Peik

Det var en gang en mann og hans kone. De hadde tvillingbarn, en sønn og en datter, som var så like at ingen kunne skille dem fra hverandre unntatt ved klærne deres. Gutten ble kalt Peik. Mens foreldrene levde, var han lite god til, for han brydde seg ikke om annet enn å lure folk. Han var så full av spillopper at ingen kunne ha fred. Men etter at de døde, ble det verre. Han ville ikke løfte en hånd for å arbeide; han bare ødslet bort det de etterlot seg, og han kom i uvennskap med alle naboene sine. Søsteren hans strevde og slitet så mye hun kunne, men det hjalp lite. Til slutt sa hun til ham: "Hva skal vi leve av når du har ødslet bort alt?"

"Å, jeg skal gå ut og lure noen," sa Peik.

"Ja, Peik, jeg er sikker på at du gjør det snart nok," sa søsteren hans.

"Vel, jeg skal prøve," sa Peik.

Så til slutt hadde de ingenting igjen, for det var en ende på alt; og Peik travet av gårde, og gikk og gikk til han kom til kongens gård. Der sto kongen i svalgangen, og så snart han fikk øye på gutten, sa han: "Hvor skal du hen i dag, Peik?"

"Å, jeg skulle ut for å se om jeg kunne lure noen," sa Peik.

"Kan du ikke lure meg, nå?" sa kongen.

"Nei, jeg er sikker på at jeg ikke kan det," sa Peik, "for jeg har glemt lokkestengene mine hjemme."

"Kan du ikke gå og hente dem?" sa kongen, "for jeg skulle gjerne se om du er så stor en luring som folk sier."

"Jeg har ikke krefter til å gå," sa Peik.

"Jeg låner deg en hest og sal," sa kongen.

"Men jeg kan ikke ri heller," sa Peik.

"Så skal vi løfte deg opp," sa kongen, "så kan du nok sitte på."

Vel, Peik sto og klor seg i hodet som om han ville rive håret av seg, og lot dem løfte ham opp i salen. Der satt han og svaiet frem og tilbake så lenge kongen kunne se ham, og kongen lo så tårene kom i øynene hans, for han hadde aldri sett en slik skredder til hest. Men da Peik var kommet godt inn i skogen bak åsen, så han var ute av kongens syne, satt han som om han var spikret til hesten, og red av gårde som om han hadde stjålet både hest og bissel. Da han kom til byen, solgte han både hest og sal.

Imens gikk kongen frem og tilbake og ventet på at Peik skulle komme vaklende tilbake med lokkestengene sine. Nå og da lo han når han husket hvor elendig Peik så ut, som svingte på hesten som en sekk med korn. Men dette varte i sju lengder og sju bredder, og ingen Peik kom. Til slutt så kongen at han hadde blitt lurt og snytt for hest og sal, selv om Peik ikke hadde hatt lokkestengene sine med seg. Så ble kongen sint og var helt innstilt på å dra av gårde for å drepe Peik.

Men Peik hadde funnet ut hvilken dag han kom, og sa til søsteren sin at hun skulle sette den store kjelen på ilden med en dråpe vann i. Akkurat da kongen kom inn, dro Peik kjelen av ilden og løp med den til hoggstokken, og kokte så grøten på stokken.

Kongen undret seg på det, og undret seg så mye at han glemte hvorfor han kom.

"Hva vil du ha for den kjelen?" sa han.

"Jeg kan ikke avse den," sa Peik.

"Hvorfor ikke?" sa kongen. "Jeg skal betale det du ber om."

"Nei, nei!" sa Peik. "Den sparer meg for tid og penger, vedleie og hoggavgift, kjøring og bæring."

"Gjør ikke det," sa kongen. "Jeg skal gi deg hundre daler. Det er sant at du har lurt meg for en hest og sal og bissel, men alt det skal være glemt hvis jeg bare kan få kjelen."

"Vel! Hvis du må ha den, så må du," sa Peik.

Da kongen kom hjem, inviterte han gjester og holdt gjestebud.

Kjøttet skulle kokes i den nye kjelen, så han tok den og satte den midt på gulvet. Gjestene trodde kongen hadde mistet forstanden og gikk rundt og dyttet hverandre og lo av ham. Men han gikk rundt og rundt kjelen og kaklet og skravlet, og sa i ett sett: "Vel, vel! vent litt, vent litt! 'det koker om et øyeblikk." Men det kokte ikke. Så så han at Peik hadde vært ute igjen med lokkestengene sine og lurt ham, og nå ville han dra av gårde med en gang og drepe ham.

Da kongen kom, sto Peik ute ved låvedøren. "Kokte den ikke?" spurte han.

"Nei! den kokte ikke," sa kongen. "Men nå skal du få svi for det." Og han var akkurat i ferd med å dra kniven sin ut av sliren.

"Det kan jeg godt tro," sa Peik, "for du tok ikke stokken med."

