg det smilet én eneste gang, er jeg sikker på at jeg kunne ha tilgitt ham for å eksistere. Men nei, han ble bare mer munter under ulykken.

# book_id: global-gutenberg-translation-35e00a4ad94241f785aac8981fea0318
# book_title: Måneansikt
# chapter_id: 1-maneansikt
# chapter_title: Måneansikt
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg fornærmet ham. Han så på meg med et sakte og smilende uttrykk av overraskelse.

“Skal jeg slåss mot deg? Hvorfor?” spurte han, langsomt. Og så lo han. “Du er så morsom! Ho! ho! Du blir nok min død! He! he! he! Åh! Ho! ho! ho!”

Hva skulle jeg gjøre? Det var mer enn jeg kunne holde ut. Ved Judas blod, hvorfor hatet jeg ham! Og så var det det navnet – Claverhouse! Hva slags navn var det? Var det ikke absurd? Claverhouse! Barmhjertige himmel, hvorfor Claverhouse? Igjen og igjen stilte jeg meg selv det spørsmålet. Jeg hadde ikke hatt noe imot Smith, eller Brown, eller Jones – men Claverhouse! Jeg overlater det til deg. Gjenta det for deg selv – Claverhouse. Bare hør på det latterlige navnet – Claverhouse! Skulle et menneske leve med et slikt navn? Spør jeg deg. “Nei,” sier du. Og “Nei” sa jeg også.

Men så kom jeg til å tenke på lånet hans. Nå som avlingene og låven hans var ødelagte, visste jeg at han ikke ville klare å betale det tilbake. Så skaffet jeg meg en slu, tettmunnet og gjerrig pengeutlåner som skulle sørge for at lånet ble overført til ham. Jeg dukket ikke opp selv, men gjennom denne mellommannen tvang jeg gjennom tvangsauksjonen, og John Claverhouse fikk bare noen få dager (ikke mer, tro meg, enn loven tillot) på seg til å fjerne sine eiendeler fra eiendommen. Så gikk jeg bort for å se hvordan han tok det, for han hadde bodd der i over tjue år. Men han møtte meg med sine skiveformede øyne som tindret, og et lys som glødet og spredte seg over ansiktet hans til det skinte mykt og varmt, som sommerens måne, og så kom latteren – “Ha! ha! ha!”

“Den morsomste fyren, den unggutten min! Har du noen gang hørt maken?” sa han. “La meg fortelle deg. Han lekte ved elvebredden da en del av elvebredden raste sammen og plasket ham i ansiktet. ‘Å, pappa!’ ropte han; ‘En kjempe stor vanndam dukket opp og traff meg.’ ”

Han stoppet og ventet på at jeg skulle bli med ham i hans fordømte glede.

“Jeg ser ingen grunn til å le av det,” sa jeg kortfattet, og jeg vet at ansiktet mitt ble surt.

# book_id: global-gutenberg-translation-35e00a4ad94241f785aac8981fea0318
# book_title: Måneansikt
# chapter_id: 1-maneansikt
# chapter_title: Måneansikt
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han så på meg med forundring, og så kom det fordømte lyset, som glødet og spredte seg, slik jeg har beskrevet det, til ansiktet hans skinte mykt og varmt, som sommerens måne, og så kom latteren – “Ha! ha! Det er jo morsomt! Ser du det ikke, eh? He! he! Ho! ho! ho! Han ser det ikke! Jo, hør her. Du vet, en vanndam –”

Men jeg snudde på hælen og forlot ham. Det var siste gang. Jeg kunne ikke holde ut lenger. Dette måtte ta slutt med det samme, tenkte jeg, forbannet være han! Jorden burde bli kvitt ham. Og mens jeg gikk over bakken, kunne jeg høre hans uhyggelige latter gjenlyde mot himmelen.

Nå er jeg stolt av å gjøre ting på en ordentlig måte, og da jeg bestemte meg for å drepe John Claverhouse, hadde jeg tenkt å gjøre det på en slik måte at jeg ikke skulle se tilbake på det og skamme meg. Jeg hater å gjøre ting slurvete, og jeg hater brutalitet. For meg er det noe avskyelig ved bare å slå en mann med den nakne knyttneven – faugh! Det er avskyelig! Så å skyte, eller stikke, eller slå John Claverhouse med en kølle (å, det navnet!) fristet meg ikke. Og ikke bare var jeg drevet av ønsket om å gjøre det på en pen og kunstnerisk måte, men også på en slik måte at ikke den minste mistanke kunne rettes mot meg.

Til dette formålet brukte jeg all min intelligens, og etter en uke med grundig og anstrengende grubling kom jeg opp med planen. Så satte jeg i gang. Jeg kjøpte en fem måneder gammel vannspaniel-tispe og viet all min oppmerksomhet til å trene henne. Hadde noen spionert på meg, ville de ha lagt merke til at treningen utelukkende besto av én ting – å hente ting. Jeg lærte hunden, som jeg kalte «Bellona», å hente pinner jeg kastet i vannet, og ikke bare å hente dem, men å hente dem med én gang, uten å bære dem i munnen eller leke med dem. Poenget var at hun ikke skulle stoppe for noe, men levere pinnen i all hast. Jeg gjorde det til en vane å løpe bort og la henne jage meg, med pinnen i munnen, til hun fanget meg. Hun var et smart dyr og tok til seg spillet med slik iver at jeg snart var fornøyd.

