En gave fra Frigga

For lenge siden levde en bonde og hans kone et stille, travelt liv på den lille gården sin ved foten av et fjell. Mens konen arbeidet innendørs, passet mannen flokkene sine på markene eller vandret iblant oppover fjellsiden for å jakte på vilt som han kunne ta med hjem til middag.

En dag forvillet han seg lenger enn vanlig og befant seg på fjelltoppen, der bakken var dekket av is og snø. Plutselig kom han over en høy buet døråpning som førte inn i en stor isbre. Nysgjerrig gikk han igjennom for å se hvor den kunne lede.

Passasjen utvidet seg til en vidunderlig hule som en bred hall, glitrende av edelstener og lange skinnende stalaktitter som så ut som marmoristapper. I midten sto en vakker gudinne omgitt av skjønne jomfruer, alle kledd i sølvskimrende gevanter og kronet med blomster.

Gjeteren ble så forbløffet over dette synet at han sank ned på kne. Gudinnen rakte ut hendene og ga ham sin velsignelse, og ba ham velge hva han enn ønsket å bære med seg hjem fra hulen. Da han hørte den vennlige stemmen hennes, ble mannen ikke lenger redd. Han så seg om og ba ydmykt om de vakre blå blomstene gudinnen holdt i hånden.

Den herlige gudinnen Frigga (som det tyske folket kalte Holda) smilte vennlig og sa at den fattige gjeteren hadde gjort et klokt valg. Hun ga ham sin bukett med blå blomster sammen med et mål frø, og sa: «Du skal leve og ha fremgang så lenge disse blomstene ikke visner.»

Bonden bukket takknemlig for gudinnen. Da han reiste seg, var hun forsvunnet, og han var alene på fjellsiden akkurat som før – ingen hule, ingen glitrende stener, ingen skjønne jomfruer. Hadde det ikke vært for de blå blomstene og frøene i hånden, ville han ha trodd at det hele var en drøm.

Han skyndte seg hjem for å fortelle det til konen sin, som ble sint da hun hørte historien. Hun syntes han hadde gjort et dumt valg. «Hvor mye bedre det ville ha vært,» sa hun, «om du hadde tatt med deg noen av de verdifulle edelstenene som er verdt penger, i stedet for disse ubrukelige blomstene!»

Den stakkars mannen bar de sinte ordene hennes i stillhet og gjorde det beste ut av det han hadde. Han gikk straks i gang med å så frøene, som til hans overraskelse var nok til å plante flere åkre.

Hver morgen før han førte flokken ut på beite, og på vei hjem om kvelden, så han på de små grønne spirene som vokste på åkrene hans. Til og med konen hans ble fornøyd da hun så de nydelige blå blomstene på linen springe ut. Etter at blomstene visnet og falt av, dannet frøene seg. Noen ganger, når han sto i tussmørket og så ut over åkeren sin, syntes den gode mannen at han så en tåket skikkelse som den vakre gudinnen, som rakte ut hendene over linen for å gi den sin velsignelse.

Da frøene var modne, kom Frigga igjen for å vise bonden hvordan han skulle høste linhøsten sin og lære konen hans å spinne og veve den til fint lin, som hun bleket i solen. Folk kom fra fjern og nær for å kjøpe linet, og bonden og konen hans fant seg selv travle og lykkelige, med penger nok og litt til overs.

Etter mange år, da de begynte å bli gamle blant barna og barnebarna sine, la bonden en dag merke til at buketten med blå blomster som han hadde fått for så lenge siden – og som alltid hadde holdt seg friske – begynte å visne. Da visste han at han ikke hadde så mye lenger igjen å leve.

Han klatret langsomt oppover fjellsiden og fant døren til hulen åpen. For andre gang gikk han inn, og den vennlige gudinnen Frigga tok bonden i hånden og ledet ham bort for å bli hos henne, der hun alltid tok seg av ham.

Frigga var gudenes dronning, og hun hjalp sin mann Odin med å styre verden. Det var hennes oppgave å se etter barna og hjelpe mødrene med å ta seg av familiene sine.