"Jeg skulle ønske jeg trodde," sa kongen, "at du ikke forteller meg en haug med løgner."

"Jeg sier deg at det er på grunn av stokken den står på. Den vil ikke koke uten den," sa Peik.

"Vel, hva ville han ha for den?" Den var godt verdt tre hundre daler, men for kongens skyld skulle den gå for to hundre. Så fikk han stokken og reiste hjem med den, bad gjester igjen, holdt gjestebud, og satte kjelen på hoggstokken midt i rommet. Gjestene trodde han var både dum og gal, og de gikk rundt og gjorde narr av ham mens han kaklet og skravlet rundt kjelen og ropte: "Vent litt, nå koker den! nå koker den om et øyeblikk." Men den kokte ikke et bitte lite grann mer på stokken enn på det bare gulvet. Så så han igjen at Peik hadde vært ute med lokkestengene sine. Da rev han seg i håret og sverget på at han skulle dra av gårde med en gang og drepe ham. Han ville ikke skåne ham denne gangen, enten han satte et godt eller dårlig ansikt på det.

Men Peik hadde tatt forholdsregler for å møte ham igjen. Han slaktet en vær og tok blodet i blæren, og stappet den i barmen på søsteren sin, og sa henne hva hun skulle si og gjøre.

"Hvor er Peik!" skrek kongen. Han var så rasende at tungen hans hakket.

"Han er så dårlig at han ikke kan røre hverken hånd eller fot," sa hun, "og nå prøver han å få seg en lur."

"Vekk ham," sa kongen.

"Nei, jeg tør ikke. Han er så hissig," sa søsteren.

"Vel! Jeg er enda hissigere," sa kongen. "Og hvis du ikke vekker ham, så skal jeg." Dermed klappet han på siden der kniven hang.

Vel, hun gikk for å vekke ham. Men Peik snudde seg raskt i sengen, dro frem en liten kniv, og rev opp blæren i barmen hennes, så en strøm av blod sprutet ut, og ned falt hun på gulvet som om hun var død.

"For en våghals du er, Peik!" sa kongen. "Du har vel ikke stukket søsteren din i hjel, og her sto jeg og så det med egne øyne."

"Det er ingen fare med kroppen hennes så lenge det er pust i neseborene mine," sa Peik. Dermed dro han frem et værhorn og begynte å blåse på det. Da han hadde blåst en brudemarsj, satte han enden mot kroppen hennes og blåste liv i henne igjen, og opp reiste hun seg som om det ikke var noe i veien med henne.

"Bevares, Peik! Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen? Kan du gjøre det?" sa kongen.

"Jøss," sa Peik, "hvordan skulle jeg klare meg i det hele tatt hvis jeg ikke kunne det? Jeg dreper alltid alle jeg kommer i nærheten av. Vet du ikke at jeg er veldig hissig."

"Så er jeg også hissig av meg," sa kongen. "Og det hornet må jeg ha. Jeg skal gi deg hundre daler for det, og dessuten skal jeg tilgi deg for at du lurt meg for hesten min, og for at du lurte meg med kjelen og stokken, og alt annet."

Peik var svært motvillig til å skille seg av med det, men for hans skyld skulle han få det. Så drog kongen hjem med det, og han hadde knapt kommet tilbake før han måtte prøve det. Han begynte å krangle og trette med dronningen og eldstedatteren sin, og de betalte ham med samme mynt. Men før de visste et ord om det, dro han frem kniven og skar halsen over på dem, så de falt ned steindøde. Alle andre løp ut av rommet, så redde var de.

Kongen gikk og gikk frem og tilbake på gulvet en stund og skravlet om at det ikke var noen skade skjedd så lenge det var pust i ham, og en hel haug med slikt som hadde rent ut av munnen på Peik. Så dro han frem hornet og begynte å blåse "Tut-i-tu, Tut-i-tu." Men selv om han blåste og tutet så hardt han kunne hele den dagen og den neste, kunne han ikke blåse liv i dem igjen. Døde var de, og døde ble de, både dronningen og datteren hans, og han ble nødt til å kjøpe graver til dem på kirkegården og bruke penger på gravølet deres i tillegg.

Så måtte han og ville han dra av gårde og drepe Peik. Men Peik hadde spionene sine ute og visste når kongen kom. Da sa han til søsteren sin: "Nå må du bytte klær med meg og dra av gårde. Hvis du gjør det, kan du få alt vi har." Vel, hun byttet klær med ham og pakket sammen og dro av gårde så fort hun kunne. Men Peik satt helt alene i søsterens klær.

"Hvor er den Peik?" sa kongen da han kom i et rasende sinne gjennom døren.

"Han har rømt," sa Peik.

"Å! hadde han vært hjemme," sa kongen, "så ville jeg ha drept ham på stedet. Det er ikke noe vits i å skåne livet til en slik kjeltring."