# book_id: global-gutenberg-translation-35e00a4ad94241f785aac8981fea0318
# book_title: Måneansikt
# chapter_id: 1-maneansikt
# chapter_title: Måneansikt
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Deretter, ved første ledige anledning, presenterte jeg Bellona for John Claverhouse. Jeg visste hva jeg gjorde, for jeg var klar over en liten svakhet hos ham, og en liten privat og offentlig synd som han regelmessig og inngrodd begikk.

«Nei,» sa han da jeg la enden av tauet hun var bundet med i hånden hans. «Nei, du mener det ikke.» Og munnen hans åpnet seg vidt, og han gliste over hele sitt fordømte, månelignende ansikt.

“Jeg—jeg tenkte liksom at du ikke likte meg,” forklarte han. “Var det ikke rart at jeg gjorde en sånn tabbe?” Og ved tanken holdt han seg for sidene av latter.

“Hva heter hun?” klarte han å spørre mellom paroksysmene.

“Bellona,” sa jeg.

“He! he!” kvekket han. “For et merkelig navn!”

Jeg bet tennene sammen, for latteren hans gjorde dem nervøse, og spyttet ut mellom dem: “Hun var kona til Mars, vet du.”

Så begynte lyset fra fullmånen å fylle ansiktet hans, helt til han eksploderte med: “Vel, jeg antar hun er enke nå! Åh! Ho! ho! E! he! he! Ho!” Han hylte etter meg, og jeg snudde og flyktet raskt bort over bakken.

Uken gikk, og på lørdagskvelden sa jeg til ham: “Du reiser jo på mandag, ikke sant?”

Han nikket med hodet og gliste.

“Så får du ikke flere sjanser til å fange den haugen med ørreter du bare ‘er så glad i’.”

Men han la ikke merke til hånligheten. “Åh, jeg vet ikke,” lo han. “Jeg drar oppover i morgen for å prøve skikkelig hardt.”

Slik ble forsikringen gjort dobbelt sikker, og jeg gikk tilbake til huset mitt mens jeg bokstavelig talt klemte meg selv av glede.

Tidlig neste morgen så jeg ham gå forbi med en håv og en striesekk, mens Bellona travet i hælene på ham. Jeg visste hvor han var på vei, og tok en omvei gjennom bakbeiteområdet og klatret gjennom underskogen opp til toppen av fjellet. Mens jeg nøye holdt meg ute av syne, fulgte jeg åskammen et par mil til et naturlig amfiteater i fjellene, der den lille elven rant ned fra en kløft og stanset for å hente pusten i en stor og rolig, steinbundet dam. Det var stedet! Jeg satte meg på fjellryggen, hvor jeg kunne se alt som skjedde, og tente på pipa mi.

# book_id: global-gutenberg-translation-35e00a4ad94241f785aac8981fea0318
# book_title: Måneansikt
# chapter_id: 1-maneansikt
# chapter_title: Måneansikt
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Før det hadde gått mange minutter, kom John Claverhouse traskende oppover elveleiet. Bellona gikk i rolig tempo ved siden av ham, og de var i høyform; hennes korte, skarpe bjeff blandet seg med hans dypere, brystlige lyder. Da de kom til dammen, kastet han ned håven og sekken, og tok opp av lommen sin det som så ut som et stort, tykt stearinlys. Men jeg visste at det var en «giant»-ladning; for det var slik han fanget ørreter. Han sprengte dem. Han festet lunten ved å pakke «giant»-ladningen tett inn i et stykke bomull. Så tente han lunten og kastet sprengladningen ut i dammen.

Som et lyn var Bellona i dammen etter den. Jeg kunne ha skreket høyt av ren glede. Claverhouse ropte på henne, men uten resultat. Han pepte på henne med klumper og steiner, men hun svømte stødig videre til hun fikk «giant»-ladningen i munnen; da snudde hun og satte kursen mot land. Da forsto han for første gang hvor stor fare han var i, og begynte å løpe. Som jeg hadde forutsett og planlagt, kom hun opp på bredden og satte etter ham. Å, jeg sier dere, det var fantastisk! Som jeg har sagt, lå dammen i et slags amfiteater. Ovenfor og nedenfor kunne elven krysses ved hjelp av trinnesteiner. Og rundt og rundt, opp og ned og over steinene, løp Claverhouse og Bellona. Jeg hadde aldri trodd at en så klumpete mann kunne løpe så fort. Men løpe gjorde han, med Bellona hakk i hæl og stadig nærmere.

Og så, akkurat idet hun tok ham igjen – han i fullt løp, og hun hoppende med nesen mot kneet hans – kom det et plutselig lysglimt, en røyksky og en voldsom eksplosjon, og der mannen og hunden hadde vært et øyeblikk tidligere, var det ingenting å se, bare et stort hull i bakken.

“Død ved ulykke mens han drev med ulovlig fiske.” Det var koronerjuryens konklusjon; og det er derfor jeg er stolt av den elegante og kunstneriske måten jeg gjorde slutt på John Claverhouse på. Det var ingen klønete fremgangsmåte, ingen brutalitet; ingenting å skamme seg over i hele saken, som jeg er sikker på at du vil være enig i. Hans helveteslatter ekkoer ikke lenger blant åsene, og hans feite månefjes dukker ikke lenger opp for å plage meg. Dagene mine er fredelige nå, og nattsøvnen min er dyp.