Fenrisulvens binding

Odin hadde ført Fenrir, Lokes grusomme ulvesønn, til Åsgard for at han skulle bo der. Allfaderen håpet at den lyse, sunne luften i Gladsheim, synet av gudinnenes vakre ansikter og heltenes modige ord kunne forandre den grusomme naturen Fenrir hadde arvet fra sin far, og gjøre ham verdig til en plass i gudenes by. Til Tyr, den modige og sterkhendte, ga Odin oppgaven å mate Fenrir og holde øye med ham, for at han ikke i sin grusomme styrke skulle skade noen som ikke kunne forsvare seg. Det var et storslått syn, og et som Odin elsket, å se de to sammen når Fenrir etter kveldsgildet i Valhall kom smygende til Tyrs føtter for å motta maten sin fra den ene hånden som var sterk nok til å legge ham i tømme.

Tyr sto i sin rolige styrke som en høy, skjermende klippe der sky redde sjøfugler finner et hjem; og Fenrir brølte og hylte rundt ham som den bitre, ødeleggende bølgen som langsomt undergraver foten. Tiden gikk. Tyr nådde sin styrkes høyde, men Fenrir fortsatte å vokse – ikke så raskt at det vekket frykt, slik broren Jormundgand hadde gjort, men langsomt, sikkert, uavbrutt, litt sterkere og litt villere for hver dag. Gudene og gudinnene hadde blitt vant til hans nærvær; den mildeste frue i Åsgard vendte seg ikke lenger bort ved synet av hans ville gap og flammende øyne. De snakket om de minste ting, og enhver daglig hendelse ble kommentert og undret over; men ingen sa noe om Fenrir, eller la merke til hvor gradvis han vokste, eller hvordan den glade luften og den sterke føden, som ga mot og styrke til en ås, bare kunne utvikle villhet og grusomhet hos en ulv.

De ville ha fortsatt å leve trygt mens uhyret vokste, hadde det ikke vært for Odins ene øye, opplyst av den fremvoksende visdomskilden i ham, som så klarere enn brødrenes og barnas øyne. En kveld, da han sto på Valhalls gård og så Tyr gi Fenrir sitt kveldsmåltid, falt en plutselig omsorgssky over Allfaderens fredelige ansikt. Da ulven, etter å ha stilt sulten, krøp tilbake til hiet sitt, kalte Odin sammen et råd av de fremste gudene – Tor, Tyr, Brage, Høne, Frøy og Njord. Etter å ha pekt på det ondet de hadde latt vokse opp blant seg ubemerket, ba han om deres råd om den beste måten å overvinne det på før det ble for sterkt til å motstå. Tor, alltid rede, svarte først. «Man skulle tro, å dømme etter den alvorlige måten du taler på, far Odin, at det ikke fantes noen smie nær Åsgard, eller at jeg, Åsa-Tor, ikke hadde makt til å smi mektige våpen og aldri hadde gjort mitt navn kjent i Jotunheim som monstrets overvinner og binder.

Vær trygg. Før i morgen kveld på denne tiden vil jeg ha smidd en lenke til å binde Fenrir; og når han først er bundet i en lenke av mitt arbeid, vil det ikke være noe mer å frykte fra ham.» De samlede gudene applauderte Tors tale, men skyen forlot ikke Odins panne. «Du har utført mange mektige gjerninger, sønn Tor,» sa han, «men om jeg ikke tar feil, vil denne bindingen av Fenrir vise seg å være en for vanskelig oppgave selv for deg.» Tor svarte ikke, men grep Mjølner og gikk til smien. Hele natten klang Mjølnerens mektige slag mot ambolten, og den brølende blåsebelgen blåste en het blast over hele Åsgards høyde. Ingen av gudene sov den natten; nå og da kom en av dem for å oppmuntre Tor i arbeidet.