"Jo! han visste gjennom spionene sine at Deres Majestet kom og ville ta livet hans for de onde knepene hans. Men han har etterlatt meg helt alene uten en smule brød eller en skilling i pungen min," sa Peik, som gjorde seg så bløt og søtmælt som en ung dame.

"Kom med meg til kongens gård da, så skal du få nok å leve av. Det er ingen vits i å sitte her og sulte i denne hytta alene," sa kongen.

Jo! han var glad for å gjøre det. Så tok kongen ham med seg og fikk lært ham opp i alt og behandlet ham som sin egen datter. Det var nesten som om kongen hadde tre døtre igjen, for frøken Peik sydde og strikket, og sang og lekte med de andre, og var sammen med dem tidlig og sent.

Etter en tid kom en kongssønn for å lete etter en kone.

"Ja! Jeg har tre døtre," sa kongen. "Det er opp til deg hvilken du vil ha."

Så fikk han lov til å gå opp til deres kammers for å bli kjent med dem, og enden ble at han likte frøken Peik best, og kastet et silketørkle i fanget hennes som et kjærlighetstegn. Så satte de i gang med å gjøre i stand bryllupsgjestebudet, og om en liten stund kom slektningene hans, og kongens menn, og de alle begynte å feste og drikke på bryllupskvelden.

Men da natten falt på, turde ikke frøken Peik bli lenger, men rømte fra kongens gård ut i den vide verden, og bruden var borte. Men det var verre bak, for akkurat da følte både de to andre prinsessene seg veldig rare, og plutselig kom to små prinser på reise inn i verden, og folk måtte bryte opp og dra hjem akkurat som moroa og festingen var på sitt høyeste.

Kongen ble både vred og sorgfull, og begynte å lure på om det ikke var Peik igjen som hadde en finger med i spillet.

Så steg han til hest og red ut, for han syntes det var kjedelig å sitte hjemme. Men da han kom ut blant pløyde åkrer, der satt Peik på en stein og spilte på munnharpe.

"Hva! Sitter du der, Peik?" sa kongen.

"Her sitter jeg, så sant," sa Peik. "Hvor skulle jeg ellers sitte?"

"Nå har du lurt meg stygt, gang etter gang," sa kongen. "Men nå må du bli med meg hjem, så skal jeg drepe deg."

"Vel, vel," sa Peik, "hvis det ikke kan hjelpes, så kan det ikke. Jeg får vel bli med deg."

Da de kom hjem til kongens gård, gjorde de i stand en tønne som Peik skulle settes i. Da den var klar, kjørte de den opp på et høyt fjell. Der skulle han ligge i tre dager og tenke på alt det onde han hadde gjort, så skulle de rulle ham ned fra fjellet i fjorden.

Den tredje dagen kom en rik mann forbi. Men Peik satt inne i tønnen og sang: "Til himmeriks salighet og Paradis, Til himmeriks salighet og Paradis. Jeg vil heller bli her enn å bli gjort til engel."

Da mannen hørte det, spurte han hva han ville ha for å bytte plass med ham.

"Det bør være en god sum," sa Peik, "for det var ikke hver dag en vogn var klar til å dra til Paradis."

Så sa mannen at han skulle gi alt han eide. Han slo ut bunnen på tønnen og krøp inn i den i stedet for Peik.

"En lykkelig reise," sa kongen da han kom for å rulle ham ned. "Nå skal du komme fortere til fjorden enn om du var i en slede med reiner. Og nå er det slutt på deg og lokkestengene dine."

Før tønnen var halvveis nedover fjellet, var det ikke en hel stave igjen av den, heller ikke et lem av ham som var inni.

Men da kongen kom tilbake til gården, var Peik der før ham og satt i gårdsplassen og spilte på munnharpe.

"Hva! Sitter du her, du Peik?"

"Ja! Her sitter jeg, så sant. Hvor skulle jeg ellers sitte?" sa Peik. "Kanskje jeg kan få husrom her for alle hestene og sauene og pengene mine."

"Men hvor var det jeg rullet deg at du fikk all denne rikdommen?" spurte kongen.

"Å, du rullet meg i fjorden," sa Peik, "og da jeg kom til bunnen, var det mer enn nok og til overs, både av hester og sauer og av gull og sølv. Dyrene gikk i store flokker, og gullet og sølvet lå i store hauger så store som hus."

"Hva vil du ha for å rulle meg ned på samme måten?" spurte kongen.

"Å," sa Peik, "det koster lite eller ingenting å gjøre det. Dessuten tok du ikke noe fra meg, og så skal ikke jeg ta noe fra deg heller."

Så stappet han kongen i en tønne og rullet ham over. Da han hadde gitt ham en tur ned i fjorden gratis, gikk han hjem til kongens gård. Så begynte han å holde bryllupsgjestebudet sitt med den yngste prinsessen, og etterpå styrte han både land og rike. Men han holdt lokkestengene sine for seg selv, og holdt dem så godt skjult at det aldri siden ble hørt noe til Peik og knepene hans, men bare om OSS SELV KONGEN.