Odin's belønning

En natt da alt var stille i Åsgard og gudene hadde lagt seg til hvile, satt Odin, Allfaderen, våken på sin høye trone, tynget av mange tanker. Ved føttene hans lå de to trofaste ulvene hans sammenkrøpet, og på skuldrene hans satt de to ravnene for tanke og minne, som hver dag fløy langt av gårde gjennom de ni verdener som Odins budbringere.

Allfaderen trengte stor visdom for å styre verdenene. Etter å ha tenkt lenge på de sakene som trengte hans omsorg, for han plutselig opp og gikk med lange skritt fra sitt palass Gladsheim ut i natten. Han kom snart tilbake, ledende sin vakre åttebente hest, Sleipner, og det var tydelig at Odin skulle ut på en reise. Han satte seg raskt opp på Sleipner og red raskt av gårde mot Bifrost, regnbuebroen, som strakte seg fra Åsgard, gudenes by, ned gjennom luften til de lavere verdenene.

Da Sleipner trådte ut på broen, skalv den og syntes knapt sterk nok til å bære hesten og rytteren hans, men de fryktet ikke at den skulle gi etter, og Sleipner galopperte raskt videre.

Snart så Odin Hejmdal, broens vokter, ri mot seg på en fin hest med en gyllen man som kastet lys på rytterens edle ansikt.

"Du må være ute på et viktig ærend, far Odin, siden du rider ut fra Åsgard så sent på natten," sa Hejmdal.

"Det er faktisk et svært viktig ærend, og jeg må skynde meg," svarte Odin. "Det er godt for oss at vi har en så trofast vokter av den 'skjelvende broen'; hvis ikke det var for deg, Hejmdal, kunne fiendene våre for lengst ha tatt Åsgard med storm. Du er så våken at du kan høre gresset gro på markene og ullen samle seg på ryggen av sauene, og du trenger mindre søvn enn en fugl. Jeg selv trenger stor visdom for å ta vare på så trofaste tjenere og for å drive tilbake så onde fiender!"

De skyndte seg over broen til de kom til Hejmdals langt skinnende borg i den andre enden. Det var et høyt tårn plassert for å vokte broen, og det sendte ut i kjempenes fiendeland et så vidunderlig, klart lys at Hejmdal kunne se, selv i den mørkeste natt, enhver som kom mot broen. Her stoppet Odin et øyeblikk for å drikke mjøden som den gode Hejmdal tilbød ham.

Da sa Odin: "Siden jeg reiser inn i fiendene våres land, vil jeg overlate min gode hest til deg; det er ikke mange jeg ville stole på med ham, men jeg vet at du, min trofaste Hejmdal, vil ta godt vare på ham. Jeg kan best skjule meg for kjemperne ved å dra av gårde som en vandrer."

Med disse ordene forlot Allfaderen Hejmdals borg og la i vei nordover, gjennom de ville kjempenes land.

Hele den første dagen var det ingenting å se annet enn is og snø; flere ganger var Odin nær ved å bli knust da frostkjempene kastet enorme isblokker etter ham.

Den andre dagen kom han til fjell og brede elver. Ofte, når han nettopp hadde krysset en bekk, kom fjellkjempene etter ham til den andre bredden, og når de fant ut at Odin hadde unnslippet dem, sendte de ut et så voldsomt hyl at ekkoene lød fra ås til ås.

Ved slutten av den tredje dagen kom Odin til et land hvor trærne var grønne og blomstene blomstret. Her var en av de tre kildene som vannet verdens treet, Yggdrasil, og i nærheten satt den vise kjempen Mime og voktet vannet i denne vidunderlige kilden, for den som drakk av den, ville få gaven med stor visdom.

Mime var en kjempe av vekst, men han var ikke en av gudenes ville kjempefiender, for han var snill og visere enn den viseste.

Mimes visdomsbrønn lå midt i en vidunderlig dal, fylt med sjeldne planter og klare blomster. Blant lundene av vakre trær var rare skapninger, sovende drager, harmløse slanger og øgler, mens fugler med fargerik fjærdrakt fløy og sang blant grenene. Over hele denne stille dalen skinte et deilig, mykt lys, annerledes enn sollys, og i midten vokste en av røttene til det store verdens treet. Her satt den vise kjempen Mime og stirret ned i brønnen sin.

Odin hilste den snille, gamle kjempen og sa: "Å Mime, jeg er kommet fra det fjerne Åsgard for å be om en stor gave!"

"Gjerne vil jeg hjelpe deg hvis det er i min makt," sa Mime.

"Du vet," svarte Odin, "at som far for guder og mennesker trenger jeg stor visdom, og jeg er kommet for å be om en enkelt slurk av ditt dyrebare kunnskapsvann. Uro truer oss, til og med fra en av gudene, for Loke, ildguden, har nylig vært på besøk hos kjemperne, og jeg frykter at han har lært onde veier fra dem. Frostkjempene og stormkjempene er alltid i arbeid, og prøver å styrte både guder og mennesker; stor er min trang til visdom, og selv om ingen før noensinne har våget å be om en så stor gave, håper jeg at siden du vet hvor dyp min nød er, vil du innvilge min bønn."

Mime satt stille og tenkte i flere øyeblikk, og sa deretter: "Du ber om en stor ting, ja, far Odin; er du klar til å betale prisen som jeg må kreve?"

"Ja," sa Odin muntert, "jeg vil gi deg alt gullet og sølvet i Åsgard, og alle gudenes juvelbesatte skjold og sverd. Mer enn alt, vil jeg gi fra meg min åttebente hest Sleipner, hvis det er nødvendig for å vinne belønningen."

"Og tror du at disse tingene kan kjøpe visdom?" sa Mime. "Den kan bare oppnås ved å bære tap tappert, og ved å gi av seg selv til andre. Er du villig til å gi meg en del av deg selv? Vil du gi fra deg et av dine egne øyne?"

Ved dette så Odin veldig trist ut, men etter noen øyeblikks dype tanker så han opp med et lyst smil og svarte: "Ja, jeg vil til og med gi deg et av øynene mine, og jeg vil lide hva som enn ellers blir bedt om, for å vinne den visdommen jeg trenger!"

Vi kan ikke vite alt som Odin tappert led i den merkelige, lyse dalen, før han ble belønnet med en slurk fra den vidunderlige kilden; men vi kan være ganske sikre på at aldri en eneste gang var den gode Allfaderen lei seg for noe han hadde gitt fra seg, eller noen lidelse han hadde båret, for andres skyld.