Noen ganger brakte Frøy sitt lyse ansikt inn i den mørke smien; noen ganger ba Tyr om lov til å slå et kraftig slag; noen ganger satt Brage blant arbeiderne, øynene festet på det glødende jernet, og utøste en heltesang som de klingende slagene holdt takten til. Det var en annen gjest som gjorde sitt nærvær kjent med ujevne mellomrom. I lyset fra ilden ble Fenrirs onde skikkelse sett snike seg i mørket, og nå og da fylte en demonisk, hånende latter pausene i sangen, vinden og den klingende hammeren. Hele den natten og den neste dagen arbeidet Tor og Fenrir voktet. Ved tiden for kveldsmåltidet gikk Tor triumferende inn i Odins nærvær og la foran ham Leding, den sterkeste lenken som noen gang var smidd på jorden. Gudene ga den videre fra den ene til den andre, undrende over dens uendelige lengde og de tunge støpte leddene. «Det er umulig for Fenrir å bryte denne,» sa de, og de takket Tor høyt; bare Odin forble alvorlig og taus.

Da Fenrir kom inn på gården for å motta maten sin fra Tyr, tok Tor og Tyr ham for å binde ham. De holdt våpnene sine klare, ventet en voldsom kamp, men Fenrir lot rolig lenken vikles rundt seg og la seg ned i mak, mens Tor med to slag av Mjølner naglet det siste leddet fast i en av de sterkeste steinene gården hvilte på. Da gudene skulle til å gratulere hverandre, reiste Fenrir langsomt sin tunge skikkelse, som syntes å utvide seg mens han reiste seg, og med ett sprang fremover brast lenken som en silketråd, og han vandret rolig til hiet sitt som om ingenting uvanlig hadde skjedd. Gudene sto og så på hverandre med nedslåtte ansikter. Nok en gang var Tor først til å tale. «Den som bryter gjennom Leding, pådrar seg bare Dromis enda hardere fangenskap.» Han løftet Mjølner fra bakken og, trett som han var, vendte han tilbake til smien og tok igjen plass ved ambolten. I tre dager og tre netter arbeidet Tor.

Da han igjen viste seg for Odin, bar han Dromi, «den sterke bindingen». Denne lenken overgikk Leding i styrke med halvparten, og var så tung at Tor selv vaklet under vekten. Likevel viste Fenrir ingen frykt for å bli bundet med den, og det kostet ham lite mer anstrengelse enn før å frigjøre seg. Etter denne andre fiaskoen kalte Odin sammen et nytt råd i Gladsheim. Tor sto blant de andre, taus og skamfull. Denne gangen kom Frøy med en mening. «Tor, Tyr og andre modige sønner av åsene har brukt livene sine på å kjempe mot jotner og monstre, og mye visdom har kommet til dem. Jeg har brukt tiden min fredelig i skoger og marker, og sett hvordan årstidene følger hverandre og hvordan den tause, duggvåte natten leder opp til den strålende smilende dagen. I denne voktingen har mange ting blitt klare for meg. En ting jeg har lært, er den vidunderlige styrken i små ting, og at arbeid utført i mørke og taushet bringer frem den stolteste fødsel.

Tor og Mjølner har mislyktes i å smi en lenke sterk nok til å binde Fenrir. Siden vi ikke kan få hjelp fra de mektige og berømte, la oss vende oss til de ukjente og svake. I jordens huler og dunkle steder bor et lite folkeslag, som alltid arbeider med utrettelige, lydløse fingre. Med Odins tillatelse vil jeg sende min budbringer Skirner for å søke hjelp hos dem. Kanskje det som overgår Åsgards makt, kan fullbyrdes i Svartheims hemmelige steder.» Odins ansikt lyste opp. Han reiste seg og avsluttet rådet, og oppfordret Frøy til ikke å kaste bort tid på å vende tilbake til Alfheim og sende Skirner på sitt oppdrag.

Til tross for skyen over Åsgard, var alt vakkert og fredelig i Alfheim. Gerd, den strålende alve- dronningen, skapte evig solskinn med sitt lyse ansikt. De små alvebarna elsket henne og flagret rundt henne, og holdt en munter skravling i gang som lød som den skarpe klukkingen fra en bekk over steiner. Gerd svarte med lave, søte toner som vinden som svarer blant trærne. Men Frøy ga seg knapt tid til å hilse på Gerd og alvebarna før han tilkalte Skirner og fortalte ham om faren over Åsgard og det viktige oppdraget gudene hadde betrodd hans klokskap. Skirner lyttet, og lekte med knuten på sitt vidunderlige sverd, som han ofte gjorde for å vise alle at han eide det, selv om det var noe for tungt for ham til å svinge. «Dette er et langt annet oppdrag enn det du en gang sendte meg på – å fri til den fagre Gerd,» sa han. «Men siden Åsgards velferd krever det, vil jeg dra straks, selv om jeg har liten lyst på mørke huler og listige folk.»

Frøy takket ham, ga ham en liten nøkkel i hånden – nøkkelen til porten til Svartheim – og tok farvel med ham. Skirner la i vei. Veien fra Alfheim til Svartheim er ikke så lang som du kanskje skulle tro. Det er mulig for en uoppmerksom person å vandre fra et område til et annet uten å legge merke til det. Skirner, som hadde nøkkelen, tok den direkte veien. Inngangsporten sto ved åpningen av en mørk fjellhule. Skirner lot hesten stå utenfor og gikk inn. Luften var tung, fuktig og varm, og han trengte sitt skarpeste blikk for å finne veien. Utallige smale, svingete stier, alle førende nedover, åpnet seg foran ham. Mens han fulgte den bredeste, møtte han en svak klirring fra hamre. Han så seg rundt og fikk øye på grupper av små menn i arbeid på alle kanter.

Noen trillet små trillebårer fulle av klumper av skinnende metall langs fjellhyller; noen gravde malm med alvehakker og spader; noen, samlet i små huler, tendte bål eller arbeidet med små hamre på små ambolter. Da han fortsatte nedover, falmet den siste resten av dagslys. Men han var ikke i totalt mørke, for han så at hver arbeider bar på hodet en lanterne der et blekt, dansende lys brant. Skirner visste at hvert lys var et vettskrims som dvergen hadde fanget og sperret inne for å lyse for seg i arbeidet om dagen, for å sette det ut på jorden igjen om natten. I mange mil vandret Skirner lavere og lavere. På alle kanter lå utallige hauger av skatter – gull, sølv, diamanter, rubiner, smaragder – som de listige arbeiderne lydløst stuet bort i mørke gjemmer. Til slutt kom han til selve midten av fjellet, der stein taket steg til en uendelig høyde, og befant seg i et strålende opplyst palass.

Her hang alle verdens lys, som på mørke, måneløse netter bæres ut av dverger for å bedra menneskers øyne. Liklys, vettskrims, gnister fra ildfluehaler, lyset i ildfluevinger – nøye hengt i rader rundt hallen – opplyste palasset med et kaldt blått lys og avslørte groteske, heslige skikkelser av de små vesenene. Pukkelrygget, med listige øyne og åpne munner, sto de rundt og lo, hvisket og pekte med skrumpne fingre. En blant dem, litt høyere enn de andre, satt på en gyllen stol tett besatt med diamanter og syntes å være en høvding. Til ham rettet Skirner sitt budskap. Listige og onde som disse dvergene var, næret de en sunn frykt for Odin, og hadde aldri glemt sitt ene møte med ham i Gladsheim. Da de hørte fra hvem Skirner kom, bøyde de seg dypt med mange ufyselige fakter og erklærte seg villige til å adlyde Allfaderens befalinger. De ba om to dager og to netter til å fullføre oppgaven. I den tiden forble Skirner deres gjest i Svartheim.

Han vandret rundt og så underlige syner. Han så jordens store sentrale ild og det mørke, visne folket hvis oppgave det er å uavlatelig fø den med brensel. Han så diamantmakerne, som forvandler asken fra den store ilden til brilianter, og dvergene hvis oppgave er å fylle sprekker i fjellsidene med rene årer av sølv og gull, og lede dem opp til steder der de en dag skal møte menneskers øyne. Nærmere overflaten besøkte han arbeiderne i jern og skaperne av saltgruver. Han drakk av deres underlig smakende mineralvann og beundret prakten i deres sølvtakte templer og boliger av massivt gull. Ved slutten av to dager gikk Skirner igjen inn i audienssalen. Dvergenes høvding la en slank lenke i hånden hans. Du kan forestille deg størrelsen når jeg forteller at dverghøvdingen holdt den lett balansert på pekefingeren; og da den hvilte på Skirners hånd, føltes den ikke tyngre enn et stykke tistelfnugg.

Svartekongen lo høyt da han så skuffelsen i Skirners ansikt. «Det virker som en liten ting,» sa han, «men jeg forsikrer deg at vi i å lage den har brukt opp alle materialer i hele verden som er skikket til formålet. Ingen slik lenke kan noen gang lages igjen, og ikke det minste atom av dens stoffer skal finnes mer. Den er laget av seks ting: lyden av katters fotfall, kvinners skjegg, røttene av steiner, bjørners sener, fisks åndedrag og fuglers spytt. Frykt ikke å binde Fenrir med denne; ingen sterkere lenke skal noensinne lages før verdens ende.» Skirner så nå med undring på lenken sin, takket dvergene og lovte å bringe dem en belønning fra Odin. Han la i vei hjem og nådde Valhall ved kveldsmåltidet, og gledet gudenes hjerter med sin suksess.

Langt nord for Åsgard, omgitt av truende fjell, ligger den mørke innsjøen Amsvartnir. Over nivået til det urolige vannet brenner Lyngvi, lyngens øy, flammende som en juvel på Hels mørke panne. På denne ensomme øya, som ingen skip unntatt Skidbladner kunne seile til, samlet gudene seg med Fenrir midt iblant seg for å teste dvergenes lenke. Fenrir snek seg rundt sin gamle herre Tyr med et blikk av vill triumf i sine grusomme øyne, nå slikket han hånden som så lenge hadde matet ham, nå ristet han på det store hodet og hylte utfordrende. Gudene sto ved foten av Gjoll, den klingende klippen, og ga Gleipner, lenken, videre fra den ene til den andre, og snakket om den mens Fenrir lyttet. «Den er mye sterkere enn den ser ut til,» sa de.

Tor og Tyr kappes med hverandre i sine anstrengelser for å bryte den, mens Brage erklærte sin tro på at ingen blant guder eller jotner kunne utføre en så stor bragd, «med mindre,» la han til, «det skulle være deg, Fenrir.» Denne talen vekket Fenrirs stolthet. Etter å ha sett lenge på den slanke lenken og gudenes ansikter, svarte han: «Nødig lar jeg meg binde av denne lenken, men for at dere ikke skal tvile på mitt mot, vil jeg samtykke i å bli bundet, forutsatt at en av dere legger hånden sin i munnen min som et pant på at ingen svik er ment.» Det ble et øyeblikks stillhet blant gudene. De så på hverandre. Odin så på Tor, Tor så på Brage, og Frøy trakk seg bakover, og la hånden på siden der det allseirende sverdet, som han alene kunne svinge, ikke lenger hvilte. Til slutt trådte Tyr modig frem og la sin sterke høyre hånd, som han så ofte hadde matet Fenrir med, inn i ulvens grusomme kjever.

Ved dette signalet kastet de andre gudene lenken rundt uhyrets hals, bandt ham sikkert med den ene enden, og festet den andre til den store klippen Gjoll. Da han var bundet, reiste Fenrir seg og ristet på seg som han hadde gjort før, men forgjeves. Han reiste seg opp og spratt fremover – jo mer han slet, desto fastere bandt den slanke lenken ham. Ved dette synet utbrøt gudene et høyt jubelrop, for de så sin fiende overvunnet og faren for Åsgard avverget. Bare Tyr var taus, for i kampen hadde han mistet hånden sin. Da stakk Tor sverdet sitt inn i Fenrirs munn, og en skummende mørk flod brøt frem, brølte nedover klippen og under innsjøen, og begynte sin ferd gjennom landet som en grumsete elv. Slik skal den rulle videre til Ragnarok kommer. Skidbladners seil bredte seg for vinden, og gudene, sittende i det magiske skipet, fløt over innsjøen tause i det tause måneskinnet.

Fra toppen av Bifrost, over Urds brønn og nornenes bolig, drev en sang nedover. «Hvem,» spurte en stemme, «av alle gudene har vunnet den høyeste ære?» Og syngende svarte en annen stemme: «Tyr har vunnet den høyeste ære; for av alle gudene har han mest verdig brukt sin gave.» «Frøy ga sitt sverd for den fagre Gerd.» «Odin kjøpte visdom med prisen av sitt høyre øye.» «Tyr, ikke for seg selv, men for andre, ofret sin sterke høyre hånd.»